Nå som Ullevål har klarert meg som kreftfri enda et år, ser jeg ingen grunn til ikke å gå all in som man sier på nynorsk. Man vet aldri hvor lenge man lever og legger man bredsida til er det rent utrolig hvor mye man får utretta på et år.
I går klinka jeg derfor til i studio sammen med fotograf Xenia Villafranca og stylist Maiken Berg og tok splitter nye bilder til header, byline og mye annet moro til det nye bloggdesignet vi snart lanserer. Det var Maiken som fant frem min indre småpønker igjen og styla håret mitt som her.
Det likte jeg veldig godt. Jeg har savnet min indre småpønker. Jeg er en av de «rare» damene som haaater å gå på spa og skjønnhetssalonger, sammenligner frisørbesøk med tannlegebesøk og det å skulle bli tatt pene, poserende og representative bilder av som den reneste torturen.
Det skal ganske mye sparkel, gnuring, spraying og gniing til for å sy sammen en førtiplusser av mitt kaliber til profesjonell fotoshoot i studio. De fleste andre kvinneblad-journalister jeg kjenner eeelsker å ta nye bylinebilder og gleder seg til å bli styla og dulla med til fotoshoot. Jeg utsetter det så lenge jeg kan og gruer meg i dagesvis før jeg skal i studio. Derfor er det nå snart fire år siden sist jeg tok slike bilder.
Så gårsdagen ble seff behørig dokumentert på Snapchat @lenewikander. Heldigvis er fotograf Xenia og stylist Maiken folk som forstår å fremheve det som faktisk er deg og ikke bare et slags lyseblått og totalt fremmed damebladideal du overhode ikke kan kjenne deg igjen i. Første gang jeg ble styla og fotografert til denne bloggen endte jeg nemlig opp som Erna Solberg.
Ikke et vondt ord om Erna Solberg altså! Vel, bortsett fra at hun fortsatt holder seg inne med Frp som jeg håper hele Norge snur ryggen til ved valget. Stem på hva dere vil, bare ikke stem på de fordummende og menneskefiendtlige populistene i Frp, er mitt eneste innspill i denne valgkampen! Men tilbake til Erna. Hun har jeg møtt og intervjuet flere ganger opp gjennom årene og jeg SER at vi kanskje er litt sånn skilt ved fødselen.
Men hva gjelder sånn øvrig stil og fremtoning, kan jeg ikke si jeg syns vi har så mye felles.
Erna er rålekker hun, men hun ville nok også blitt veldig misfornøyd med å bli styla som meg.
Erna-bildene mine ble derfor ganske raskt skrota. Man får være som man er selv om det ikke er sånn andre mener man bør være, sier nå bare jeg. Så i går fikk jeg beskjed om å ta med mine egne klær og personlige ting jeg elsker til å style studio. Da tok jeg med blant annet regnbuekaffekoppen min, lille bamse som jeg nylig fikk i gave, en giraffbolle jeg elsker, noen bøker jeg har skrevet og tegningen Finn Graff gjorde av meg da jeg var skalla og full av cellegift.
Gammelrosabloggen is back! Jeg tror nemlig vi får mye mer ut av samtalen når vi alle møter opp til den som oss selv. Snakkes 😉
