Tag Archives: valg

Stille før stormen

Jeg har gjennomlevd en orkan på kategori 5 som den som nå nærmer seg Florida. Og la meg si det sånn; det er ikke noe jeg ønsker å gjennomleve igjen.

jamaica1-067 I mitt andre hjemland Jamaica var vi alle stressa da orkanen Ivan nærmet seg for et direkte treff i 2004. Folk spikra lemmer foran vinduene, sikra båter, hamstra vann, hermetikk og batterier, men som med fattigfolk flest var det begrensa hva de fleste hadde råd til. 500 000 måtte også evakuere sine hjem.

ivan_jaNaboer og venner hadde gjennomlevd katastrofale orkaner før, men Ivan skulle vise seg å bli den verste stormen i Jamaicansk historie så langt. Det var det mange lokale fiskere og bønder som forutsa allerede flere dager før den traff.

Det gjorde de fordi alt dyreliv på øya plutselig ble stille flere dager i forkant. Jamaica er en tropisk øy med et kaklende fugleliv, fullt av sommerfugler, insekter, smådyr, gnagere og løshunder. Vanligvis er det en kakafoni av dyrelyder både dag og natt, men nå, tre dager før orkanen traff, var det plutselig helt stille. Det var som om naturen holdt pusten. Den skjønte hva som var i ferd med å skje.

208243_5404885780_8306_nStillheten i dagene før var en helt vanvittig kontrast til det øredøvende bråket Ivan brakte med seg. Lyden av en orkan er virkelig av apokalyptiske dimensjoner. Å sammenligne den med en jetmotor yter den ingen rettferdighet. Hele verden, hver fiber i kroppen, rister og raser i et brølende bråk som varer og varer og varer helt til du er sikker på at ingenting der ute kan være igjen.

Jeg var heldig og fikk ri ut Ivan i et digert murhus til noen rike naboer. Det var bra for taket på mitt eget hus blåste bort, mens 18 000 Jamaicanere ble hjemløse og 17 drept. Det tok måneder og år før strøm, vann og infrastruktur var tilbake på plass i gjen etter monsteret Ivan med vinder opptil 270 kilometer i timen.

215726_5404910780_9526_nDet er forferdelig å se bildene av de totale ødeleggelsene i Karibia etter Irma nå og jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det blir når et monster som dette treffer fastlandet. Heldigvis har USA ressurser til å gjennomføre masse-evakueringen av 20 millioner mennesker som forberedes nå før Irma treffer land mellom lørdag og søndag.

Ekstremvær av denne typen blir bare mer og mer vanlig. Denne økingen er menneskeskapt. Klimaendringene er virkelige. Samtidig styres USA som nå rammes, av en president som benekter denne virkeligheten. I Norge har vi i dag klimafornektere i regjeringen.

Bruk stemmeretten din på mandag. Si nei til idiotien, si nei til mer fornektelse, si ja til fornuften, vitenskapen og forskningen og stem på en fremtid for våre barn og barnebarn. Snur vi ikke denne utviklingen nå, er det allerede for sent.

Leave a Comment

Hus under hver busk

Det er ingenting som å komme hjem. Fra en hard dag på jobben, fra en morsom fest eller fra en lang reise. Visst er det fint der ute i verden, men det er noe helt eget å se tilbake på dine opplevelser i den, sammenkrøllet fra din egen sofa.

Likevel er jeg ikke enig i det gamle uttrykket «borte bra, men hjemme best». Noen ganger er de beste hjemkomstene de når du opplever at hjemme har forandret seg litt. Når hjemme fortsatt er hjemme, men du ser det i et nytt lys.

Sånn har det vært for meg å komme tilbake til gravlunden fra fem uker i Afrika. Da jeg flyttet hit visste jeg jo at gravlunden var det rette stedet for meg nå, at det var hjemme, men jeg var så travel, på farten til Russland og Jordan som jeg var. Jeg fikk liksom ikke tid til å la det virkelig synke inn.

Jeg har lenge hatt et halvferdig roman-manus i skrivebordskuffen med handling fra et Oslo øst og en Gamlebyen gravlund farget av både Jamaica og Etiopia der jeg var på research-tur allerede i 2007. Det manuset var som dere vet det første jeg hentet opp av pappkassene da jeg flyttet.

Men da jeg kom hjem fra Etiopia denne gangen og plasserte det nykjøpte Etiopisk-ortodokse prosesjonskorset i vinduet sammen med de andre, var det med ny visshet om at de vil bli sett av den Etiopiske menigheten som har holdt til i gravkapellet her siden 2010.

Jeg flirer litt av at de er blitt avspist med et gravkapell, men hva kunne egentlig vært mer passende? Det er jo i det ufravikelige møtet med døden at religionen har bygget seg opp som et relieff av livet slik vi en gang ønsket at det skulle leves.

Og når det i dag viser seg at det ikke bare er jeg som sitter her på gravlunden og baler med kunsten, men også Unni Askeland som jeg jaktet på kronprinsesse Mette-Marit med i New York i fjor, ja da blir jeg nesten overveldet av sammentreff.

Unni sitter i en nedlagt kirke rett opp i gata her som Dag Dammen kjøpte i 1990 og har drevet Grafikk Senteret i siden. Det er et helt fantastisk sted. Trykkpressa Dag bruker er fra forrige århundreksifte og har til og med gjort tjeneste for Edvard Munch på 1900-tallet.

Og ingenting kunne vel vært et bedre sammentreff for Unni Askeland som nå jobber med nye Munchadopsjoner her for salg gjennom Fineart og utstillinger land og strand rundt.

Jeg sier «sammentreff» for det er jo det vi gjerne kaller det, men jeg tror egentlig ikke på sånt. Ikke at jeg tror på skjebnen heller. I hvert fall ikke i den forstand de fleste benytter seg av ordet som om ting vi blir, gjør og skaper, på et vis skal være forutbestemt av noe utenfor oss selv.

I vår del av verden – og særlig i Norge – der ingen trenger å leve livet som kasteball mellom krefter utenfor seg selv fordi vi har alt vi trenger til å ta eget grep om eget liv, er skjebnen noe vi selv skaper og velger.

Vi bygger livene våre stein for stein med valgene vi tar. Noen ganger er disse valgene bevisst, andre ganger ubevisst, men alltid er de valg. Magien oppstår når valgene vi allerede har tatt, bygger grunnmuren for valgene vi ønsker å ta i fremtiden. Da oppstår denne euforien jeg kjenner nå, dette blaffet av lykke, denne følelsen av å komme hjem til seg selv.

Fordi du har bygget og brygget så lenge, oppleves det av og til overraskende, som et sammentreff, som skjebnen, men grunnmuren er aldri ferdig før siste stein er lagt og noen ganger må planen for resten av byggverket modnes. Men nå er jeg klar for både å bygge og bo.

Herregud som jeg elsker det sprut gale livet mitt, alle de sinnsyke valgene jeg har tatt til nå og all den kjeften jeg har fått for å velge feil. For det er jo det med valg; de blir aldri feil for den som virkelig velger!

Leave a Comment