Nå som Ullevål har klarert meg som kreftfri enda et år, ser jeg ingen grunn til ikke å gå all in som man sier på nynorsk. Man vet aldri hvor lenge man lever og legger man bredsida til er det rent utrolig hvor mye man får utretta på et år.

I går klinka jeg derfor til i studio sammen med fotograf Xenia Villafranca og stylist Maiken Berg og tok splitter nye bilder til header, byline og mye annet moro til det nye bloggdesignet vi snart lanserer. Det var Maiken som fant frem min indre småpønker igjen og styla håret mitt som her.

Det likte jeg veldig godt. Jeg har savnet min indre småpønker. Jeg er en av de «rare» damene som haaater å gå på spa og skjønnhetssalonger, sammenligner frisørbesøk med tannlegebesøk og det å skulle bli tatt pene, poserende og representative bilder av som den reneste torturen.

Det skal ganske mye sparkel, gnuring, spraying og gniing til for å sy sammen en førtiplusser av mitt kaliber til profesjonell fotoshoot i studio. De fleste andre kvinneblad-journalister jeg kjenner eeelsker å ta nye bylinebilder og gleder seg til å bli styla og dulla med til fotoshoot. Jeg utsetter det så lenge jeg kan og gruer meg i dagesvis før jeg skal i studio. Derfor er det nå snart fire år siden sist jeg tok slike bilder.

Så gårsdagen ble seff behørig dokumentert på Snapchat @lenewikander. Heldigvis er fotograf Xenia og stylist Maiken folk som forstår å fremheve det som faktisk er deg og ikke bare et slags lyseblått og totalt fremmed damebladideal du overhode ikke kan kjenne deg igjen i. Første gang jeg ble styla og fotografert til denne bloggen endte jeg nemlig opp som Erna Solberg.

Ikke et vondt ord om Erna Solberg altså! Vel, bortsett fra at hun fortsatt holder seg inne med Frp som jeg håper hele Norge snur ryggen til ved valget. Stem på hva dere vil, bare ikke stem på de fordummende og menneskefiendtlige populistene i Frp, er mitt eneste innspill i denne valgkampen! Men tilbake til Erna. Hun har jeg møtt og intervjuet flere ganger opp gjennom årene og jeg SER at vi kanskje er litt sånn skilt ved fødselen.

Men hva gjelder sånn øvrig stil og fremtoning, kan jeg ikke si jeg syns vi har så mye felles.

Erna er rålekker hun, men hun ville nok også blitt veldig misfornøyd med å bli styla som meg.

Erna-bildene mine ble derfor ganske raskt skrota. Man får være som man er selv om det ikke er sånn andre mener man bør være, sier nå bare jeg. Så i går fikk jeg beskjed om å ta med mine egne klær og personlige ting jeg elsker til å style studio. Da tok jeg med blant annet regnbuekaffekoppen min, lille bamse som jeg nylig fikk i gave, en giraffbolle jeg elsker, noen bøker jeg har skrevet og tegningen Finn Graff gjorde av meg da jeg var skalla og full av cellegift.

Gammelrosabloggen is back! Jeg tror nemlig vi får mye mer ut av samtalen når vi alle møter opp til den som oss selv. Snakkes 😉

– Hei, det er Trine Skei Grande som ringer. Jeg ser du kaller meg «fittetryne» på Facebook…

Er du en av dem som tyr til sexistisk sjikane, trusler og grove personangrep i kommentarfeltene på sosiale medier, kan du nemlig forvente deg en sånn telefon fra Venstres partileder.

Da fotograf Xenia Villafranca og jeg besøkte henne på Stortinget for å intervjue henne til neste utgave av Tara som er i salg fra fredag, fortalte hun meg nemlig at hun med  jevne mellomrom setter seg ned, ringer de drøyeste netthaterne og konfronterer dem med egne utsagn.

Jeg syns rett og slett dette er det mest geniale siden slica brød og innførte praksisen sporenstreks med mine egne netthatere. Sånn som når folk skriver at jeg er en pervers Cupido-skribent som fortjener å bli gjengvoldtatt på Grønland siden jeg sikkert vil like det jeg som er polyamorøs og sånn.

Kvinner som ytrer seg offentlig blir utsatt for mye mer seksualisert netthets og voldstrusler enn menn. Jeg er så drittlei av at vi forholder oss som passive, politianmeldene ofre til dette og anbefaler derfor alle å ta en Grande. Ding, dong, jeg ser du mener jeg bør gjengvoldtas på Facebook, kan du utdype dette så jeg kan sitere deg med fullt navn på radio neste gang?

Bare sjekk hvordan det går når Grande gjør det i neste nummer av Tara! Trollene tåler verken dagslys eller å se seg selv i speilet, så her er det ingen grunn til å fortsette å stå med lua i hånda og motta dritt fra ynkelige netthatere.

Det samfunnsdebatten trenger nå, er at flere voksne damer av Grandes kaliber slår neven i bordet, fisker frem mobilen og svarer på tiltale. Det er nok dritt nå, nok trusler, usakligheter og reaksjonær kjønnstereotyping. Vi gidder ikke mer! Piss off!

Vi har noen ikoniske pelsdyr i våre liv vi førtiser. Gjeterhunden Lassie for eksempel. Vi fikk jo store deler av barndommen definert av dette gladkristne dydsmønsteret på fire bein. Lassie lærte oss mye om å ta dressur og oppføre oss som pene piker.

Lassie var liksom den peneste jenta i klassen med sin lange, bølgende pels i sakte kino over TV-skjermen. Den mest populære jenta i skolegården. Rosabloggeren alle så opp til. Fuck Lassie.

Vår egentlige hundehelt burde jo være Laika: Den første jordboeren i verdensrommet. Her snakker vi hundeliv det går an å identifisere seg med.

Laika døde etter bare noen timer ombord i Sputnik 2 i 1957 da hun ble overopphetet og fikk panikk. Laikas kiste av metall og måleinstrumenter sirklet 2570 ganger rundt Jorden før den brant opp i atmosfæren i april 1958. Snakk om å bli fanga i storsamfunnets marsvinhjul for real lizzm!

Før romferden hadde nemlig Laika levd det glade liv som gate-tispe i Moskva. Hun var sin egen herre og romsterte kortpelset og fritt rundt i søppelkasser og parker der hun sov i skyggen av Kreml sine gullkupler.

Men så: Bæm! Kom her, flink bisk, voff, voff. Laika lot seg lokke av hundefangernes indrefilet, søte ord og krav om å gjøre sin plikt for storsamfunnet. Det angret hun nok bittert på der hun svevde i en blikkboks rundt jorden noen dager senere. Men nå får hun endelig sin oppreising.

Det er nemlig Laikas historie det synges om i det desidert kuleste bidraget til den norske finalen i Melodi Grand Prix i år. Performance-bandet The Hungry Hearts med ekteparet Tonje og Edith Gjevjon i spissen, synger om tispa Laika som likte disco og dansa i Moskvas gater med de andre jentene før hun ble lurt opp i stry.

Jeg og fotograf Xenia Villafranca fotograferte Tonje og Edith uti en kornåker før snøen falt fordi vi har intervjuet dem til vår nye Tara-serie «Kunsten å være en personlighet» som har begynt å kjøre i bladet nå.

Da fikk vi også høre Laika-låta for første gang. Nå kan dere alle høre den på NRK`s Grand Prix-sider her. Laikas historie fortjener å bli fortalt og låta om hennes liv bør få sykt mye stemmer og ikke minst laiks under finalen i Oslo Spektrum 27. februar.

Laika blir i hvert fall min temasang for 2016: Aldri mer flink bisk!

Da er endelig «Fuck tante Augusta» lansert med brask og bram på Nordens største bokhandel Eldorado i Oslo. Det ble en helaften av de sjeldne og selv om jeg begynte å grine litt på slutten av foredraget mitt, følte jeg meg som en rimelig proff forfatter da jeg endelig kunne kræsjlande både prolapsen og senebetennelsen i en stol og begynne å signere bøker.

Det var stinn brakke og det var så stas! Jeg trodde et øyeblikk jeg skulle pådra meg senebetennelse i armen også så mange bøker som jeg måtte signere, men et par glass cava tok heldigvis støyten for det.

Kreftsykepleier ved Ullevål; Kari Heitman Kraglund, som har hjulpet meg med fakta-delene av boka, var selvsagt også behørig til stede.

Det var seff også Kari Halvorsen som har tegnet de fantastiske illustrasjonene til boka. Som brystkreftpasient selv, har hun tilført disse tegningene en helt unik nerve som jeg er veldig stolt av å få lov til å ha med i en bok som denne.

«Fuck tante Augusta» er jo blitt en kreftbok som ikke er helt som andre kreftbøker. En bok som viser fingeren til positivitetstyrranniet, prøver å si noe om hvordan det egentlig er og hjelpe å holde et litt realistisk-humoristisk fokus på hva som egentlig er viktig i livet – kreft eller ei.

Og da var det jo ekstra gøy at så mange hadde funnet veien til Eldorado denne lanseringskvelden. Ikke rart jeg måtte grine en skvett, folk kan jo være så utrolig fine.

Sjefredaktør i Tara; Torunn Pettersen, holdt en fantastisk fin tale og fotograf Xenia Villafranca hadde satt sammen en film fra Puppedagbøkene som vi har videoblogget gjennom et helt år med brystkreftbehandling.

Den filmen ble både så morsom og sterk at jeg skal ta den med meg ut på en liten foredragsturne, men det kommer jeg tilbake til i neste blogginnlegg. Akkurat nå er jeg fortsatt i lanseringsrus.

Noe av det aller beste med en sånn lansering er jo at det også kommer så mye gode venner, kjente og kjære –  både gamle og nye. Etterpå samlet den harde kjerne seg på Aye Aye Club nede i gata og fortsatte festen der.

Så etter å ha hvilt litt ut med beina høyt mellom blomsterbuketter og champagneflasker med sløyfe på her på Grønland, tror jeg sannelig jeg skal fortsette feiringen litt uti helgen også. Særlig nå som rapportene tikker inn om at boka selger som varmt hvetebrød og at flere bokhandlere har måttet foreta nybestillinger allerede.

Jeg håper virkelig denne boka når frem til de som trenger den mest og ikke minst deres pårørende og venner. For som jeg sa innimellom tårene på slutten av lanseringsforedraget mitt, vet jeg i hvert fall at hvis jeg kunne gitt denne boka til meg selv der jeg sto på trappa til kreftklinikken og grein etter først å ha fått diagnosen, ville jeg fått en bedre reise med romskipet. For en moderne brystkreftbehandling er virkelig som å bli bortført av aliens.

Så riktig god helg til alle dere deilige blogglesere der ute. Uten dere og deres kommentarer og innspill hadde det jo aldri blitt noen bok i det hele tatt. Kos dere ordentlig denne helgen. Det skal i hvert fall jeg. Blant annet med disse skjønne gutta her:

Livet er ikke for pyser, men jaggu kan det være riktig så fint lell!

Boka kan også bestilles direkte fra forlagets nettbutikk her hvis du vil ha den rett hjem i posten. Se flere bilder fra lanseringsfesten på Tarapi sin Facebook-side her.

VIDEO: På mandag fikk jeg min siste cellegiftkur. Hvis alt går bra de neste årene og ingen nye svulster dukker opp på kontroll, er jeg ferdig med den driten nå. Jeg hadde i grunnen trodd at jeg skulle bli langt mer ekstatisk, men sannheten er at når du går på din 6. dose med intravenøs FEC 60 cellegift, har du rett og slett ikke energi til så ekstreme følelser. Da hjelper det heller ikke at Ullevål gir deg flagg for å feire.

Du er liksom ikke helt i form til parader. Særlig ikke etter at kreftlegen din akkurat har lekset opp alle bivirkningene du kan glede deg til med strålebehandlingen og antiøstrogen-behandlingen du nå skal begynne på. Det der må jeg rett og slett bare vente litt med å ta innover meg. En ting av gangen.

Jeg er uansett fortsatt for kvalm og dement av cellegiften til å sette meg ordentlig inn i det. Cellegift-demens funker sånn at du midt i en setning ikke for ditt bare liv klarer å huske det helt vanlige ordet du har tenkt å bruke, og at helt vanlige ord plutselig får en ny betydning fordi du slurver med uttale og teksting.

Og fordi du er frilanser og selvstendig næringsdrivende, må du seff konse på å få jobba mest mulig når hodet er noenlunde klart så du ikke skal gå fullstendig konkurs, så da gjelder det å multitaske som en gal før ny cellegiftdose setter inn og reduserer deg til en siklende åndspygme igjen.

For da blir det sånn at når noen venner tekster deg og inviterer deg ut på en øl som de gjorde med meg i går, så resulterter det i sjokkbølger gjennom hele venneflokken med påfølgende strøm av FB-medlinger og sms fordi du svarer: Nygift i dag så altfor surrete i hodet som det er, holder meg til vann.

Jeg skulle jo egentlig holdt bryllup og giftet meg med meg selv lørdagen etter at jeg fikk påvist kreft. Det ble naturlig nok avlyst. Så da tenker jeg at det bare var rett og rimelig at vennegjengen fikk litt valuta for invitasjonen nå, et halvår senenere via en dement sms. Som dere ser av filmen fotograf Xenia Villafranca har satt sammen fra mandagens siste cellegift, leverer jeg i hvert fall nok ansiktsuttrykk en nygift verdig:

VIDEO: Den siste tiden har det vært hektisk møtevirksomhet nede i Tara-redaksjonen. Som dere vet hadde jo jeg og fotograf Xenia Villafranca en fotoshoot i studio for å ta nye byline og blogg-bilder for ikke så lenge siden. Det jeg ikke fortalte var imidlertid at vi også tok en hel del nakenbilder og nå skal de på trykk i Tara.

Jeg tror neppe jeg kommer til å bli anklaget for å ta en Tone Damli, men det er litt rart å være med på møte når en samlet Tara-redaksjon skal vurdere bilder av meg som kliss naken. Det er jo desverre ikke så ofte kvinnekropper av mitt kaliber med halvannen hengepupp presenteres over helsider i kvinnepressen.

Men Tara tar saken og det er en av grunnene til at jeg aldri kunnet jobbet for noen andre kvinneblader enn nettopp dem. Redaktør Torunn Pettersen er ikke redd for å støte annonsørene og har innsett viktigheten av et både-og også i kvinnepressen.

For tro meg, jeg syns ikke det er såååå gøy å være naken over flere helsider foran tusenvis av lesere, jeg har faktisk et poeng med å gjøre det.

Et av dem er at jeg tror det er veldig sunt at en helt vanlig kvinnekropp skakkjørt av livet, får spalteplass innimellom motestoff og skjønnhetstips i et kvinnemagasin, det andre er vi inne på i videoen fra redaksjonsmøtet:

Hvis du vil, kan du se flere bilder fra fotoshooten med klær på Tarapi sin Facebookside her. Den nakne sannhet bak kulissene i studio kommer jeg tilbake til når bladet er ute hos abonnenter neste uke.

Jeg mener ingen disrespekt til noen, men jeg skjønner ærlig og oppriktig ikke denne greia damer har med hår. Da jeg skalperte meg før første cellegift, husker jeg blant annet en kommentar på Tara sin Facebookside.

Hun mente filmen vi laget var sterk å se og at hun selv trodde hun ville følt seg skamfull hvis hun hadde barbert av seg håret. Skamfull? Really? I går var jeg, fotograf Xenia og hodepynt-designeren min Maiken Turban i studio for å ta nye bylinebilder til blogg og blad.

Vi tok til og med noen ganske så eksplisitte nakenbilder av meg og min halvannen hengepupp til en sak i Tara fordi vi tror folk trenger å se sånt i kvinneblader som vårt. Men skamfull? Nei, det var jeg aldri.

Jeg vet jo riktignok at mange nordmenn og kvinner ser ut til å tro at kvinnesyn bare er noe de har i andre kulturer. Men med så mye ståhei enkelte lager over et skalpert damehode, syns jeg ikke det står særlig tilbake for viraken rundt andre kvinnelige hode-relaterte problemstillinger, være seg hijab, niqab eller andre hodeplagg.

Håret er kvinnens pryd heter det jo både i bibelen og i gamle, norske munnhell. Jeg kunne vel ikke vært mer uenig. Faktisk er jeg av den oppfatning at hvis du som kvinne har så mye av din egen selvfølelse investert i håret, puppene, kroppen og utseendet, at du går i kjelleren og føler at du mister din identitet og kvinnelighet skulle det ryke,  så har du rett og slett vært fryktelig naiv og latt deg lure trill rundt.

For vi har jo faktisk et kvinnesyn i dette landet. Og mye av det dreier seg om at vi kvinner skal opptre som et mest mulig attraktivt objekt ved å ta oss ut som best vi kan.

Glem oljefondet. Det ryker milliarder down the drain når det kommer til hva vi er villige til å bruke for å stramme, løfte, pynte, frisere, kle og fjonge oss til for å fremstå som akseptable og attraktive representanter for kvinnekjønnet.

Misforstå meg rett: Jeg er ikke mot pynt! Jeg elsker å pynte meg! Det som irriterer meg er at all denne kvinnepynten er så helsikes normativ.

Vi skal liksom ikke stikke oss ut med mindre det er med en usedvanlig akseptabel «skjønnhet».  Du kan godt være usedvanlig hvis du er usedvanlig vakker innfor rammene av hva som er opplest og vedtatt som kvinnelig skjønnhet.

Men gud forby hvis din skjønnhet faller utenfor rammen. Da skal du altså føle deg skamfull. Jeg forstår at alle bare vil bli elsket og sett, men hvis alt folk ser er håret ditt, hvor blir det da av deg?

Hvis du er en av dem som får et dødsleie og rekker å se tilbake på livet ditt før det er slutt, tror du virkelig det er alle ditt livs hårfrisyrer og komplimenter for hvordan du så ut som vil flashe forbi? Hvorfor gir vi ikke mer faen?

Se flere bilder fra fotoshoot på Tarapi sin Facebook-side her.

Ingen spredning til pupp eller lymfer var meldingen fra Ullevål forrige fredag! Sorry at jeg ikke har blogget det før, men når jeg er så euforisk og livet går så fort som det har gjort i det siste, nøyer jeg meg ofte med bare å oppdatere Tarapi sin Facebookside. Så vil du virkelig henge med i svingene på dette sirkuset jeg kaller et liv, bør du sporenstreks følge meg der.

Fotograf Xenia var seff med på Ullevål og fikk festet det hele til film som dere kan se nederst i innlegget her. Vi har jo bestemt oss for å videoblogge litt fra denne prosessen det neste året. For det tar et års tid før håret begynner å spire og gro igjen og cellegiften er ute av kroppen. Jeg venter fortsatt på å få vite nøyaktig hvor mange cellegift-behandlinger jeg skal på.

Xenia var også med uka etter operasjonen da jeg hadde en helt hyperaktiv reaksjon på å ha overlevd slaktebenken og endte både hjemme hos statsministeren og med å live-kommentere homo-paraden på Karl Johan. Fredag bestemte jeg meg imidlertid for å droppe blogging og heller feire at det nå bare er cellegift og stråling som gjenstår av denne kreftbehandlingen.

Men allerede søndag bar det rett ut i agurk-åkeren. NRK Ytring ville jeg skulle skrive en kronikk om naken-aktivisme, Aftenposten ville intervjue meg om hvordan det er å være en blogger som ikke skammer seg, VG ville snakke med meg om kvinnelig sexturisme til en serie saker på VG Nett denne helgen, og Agderposten ville ha sitatsjekk på et større intervju om hvordan det er å leve med kreft innabords.

I juli skraper jo pressen som kjent bunnen av gullfisk-bollen for å gjødsle agurk-åkeren, men så lenge jeg tross alt får anledning til å kommentere saker og tema jeg mener det er viktig å snakke mer om i offentligheten, velger jeg å nyte min agurk-tid med glede.

De siste par ukene har jo uansett gitt meg bred erfaring som grønnsak. Etter den ekstremt utagerende uka som fulgte operasjonen, ble jeg jo liggende i vegetativ tilstand, fullstendig uten funksjonelle stemmebånd etter mikrofon-maratonet på Karl Johan, helt til det bar opp på Ullevål igjen. Se film fra mitt liv som grønnsak her:

‘

Det begynte med at jeg og fotograf Xenia Villafranca satt på Kreta og drakk vin med Tove Nilsen for et par uker siden. Det var bare en liten uke til jeg skulle opereres for puppekreft og jeg var allerede spylei av hele det lyserosa brystkreft-universet jeg plutselig hadde fått VIP-pass til ved å stå frem med kreftdiagnosen.

Vi mente alle det hadde vært fint om noen kunne by på en litt annen fargesjattering i dette rosa-universet. Siden jeg har sluttet å skamme meg for ganske mange år siden, fant jeg og Xenia ut at gammelrosabloggen her på Tarapi måtte trå til. Xenia meldte seg frivillig som ekstrem-rølpe-dogme-dokumentarist med «snæpper`n» som vi kaller det lille Canon G12-kameraet vi begge har.

Men jeg hadde nok aldri turt å la noen andre enn nettopp Xenia Villafranca slippe så tett innpå meg med kamera i en så sårbar situasjon. Her snakker vi jo ikke halv-flatterende bilder tatt i riktig vinkel eller styla byline-bilder, men veldig rå og bokstavelig talt usminka og attpåtil levende bilder fra en virkelighet jeg helst hadde vært foruten.

Jeg og Xenia ble kjent da vi laget kokeboken om stunt-kokken Mona Halvorsen og siden har det vært et vennskap og profesjonelt samarbeid på steroider. Livet har lekt med oss begge og selv om vi er ganske så forskjellige, har vi etabelert et nært vennskap og profesjonelt samarbeid som gjør at jeg har full tillit til henne som både fotograf og menneske.

Noen vil kanskje kalle det over-sharing og intimitetstyranni, men dem om det. Jeg vet i hvert fall at da jeg lå i fosterstilling på sofaen i tre døgn og googlet da jeg først fikk diagnosen, hadde jeg reist meg opp og dratt ut og feiret livet langt tidligere hvis jeg hadde funnet en gammelrosa og usminka kreftblogg. En gammelrosa videoblogg som ikke prøvde å servere meg noe annet enn sitt eget, skeive perspektiv på livet med døden innabords.

Så sånn ca. annenhver uke fremover vil derfor jeg og Xenia by på litt videoblogging her på Tarapi. Veien blir til mens vi går og vi satser ikke på å vinne noen sløyfer med dette, men kjenner at vi tror vi gjør noe som er litt vesentlig, både for oss selv og kanskje også for noen av dere andre.

Følelsen av at det kanskje kan bli litt vesentlig til slutt, ble behørig styrket på torsdag da kronikken «De tar livet fra meg med lykke» som jeg skrev for NRK, ble den mest delte på sosiale medier i Norge den dagen i følge Aftenposten.  Det hadde jeg aldri trodd og det fortalte meg at det kanskje er fler som savner litt andre stemmer der ute i lykke-Norge.

Mange kommentarer i etterkant har likevel tolket meg dithen at jeg mener alle med kreft bare skal legge seg til som tante Augusta og sørge over livets jammerdal, men det kunne ikke være lenger fra sannheten. Jeg har aldri sagt at livet med døden innabords ikke også er morsomt. Ja takk, begge deler:

Jeg og fotograf Xenia Villafranca er jo her i  Sør-Afrika på oppdrag for Tara sammen med fabelaktige skuespillerinne og diva ekstraordinær Mari Maurstad. Hittil har det vært en aldeles framifrå reise, men i går kveld dro det seg til for en stakkars dvergflodhest på tur.

Vi skulle møte lokalt bosatte og internasjonalt selgende billedkunstner Peter Engblom som har sitt eget galleri her i Zululand. Det begynte greit nok med både høy glass og sigar-føring i loungen. Det velsmakende lokale ølet Zulu Blonde, skulle likevel vise seg å være litt mer potent enn først antatt.

For da det viste seg at nettryktene om mine eskapader som sexbråk-innklaget i Norge hadde nådd helt hit ned til Sør-Afrika, insisterte nemlig Peter på at jeg skulle posere med følgende av hans mer eksplisitte malerier i sofaen nede i den private baren han også driver.

Du vet den følelsen du av og til får når du bare skulle ønske at jorden kunne åpne seg under deg så du kunne synke ned i den? Vel, forsiktig med hva du ønsker deg, sier bare jeg. Rett etterpå, under en omvisning i galleriet, fikk jeg nemlig mitt eget ønske oppfylt.

Mens jeg sto der og prøvde å virke intellektuell og studere billedkunsten med lesebrillene på, ga gulvet under meg etter og bam! Jeg forsvant ned i et bunnløst hull i jorden.

Mari kom meg ilende til unnsetning, mens Xenia som den profesjonelle pressefotografen hun er, bare vippet frem kamera og begynte å fyre løs. På toppen av det hele akkopagnerte hun kameraklikkene med latterbrøl så hjertelig høyrøstet at det fikk løshundene på utsiden til å stemme bjeffende i.

Da jeg med et møysommelig strev prøvde å kave meg opp fra hullet i bakken, var det derfor uunngåelig at latteren smittet. Det bør likevel være unødvendig å si at Mari Maurstad, til tross for tidenes latterkrampe, kanskje ikke var så veldig imponert over Taras utskremte reporter i Zululand.

Heldigvis sa galleri-innehaver Peter sin T-Sjorte alt om hva han tenkte om saken.

Han inviterte oss sporenstreks ned igjen i den egendekorerte baren og åpnet for røyking inne som plaster på såret.

I dag har jeg imidlertid innsett at høykarbolivet med øl på tur for en lavkarber som meg, fordrer utstrakt mosjon for at gulvene jeg går på her ute i verden skal være trygge. Jeg har derfor slått meg på trim for eldre sammen med en gruppe lokale bestemødre som Mari kjenner godt.

Men billedkunsten, den er jeg ferdig med!