Tag Archives: ventetid

Forventet ventetid

Det absolutt mest mentalt belastende med kreftbehandling slik jeg opplever det, er ventinga. Enten du venter på prøveresultater eller scanninger underveis, eller som jeg gjør nå: Venter på resultatet av biopsiene som ble tatt av meg på mandag.

At det er forstadie til kreft er på det rene, det jeg venter på er å få beskjed om det også er utviklet kreft i tillegg. Kunsten å overleve ventetid uten å havne på asylet, er å prøve å drite i å vente så mye du bare kan. Å få beskjed om at man har kreft, går an å hanskes med. Da vet du hva du har å deale med.  Å ikke vite, gjør deg sinnsyk.

DSC07889I helgen har jeg derfor hatt besøk av lillesøs Thea med venninne fra Grimstad. Bor man i by kan man lett bli lat og ende på de samme opptråkka stiene sånn som i livet ellers, egentlig. Men åpner man for nye mennesker eller tar imot besøk, må man legge seg i selen for å finne fine ting å vise fram. Jeg ble derfor nesten som ung igjen og har blant annet vintage-shoppa på hipsterløkka med kidsa i går.

DSC07859DSC07885 Siden jeg også har brukt ventetiden til å se Narcos på Netflix om kokainbaronen Pablo Escobars vekst og fall, holdt jeg nesten på å kjøpe meg en fotsid og psykedelisk blomstrete kartell-kjole fra kokain-industriens glansdager i Miami på tidlig åttitall, men besinnet meg i siste liten. Lillesøs med venninne gjorde imidlertid flere kupp.

DSC07849Vi rakk også en svipptur til hipster-Mexico med siste skrik i gatemat nede i Torggata.

DSC07896DSC07893Jeg hater venting av så mange grunner, men en av de viktigste er at det å vente så altfor ofte handler om forventning. Alle de som bare venter på at de skal bli tynne og pene nok så skal de nok begynne å leve. Alle som bare venter på en bedre jobb så skal det nok gå bra. Egen leilighet så blir nok alt så mye bedre. Eller de som venter på en kjæreste så skal de nok bli lykkelige.

Også jeg som venter på biopsiresultater så skal jeg nok finne ut hvordan jeg skal innrette meg. Bare, bare, bare. Vente, vente, vente. Og mens man venter går tiden som er alt man egentlig har og noen gang kommer til å få.

DSC07882Klarer man å drite i å vente så mye som mulig, synker også forventningen sånn at det forhåpentligvis blir plass til å leve underveis. Jeg har i hvert fall ikke tid til å sitte her og vente. Venting er for pyser. Så med supermånen hengende over Oslo i går, fikk jeg også klemt inn en bedre middag med gode venner.

DSC07899DSC07903Det er jo helt utrolig hvor lenge tiden varer når man kan fylle den med fullmåner, deilig mat, gode venner, skjønne småsøsken, vintage-shopping og hipster-sightseeing i egen by. Noen vaner er riktignok vondere å vende. Som for eksempel da jeg på mystisk vis ble dratt mot dette stativet med dyreprint på en av løkkas hippeste sjapper.

DSC07875Jeg kommer nok ikke til å anlegge stil som kokain-baronesse i blomstrete kjoler, men leopardprinten får ingen ta fra meg! Jeg ser ingen grunn til å grave meg ned i kattesanden av den grunn. Vi har alle vårt. Og heldigvis har jeg også skrevet min egen anti-rosa håndbok til livet i krise som dere nå kan sikre dere til nedsatt pris i forlagets nettbutikk her. Del gjerne lenken til Fuck tante Augusta, noe sier meg nemlig at jeg som frilanser kommer til å trenge penga når ventetiden er over 😉

Leave a Comment

Livet i Limbo

Pass på så du ikke blir nomade i eget liv, var det en fyr som sa til meg en gang for lenge siden. Det var midt i de åra jeg reiste som verst i jobben som journalist.

To uker hjemme og så rett avgårde igjen for å intervjue voodoo-prestinner på Haiti, Ku Klux Klan i Florida, UFO-believers i California und so veiter. Jeg har nemlig aldri vært lettskremt som utegående reporter – verken på jobb eller i eget liv.

IMG_0173Men det han fyren siktet til var vel at jeg måtte passe meg for ikke å bli rotløs. Av en eller annen grunn er det jo så inn i granskauen viktig å ha røtter, rekkehus, volvo og vovov for å bli vurdert som et verdig medlem av flokken. Men hvis man ikke skal reise i sitt eget liv, hvem sitt liv skal man reise i da?

Etter å ha mimret over reportasjen i det nye reiselivsmagasinet til Tara fra Kenya-turen jeg hadde med gode venner før dette kreft-marerittet begynte, kjenner jeg det rykke i reisefoten igjen. Jeg har sant og si ikke vært i Norge sammenhengende så lenge som nå på mange, mange år.

bilde

 

kenyablogg3 065Hvis vi ikke regner den lille nyttårsturen til Thailand da, men den regner jeg ikke med siden jeg brista to ribbein allerede første dag av ferieturen og generelt var helt kadaver etter cellegiftbehandling og prolaps. Så nå vil jeg på tur igjen. Ikke for å flykte fra meg selv, men til meg selv.

IMG_4069Det er et slags merkelig antiklimaks å være ferdigbehandlet for brystkreft, sitte og poppe hormonpiller og bare vente på neste kontroll. Du er ferdig, men likevel ikke. Strengt tatt blir man vel aldri ferdig. Det er alltid en ny kontroll, alltid en underliggende angst for at driten kommer tilbake.

jamaica1 067Det er mye venting når det kommer til kreft. Venting på prøveresultater, venting på diverse behandling og til sist venting på kontroller. Det er litt som å leve i Limbo, midt mellom alt og ingenting.

petra2 828Men sånn er jo livet til de fleste hadde de bare giddet å tenke seg om, tenker jeg. For meg virker det i hvert fall som veldig mange sitter og venter på å leve. Venter på drømmejobben, sommerferien, den perfekte kjæresten, den lekreste treningskroppen eller på at barna skal bli store. Jeg gidder ikke vente.

zansi1 100Så nå har jeg funnet frem verdenskartet og planlegger tidenes tur på ubestemt tid til neste år. Ventetiden bruker jeg til å skrive bok, jobbe opp penger og plotte ut ruta. For meg er det først og fremst på reise og i møte med andre mennesker at jeg møter meg selv, både i døra og andre steder. Dessuten får det meg til å leve lenger.

safari1 310Tid er relativt og tiden på reise oppleves alltid lenger enn den gjør hjemme. Fordi du er på fremmede steder, er sansene skjerpet og du får ganske enkelt med deg mye mer av det som skjer rundt deg. Derfor oppleves også en dag på tur så mye lenger enn en dag hjemme med det du er vant til. Ergo lever du lenger hvis du reiser mye.

petra2 662Så når 2015 ringes inn, saler jeg opp kamelen og blir litt nomade i eget liv igjen. Heldigvis ligger halve moroa i planleggingen og den starter med litt rosa cava i kveld. God helg!

Leave a Comment

Mens vi venter på Godartet

Nå er det jo ikke akkurat en godartet beskjed jeg sitter her klistra til smarttelefonen for å motta, men som over gjennomsnittet glad i ordspill klarte jeg ikke la Godot gå fra meg i tittelen her. Dere vet det absurde skuespillet om to fyrer som venter på en herr Godot som aldri kommer? Jepp, akkurat sånn føles det å sitte å vente på telefon fra kreftsenteret med svar på MR og biopsi: Absurd.

aleris3 003

Den telefonen skal fortelle meg om det er tegn til spredning, hvor hissig kreften er og hvordan og når vi kjører i gang med behandling. Og er det ikke flere tegn til spredning anser jeg den telefonen for å være godartet. Svært godartet! Ventetiden har jeg delvis brukt til å jobbe, delvis til å ligge på sofaen og stirre i taket, men aller mest til å google puppekreft. Det anbefaler jeg ingen andre i min situasjon å gjøre. Faktisk er jeg nå av den oppfatning at alle kreftleger burde forby sine pasienter å bruke google.

Etter et par døgn i puppekreftens cyberspace har jeg nemlig nå pådratt meg spredning til både hjernen (den er nemlig blitt så kaotisk at den ligger på IQ-nivået til en fireåring med ADHD), vristen (der jeg har en liten fettkul påvist av lege tidligere, men når du vet alt om google-kreft og spredning, skjønner du jo selvsagt at alle andre leger enn kreftleger er komplette idioter og tar fullstendig feil) og korsryggen (stress setter seg alltid i korsryggen på meg, men nå har jeg altså så jævlig vondt i korsryggen at det helt sikkert må være kreft – i hvert fall i følge google).

aleris4 009

I går var jeg faktisk så forsonet med at jeg straks skal dø av full spreding til hele skroget at jeg benket meg til for å se en NRK-dokumentar om fabelaktige Per Fugelli som har drevet og dødd av kreft de siste årene og mottok Fritt Ords pris for å snakke åpent om det. «Døden –  skal vi danse» het dokumentaren som jeg anbefaler dere alle å se på NRK nett-tv. Den fikk ikke meg til å grine i hvert fall. Jeg nikket bare megetsigende: Jepp, sånn er det vi har det vi som snart skal dø av kreft.

Noe av det aller verste med en kreftdiagnose er nemlig at du blir så inn i helvete selvopptatt, selvhøytidelig og i det hele tatt selvsentrert at du nesten ikke holder ut ditt eget selskap en gang. Så da sjølveste Angelina Jolie fjernet begge puppene i går på grunn av genfeil, var jeg bare sånn; pøh, kjerring, greit nok med millioner på konto, Brad Pitt i senga fra før og verdens beste plastiske kirurger på speed-dial. Du hadde jo faen ikke kreft en gang din utsulta Hollywood-hore!

Nå håper jeg det ringer snart.

aleris4 010

Leave a Comment