Tag Archives: vennskap

Minisommerferie i hverdagen

Nå er det jo fortsatt en liten stund til sommerferien, men det bryr ikke sommeren seg det minste om her på østlandet i hvert fall! Her er det knall sol og tropevarme med lyse, fløyelsmyke netter. Når man vet hvor få slike dager vi kan få her i landet, er det jo ganske frustrerende å måtte sitte på kontoret med jobb oppover ørene når sommeren først smeller til. Men ikke fortvil! Jeg og bestis Trude har løsningen!

33553658_10156105599675781_3355736451777036288_nEr du mor med ansvar for arveprinser og prinsesser som Trude og helt avhengig av bil til jobb, er første trinn å alliere deg med snill ektemann eller venninne som kommer og henter bilen din der du har vrengt den opp på et fortau og feilparkert i sentrum for å rekke frem til yndlingsrestauranten din senest 18.00. Er du lykkelig, frivillig barnløs sentrumsbeboer som meg, spaserer du bare direkte til restauranten mens du nyter folkelivet i gatene på veien.

14067468_1015339111868284_2906576312810116363_nDenne gangen valgte vi oss Paris som sommerens miniferie-destinasjon her i Oslo. Eller nærmere bestemt Brasserie France som restauranten heter. Brasserie France er noe så sjelden som et fullstendig upretensiøst og vaskekte Paris-brasserie med enkel, ærlig og perfekt, fransk mat. Og nei, dette innlegget er ikke sponsa av Brasserie France, til det la jeg igjen litt for mange lapper der i går, men det var verdt hver krone. Og skulle noen på Brasserie France lese dette så lar jeg meg gjerne sponse ved en senere anledning altså, det skal ikke stå på det 😉

33436606_10156105318365781_5436457689313968128_nFor bedre bouillabaisse har jeg ikke spist i hele mitt syndefulle liv. De sprellferske skalldyrene og den helt himmelske suppa som er en slags perfekt Mark Twainsk symfoni av safran, kraft, silkemyk fløte, søtt, salt og surt – får deg til å utbryte den amerikanske forfatterens legendariske ord om vannmeloner fra sørstatene: «Har du smakt dette, vet du hva englene spiser til frokost».

33359165_10156105318210781_2031924039617871872_nSkylt ned med et par flasker sprudlende Cremant som er et mye bedre boblealternativ enn både Champagne, Cava og Prosecco spør du meg – så ble miniferien perfekt. Boblene gikk riktignok veldig fort til hodet, men som dama som nøt sin biff alene på nabobordet vårt sa: «Fort inn, fort ut igjen.» Det hadde hun lært av sin oldemor som benyttet enhver anledning til å poppe miniflasker med champagne i en alder av 95. For det er viktig å velge et sånt uformelt sted for en miniferie. Et sted der du kommer i snakk med nabobordet og kelnerne liker en spøk.

33308738_10156105318100781_5893492864452657152_nAt vi valgte oss Paris denne gangen skyldes at Trude er fullstendig frankofil, har bodd mange år i landet og reiser til Paris så ofte hun får sjansen, i tillegg til det faktum at vi hadde tidenes jentetur til Paris for noen år siden da vi gjorde reportasje med noen av Norges aller beste damer for Tara.

12015118_827760217292842_3090919759560454863_o 12000970_827760860626111_3916148591330183123_oDet er noe helt eget å sitte vagla opp på sånne bittesmå Pariscafe-bord og nyte utmerket vin og utsøkt mat i uformelle omgivelser. Det setter i gang de virkelige gode samtalene basert på de største drømmene og mest ambisiøse visjonene. Så jeg og Trude la like godt en fullstendig slagplan for livet frem til champagnepoppende 95 nå som jeg snart fyller femti.

33342758_10156105599750781_9075049374261706752_nVi avsluttet med en nightcap på taket av Grand og vaklet hjem i anstendig tid rundt midnatt. Litt groggy i morges seff, men ikke verre enn at arbeidet gikk unna med fornyet energi og et sånt lurt smil du bare får etter å ha klekket ut geniale planer med en venninne som kjenner deg veldig godt. Så nå vet du hva du har å gjøre. Triv tak i bestisen og sett i gang. Riktig god minisommerferie der ute! :-)

Leave a Comment

Bursdagsfestival!

I helga løp jeg fra festival til festival. Ferdig med kåseriet mitt på Ibsen- og Hamsunfestivalen i Grimstad, løp jeg rett til Mandalsbussen og Skalldyrfestivalen der. Men fra nå av kaller jeg den bare bursdagsfestivalen!

DSC06937Det er nemlig andre år på rad jeg feirer bursdag i Mandal. Jeg har hørt om folk som er født på nyttårsaften uten å skjønne at alt fyrverkeriet ikke utelukkende var for dem før de ble ganske så gamle.

DSC06923Inspirert av min gode sørlandsvenn Olaf som er født på sjølveste arbeiderenes kampdag 1. Mai og fortsatt tar alle opptog og korps til inntekt for seg selv, valgte jeg derfor å tolke 60 000 fremmøtte, konserter, skalldyr og solskinn i Mandal, som en rungende hyllest til det faktum at jeg nå har klart å klore meg fast til planeten i 47 år.

11880449_10153565330031255_1615299773_nMen da det lokale bandet «Svein & Di» klatra opp på en bauta og drønna i gang med den gode, gamle arbeidersangen Ola Tveiten så de hvite trehusene skalv og gåsehuden sto i 25 grader og sol, valgte jeg likevel å dele litt av æren med første mai-fødte Olaf.

11872768_10153565330161255_1256901202_nSkalldyrfestivalen i Mandal er en av sørlandets perler. Sinnsykt god stemning, akkurat passe harry og sjukt god mat. Jeg kunne simpelthen ikke funnet meg en bedre bursdagsfestival!

11853894_10153565330196255_1423179656_n11850989_10153565322681255_1850336335_n DSC06952Særlig når jeg også har klart å tuske til meg verdens beste reisefølge i år som i fjor.

DSC06900Her snakker vi nemlig folk som leverer frokost på senga når gamle mor har snorksovet seg over serveringstid i hotellrestauranten.

11855518_10153565322701255_1960439065_nDe kommer også i en pakkeløsning med veldig mange andre deilige mennesker som både har matet meg…

11880782_10153565322636255_2022674769_nGitt meg skjønne klemmer…

11846123_10153565322651255_1219926172_nLuftet meg i rolig prolaps-tempo på brygga…

11844103_10153565322791255_824991213_nHoldt nøye regnskap over bordserveringen så det ikke skulle bli noe kødd med kelneren uti de små timer…

11880529_10153565322631255_795527331_nSunget bursdagsangen for meg presis klokken 24.01…

11800305_10153560415311255_8998601980806271507_nOg de vakreste sørlandsstev klokken 02.47…

DSC06945Så har du ikke din egen bursdagsfestival allerede, anbefaler jeg at du anskaffer deg en umiddelbart. Den bør vare i minst tre-fire dager, gjerne fordelt over to helger slik jeg gjør det nå. Når jeg først er i siget stikker jeg nemlig til København og feirer Pride der til helgen også. Kofferten er jo allerede pakket.11874120_10153565330206255_534837209_nFor hva er vel vitsen med å overleve kreft hvis det ikke skal feires?! Sees i Køben!

Leave a Comment

Borte bra gjør hjemme bedre

Borte bra, men hjemme best, sier man jo, men jeg er av den oppfatning at det å være borte gjør hjemme bedre. Det vil si jeg blir bedre til å gjøre hjemme når jeg har vært borte.

Er det lenge siden jeg har reist, havner jeg fort i den vanlige gamle tralten, med de vanlige gamle gjøremålene, men når jeg kommer hjem fra langtur som jeg gjorde fra USA nå, føler jeg meg alltid inspirert til å gjøre ting på litt nye måter. Derfor dro jeg og kompis Sveinung like godt på en liten oppdagelsesferd i eget nabolag nå i helgen.

DSC03712Noe av det beste med amerikansk uteliv, er alle de deilige og ikke minst rimelige cocktailene man får servert. I Norge må man jo ta opp huslån for å ha råd til å gå ut og drikke cocktails på en fornuftig måte. Men ryktene hadde fortalt meg og Sveinung at rett oppi gata fra Grønland mot Gamlebyen, lå en kul liten bar med gode og rimelige cocktails sånn etter norsk standard.

DSC03680Bar 53 viste seg å være veldig Gamlebyen, veldig brunt på en rocka måte, småslitent og akkurat passe rølpa. Fet musikk var det også. Jeg følte meg litt hensatt til studietiden i Bergen hvis Bergen hadde vært Berlin.

I Bergen husker jeg store planer om å danne jentebandet «Hundre meter bryst», men på Bar 53 møtte vi våre overmenn hva bandnavn angår. «The Ødeleggers» er bare så postpunk og fnisefønni som det får blitt.

DSC03690Men det aller beste var den FANTASTISKE, egenkomponerte drinken med rom, is og hjemmelaget ingefærøl. Og det til bare 88 kroner! Sluuuuurp! Like greit at de ikke har uteservering for denne hadde lett gjort meg til alkis på varme sommerdager.

DSC03697Og jaggu hadde de ikke en dass designa for virkelig å bli kvitt all dritten også.

DSC03716For gudene skal vite at dritt er det nok av om dagen med min far med uhelbredelig kreft og døden midt i trynet. Da er det godt med gode venner og kollegaer som aldri er redd for en liten oppdagelsesreise. Jeg og fotograf Xenia Villafranca dro for eksempel på jobb til Eidsvoll forleden og der har jeg heller aldri vært før.

DSC03651Så selv om det er godt at noe er ved det gamle og jeg og Turi er i gang med treninga på Tøyenbadet igjen.

DSC03740Er jeg likevel glad for at folka rundt meg ikke er skvetne for å dra på safari selv om det bare er rett borti høgget. Man trenger å komme seg bort litt – også i eget nabolag. Prøv det du også, hvem vet hva du finner!

Leave a Comment

Fruktbart vennskap

De svarte regnskyene har i grunnen flyttet helt inn her jeg sitter på en låne-PC jeg skjønner fint lite av etter nok en gang å ha sølt vann i min egen. Grunnet diverse kaos endte jeg også opp med å levere den inn på reperasjon til tre menn med mullah-skjegg, kalott og kjortel rett vis-a-vis den katolske kirke ved Deichmann og jeg har ikke hørt et pip enda.

De virket faktisk litt livredde da jeg flesket  inn med utringning og sommerkjole, det var den siste dagen vi så sola her på østlandet. Kanskje de ikke tør å ringe meg? Ikke var det de som lånte meg PC heller, den fikk jeg låne av min gode  gamle charter-venninne Turi. Faktisk har dette vært en uke full av gamle venninner. Det begynte med at Marianne som jeg nesten ikke har sett på flere år, plutselig dukket opp på byen i nesten samme bluse som meg.

Jeg og Marianne har langt fartstid sammen. Vi ble kjent da vi begge studerte i Bergen og jobbet på studentklubben Hulen inne i Nygårdsfjellet, og hang sammen i tykt og tynt i mange og lange år. Det er det med gamle venninner. De deiser inn i livet ditt med varierende hyppighet og minner deg på hvem du var og derfor har blitt. Det er ikke alltid like flatterende, men det gir deg så absolutt bakkekontakt for å si det sånn. Som da Marianne mimret og minnet meg på den gangen jeg aktivt vurderte å leie en kriminell til å bryte seg inn hos Tor Milde for å stjele telefonsvareren hans.

Her går man liksom rundt og tror man er en selvstendig og voksen kvinne og ingen fnisende førtis som lar seg fange av tosommhetstyrraniet og lokke av noen mann eller kvinne til et liv på andre premisser enn sine egne, så kommer altså Marianne og minner deg på at et tu, Brutus-Lene! Til mitt forsvar må det sies at epsioden fant sted etter at jeg hadde vært på jobb på Papua Ny Guina og gått på malariatabelettene Lariam en måned, de er kjent for å kunne utløse midlertidige psykoser. Ikke at de hjalp heller, malaria fikk jeg også.

Men det var altså den gangen jeg fra et nachspiel ringte telefonsvareren til Tor Milde og utøste min feberhete og lett psykotiske kjærlighet over ham helt til det ikke var tape igjen på svareren. Vi var kolleger i Aller-konsernet på den tiden og hadde såvidt møtt hverandre på Tostrup-kjelleren. Ikke spør, jeg klandrer Lariam. Han var på ferie da det skjedde og selv om jeg aldri fikk leid noen til å bryte seg inn og stjele telefonsvareren hans, er jeg og Tor heldigivs fortsatt gode venner når vi treffes.

Men dagen etter at Marianne fikk satt meg på plass, var det tid for grillfest hos enda en god, gammel venninne jeg ser så altfor sjelden, nemlig Trude.

Og da jeg gikk i gang med å lage frozen strawberry daiquiri til oss alle, måtte seff Trude minne meg på første gang jeg smakte denne gyllne drikken under et besøk i New Orleans.

Det får holde å si at episoden involverte Mardi Gras, en svart politimann, en ekstra rulleseng fra et lager i gangen på hotellet, store mengder daiquiri og og en mistet rom-nøkkel. Jeg elsker gamle venner. De er de eneste som kjenner deg på både godt og vondt og som du rett og slett ikke gidder skamme deg for. Og selv om det av og til går lenge mellom hver gang man sees, plukker man alltid opp tråden igjen med en gang der den slapp sist. Ikke et vondt ord om min biologiske familie, men det er Trude, Turi, Marianne og noen svært få til jeg ringer først når det stormer som verst. Mine gamle venner er min urbane familie og den eneste gjengen jeg ville stolt på med livet som innsats.

Derfor var det et rørende øyeblikk da Trude overrakte meg en av de eldste venninnene jeg har. Trude har tatt vare på henne siden jeg flytta til Jamaica i 2000, men nå mente hun det var på tide at hun kom hjem igjen. Jeg og Trude slepte henne i sin tid rundt hele karibia – fra Jamaica til Trinidad & Tobago og Cuba – til stort hodebry for lokale tollere. På Cuba ble hun sågar overfalt av en gjeng narkohunder.

Og selv om både Marianne, Trude og Turi kan minne meg på sider av meg selv jeg ikke er like stolt av og kanskje aller helst vil fortrenge, viser denne venninna meg at jeg tross alt lenge har vært som jeg er. Vi kaller henne bare Banana-woman. Hun ble med i gjengen på nittitallet en gang, noe som tydelig viser at jeg allerede den gang ivret for en felles fruktbar fremtid og ikke fruktet noe!

Ha en fortsatt fruktbar sommer!

Leave a Comment