Tag Archives: usminket

Gammelrosa videoblogg fra en kreftprosess

Det begynte med at jeg og fotograf Xenia Villafranca satt på Kreta og drakk vin med Tove Nilsen for et par uker siden. Det var bare en liten uke til jeg skulle opereres for puppekreft og jeg var allerede spylei av hele det lyserosa brystkreft-universet jeg plutselig hadde fått VIP-pass til ved å stå frem med kreftdiagnosen.

Vi mente alle det hadde vært fint om noen kunne by på en litt annen fargesjattering i dette rosa-universet. Siden jeg har sluttet å skamme meg for ganske mange år siden, fant jeg og Xenia ut at gammelrosabloggen her på Tarapi måtte trå til. Xenia meldte seg frivillig som ekstrem-rølpe-dogme-dokumentarist med «snæpper`n» som vi kaller det lille Canon G12-kameraet vi begge har.

ullevål3 011

Men jeg hadde nok aldri turt å la noen andre enn nettopp Xenia Villafranca slippe så tett innpå meg med kamera i en så sårbar situasjon. Her snakker vi jo ikke halv-flatterende bilder tatt i riktig vinkel eller styla byline-bilder, men veldig rå og bokstavelig talt usminka og attpåtil levende bilder fra en virkelighet jeg helst hadde vært foruten.

Jeg og Xenia ble kjent da vi laget kokeboken om stunt-kokken Mona Halvorsen og siden har det vært et vennskap og profesjonelt samarbeid på steroider. Livet har lekt med oss begge og selv om vi er ganske så forskjellige, har vi etabelert et nært vennskap og profesjonelt samarbeid som gjør at jeg har full tillit til henne som både fotograf og menneske.

309315_184157344986469_6612732_n

Noen vil kanskje kalle det over-sharing og intimitetstyranni, men dem om det. Jeg vet i hvert fall at da jeg lå i fosterstilling på sofaen i tre døgn og googlet da jeg først fikk diagnosen, hadde jeg reist meg opp og dratt ut og feiret livet langt tidligere hvis jeg hadde funnet en gammelrosa og usminka kreftblogg. En gammelrosa videoblogg som ikke prøvde å servere meg noe annet enn sitt eget, skeive perspektiv på livet med døden innabords.

pinse1 024

Så sånn ca. annenhver uke fremover vil derfor jeg og Xenia by på litt videoblogging her på Tarapi. Veien blir til mens vi går og vi satser ikke på å vinne noen sløyfer med dette, men kjenner at vi tror vi gjør noe som er litt vesentlig, både for oss selv og kanskje også for noen av dere andre.

Følelsen av at det kanskje kan bli litt vesentlig til slutt, ble behørig styrket på torsdag da kronikken «De tar livet fra meg med lykke» som jeg skrev for NRK, ble den mest delte på sosiale medier i Norge den dagen i følge Aftenposten.  Det hadde jeg aldri trodd og det fortalte meg at det kanskje er fler som savner litt andre stemmer der ute i lykke-Norge.

Mange kommentarer i etterkant har likevel tolket meg dithen at jeg mener alle med kreft bare skal legge seg til som tante Augusta og sørge over livets jammerdal, men det kunne ikke være lenger fra sannheten. Jeg har aldri sagt at livet med døden innabords ikke også er morsomt. Ja takk, begge deler:

 

 

Leave a Comment