Tag Archives: Visa

Enden på Visa

Jeg har alltid vært av den oppfatning at å forlenge livet er en smal sak, særlig for globalt relativt søkkrike nordmenn. Og da snakker jeg ikke om helsekostpiller, rynkekremer, div astrale øvelser sortert under New Age og annet fjollete vissvass de overmette befatter seg med for å innbille seg at de lever.

Det er en svært enkel teori. Grunnelggende naiv har til og med enkelte hevdet; fuck them! Alle vet at når man er på reise varer dagene lenger. En dag tilbragt på ferie eller reise til et nytt sted i et annet eller eget land for den saks skyld, varer alltid lenger enn en dag tilbragt hjemme. Tid er et relativt begrep, det skjønte jo selv Einstein. Det er opplevelsen av tiden som gjelder for folk flest og ikke sekundviserne på en klokke. Teorien er da som følger: Dagene tilbragt på reise oppleves lenger så vil du forlenge livet må du reise mer!

Selvfølgelig opplever man også et par potensielt dramatisk livsforkortende episoder på tur, særlig hvis man drister seg utenfor charter-løypa, som da jeg og fotograf Stian nesten ble arrestert for ransforsøk av blodtørstig og tungt bevæpnet militærpoliti her i Brasil etter å ha blitt nektet servering av den fjortende minibanken på rad. Frustrasjonen førte til noen illsinte spark mot minibankautomaten, noe som igjen påkalte oppmerksomhet fra lovens bevæpnede avdeling.

Først etter noen telefoner til Stians egen kontakt i Visa fikk vi bragt på det rene at slikt er helt vanlig her, at det bare er lov å ta ut en viss sum per dag pga ransfaren og at vi nok måtte kjøre til Natal for å få ut penger. Visa er for velfungerende samfunn som det norske, det er noe av det første du lærer på tur. Og jeg og Stian har vært mye på tur. Siden nyttår har vi reist jorda rundt for Tara, men nå mens jeg sitter her på terrassen i Brasil og skriver, er vi ved reisens slutt. Det føles som det er et år siden vi begynte, men det er helt greit for da har vi jo levd et år lenger.

Resultatet av vår reise kan du lese om i vår nye Tara-serie «Lidenskapen i livet» der første reportasje av seks er å finne i Tara som er i salg nå. Vi har møtt fantastiske mennesker, fabelaktige mennesker, fått nye venner og hilst på noen gamle, men mest av alt har vi fått bekreftet at det alt egentlig handler om er å tørre å leve. Altfor mange jeg kjenner hjemme i Norge ser ut til å tro at de skal leve evig, at de har all verdens fremtid foran seg – og det til og med uten å flytte på seg i det hele tatt. For å parafrasere Forrest Gump så er nok livet ganske sant en godtebutikk, men en godtebutikk i Gambia er ikke helt som den hjemme. Jeg er av den oppfatning at du vanskelig kan se snopet i skogen av sukkertøy hjemme hvis du aldri har spist en tamarind-kule i Afrika.

Livsmot er så mye. Det kan være å tørre å gi faen i konvensjoner og krav og slenge seg på en sandbanke på Zanzibar slik min nye venninne for livet; Elisabeth Hake Lunde har gjort og som du kan lese om i neste nummer av Tara. Det handler også om å tørre å svare som henne når representanter fra rotteracet spør: Men hva gjør du med livet ditt da? og hun sier på tenkende menneskers vis: Må man absolutt gjøre noe og hva betyr i så tilfelle det?

Men livsmot kan også handle om virkelig å gjøre helt til kalenderen sprenges slik som norske Merete Kemi Wear her i Brasil. Hun er bestevenninnen til Marianne som vi har intervjuet her og driver en Capoeira, Breakdans og hip hop-skole for ghetto-kidsa uten fremtid. Gjennom «Barnas Prosjekt» har hun brukt alle sine penger på skolen, bor på et lite rom ved gymsalen og samler inn penger som et sprekkeferdig lemen. Sånt gir resultater og i mai drar hun og noen av de beste danserene og instruktørene på en lang festival-turnè i Norge. Med de aller enkleste midler har Merete klart å bruke sitt eget liv til å gi noen av Brasils aller fattigste barn det de aldri har hatt: håp, drømmer, fremtid og sist, men ikke minst; lek!

Jeg har vært borte lenge, men nå kommer jeg tilbake for fullt og jeg har ikke tenkt å gi ved dørene! Neste gang jeg møter en norsk bekjent som klager over å råtne i et kjedelig ekteskap, er pisslei av jobben som slave for corporate Norway, ikke tør komme ut av skapet som danseløve, homo, bi – whatever – eller sutrer over generelt kjedelige liv, skal de få seg en på trynet. Og den neste som sier til meg «så heldig du er som får leve og reise som du gjør» ryker rett på et shock and awe-attentat fra Tøyen Gategerilja. Og holder ikke det har jeg også gammelrosa-bloggen på lur for å gi dem en ørefik.

Det er dere som er heldige! Heldige som bor og lever i et av verdens aller rikeste land. Heldige som har de mulighetene dere har. Heldige som har de pengene, den utdannelsen, de ressursene dere har! Resten handler om valg. Bruk din mulighet til å velge, du er en av svært få i verden som har den. Livet er ikke for pyser!

Se flere bilder fra Tarapi på turne – bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment

Hakuna Matata

Jeg hater Walt Disney. Vel, ikke så mye gamle Walt selv, han var jo bortimot genial på sitt beste, men nærmere bestemt Disney industries med sine Disneyland og glattpolerte tegne- og familiefilmer. Det er aldri rom for levde liv hos Disney. Prinsessen må alltid få sin prins, heksa må dø, seksuelt samkvem er redusert til forsiktig nussing mellom ekorn eller andre søte dyr og alle barn blir derfor oppdratt av onkler og tanter i Andeby etter det man bare får anta har vært jomfrufødsler.

Men riktig kvalmende blir Disney først når de skal ta for seg andre kulturer og historier enn den lavkirkelige, kritthvite og amerikanske middelklassekulturens glattpolerte idealer og uskrevne regler for moralsk forsvarlige liv som får sharia til å fremstå som direkte vovet. Sharia står høyt i kurs her på muslimske Zanzibar, men selv her er profeten Muhammeds lover og påbud ingen match for Disneys kulturimperialisme. Med en enkelt film har Disney kapret Swahili-begrepet «Hakuna Matata» og gjort det til salgsvare.

Her i nesten tusen år gamle Stone Town på Zanzibar hvor vi er nå, kan du ikke gå to meter uten at noen roper Hakuna Matata etter deg. Etter Løvenes Konge har Hakuna Matata blitt et hult salgsutrykk preget av gallopperende inflasjon i turistnæringen. På Swahili er Hakuna Matata en hilsen, et begrep, en livsfilosofi, et farvel og et ønske. Det betyr direkte oversatt at «det er ingen bekymringer», men omfatter så mye mer. Det handler om en holdning til livet og en generøsitet ovenfor andre med ønske om problemfrie dager i livet som kommer etter at tilfeldige menneskers veier krysses.

Noe av det første du oppdager som stressa, vestlig journalist med timeplan, agenda og deadlinepress her er at problemer er det imidlertid nok av. Ting tar tid, taxier bryter sammen, maten komme først på restaurantbordet etter to timer, det er varmt som i en middels finsk sauna, folk flest skjønner ikke engelsk, telefonlinjene virker bare av og til, strømmen går hele tiden og å betale regningen på hotellet innebærer gjerne timelange taxiturer (med tidligere nevnte sammenbrudd) til sju forskjellige minibanker for å få tatt ut penger da kortterminalene aldri virker på tross av store skilt med «We welcome Visa – Hakuna Matata».

Det toppet seg etter et par-tre dager på forrige hotell ute på østkysten med tegnspråkforklaringer av frokostmenyen som alltid resulterte i rå kråkebolle eller et for oss ukjent og stekt sjødyr på tallerkenen, fem taxiturer til minibanken to mil unna, ingen aircon og strømbrudd hele natta i førti graders varme. Vi hadde akkurat kommet tilbake til hotellet etter å ha vært ute på jobb hele dagen. Etter å ha dyttet taxien opp den siste og syvende bakken den dagen, banket vi forventningsfullt på porten til hotellet med den naive forhåpning å bli sluppet inn. Den gang ei. Gjennom en sprekk i gjerdet så vi at nattevakten lå og snorket under en palme, godt pakket inn i t-skjorten med påskriften, jepp, du gjettet riktig: Hakuna Matata.

Med en aggresjon bare år med rotterace og blodstress i vestlig arbeidsliv kan avstedkomme, klatret vi over den fem meter høye porten, hoppet ned på andre siden, treiv tak i nattevakten og skrek ham inn i øret: HAKUNA MATATA MY ASS! Men ble han redd? Ba han om unnskylding for å sove på jobben? Var han overrasket? Nei. Han lo! Han åpnet kjeften på vidt gap og skrattlo som om vi skulle ha fortalt verdens beste vits, slo seg på låret og skrattlo litt til før han ristet på hodet, tente lommelykten og lyste vei for oss frem til hotellrommet.

Det var først neste dag vi skjønte greia. Ute på en kritthvit sandbanke omgitt av turkis hav der landsbyens kvinner dyrket tang for salg til vestlig soft-is-industri for noen øre kiloen, begynte det å demre. Da kvinnene begynte å synge i den brennende varmen, sank innsikten inn. Da jeg fløt på rygg i det varme vannet og så solen og den liggende månen konkurrere om plass på himmelen, tok jeg meg i å nynne litt jeg også. Og da vi slo av en liten tegnspråkprat med damene som kom bort og ga oss en klem, innså jeg at Disney ikke har en sjans.

Swahili har tross alt blitt snakket i hundrevis av år, Disney har bare eksistert et par generasjoner. Det var ingenting annet å gjøre enn å slå seg på låret og skrattle av oss selv akkurat slik nattevakten hadde gjort. Da vi skiltes ved stien damene hadde tråkket opp i sandene under vannet gjennom generasjoner med tangbæring til land, var det bare en ting å si til avskjed: Hakuna Matata.

Leave a Comment