Tag Archives: ut på tur

Tara was here

På swahili betyr safari bare reise. Du er på safari enten du tar bussen til byen, flyet til Oslo eller går til neste landsby for å drikke te.

img_20170308_180157_810-QFd_WvIktpbglwVo47ni3w

Det var først etter  1850 at safari-begrepet fikk den betydningen det har i vestlige språk i dag, nemlig som en reise ut i bushen for å se på dyrelivet.

IMG-20181002-WA0004

Forleden natt ble 20 smørblide Tara-lesere hentet på flyplassen og kjørt rett ut i bushen av Upepo Safari for å gjøre nettopp det.

thumbnail_FB_IMG_1538470525691

Siden har rapportene tikket inn fra det trådløse nettet til Upepo Safari som på tross av at det er sterkt, bruker sin tid på å overføre bilder til oss her i Dar es Salaam der vi sitter og venter på å ta imot gjengen og følge dem til fantastiske Zanzibar i morgen.

IMG-20181003-WA0006

Når vi er på safari i Selous her i Tanzania, pleier vi alltid å stoppe for lunsj under et Baobab-tre. Baobab-trærne er noen av de eldste levende organismene på jorden og kan bli over 2000 år gamle. De kan bli opp til 30 meter høye og mer enn 7 meter brede rundt stammen.

baobab-tree

Da jentene kom frem til sitt Baobab-tre i bushen i går, ble de møtt av noe merkelig. Noen hadde risset inn «Tara» i barken.

IMG-20181003-WA0003

Nå skal det sies at Tara er et vanlig navn og at det har vært populært å risse inn navnet sitt i Baobab-trær helt siden oppdageren Doctor Livingstone I presume gjorde det samme, men hva er oddsene for at Tara på tur blir møtt av bumerket til en annen Tara på tur for gud vet hvor lenge siden?

IMG-20181003-WA0004

Men langbord til lunsj under Baobab-treet ble det. Akkurat dette treet er så gammelt at man fortsatt kan se den innrissa grafittien til mennesker som passerte her for over hundre år siden. Det skyldes at både treet og barken gror så sakte og lever så lenge.

IMG-20181003-WA0001

Å risse inn bumerket sitt er en menneskelig tradisjon helt fra de første huleboerne blåste farge over håndflaten sin, til arbeiderne som bygget pyramidene og som man nå har funnet navnene til på innsiden av Keops, og soldater under andre verdenskrig som skrev det kryptiske «Kilroy was here» overalt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hvorfor vi mennesker har gjort dette til uminnelige tider, kan man bare spekulere i. Men det er vel noe med å markere at man har levd, at man var her på jorden og gjorde noe verdifullt det korte sekundet i en evighet av lysår, midt i en virvel av stjernestøv, mens individet og livet eksisterte i et blaff. Kilroy was here.

safari1-313

I dag kan vi fange øyeblikket for evigheten med et mobilkamera, men vel så viktig som å fortelle andre at vi var her, syns jeg kanskje det er å være tilstede i sitt eget liv og oppleve både det og verden rundt oss til fulle, mens vi fortsatt kan.

thumbnail_IMG-20181002-WA0005

Og det er nettopp det vi driver med her i Tanzania nå. Å være til stede. Følg oss på resten av reisen på Snapchat og Insta @lenewikander eller meld deg inn i reisegruppa vår på Facebook hvis du kunne tenke deg å være med på tur senere. Tara was here.

Leave a Comment

Aldri et kjedelig øyeblikk!

De siste par månedene er det faktisk det jeg har funnet ut at jeg skal ha på gravsteinen min: «Aldri et kjedelig øyeblikk». Og da selvsagt med giftdryppende sarkastisk undertone. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Det er ikke de helt store krisene som knekker deg til slutt, men alle de små minikrisene, stikkene og dryppene av drit som hauger seg opp i digre kompostdynger som tyner livsgnisten ut av deg. The struggle IS real!

DS7_45231 Glem orkan, vulkanutbrudd, kreft, bunnløs sorg og fortvilelse, ja til og med din egen død hvis du skulle være så uheldig å få vite om den på forhånd; de tingene der takler du utrolig nok om ikke på strak arm, så i hvert fall veldig mye bedre enn du tror før du har opplevd dem.

6c1c5123251777baa1d983f9292be1d8Men de daglige pirkene i livskvaliteten, når jobben går til helvete, vannlekkasjen er et faktum og bilen finner det for godt å streike akkurat når du hadde nøyaktig fem minutter på deg til å rekke det møtet som er så sykt dritviktig for at resten av kalenderen skal gå opp, de tingene der har en tendens til å akkumulere seg til et nivå som fordrer primalskrik ute i regnet.

26241742_10155737444485781_696199928_nSå etter noen måneder i koffert etter å ha sagt opp leiligheten, prøvd å sjonglere fjarten hundre frilansoppdrag på kvartparten av normert tid fordi jeg skal til Tanzania på litt ubestemt tid, tre PC-sammenbrudd, fire hundre misforståelser, bytte av bosted i Tanzania sånn helt på tampen, diskusjoner, krangling og gnæg, har jeg levd litt som et levende brannslukkingsapparat siden juni.

27544601_1505928472809343_4032521571250478096_nI-landsproblemer er også problemer og stress er en dødare. Men nå sitter jeg her med Tanzania-billetten i hånda, har akkurat ordnet meg nytt og enda finere hus i Tanzania, fått låne-PC av verkstedet som jeg kan ha i et år og levert den aller siste saken til desk.

IMG_20170313_080207_649-440x550Alt av lister og logistikk er på plass for nesten 60 blogglesere jeg skal ha med meg på jentetur til Tanzania og Zanzibar nå i oktober og januar. Kofferten er pakka med mer jobb så jeg ikke går konk underveis og klær bare kjøper jeg der nede. Kaftan life is the only life.

36735791_10156206780770781_2534572647908376576_nJeg har fortsatt fem tusen baller i lufta og vet av erfaring at livet som immigrant i en helt annen kultur ikke akkurat skorter på nye utfordringer, men heller det! Heller det enn å kjede seg. «Du lever bare en gang, men gjør du det riktig, er en gang nok», sa fabuløse Mae West i sin tid. Jeg vil gjerne legge til at syns du livet ditt er kjedelig, lever du det ikke riktig.

img_20170308_180157_810-QFd_WvIktpbglwVo47ni3wJa, the struggle is real, men den er også verdt det! Ingenting av virkelig verdi kommer gratis – ikke en gang for relativt sett søkkrike nordmenn. Man må satse for å vinne – også i livet. Og satser du alt blir heller ikke det å vinne viktig siden førsøket i seg selv er verdt det.

13267788_10154050991135781_5209526150976935255_n Så her skal jeg dø med sandalettene på! 😉  Onsdag morgen pakker jeg snippesken for godt og setter kursen til Dar es Salaam. Vil dere følge meg i mitt nye liv som expat, turguide, reisespaltist og multitasker mens jeg lærer meg å leve livet på helt andre premisser nok en gang, er det bare å henge med her på tarapi og ikke minst Snapchat @lenewikander for daglige oppdateringer behind the scenes.

20561653_10155331651980781_1481631085_nInstagram @Lene Wikander blir reservert de litt mer glamorøse øyeblikkene, for de vet jeg også at det blir mange av!

25994790_10155724565460781_1728339029656688544_n-440x550Tanzania og Øst-Afrika er mine favorittområder på jorden. Heng med på reisen så skal jeg vise deg hvorfor! Og en ting kan jeg i hvert fall love: Aldri et kjedelig øyeblikk! Sees i Dar es Salaam.

Leave a Comment

Livet i Limbo

Pass på så du ikke blir nomade i eget liv, var det en fyr som sa til meg en gang for lenge siden. Det var midt i de åra jeg reiste som verst i jobben som journalist.

To uker hjemme og så rett avgårde igjen for å intervjue voodoo-prestinner på Haiti, Ku Klux Klan i Florida, UFO-believers i California und so veiter. Jeg har nemlig aldri vært lettskremt som utegående reporter – verken på jobb eller i eget liv.

IMG_0173Men det han fyren siktet til var vel at jeg måtte passe meg for ikke å bli rotløs. Av en eller annen grunn er det jo så inn i granskauen viktig å ha røtter, rekkehus, volvo og vovov for å bli vurdert som et verdig medlem av flokken. Men hvis man ikke skal reise i sitt eget liv, hvem sitt liv skal man reise i da?

Etter å ha mimret over reportasjen i det nye reiselivsmagasinet til Tara fra Kenya-turen jeg hadde med gode venner før dette kreft-marerittet begynte, kjenner jeg det rykke i reisefoten igjen. Jeg har sant og si ikke vært i Norge sammenhengende så lenge som nå på mange, mange år.

bilde

 

kenyablogg3 065Hvis vi ikke regner den lille nyttårsturen til Thailand da, men den regner jeg ikke med siden jeg brista to ribbein allerede første dag av ferieturen og generelt var helt kadaver etter cellegiftbehandling og prolaps. Så nå vil jeg på tur igjen. Ikke for å flykte fra meg selv, men til meg selv.

IMG_4069Det er et slags merkelig antiklimaks å være ferdigbehandlet for brystkreft, sitte og poppe hormonpiller og bare vente på neste kontroll. Du er ferdig, men likevel ikke. Strengt tatt blir man vel aldri ferdig. Det er alltid en ny kontroll, alltid en underliggende angst for at driten kommer tilbake.

jamaica1 067Det er mye venting når det kommer til kreft. Venting på prøveresultater, venting på diverse behandling og til sist venting på kontroller. Det er litt som å leve i Limbo, midt mellom alt og ingenting.

petra2 828Men sånn er jo livet til de fleste hadde de bare giddet å tenke seg om, tenker jeg. For meg virker det i hvert fall som veldig mange sitter og venter på å leve. Venter på drømmejobben, sommerferien, den perfekte kjæresten, den lekreste treningskroppen eller på at barna skal bli store. Jeg gidder ikke vente.

zansi1 100Så nå har jeg funnet frem verdenskartet og planlegger tidenes tur på ubestemt tid til neste år. Ventetiden bruker jeg til å skrive bok, jobbe opp penger og plotte ut ruta. For meg er det først og fremst på reise og i møte med andre mennesker at jeg møter meg selv, både i døra og andre steder. Dessuten får det meg til å leve lenger.

safari1 310Tid er relativt og tiden på reise oppleves alltid lenger enn den gjør hjemme. Fordi du er på fremmede steder, er sansene skjerpet og du får ganske enkelt med deg mye mer av det som skjer rundt deg. Derfor oppleves også en dag på tur så mye lenger enn en dag hjemme med det du er vant til. Ergo lever du lenger hvis du reiser mye.

petra2 662Så når 2015 ringes inn, saler jeg opp kamelen og blir litt nomade i eget liv igjen. Heldigvis ligger halve moroa i planleggingen og den starter med litt rosa cava i kveld. God helg!

Leave a Comment