Tag Archives: Vidar Bigboy

Livet som frilansdommer

Det er ikke bare-bare å være karaoke-dommer når din sidemann i juryen er Stephen Ackles.

DSC09525Selv synger jeg knapt i dusjen og kan nesten ikke spille på slurva en gang, mens Stephen jo er profesjonell musiker med gud vet hvor mange plateutgivelser bak seg og jakka si hengende på veggen til Hard Rock Cafe.

Men som nevnt er det litt av hvert en frilanser må gjøre for å holde koken i disse tider, så på mandag var jeg like godt dommer i en karaokefinale på Norges eldste homsebar London Pub.

DSC09547Finalen var den endelige kulmineringen av fem uker med delfinaler der totalt fjorten artister gikk videre. Av dem skulle vi sende fem videre til gullfinalen og så kåre første, andre og tredjeplass.

Og det vil jeg bare ha sagt: En gullfinale i karaoke på London Pub står overhode ikke tilbake for en hvilken som helst finale i Idol!

DSC09529Heldigvis var vi fler enn bare meg og Stephen i juryen. Her var det eksperter fra TV-produksjon, Oslo Fagottkor, teater og dans samt seff dragartist og kostymedesigner Cårejånni Enderud med bakgrunn fra Great Garlic Girls.

12795332_923072674466692_5532035745894357282_nJuryen var også behørig sponset av en annen hvitløksjente, nemlig Terje Schrøder med sin nye, rosa musserende Sparkling Diamond, så det bør være unødvendig å si at stemningen raskt sto i taket.

DSC09555DSC09559Andre som bidro med å sponse de fantastiske premiene med reisegavekort, goodiebags og blomster, var legendariske frisør ekstraordinær Vidar Bigboy, Stena Line, undertøysbutikken 2be, Kreativ Flora og selvsagt London Pub selv.

DSC09534Det var høy hårfaktor og ditto stemning hele veien. Det er noe helt eget og rørende fint når et community kommer sammen for å lage arrangementer som dette. Ikke et vondt ord om heteromiljøet altså, som bifil sjangler jeg jo lett mellom begge, men homsemiljøet har det gøyest, uten tvil!

DSC09572DSC09561Så takk til London Pub for en pangstart på uka. Det er bare å ta kontakt igjen. Livet som frilansdommer er i hvert fall ikke kjedelig!

Leave a Comment

Kos på knollen

Her ligger jeg med nesa i klut og her har jeg ligget hele helgen. Det begynte som en prikkende følelse i halsen som raskt utviklet seg til noe som mest av alt kjentes som en feberhet hjerneskade. Du vet den følelsen når du står opp om morran og er helt sikker på at noen må ha klubba deg i hodet med en slegge rett før du våkna? Jupp.

DSC01891Når kroppen allerede går på kvart maskin og hjernen er rimelig alene etter omfattende kreftbehandling og pågående anti-østrogen behandling, tåler man rett og slett ikke mange forkjølelsesbakteriene før man blir redusert til en hjelpeløs, lallende idiot. Så nå har jeg i det minste lært det også. Man skal jo liksom prøve å finne noe positivt i alt.

Men før jeg ante at alt dette skulle vederfares meg, hadde jeg imidlertid bestilt time hos min fabelaktige og eksentriske frisør Vidar Bigboy. Jeg har jo lagt meg til litt småpønkete guttesveis etter at jeg fikk pels på knollen igjen, men i forrige uke var det ikke mye pønk igjen i den hybelkaninen som klora seg fast på toppen av hodet mitt, gitt.

DSC01890Vel vitende om at Vidar ikke bare er en travel, men også veldig streng frisør, tenkte jeg det var best å stille til time selv om helsen skranta, dessuten kunne jeg virkelig trenge en liten piff og ikke minst å bli trøsta og kost litt med.

Vi single kan jo være en fare for store deler av service-samfunnet når det går for lang tid uten kroppskontakt, vi synes synd på oss selv og bruker enhver anledning til å gnure oss inntil både helsepersonell, manikyrister og frisør-hender så godt og tilsynelatende «diskret» vi kan. Altså noenlunde like diskret som en brølende moskus i brunst på Dovre.

Jeg vurderer å få meg katt.

99359-crazy-cat-lady-starter-kit-mem-CBbJMen selv om jeg fortsatt er syk, ble jeg i det minste fresh på håret. Det er da noe.

DSC01898

 

Leave a Comment

Og så var vi i gang. Juhu!

Europride er endelig over oss! En hel uke til ende skal Oslo males i regnbuens farger. Til og med trikken flagger med regnbueflagg nå.

Selv innledet jeg festlighetene med åpningen av BigBoy Alternativ i går. Frisøren min har nemlig åpnet et alternativt, skeivt selskapslokale.

DSC00052Bare interiørdesignet alene burde være nok til å sette dette lokalet på lista til neste event. Men NB! Kanskje ikke noe hvis den aller mest prippne tanta skal inviteres.

DSC00079

DSC00069Vi fikk i hvert fall servert både sveler, kaffe, likør og øl – helt i Vidar Bigboys eklektiske stil.

DSC00014

DSC00065

DSC00015Sjølveste paradesjefen stakk også inn0m for å godkjenne at alt foregikk etter skeive nok forskrifter og han ble nok ikke skuffet.

DSC00029Men best av alt så fikk jeg også kost meg skikkelig med mitt absolutte favorittbamsepar Robert og Jørgen selv om jeg hører at Jørgen til høyre på bildet her, fortsatt sliter litt med blodsirkulasjonen i lårene etter å hatt meg på fanget for fotografering.

DSC00101Og apropos bamser og teddy boys så bamse braker jeg snart løs i Pride Park på Rådhusplassen. Torsdag klokka 17.00 skal jeg intervjue sjefsbamse Anders Rogg på bamsescenen.

Og fredag kl. 17.00 skal jeg kåsere litt om livet som binne blant bjørner fra samme scene. Og som jeg akkurat skrev i en mail til bamsesjef John Earhart i dag:

«Please note: Wikander will be wearing insane teddybear-outfit designed by Norwegian designer Baron Von Bulldog. X-rated. Keep cubs at home!»

10259973_10153118279140663_921632263383629723_nSå er du i Oslo vet du hvor du har å innfinne deg. Ellers blir det fort sånn; hvor var du da Lene brakk bamsene? Men først er det mottakelse hos statsministeren på onsdag.

Jeg lover å bloggrapportere fortløpende. Hurra for Europride! Dette blir bedre enn 17. mai og julaften på èn gang!

Leave a Comment

Nakensjokk og annen adventskos

Jeg vet jo at enkelte overstimulerte nordmenn føler seg like forsømt som et adventslys på julaften nå i denne bittersøte førjulstid, men det gjelder i hvert fall ikke meg dette året. Med første søndag i advent coming up, har jeg allerede ringt julen inn med både bjeller, julebord og full frontal nudity.

Det begynte med at jeg ble blæsta naken over tre ganger to meter projector-skjerm på Taras julebord.

julebordtara 009

I anledning utdelingen av årets Tara Awards der jeg ble tildelt den høythengende prisen som årets bloggheltinne, flesket nemlig redaktør Torunn i gang med en billedkavalkade over året som har gått. Midt i ribba fikk derfor frilansere, fotografer og innleide kostholdseksperter dette som garnityr til julebribba:

DS7_6072

Jeg var jo på dag fire etter siste cellegift så jeg hadde jo tatt kvalmepillene mine og hadde ingen problemer med å få ned hele fire biter ribbe ettter dette, men jeg merket meg at Taras kostholdsekspert og en av årets andre prisvinnere; Fedon Lindberg, smilte svært tappert da vi skulle avfotograferes sammen etterpå.

julebordtara 018

Men vi driver ikke med nakenhet for nakenehetens skyld her i Tara – ikke en gang på julebord. Og midlertidig dement som jeg har blitt av denne kreftbehandlingen, var det nesten et sjokk å få med seg alt redaksjonen husket at jeg har gjort i år.

julebordtara 015

Ikke bare har jeg stilt naken i både Tara og på dagbladet.no, jeg har også rukket å bli portrettintervjuet av Magasinet med viktig taletid om hvorfor jeg mener livet ikke er for pyser. Jeg har gjestet Dagsrevyen og Lindmo samt en rekke radioprogrammer med samme agenda.

Jeg har startet en ny, fast spalte i Homo-blekka Blikk til fremme av et fargerikt og fruktbart fellesskap og gjort et kraftig anslag mot det nasjonale lykketyranniet med den mest delte kronikken på NRK Ytring i sommer. Alt i alt et effektivt år for gravlunden gategerilja, noe jeg så all mulig grunn til å feire i går.

vidarjul13 003

Nå holder jeg riktignok ikke så mange timene av gangen siden cellegiften fortsatt ikke har sluppet helt taket, men med god planlegging klarte jeg også å få med meg den tradisjonsrike tilstelningen når verdens herligste Vidar Bigboy pyntet homsepuben London til jul i går.

vidarjul13 025

Så blir det ikke jul i år, vet ikke jeg! Årets gave fra meg til dere må likevel bli en påminnelse om at jeg i 2013 bare har gått for halv maskin. Det blir i 2014 jeg virkelig setter inn støtet. Se opp for harde pakker! 😉

Dere kan se flere bilder fra Taras julefest og pyntingen av London Pub på Tarapi sin Facebook-side her. Riktig god adventstid til dere alle.

Leave a Comment

Femtifest og gamle kniplinger

Da forlater jeg nok en gang Norge til fordel for Afrika og fortsetter det som helt sikkert blir den ugjevnt oppdaterte, men likevel livslange blogg-serien «Mitt Afrika».

Jeg skulle bare ønske hver eneste tur hadde blitt innledet med samme send-off party som jeg var på i går. Da feiret vi nemlig fantastiske frisør og urbane gerilja-interiørdesigner Vidar Bigboy sin 55-årsdag på homsebaren London Pub her i Oslo.

Vidar55 131

Vidar55 133

Fortauet utenfor var behørig dekorert med persiske tepper i akryl så de godt over hundre gjestene ankom seff på standsmessig rød løper som seg hør og bør en slik celeber anledning.

Vidar55 062

Vidar55 069

Noen ankom riktignok litt mer standsmessig enn andre, men det hører jo med på eksklusive rød løper-fester.

Vidar55 140

På menyen sto selvfølgelig snitter. Jeg har ikke spist snitter siden salige farmors begravelse, men de er et selfølgelig menyvalg når gerilja-interiørdesigner Vidar med sin gladkristne bedehus-estetikk, feirer år. Tilberedt av kokk Anton, hjalp konfransier Håkon til med å gjøre biljardbordet om til den lekreste buffet.

Vidar55 037

Søte, lille hus-hund Agnes fulgte seff sultent med.

Vidar55 040

Vidar55 043

Vidar55 055

Dekoren av lokalene for øvrig var ellers upåklagelig.

Vidar55 128

Vidar55 017

I tillegg var det selvfølgelig både taler, sang og gaveåpning fra scenen.

Vidar55 110

Vidar55 084

Vidar55 114

Og kake! Masse kake! Med marsipanlokk og rosetter!

Vidar55 096

Over kakefatet traff jeg også Tarapi-fan Helene som fortalte at hun bedrev aktiv høytlesing fra bloggen på jobben på fredager og den slags verdsettes selvfølgelig med gjesteopptreden på bloggen. Keep up the good work, Helene!

Vidar55 100

Men etter hvert som kvelden skred frem, kraftig propellert av et generøst antall øl-bonger fra Vidar…

Vidar55 094

Så havnet hekledukene raskt på hodet i stedet for på bordene…

Vidar55 115

Og da jeg nesten tok feil av blomstervasen og ølglasset i ekte Grevinnen-og-hovmestern-stil, fant jeg ut at det var på tide å trekke seg tilbake til gravlunden igjen.

Vidar55 053

Jeg må tross alt rekke å pakke før jeg drar. Nederst i kofferten har jeg lagt en liten heklebrikke.

 

Leave a Comment

Heklet hygge

Her er det så travelt for tiden at jeg nesten går rundt meg selv. Jeg driver og pakker for å reise til Durban og en ukes gjensyn med Mitt Afrika på mandag, samtidig som flere deadlines og møter står i kø. I tillegg har jeg bestilt to hinsides lekre blusonger fra USA som tollvesenet nå produserer en helt absurd papirmølle for at jeg skal få ut.

Blusong er for øvrig et begrep oppfunnet av meg og min gode venn Haakon på forrige Afrika-turne og referer til lange, løse, ledige og fluffy overdeler for kvinner av alle kjønn. Akkurat disse to blusongene er i tillegg i silke og så behørig dekorert med dusker, transparente rosetter og eksotiske mønstre at jeg er hellig overbevist om at får jeg de bare hjem og på meg, vil det føles som jeg konstant ligger her:

Harem style

Jeg hadde seff derfor planlagt et dagens antrekk-innlegg denne uka, men siden det norske postvesenets adiministrasjon helt klart har ambisjoner om å utkonkurrere det gamle sovjetsamveldet hva byråkrati angår, blir det altså ikke noe av. I min blusong-lengsel og frustrasjon, bestemte jeg meg derfor å ta en øl med min gode venner Vidar Bigboy, Jostein Pedersen og Knut Johnny Rønning.

bobs 007

Den oppmerksomme og estetisk orienterte Tarapi-leser har seff allerede lagt merke til de nydelige heklete og broderte brikkene som pryder bordet på Bobs pub her.

bobs 010

Geniale Vidar Bigboy forlater nemlig aldri frisørslaongen sin uten et rikt utvalg duker i vesken som han pynter alle bord han setter seg ned ved med. Det er en slags stille, urban geriljakrigføring uten andre ofre enn hverdagsure ansikter som plutselig sprekker i et overrasket smil. Vidar setter seg ned ved et slitent respatex-bord på en brun pub, stikker hånden ned i vesken før han smeller den på bordet og bæm!

bobs 011

Ettter to øl på Bobs ble derfor ukas antrekk-blogg sporenstreks til en interiør-blogg. Jeg må jo prøve å følge med på den trenden også. Ingen skal si at gammelrosabloggen ikke følger med i tiden og forventer effektivitet! Så nå pakker jeg et par heklebrikker i Sør Afrika-kofferten og går for spredning av Vidars stunt-interiør-design til hele verden.

bobs 004

Før jeg drar lover jeg å oppdatere dere fra Vidars overdådige bursdagsfest på London pub nå på lørdag. Jeg vet at han blant annet skal dekorere fortauet utenfor med persiske tepper og stålamper fra 70-tallet. Han har allerede ordnet med skjøteledninger. Fordi dere fortjener det!

Leave a Comment

Førti, feit, men aldri ferdig!

Jupp. Hvor lenge var Eva i paradis eller Lene i fred på gravlunden? Ikke lenge. De få gangene jeg har tatt ferie her i livet har det vist seg at jeg er av den typen som trenger ferie fra ferien. Sånn var det også denne gangen. Tre uker med ambisiøst ferieprogram i Kenya og Tanzania etterfulgt av hektisk jobbing i Etiopia utløste akutt horisontal stilling på sofaen et par døgn, men før jeg visste ordet av det var vi i gang igjen.

Torsdag hadde den fabelaktige, kontroversielle, seksuelt eksplisitte, men også bestselgende kunstneren Bjarne Melgaard åpning på sin nye utstilling hos Fineart på Tjuvholmen i Oslo og jeg, Unni Askeland, Unni Lindell og kunst-dealer Marianne Johansen stilte seff mannsterke. Jeg sier mannsterke med vilje for i alle år har jeg altså hatt et seriøst mancrush på Bjarne Melgaard. Jada, jeg vet at han er homo, men det gjør ham liksom bare enda mer sexy.

Tanken på råbarka grisegutter som attpåtil er bortimot geniale under eksteriøret, har alltid fått hjertet til min indre grisejente til å banke litt ekstra. Så da Unni A ble intervjuet av VG og jeg overhørte henne si: «- Jeg elsker Bjarne. Jeg har alltid drømt om at han skulle endre fil…»

… Ja da måtte jeg reagere og informere om at hvis Bjarne Melgaard noen gang skulle bli så mye som en promille bifil, så sto jeg først i køen, klar til å forsvare min plass med vold om nødvendig (de serverte mye gratis champagne på Fineart denne kvelden). Merk ansiktsutrykket til det vi bare får anta er sunn, norsk og heteronormativ journalist-ungdom til høyre i bildet:

Unni L oppførte seg imidlertid eksemplarisk og konsentrerte seg om kunsten mens jeg og Unni A fjasa. Det er alltid godt å ha med seg folk som vet å representere førti plusserne med litt stil når så mye champagne er involvert!

Men dagen derpå fortsatte jeg feiringen av min indre grisejente på Marinlyst i NRK P1`s Ukeslutt i møte med slankedronning Jeanette Roede og kokk og drinkmikser Jan vardøen.

Foranledningen var at Roede hadde gått ut i en kronikk og ment at det Norske kokkelauget måtte ta ansvar for å gjøre nordmenn feite siden de brukte så mye smør og fløte i maten. Det fikk seff en dvergflodhest av mitt kaliber til å reagere.

Er det noen som har bidratt til å gjøre norske kvinner feite så er det vel nettopp slankeindustrien! Opp som en dvergflodhest, ned som en salatbladteller og opp som en fullvoksen flodhest igjen. Jojo-slanking har alle vi overvektige vært med på og den gjør oss jo bare enda feitere.

Det er noe grunnleggende frigid og kvinnefiendtlig med tradisjonell slankeindustri. Med skammens fane høyt hevet deler de ut kosemerker med rødmende kinn, veier deg kollektivt til skrekk og advarsel, eller «oppmuntring» som de gjerne kaller det, og poster fakturaer fortere enn du rekker å veie hundre gram av den smakløse og absolutt NITRISTE kalkunfileten de mener skal være så godt for deg.

Slankeindustrien har lært norske kvinner at det er det ytre som teller. Du finner ikke mange menn på Grete Roede-kurs. Du finner ingen manneblader med forside-titler av typen: Slik blir du kvitt ølvomma. Eller; Sånn kommer du i form til sommerens nye badetruser. Hos oss i kvinnebladene derimot? Need I say more?

Jeg gidder ikke mer. Jeg lever lavkarbo som passer for meg, spiser både fløte, smør og masse grønnsaker, men aldri kalkunfilet. Cottage Cheese er dessuten kjøttdeig laget av mummitroll og smaker soppinfeksjon. Det er på tide å ta grisejenta tilbake! Nøff, nøff! Derfor takket jeg også ja til å representere en annen grisegutt og fabelaktig homo, nemlig Vidar Bigboy med den nye T-skjorten hans da jeg skulle på bokslepp lørdag.

Boksleppefesten var seff på Last Train i anledning den nye boka om Norges mest legendariske rockpub der jeg har bidratt med en novelle. Men det mange ikke vet er at før Last Train ble rockpub, var stedet drevet av Vidar Bigboy så det skulle bare mangle at jeg tok på meg oppdraget å representere en gammel grisegutt.

Og for en fest det ble! Som 44 har jeg jo forlengst kommet i den alderen at mimring ikke lenger fortoner seg som en aktivitet for senile tanter på pleiehjem, men faktisk noe av det aller gøyeste man kan bedrive. Men så har vi jo gudskjelov noe å mimre om også. Det hadde vi nok ikke hatt hvis vi hadde brukt livet så langt til å telle salatblader, veie kalkunfileter og konsentrert oss om å ta oss best mulig ut som kjønnsobjekt.

Greit nok å leve så sunt man kan for å leve lengst mulig, men takke meg til et kort liv fullt av innhold fremfor en liten evighet av tomhet!

http://www.youtube.com/watch?v=q6yDPhrQIq8

Leave a Comment

Tøyengatas Tårnfrid

Milde himmel, her har det vært travelt i det siste altså! Først nå på søndag jeg fikk slengt meg på såffan og blogga litt. Tara fant nemlig ut at de ville fremskynde starten på min nye portrettserie der jeg intervjuer helt hinsides kule, norske damer som desverre altfor sjelden får spalteplass i media. Og jeg strekker meg langt for kule damer, derfor kasta jeg meg inn i en halsbrekkende Norgesturne fra Mysen til Bergen for å rekke deadline.

Som übersturmführer i Tøyen Gategerilja rakk jeg seff også å ta på meg superheltinne-hatten og hindre Bergen fra å brenne ned til grunnen i løpet av det snaue døgnet jeg oppholdt meg i breiflabb-kebabens hjemby.

Jeg og fotograf Xenia Villafranca skulle nemlig innom homsestedet Fincken etter endt arbeidsdag for å møte noen forumhorer jeg diskuterer med på det skeive nettstedet Gaysir, og da jeg gikk ut for å ta meg en røyk ble jeg altså møtt av flammer bak vinduet til platebutikken Apollon.

Jeg reagerte raskt. Apollon ble tross alt drevet av min gode venn Engelen og var fast hangout i min utagerende studietid i Bergen som vi jo behørig feiret i fjor. Brannvesenet kom umiddelbart og takket dagen etter publikum i Bergensavisen for rask og klar melding. Jeg og Xenia så ingen grunn til ikke å ta æren for det på flyet tilbake til Oslo, men savnet overskriften: «Gjester på homsested reddet Bergen fra flammehavet». For det skulle bli mer flammer denne uka. Mye mer. Homser også.

Ikke før var flyet parkert på Gardermoen måtte jeg nemlig suse avgårde til den fabelaktige homsen Vidar Bigboy sin bursdagsfest i den kombinerte frisør-, porno- og dildo-salongen han driver i Oslo. Det var en broket og fabelaktig forsamling gjester på både to og fire ben, men vesle Agnes stjal showet hva genial posering angår.

Dagen etter hadde jeg nesten glemt at jeg hadde invitert to deilige sørlandshomser og forumhorer på vorspiel siden de hadde dristet seg til hovedstaden på besøk. Under mitt faste motto; livet er ikke for pyser, tok jeg på meg Tårnfrid-hatten og vasket gulv med den ene hånden mens jeg forfattet en krass kronikk til Dagbladet med den andre.

Det viste seg nemlig at en av mine landsmenn på øya jeg har bodd på så lenge; den jamaicanske reggae-artisten Sizzla, var invitert til Norge for å synge om hvor viktig det er å få skutt og drept alle de deilige homsene mine! Vidar Bigboy med sin fantastiske og fargerike salong, Olaf og Kai som pakka ned og ut av kofferten fire ganger før Oslo-besøket inntil jeg måtte sette ned foten og si at det enkleste nok er bunad, det går til alt! Fantasiske, skjønne, levende og deilige menn som er menn på en litt annen måte enn det forventes at man(n) skal være og nettopp derfor beriker oss alle. Skyte dem? Over mitt lik!

More fire! skrek Sizzla. Brann over homser, alt de fortjener er en kule i munnen! Jeg skal vel faen meg gi deg brann ditt jævla rasshøl, sa jeg til meg selv – seff noe oppildnet av at jeg nyllig hadde klart å slukke en potensiell bybrann i Bergen – og kastet meg inn i en ny turne, denne gangen Marinlyst rundt der jeg stilte opp på P3s «Verdens rikeste land», «Kulturnytt» og «Dagsnytt Atten» for å forklare Sizzla hvor skapet skal stå: Ikke i Norge!

Det endte med demonstrasjon og meg som språkmektig spion for LLH på Sizzla-konserten der jeg blåste hans homofobe forsvarstale for sitt eget fanatiske martyrium til media etterpå. Det førte til at Sizzla gikk ut i Dagsavisen på lørdag og sa han vil saksøke meg. Bring it on, Sizzla! Tøyengatas Tårnfrid tar saken! Og er ikke dette påskekrim god nok for dere så vet ikke jeg. God påske til alle deilige tarapeuter der ute!

Se flere bilder fra bybrann, homseparty og demonstrasjon på Tarapis Facebookside.

Leave a Comment

I år er jeg mitt eget juletre

Så ble det jaggu jul i år igjen. Første søndag i advent og racet mot familielykken 24. desember er i gang. I år er jeg min egen adventstake og juletre.

Jeg innledet høytiden med å pynte til jul sammen med deler av min urbane familie på homsestedet London Pub nå i helgen. Tonnevis av glitter, nisser og fjas var samlet inn av vår fabelaktige frisør og tradisjonsbærer Vidar Bigboy og stamgjester, skruller og fruktfat stilte mannsterke for å feste det hele til vegger og tak. Herregud så gøy! Hvem sier at ikke litt lykke kan kjøpes?

Allerede på trikken ned til London skapte jeg stor julestemning på Oslo Sporveier med batteridrevne julelys og bjeller til frukthatten. Jeg har jo blitt så vant til å gå rundt med frukt på hodet nå at jeg nesten glemmer det, men elektrisk bananbelysningen sørget for at jeg fikk god anledning til å formidle det glade julebudskap til nysgjerrige nordmenn og turister med kamera.

I år handler nemlig min jul om et fruktbart felleskap og det kostet ikke mer enn snaue sytti kroner i julelys. Vi er ikke alle røde julekuler, lilla adventstaker og ribbesvor med surkål. Noen av oss er fruktfat, tenner en syvarmet menorah eller spiser Halal i stedet. Da en dame på trikken sa til meg at jeg måtte tåle og stirres på så mye frukt og bling jeg hadde på hodet, svarte jeg at ja seff, det er aldri stirringen det er noe galt med. Kunne hun ikke spørre hvorfor i stedet?

Og det gjorde hun. Sånn fikk jeg fortalt årets jule-evangelium ikke bare til henne, men til hele trikken. Det hendte jo nemlig i de dager da det blåste en fascist-vind over Europa. Nordmenn skulle telles i manntallet for første gang på ti år og vi hadde lagt en sommer bak oss der vi sverget på å ta demokratiet og fremtida tilbake. Og da satt hun plutselig der på T-banen en dag: Banandamen.

Gyllenbrun i huden, med glitrende frukt på hodet, ble hun hvisket og tisket om av mine sidepassasjerer som mente det måtte være noe galt med henne. Ingen normale mennesker kunne ha bananer i håret, mente de.

Hvordan skal vi lykkes i å ta fremtida tilbake hvis vi ikke en gang klarer å akseptere litt frukt i hverdagen? spurte jeg damen på trikken. Hvordan skal vi ivareta et fruktbart felleskap når vi lar oss skremme av et par bananer? Hvordan skal folk få blomstre og modnes når vi prøver å luke dem ut så fort de spirer? Alle kan ikke være kålerabi og kål. Noen må få være kirsebær og vannmeloner også!

Det er derfor med bankende julehjerte jeg nå kan kåre Bjørg Sandkjær til måneds vinner av Tarapi sin frukthatt-konkurranse. Hennes redesign av militærhjelmen mens hun var på oppdrag i Zambia, er i seg selv et bidrag til verdensfreden.

Og når det gjelder alle dere andre som syns det blir litt i overkant fruktsomt med mango og julelys på hodet: Bruk adventstiden til en stille protest mot sosial kontroll og ufruktbar frykt med en hemmelig liten fiken i lommen! Frukt er aldri feil!

Se flere bilder fra helgens julepynting på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Fashion sucks

Gammelrosabloggen is back!

Jeg har en hard uke bak meg. Min indre skrulle har bedrevet utagerende festing i fri dressur i anledning Grand Prix. De to semifinalene ble feiret på homsebaren London Pub i Oslo med seks storskjermer som seg hør og bør.

Mange homser har som kjent et nærmest symbiotisk tett forhold til Grand Prix. Den typiske Grand Prix-homsen vi kjenner fra media kan til forveksling minne om en piasava-kost snudd på hodet; altså like tynn og med ditto, bleket hårsveis. Som det meste annet vi blir servert i media er dette bare halve sannheten. Selv feiret jeg nemlig første semi med frisør og porno-forhandler Vidar Bigboy og flere andre homser med samme kroppsfasong og ikke minst Grand Prix-attitude som meg selv.

Som man ser av bildet over hadde jeg i anledningen iført meg min plisserte sekstitallskjole som jeg hadde slikt strev med å få hjem fra New York. Grand Prix er fest! Fest er fashion! Glitrende, gal, glamorøs, glad og gal fashion!

En skikkelig Grand Prix-sang skal skåre svært høyt på pompøsometeret. Grand Prix er en høytidsuke for alle oss med en indre diva som skriker etter å få komme ut. Så da det ble klart at Norge røyk ut etter første semi, fulgte jeg hjertet og sverget til Hellas løpet ut. Ikke så mye på grunn av klærne, de hadde vel egentlig vært bedre tjent med å ta dem av – særlig vokalisten, slafs – men på grunn av det ellevilt pompøse refrenget.

Selve finalen ble tilbragt alene på sofaen hjemme – to semier på London tar på for en gammelrosablogger, men jeg hadde kontakt med Eurovision-rørsla via den store Grand Prix-tråden på debattforumet til Gaysir.no der dere jo vet at jeg henger mye). Iført glitrende gammelrosa fra topp til tå, benket jeg meg til med jordbær og champagne.

Til tross for vill utskjelling av mitt Hellas-kanditatur både på Gaysir og Facebook, ble det jo under avstemningen raskt klart at jeg hadde Europa med meg. Poengene tikket inn til Hellas hele veien og medførte en svært høy listeplassering totalt sett. Yey! Typisk nordmenn å være så dølle! De satt sikkert der bak laptopene i slåbrok og grå filttøfler og bitcha om kvalitet og plagiat og ikke jublende over fest og sirkus i glitrende gammelrosa som seg hør og bør. Hmpf!

De av dere som henger på Facebook-gruppa til Tarapi vet jo at jeg og Tarapi-følger Heidi Strikedilla diskuterer mulighetene for en gammelrosa moteblogg. Grand Prix-gudene skal vite at det trengs! Prøv å gå ut med leopardhatt i Oslo og den blir umiddelbart revet av hodet ditt av tullinger som skal prøve den. Nordmenn har ingen respekt for oss skap-divaer!

Hverdagsmoten i Norge suger! Hvor er alle plaggene med sin egen personlighet sånn som min obsternasige kjole i psykedilsk plisse`? Hvor er glitteret? Hvor er glamouren? Hvor er gullgryta ved enden av regnbuen? Vi kan ikke la homsene få ha den alene! Jeg og Heidi oppfordrer derfor alle dere tarapauter der ute til å sende inn bilder av divaene som henger i deres skap slik at de kan få komme ut i lyset! Ja til mer hverdags-Grand Prix nå!

Men mest av alt har jeg skrevet dette innlegget for å vise dere at sometimes fashion rocks too! Det er nemlig med tårer i øynene at gammelrosabloggen nå hedrer den fabuløse designeren Christopher Kane sin regnbue av en vår- og sommer-kolleksjon for 2011. Vel vitende om at han burde vært hedret langt tidligere for å invitere gammelrosa-stjerne numero uno; Beth Ditto, opp på scenen under sin visning allerede i 2007. This is as gammelrosa as it gets:

Leave a Comment