Tag Archives: Voodoo

Tbt – Hei, hå og en flaske med…

Throwback Thursday #tbt er jo så poppis på nett for tiden så jeg tenkte jeg skulle begynne å yte min skjerv her på bloggen fremover. Jeg har jo tross alt en «utagerende fortid» som ville fått Mette-Marit til å fremstå som det dydsmønsteret hun alltid har vært.

nett_12mai_10-390x292 nett_12mai_9-390x292Som dere ser har jeg heller ikke tenkt å bare vektlegge vakre, flatterende og instagram-vennlige bilder slik de fleste gjør. Her skal den virkelige fortiden på bordet med mellomfornøyd snerpemunn, dobbelthaker og det hele!

Jeg har jo også brukt store deler av livet til å reise jorda rundt både på jobb og fritid, og vært på steder og i situasjoner man nesten må se for å tro på.

I disse dager er vi et Tara-team som jobber med å relansere bloggen i ny og spennende drakt. De blir masse nytt å glede seg til så her er det bare å henge med. En ting jeg skal skrive litt mer om er nettopp reising. Så i dag slår jeg like godt det sammen med litt #tbt.

DSC09282Forleden var jeg nemlig invitert på eksklusiv romsmaking hos kollega og blogger Espen Skogen som står bak bloggen omrom. Denne gangen skulle det smakes på lekkerbiskener fra Ron Zacapa.

DSC09284Favoritten i vår lille test kan du lese mer om her hvis du vil, jeg tenkte jeg skulle snakke litt om selve drikkingen av rom. Til syvende og sist er jo det den viktigste biten spør du meg.

DSC09286Jeg har jo bodd mange år på Jamaica i Karibia som er området som oppfant romen i sin tid. Historien om romens betydning for utviklingen i regionen på godt og vondt, kan fylle bindsterke verk, så jeg skal nøye meg med et par småting rundt selve drikkeritualet.

206911_5404900780_9062_nDer Ron Zacapa har et fyldig smaksbilde med sjokolader, vaniljer, røyk og karamell, kjører Jamaicas stolthet; Appleton Estate,  mer på en klangbunn av lett karamellisert ananas og sudeliduttandei. Mye sudeliduttandei. Men vi har også Wray & Nephew White Overproof Rum som bartender Johnny serverer på bildet over.

Dette er en svært alkoholsterk, blank væske som smaker en blanding av tannkrem og flybensin. Det er også den billigste og mest solgte drikken i klassiske Jamaicanske rumshops som Johnnys. Der serveres den etter desiliterpris iblanda kokosvann eller Pepsi.

jamtara 168Jamaicas offisielle språk er engelsk, men alle snakker bare patois som er en miks av engelsk, vestafrikanske språk, spansk og helt nye ord. Siden patois er et muntlig gatespråk, er det et ekstremt levende språk der nye ord og slang kommer til absolutt hele tiden.

Så da agrepene i USA 11. september 2001 var et faktum, ble den jevne Jamaicaner kjent med terrorgruppa Taliban for første gang. Allerede 12. september var Wray & Nephew-shoten omdøpt til «en taliban, takk» over det ganske land. Effekten er nemlig på linje med noen flykræsj, bensinen er jo allerede ombord.

216898_5405030780_9317_nMen en ting Jamaicanerne aldri forandrer på når de drikker sin rom – uansett hvor tørste og blakke de måtte være – er at de alltid heller den første slurken av glasset på bakken. Rom har nemlig også en utstrakt funksjon i praktiseringen av folkereligionen Obeah som man i vesten kjenner bedre som Voodoo.

Slurken på bakken er derfor en ofring til forfedrene, de som har gått foran, banet vei og skapt liv. Og litt til såkalte «duppies» som er villfarne forfedreånder som enda ikke har funnet helt ro. Bare sånn for sikkerhets skyld altså, man vet jo aldri hva duppies kan finne på av faenskap.

Så den skikken har jeg tatt med meg til Norge, men på grunn av kaldt klima og en hang til plettfri parkett her i landet, praktiserer jeg den som oftest bare om sommeren. Eller på nyttårsaften når vi står ute og ser på raketter og jeg kan helle den i snøen.

Som på dette nyttårsbildet tatt av meg og min nylig avdøde far. Vi var begge enige om at vi nok skulle ha helt ut litt mer…

164779_10150110845340781_5236830_nGod helg folkens, ikke glem å gi en slurk til de som gikk foran! #tbt

Leave a Comment

Ensomhetens fellesskap

Etter en hesblesende sosial uke forrige uke har jeg sant og si vært litt ensom denne uka. I helgen gikk jeg faktisk så langt at jeg skrudde av telefonen og sperret chatte-funksjonen på Facebook. Etter å ha pottet om noen krydderurter på kjøkkenet, lå jeg stort sett i fosterstilling på sofaen og tenkte på hvor alene jeg er i verden. Oslo er så merkelig tom når sommeren begynner. Hver jul er avisene fulle av artikler om ensomme nordmenn som må tilbringe høytiden alene, men ingen snakker om sommerferien. Jula varer jo bare noen dager, sommerferien flere uker!

Joda, jeg har over 800 venner på Facebook, en deilig familie der i hvert fall halvparten går an å omgås uten å måtte ty til vold, samt et herlig nettverk venner og bekjente jeg leker med både titt og stadig, men ikke en kjeft forstår meg! Ikke denne uka her i hvert fall. Det er sikkert min egen feil. Voksenlivet mitt har vært et liv på reise. Jeg har fått oppfylt de villeste drømmer, vært med på voodoo-seremoni på Haiti, filllerista Ku Klux Klan i USA, blitt skjelt ut av rastafarier på Jamaica, møtt Jesus i Sibir og besøkt urbefolkning på Papua Ny Guinea som aldri hadde sett hvite tullinger som meg før.

Jeg tenkte på de folka på Papua Ny Guinea når jeg lå på sofaen i helgen. På hvordan språket deres hovedsaklig besto av lydmalende ord som gjorde at de amerikanske misjonærene måtte gi opp å oversette bibelen til dem etter å ha prøvd i femten år. På hvordan høvdingen pekte på et stort tre midt i landsbyen som lå der på toppen av et fjell og beskrev treets navn på fem forskjellige måter ut i fra hvordan det blåste i vinden. Jeg tenkte på hvordan jeg følte meg når jeg satt der på fjelltoppen og så utover regnskogen under meg. Jeg følte meg ensom, men lykkelig. Ensom fordi jeg visste at dette ville bli umulig å dele med noen der hjemme og lykkelig for innsikten det ga meg.

Et liv på reise er et rikt, men samtidig ensomt liv. Forrige helg avsluttet jeg uken med en sjalabais på legendariske Olympen på Grønland sammen med min gode venn Peder, samt Bård og hans kolleger ved Westerdals School of Communication i Oslo. Peder har i alle år hatt meg lagret på telefonen som: «Lene Wikander – sjørøver». Han er helt klart inne på noe. Westerdals på sin side var akkurat ferdig med opptaksprøvene for neste semesters studentkull.

Westerdals utdanner folk som til syvende og sist skal få deg til å kjøpe et produkt, et budskap, en tanke, en ide. Det er en fabelaktig skole og en av de få virkelig kreativt markedsretta utdannelsene her i landet. En av oppgavene studentene hadde fått var: «Gi stemme til et dyr». Staben ved Westerdals var oppgitt over at de fleste hadde valgt katt eller hund. Ungdommens fantasi strekker seg som kjent sjelden lenger enn til deres egen erfaringsverden, men skal du treffe folk der de virkelig bor; langt der inne i ensomhetens hjerte når de ligger i fosterstilling på livets sofa, må du være kreativ. Jubelen sto derfor i taket på Westerdals når en håpefull student presenterte en drage og en annen en ørn. Pus er for pyser.

Jeg så på Peder og tenkte litt på hvilket dyr jeg ville valgt. Kanskje en paradisfugl fra Papua Ny Guinea? En bjørn fra Sibir? En offer-geit fra Voodoo-seremonien på Haiti? En av de grønne sommerfuglene som hvert år klekkes i tusentall i den samme dalen på Jamaica? «Pass på så du ikke blir en nomade i eget liv» sa en kompis til meg en gang i begynnelsen av tjueåra. Jeg blåste av ham den gangen og i helgen slo jeg opp telt i ørkenen og bestilte kamel.

Det er i ensomheten vi virkelig bor. Å «tidvis føle ensomhet» som VG hver jul slår fast er Norges største folkesykdom, er en del av det å leve et liv! Det bor sann revolusjon i å ikke godta en sykeliggjøring av enhver menneskelig reaksjon og følelse som ikke innebærer at man sitter der med et katatonisk lallende glis i trynet og sluker tabloidene hver dag som om det noen gang står noe virkelig vesentlig der!

Eller som fabelaktige Tilda Swinton sier det: «Loneliness is the last great taboo. If we don`t accept loneliness, then capitalism wins hands down. Because capitalism is all about trying to convince people that you can distract yourself, that you can make it better. And it ain`t true».

Så da er det bare å sale opp kamelen og gyve løs på nok en uke som nomade i livets ørken. Ensomheten er tross alt verdens største fellesskap. Men ikke glem å stoppe opp ved oasene!

Leave a Comment

Notater fra Nattboka II

På mandag reiser jeg tilbake til Jamaica. Mitt andre hjemland. Det er en stund siden jeg var der nå. Jeg lengter. Kroppen min lengter. Hjertet mitt lengter. Lengsel er hele fundamentet den jamaicanske kulturen er bygget på og det er også selve grunnmuren i mitt kjærlighetsforhold til øya. Jamaica er et land som lengter. I lengsel bor det sprengkraft, men også apati, aggresjon, lidelse og sorg.

Til tross for at Jamaica ble frigitt av de britiske koloniherrene i 1962 og har vært blodig lekegrind for amerikansk storpolitikk og colombianske kokainkartell siden, er folkesjela grunnleggende afrikansk. Fraktet hit som slaver gjennom 400 år, har deres forfedre etterlatt seg en kultur av skygger, drømmer, magi gjennom Voodoo, eller Obeah som det heter her, og lengsel etter et hjemland et annet sted som ikke lenger er. Jeg har skrevet en roman fra Jamaica. Den heter «Salt» og er en nattbok. Den kom ut på Aschehoug forlag i 2008, men er fortsatt å få kjøpt i billig pocketutgave på nett. Jeg pakker kofferten og drar fra dere med et utdrag herfra:

«Oowha, oowah.»
Miss Jude grøsset ved lyden av patoo der ute i mørket. Det var ikke så mye fordi hun var redd for å dø, at hun mente det var for tidlig, at hun ikke hadde levd et fullt liv. Det var på grunn av Raphael. Hvordan skulle han klare seg alene? Det føltes som hun alltid hadde vært ved hans side. Helt siden livet begynte og før det igjen. Som om Anansi hadde spunnet sitt nett over dem og bundet dem sammen som to fete fluer på skjebnens middagsbord.

Anansi. Miss Jude måtte le for seg selv der i sengen, i mørket, med sin egen død våkende i mangotreet utenfor. Anansi var edderkoppmannen i alle fortellingene de tok med seg, og som ingen helt hadde klart å ta fra dem igjen. Anansi var skyene som plutselig samlet seg til storm over et blikkstille hav. Han var solen som brøt gjennom regnet når sukkerkutterne aldri trodde det ville ta slutt, og badet de kalde markene i varme. Han var velsignelsen og forbannelsen bare tiden tillater, palmebladet i vinden som gir den ene mannen svalende skygge, men blåser over den andre mannens øyne når han går langs klippen. Smilet hans er svart som sorg og glitrende som glede. Stemmen smidig som bambus i vinden. Han har åtte ben, seks øyne og spinner et nett av omsorg og svik, håp og knuste drømmer, men aller mest, aller mest av tilfeldighetens silke.

Under seremonien i natt skulle hun la seg besette av trommene, la forfedrene ta bolig i hjertet og sende skyggen sin avgårde til fremtidens land. Var hun heldig, ville ikke døden hente henne før hun fant svar, og hadde de riktig flaks, ville Raphaels øyne våkne og drømmen han drømte trekke hjem til natten den kom fra. Hun var ikke redd, hun var ikke bekymret. Hun bare lurte. På hvordan det var. Å dø.

Etterpå fortalte de som var der at Miss Jude hadde skeket og hylt, gaulet og ropt på et fremmed språk, et annerledes språk, et språk de ikke forsto. Men alt Miss Jude kunne høre der hun døde foran trommene var lyden av vingeslag: Svusj, svusj, svusj! Var det hun som var blitt så liten eller var det patoo som hadde vokst seg så stor? Miss Jude smilte og krøp inn under uglens vinger. Løftet fra jorden og menneskene som fortsatt danset på den, gjemte hun seg der uglekroppens tunge skrog ble til vingens lette flukt. Hun kjente de myke fjærene kile henne i ansiktet. Snuste inn den stramme lukten av rovdyr som om hun skulle stukket nesen inn bak det pelskledde øret til en katt. Svusj, svusj, svusj!

Landskapet buktet seg under henne; grønt, blått, flytende, fast. Så kom de til engen, til hibiskusen som blomstret rød og hvit i veikrysset. De fulgte den grønne elven der den snodde seg som en slange gjennom fjellet, og der! Der fosset elvekilden fra klippene og der var moren, hvilende i det kjølige tussmørket under treet, ventende. Og ved siden av henne skygger, mange skygger. En av dem tok form og steg ut i solen utenfor silkebommulstreets krone. Sakte skiftet skyggen fra blått, til grått, til svart og en menneskelig form hun ikke kjente, men kjente likevel. Å ja! Å ja!

Leave a Comment