Tag Archives: Verdighet

Hvorfor så sykt takknemlig?

Etter å ha vært innlagt på kreftsykehus i ukesvis ble jeg kjent med en slags sekt blant norske pasienter: De ukritisk takknemlige.

Jeg lå på et firemannsrom der vinduet ikke kunne åpnes i fare for å dette ut.

078Der utstyret på operasjonssalen var holdt sammen med gaffatape og gummihansker.

dsc08483dsc08485Der vasken på rommet var tett og lakk direkte helsefarlig gugge for folk på cellegift så Securitas måtte ta i et tak i mangel på adekvat personell.

dsc08444Og renholdet hadde nådd kritisk masse for lenge siden…

dsc08690Men da jeg dristet meg til å kommentere noe av dette ovenfor andre pasienter og antyde at slike tilstander neppe var helt optimale for helbreden, ble jeg veldig ofte møtt med: «Ja, ja, men folkene som jobber her er jo så fantastiske, jeg er så takknemlig».

Kommentaren ble alltid ledsaget av et drepende blikk som fortalte meg alt jeg trengte å vite om hva slags utakknemlig og kravstort umenneske jeg var.

Jeg lærte derfor veldig raskt at det bare var èn gangbar holdning til alt vi ble møtt med der vi svevde rundt i sykehusgangene med cellegiftdrypp, gåstoler og døden alltid spøkende i bakgrunnen: Bunnløs takknemlighet og personfokus på de fine folka som jobbet der.

img_20160930_180716Det skulle vise seg å være svaret fra svært mange i alle senere diskusjoner og debatter jeg har hatt om langt mer alvorligere svikt og mangler ved norsk helsevesen: «Men det er jo så fine folk som jobber der, jeg er så takknemlig.»

Jeg kalte det etter hvert takknemlighets-mantraet. For det gjentas så ofte og så messende at det mest av alt minner om et mantra fra en hjernevasket sekt.

Og før dere takknemlige der ute flyr i flint over at jeg kan snakke så utakknemlig om norsk helsevesen så vil jeg bare si at selvfølgelig er jeg takknemlig jeg også.

Men jeg har rett og slett ikke mage til å bare være det når jeg vet hvordan pasienter risikerer å bli behandlet, snakket til og sett på av en institusjon under altfor høyt press til effektivitet og økonomisk bærekraftighet.

Det må nemlig kunne gå an å ha to tanker i hodet samtidig. De jeg har funnet som har vært mest lydhøre for kritikk av helsevesenet er faktisk de fine folka som jobber der. De vet jo hvor skoen trykker og at strukturelle problemer ikke kan reduseres til et spørsmål om den enkelte helsearbeiders personlighet.

For det viser seg jo nå da, at når en av tre av oss blir spurt helt anonymt, så har vi hatt et negativt møte med helsevesenet slik Forbrukerrådet nå har avdekket og som jeg diskuterer i deres siste podcast her.

snapchat-517058461Helseminister Bent Høie har sagt at «Pasientene skal møtes som likeverdige – i øyehøyde.» Vi skal altså verken settes i sentrum eller noe annet sted, men møtes med likeverd. Noe dårligere enn det kan vi rett og slett ikke finne oss i.

Helbred handler ikke bare om helse men også om verdighet så nå syns jeg det er helt på sin plass å være litt mindre takknemlig og litt mer kravstor.

Du begynner jo ikke å snakke om hvor takknemlig du er for at butikken finnes og at ekspeditøren er så hyggelig når du nå er ute og kjøper julegaver, kommer hjem og finner ut at gaven du kjøpte mangler en del. Da forlanger du ny gave med alle delene på plass. Du har jo tross alt allerede betalt for den!

Leave a Comment

Har helsevesenet glemt pasientene?

Når jeg holder foredrag for helsepersonell åpner jeg gjerne med: «Hei, jeg heter Lene Wikander og har vært bortført av aliens. De tok meg med til en planet de kalte helsevesenet.»

thumbnail_20160817_121732For sånn føles det faktisk for mange av oss som blir alvorlig syke og må omgås helsevesenet i hele sitt voldsomme maskineri over lengre tid av gangen. Dette har jeg vært på nett-tv og diskutert under Arendalsuka i dag som dere kan se her:

Forbrukerrådet inviterte nemlig til debatt på bakgrunn av en undersøkelse som viser at en av tre nordmenn opplever kommunikasjonen med helsevesenet som vanskelig og altfor dårlig. De føler seg verken sett eller hørt.

thumbnail_20160817_121412Dette er noe jeg kjenner meg godt igjen i som kreftpasient. Det moderne helsevesenet er blitt så spesialisert, avansert og effektivt at det ofte føles som det har glemt at det først og fremst er mennesker det skal jobbe med og tjene.

thumbnail_20160818_154838Fagterminologien hagler og som pasient sitter du igjen med flere spørsmål enn du hadde da du kom etter en samtale med spesialisten. I en allerede sårbar situasjon blir du usikker og utrygg fordi du ikke føler deg sikker på at du har fått den informasjonen du trenger.

thumbnail_IMG_20160817_144231Det er viktig at man ikke glemmer pasientene og den rent menneskelige biten en behandling utgjør. Det handler om livskvalitet, verdighet, trygghet og ivaretakelse.

Jeg håper derfor Bent Høie og helsedepartementet tar denne undersøkelsen på alvor. Norsk helsevesen er kanskje blitt en av verdens mest effektive maskiner, men selv maskiner må driftes av mennesker for å fungere.

Leave a Comment

Mitt Afrika – Over vår verdighet

Transport i Afrika tar på, men etter et døgn rett ut i senga med ryggkrampe etter en mildt sagt bumpy ride fra Nairobi hit til Addis Abeba, kom jeg meg såpass til hektene at jeg lot meg hente av min gode venninne Bjørg til middag i går.

Bjørg har et langt og intenst forhold til både Addis Abeba som by og Etiopia som land og har både bodd og jobbet her i mange år. Hun hentet meg seff derfor i en av de karakteristiske blå-drosjene som dominerer bybildet.

New York har sine yellow cabs, Addis Abeba sine blå. De holder riktignok en litt mer sovjetisk standard enn de gule og sist jeg satt i en blå-drosje her i Addis var jeg alene med sjåføren da presidentens kortesje kom drønnende. Når det skjer stanses alt av trafikk og dermed også motoren på drosjen jeg satt i.

Siden det bare var meg og sjåføren og jeg ikke aner det minste om bilkjøring, var det jeg som måtte ut og dytte Ladaen i gang igjen til voldsom forlystelse for forbipasserende som nok aldri hadde sett en utlending eller «forenji» som de kaller oss her, gjøre noe slikt før.

Addis er en fantastisk by, men også en  grusom by. Med sine drøye fire millioner innbyggere er den hovedsetet til African Union; et slags Afrikansk motsvar til EU. Dette bidrar til å gjøre Addis til en internasjonal smeltedigel.

Få steder i verden er det morsommere å sitte i lobbybaren til et større hotell og prate med konglomeratet av mennesker som passerer gjennom på sine reiser rundt i verden. Addis er også en by med stil. Et frisørbesøk her er ikke noe man tar lett på!

Men i dag kom endelig Mia Gundersen og fotograf Xenia Villafranca til Addis for å begynne på den rundreisen i Etiopia vi skal lage reportasje om for Tara. Og med det har vi også brukt dagen til å se noen av Addis mer grusomme sider, nemlig de enorme slumområdene og den bunnløse fattigdommen som preger livet der.

Men fattigdom er langt fra synonymt med manglende verdighet i Addis. Etiopia er det eneste landet i Afrika som aldri ble kolonisert av Europa og etiopierne er et stolt folk. Her blir du mottatt med tradisjonell kaffeseremoni enten du er på Hilton eller i det dypeste av slummen.

Jeg ser på Facebook at folk der hjemme i Norge klager over kulda og er i panikk over svineinfluensaen. Prøv å bo i et skur av kumøkkvegger uten varme, strøm eller vann når det er null grader om natta, være konstant forkjølet, tjene til livets opphold ved å sope søppel og selge det som brensel. Eller dele soverom med femti andre mennesker på veveriet der du jobber for et par kroner dagen.

Prøv å opptre med verdighet og gjestfrihet når du er mor til åtte barn og dør av Aids fordi du ikke har penger til medisiner, slik noen av kvinnene vi har møtt i dag gjør. Prøv å by fremmede på alt du har selv om det er ingenting. Prøv å være glad i livet når livet er det eneste du har å miste. Prøv å le når alt du har er tårer.

For det er det de gjør i slummen her i Addis: Lever, ler og bjuder på – med verdighet. Kanskje kommer uverdigheten først med rikdommen? Jeg forventer i hvert fall ingen kaffeseremoni når jeg kommer hjem til Norge.

Heldigvis skal jeg opp i fjellene først. Langt, langt der borte, 2630 meter over havet, over Addis, slummen og storbyen, helt opp til den hellige byen Lalibela der alle mennesker, både fattig og rik, må opptre med verdighet for å slippe inn.

Leave a Comment