Tag Archives: Unni Askeland

Absolutt ufabelaktig!

I dag har den nye AbFab-filmen førpremiere i Norge på Oslo/Fusion Internatinal Filmfestival.

abfabDen offisielle premieren er ikke før den 30. september, men det fikk meg likevel til å tenke på noen absolutt ufabelaktige øyeblikk i eget liv. Det begynte tidlig.

218089_10150221692025781_4893597_nDa de første AbFab-episodene kom så jeg sånn ut. Det har jo vært så poppis med ungdomsbilder på FB den siste tiden så jeg kan like godt begynne der. Det som kjennetegner et virkelig AbFab moment er jo at man gjerne starter med suksess i blikket og planer om store, lekre overskrifter.

11800227_807351506000380_5323652538995211594_nFør overskriftene etter hvert tar en litt annen vri enn planlagt.

10610796_10152658228180781_6357951517739581032_nMan har liksom planer om en fæbbuløss tur til New York med glamorøse Unni Askeland…

523942_319728531429349_1076413997_nMen ender opp med å kjøpe altfor trang bestemorhatt i hipster-Brooklyn fordi man blir revet med av hva som er mote blant de unge, hippe og bare blir seende ut som en litt sliten blekksopp.

552862_317566808312188_2100249881_n552862_317566811645521_302241597_nEller når selvsamme Unni holder vernissage, du pynter deg til tenna i førti pluss-dyreprint, er klar som et egg for pressefotografene, men får tidenes mest plaskvåte hetebyge på grunn av tidlig overgangsalder og vannmengden som produseres får puppene dine til å skli ut av kjolen.

581272_328286750573527_2003601352_nMen de aller mest ufabbe øyeblikkene begynner gjerne med følgende replikk: Bartender, bare en siste drink til.

306705_346127948789407_1741902603_nLivet er som kjent ikke for pyser og selvmedisinering er sterkt undervurdert.

1979577_10152911624150236_7401335253703688076_nSom for eksempel når du havner på vodkaflatfylla med Marit Christensen i St. Petersburg fordi du skal spise en bedre middag på fancy, russisk restaurant, prøver å holde tritt med skålingen til det lokale vertskapet og ikke skjønner hvor lite rein vodka du egentlig tåler.

576325_385787971490071_525618255_nDet ender seff med at du våkner på hotellrommets baderomsgulv med ei diger bjørnefitte på hodet som du ikke aner hvordan du fikk tak i og noen vage minner om at du prøvde å få kjøpe en av restaurantens lysekroner.

428045_463057627096438_621884897_n969299_463057777096423_928887721_nFor det er jo det absolutt ufabelaktige som gjør AbFab så fabelaktig. I hvert fall var det nettopp det som traff meg midt i hjertet og lattermusklene som student i Bergen da de første episodene kom. Jeg kjente meg bare så altfor godt igjen i det å prøve å leve opp til, men å feile på spektakulært vis.

431655_282405945161608_1139996726_nSom førti plusser kan jeg heller ikke si at det har avtatt med tiden. Forskjellen er bare at jeg nå driter totalt i å leve opp til, men flirer desto mer av spektakulær feiling. Som da jeg og min gode venninne June var ute for å ta oss et møblert glass i forigårs og June spjæra.

snapchat-6528178188344123827-1-720x1280Da er det bare å knytte genseren rundt livet og fortsette som før, men ikke før man har fått delt det på Snapchat selvfølgelig. Hva er dine mest spektakulært, ufabbe øyeblikk? Sånn mens vi venter på den 30. mener jeg 😉

Leave a Comment

Hjemme, borte, uoppgjort

Telefonen min virket ikke i Addis så da jeg landa på Gardermoen raste det inn et aldri så lite snøskred med sms og mms. Det viste seg at Bonnier Media som gir ut Tara, hadde hatt et aldri så lite seminar om sosiale medier der jeg fikk æren av å illustrere noe av det viktigste når man satser på nett, nemlig å skille seg ut:

imageTara-redaktør Torunn snappet dette bildet av storskjermen på seminar og sendte meg på mms. Det er godt man kan være til nytte sier bare jeg. Kvinnepressen er generelt altfor strømlinjeformet så vi trenger helt klart flere som bryter med normen både på nett og på trykk.

Desverre viste det seg imidlertid at Bonnier ikke var ferdig med meg i denne runden enda. Forleden arrangerte nemlig Tara bokbad på Gyldendal med krimforfatter Camilla Läckberg.

bokbad-518a-3MIHjpSJqLWmXG6EIiBRMwDa de gjorde det samme for et par år siden, kuppet jeg og Unni Askeland scenen. Det var Unnis femtiårsdag så unødvendig å si så hadde vi allerede fått i oss litt sjampis.

gyldendal-019Men hva langt verre var så kidnappet vi sjølveste Läckberg til nachspiel på Bristol hotell etterpå – vel vitende om at hun skulle til Finland eller noe og bokbade tidlig neste dag også.

gyldendal-034Redaktør Torunn mente derfor jeg hadde noe uoppgjort og innkalte meg på det røde løper-teppet til Gyldendal i forigårs for å be om unnskyldning.

DSC04114DSC04129Heldigvis var det så stinn brakke at det hele bare kokte bort i champagneskålen.

DSC04139Men ikke uten at jeg først fikk tatt tak i kveldens konfransier Mona B. Riise og overtalt henne til å bli med til Paris sammen med noen andre fantastiske damer på reportasjetur for Tara i juni. Jeg syns ærlig talt sånn uformell kidnapping av bra damer funker veldig fint jeg nemlig.

DSC04151Ellers får dere tune inn på P2`s program Salongen på mandag der jeg skal snakke helt usensurert en time til ende. Jeg tipper det kommer en sms som kaller meg inn på teppet til Bonnier Media etter det også. Riktig god helg så lenge. Kidnapp en bra dame til nachspiel du også!

Leave a Comment

Fashion, fitter og en bulldog

I går var jeg på motevisning. Det er noe jeg sjelden er. I hvert fall i Norge. Full av fordommer mot selvhöytidelige, provinsielle brunkrembrukere som jeg er. Det hjelper liksom fint lite at de kaller det foundation if you get my drift.

Det får være måte på hvilken gave til menneskeheten det burde være tillatt å oppföre seg som bare fordi man klarer å kle på seg selv. Men i går var det sjölveste Baron Von Bulldog sin siste visning og da kunne jeg altså ikke dy meg.

IMG_7285Et skikkelig fashionshow skal være kunst, oh, ah og utfordre både deg og de sosiokulturelle normene rundt deg. Det mener i hvert fall jeg. Klær kan alle ta på seg, kunst kan de færreste lage. Baron Von Bulldog, eller Kjell Nordström som han heter, kan det.

IMG_7312IMG_7314Men först måtte jeg seff få bekreftet et par fordommer i inngangen der jeg også mötte en uskarp fotograf. Med to prolapser og generell skranten allmenntilstand som fölge av kreftbehandling, hadde jeg seff sikret meg VIP-invitasjon med egen pinnestol.

IMG_7277Men en pelskledd dame som helt klart var veldig stolt over at hun hadde klart å kle på seg selv, kunne i inngangen melde at stolene var for «ORDENTLIG presse sånn som magasinet Henne og sånn».

Jeg lo såpass höyt inni meg at jeg ikke klarte å få frem annet enn at Hennes siste offisielle opplagstall var 25631 mens Tara sine var 51 000. Jeg skal ikke skryte på meg at vi er mer «ordentlige» enn Henne, men dobbelt så gode til å selge magasiner er vi i hvert fall.

IMG_7289Frognerfitta i döra var heldigvis ikke den eneste med tilgang til stoler, så etter at fabelaktige programleder for det direktesendte Web-TV-showet av Baronens visning; Ninja Krystad, ordnet opp som bare en ekte Ninja kan, fikk jeg sitte og nyte hele showet likevel.

IMG_7299Og for et show! Ikke bare böd det på det sexy bamse-paret ovenfor, men det var også deilig, skrullete, basert på gjenbruk av brukte klær, herlig politisk mot både pels og Putin, og ikke minst hylende morsomt. Til og med Tarapis gode venninne Unni Askeland tok seg tid på catwalken med en mannlig stripper.

IMG_7303Baronen hedret også sin avdöde venninne Kiki Sörum som var kjent for å si de sannhetens ord at riktignok kan man kjöpe seg en dyr veske, men hverken stil eller personlighet kan skaffes med penger. Det stiligste plagget Kjell Nordström har ifört seg i det siste må jeg derfor bare si er denne T-skjorta:

i84310933._szw1280h1280_LLH`s OL-kampanje Prinsipp 6 i protest mot Putins brudd på menneskerettighetene til homofile, er som de av dere som fölger Tarapi på Facebook vet, også en kampanje jeg deltar i og stötter.

IMG_7271Det burde dere også klikke dere inn å gjöre. Det er uakseptabelt at mennesker i dag ikke får leve sine liv som seg selv, men tvinges med vold og lovverk å tilpasse seg et konformt fengsel.

Det bör hele OL-nasjonen Norge ta klart avstand fra. Det verste vi tvinges inn i er jo stort sett bare «ordentlige» og «uordentlige» båser, eller den snork-kjedelige og gråbrune strikkemoten som ble vist för Baronen entret catwalken i går.

IMG_7309Jeg har i hvert fall allerede sett meg ut en dongerijakke i kolleksjonen hans som jeg bare MÅ ha! På ryggen står det «Teddy Boys». Hvorfor skal jeg som er girl ha boy på ryggen, spör du? Fordi jeg vil og kan! Og den muligheten burde alle ha!

1656389_10152825860870663_589482998_n

 

 

Leave a Comment

Med Unni Askeland til New York

Å reise til New York med Unni Askeland er virkelig ikke noe for pyser! Vær forberedt på lite søvn, villmannskjøring med limousin, full frontal nudity, pinlige møter med kronprinsesser og å havne i Se & Hør!

523942_319728531429349_1076413997_n

Allerede på flyet ned var Unni i festhumør og underholdt alle passasjerene på bakre rad, ble straks kjent med flyvertinnene og fikk bragt på det rene at Vebjørn Sand skulle åpne utstilling da vi landet. Vi rakk derfor ikke å ta av oss støttestrømpene en gang før det bar ned til Galleri Sand på Manhattan og chamapgne-vernissage all night long.

DS7_4551

Når du starter en ukestur til millionbyen på den måten, er det kanskje ikke så rart at det endte opp med fulle fadese da vi skulle møte kronprinsesse Mette-Marit på fest litt senere i uken. Jeg kommer aldri til å glemme det der: «Hva-i-all-verden-er-du-blikket» hun satte opp da jeg omsider fikk tatt henne i hånda etter en liten times jakt.

nett_12mai_5-390x292

DS7_5482(3)

Jeg kan ikke si at jeg klandrer henne. Jeg var jo minst like forvirret selv da det egentlig var Unni Askeland som skulle stått ved siden av meg klar for fotografering og ikke bare tom luft som dere kan lese mer om her. Det gikk som det måtte gå og endte seff med at jeg havnet som høyst ufrivillig linselus i Se & Hør da jeg kom hjem.

18mai_nett_seoghor-015-390x292

Det var et sånt skikkelig pute-øyeblikk. Du vet når du ser noe sinnsykt pinlig på TV og bare har lyst til å trykke sofaputa foran ansiktet? Jepp.

DS7_5411filterDS7_5410filter

Men Unni er ikke av typen som er flau lenge så da vi neste dag spiste middag med gode New York-venner på en av hennes favoritt-restauranter, var hun ikke snauere enn at hun illustrerte en gammel historie om da hun flashet puppene på den samme restauranten, med å flashe puppene igjen.

DS7_4913

Men aller gøyest hadde vi det da Unni hadde kjøpt seg altfor trang hipster-bestemor-hatt i Brooklyn og vi endte opp i Bushwick som dere kan lese om i Tara som er ute hos abonnenter i dag og i løssalg fra fredag. Jeg lo nesten på meg vaskebrettmage!

552862_317566808312188_2100249881_n

552862_317566811645521_302241597_n

Så jeg drar gjerne til New York med Unni Askeland igjen, men neste gang skal jeg klubbe henne i hodet med noe hardt hver kveld så vi får sove mer enn fire timer om natten på fantastiske NYC-JC Guest Suites der vi bodde! Se flere bilder fra turen på Tarapi sin Facebook-side her og sjekk film fra uken i The Big Apple her:

 

 

Leave a Comment

Se & Hør by accident

Gud så deilig å være tilbake på fastlandet etter en uke fanget i isødet på Svalbard. Jeg hadde ikke landet før jeg styrtet avgårde for å bruke litt tid på urbane aktiviteter og innfant meg på fabelaktige Unni Askelands vernissage for sin nye utstilling «De Ensomme – Munchadopsjoner 2001 – 2013″ hos Finart på Tjuvholmen her i Oslo.

Unnimunch 007

Med meg hadde jeg seff Norges deiligste homsepar som jeg bare er helt knusbetatt for tiden. De er forlengst booket inn som årets sommerforelskelse bare snøen jeg tydeligvis tok med meg fra Svalbard, får lagt seg og våren snart kan begynne.

Unnimunch 014

Unni har jo som dere vet produsert utstillingens Munchadopsjoner rett oppe i gata her hos meg på gravlunden i den nedlagte kirken på hjørnet der jeg var på besøk etter at jeg kom hjem fra Etiopia for litt siden. Det er sterke arbeider jeg anbefaler dere alle å stikke innom Fineart og se før utstillingen stenger den 20. april.

Unnimunch 012

Min gamle svirebror fra homsebaren London Pub; Oslos ordfører Fabian Stang, åpnet som seg hør og bør Unnis utstilling i Munch-året.

Unnimunch 005

I tillegg sang Hank Von Helvete en hjerteskjærende versjon av Cornelis Vreeswijk  sin låt «Tomtebloss». Hank spilte jo som dere sikkert vet Cornelis i filmen om ham. I det hele tatt var lokalet spekket med kjendiser og andre celebriteter.

Men etter Hank sin bittersøte kjærlighetsvise, ubegrensede mengder champagne og omgitt av gripende kunst med to deilige menn på armen, kjente jeg meg bare akutt våryr som Bambi på isen over endelig å være tilbake i sivilisasjonen etter å ha sluppet fra Svalbard med livet i behold.

Unnimunch 009

Etter Mette-Marit-fadesen med Unni i New York i fjor, har jeg jo bestemt meg for at en karriere som Se & Hør-reporter ikke er noe for meg, noe vi i går fikk ytterligere bekreftet. I stedet for å ta bilder av alle de spennende menneskene dere helt sikkert har mye mer lyst til å se og lese om enn meg, glemte jeg fullstendig min rolle som observant blogger og tok bare bilder av meg selv med de lekre datene mine. Heldigvis for dere hadde jeg flaks og fanget bakhodet til en og annen kjendis i bakgrunnen.

555041_10151617681726255_993207179_n

529239_10151617700046255_2147381715_n

Og da jeg i tillegg møtte tidligere kollega og en av Norges desidert beste fotografer; C. F Wesenberg, så jeg mitt snitt til å få tatt noen riktig profesjonelle bilder av oss også.

Unnimunch 018

Det er derfor ikke CF sin feil at hormonene fikk overtaket på meg der jeg sto våryr mellom to deilige menn og i stedet for å konstentrere meg om å ta meg best mulig ut på bildet, så mitt snitt til å antaste dem på det groveste i stedet. Jeg skylder på champagnen. Og på Svalbard.

Unnimunch 017

Unnimunch 020

Men nå! Nå vil jeg ha vår på utsiden av kroppen også!

 

Leave a Comment

Førti, feit, men aldri ferdig!

Jupp. Hvor lenge var Eva i paradis eller Lene i fred på gravlunden? Ikke lenge. De få gangene jeg har tatt ferie her i livet har det vist seg at jeg er av den typen som trenger ferie fra ferien. Sånn var det også denne gangen. Tre uker med ambisiøst ferieprogram i Kenya og Tanzania etterfulgt av hektisk jobbing i Etiopia utløste akutt horisontal stilling på sofaen et par døgn, men før jeg visste ordet av det var vi i gang igjen.

Torsdag hadde den fabelaktige, kontroversielle, seksuelt eksplisitte, men også bestselgende kunstneren Bjarne Melgaard åpning på sin nye utstilling hos Fineart på Tjuvholmen i Oslo og jeg, Unni Askeland, Unni Lindell og kunst-dealer Marianne Johansen stilte seff mannsterke. Jeg sier mannsterke med vilje for i alle år har jeg altså hatt et seriøst mancrush på Bjarne Melgaard. Jada, jeg vet at han er homo, men det gjør ham liksom bare enda mer sexy.

Tanken på råbarka grisegutter som attpåtil er bortimot geniale under eksteriøret, har alltid fått hjertet til min indre grisejente til å banke litt ekstra. Så da Unni A ble intervjuet av VG og jeg overhørte henne si: «- Jeg elsker Bjarne. Jeg har alltid drømt om at han skulle endre fil…»

… Ja da måtte jeg reagere og informere om at hvis Bjarne Melgaard noen gang skulle bli så mye som en promille bifil, så sto jeg først i køen, klar til å forsvare min plass med vold om nødvendig (de serverte mye gratis champagne på Fineart denne kvelden). Merk ansiktsutrykket til det vi bare får anta er sunn, norsk og heteronormativ journalist-ungdom til høyre i bildet:

Unni L oppførte seg imidlertid eksemplarisk og konsentrerte seg om kunsten mens jeg og Unni A fjasa. Det er alltid godt å ha med seg folk som vet å representere førti plusserne med litt stil når så mye champagne er involvert!

Men dagen derpå fortsatte jeg feiringen av min indre grisejente på Marinlyst i NRK P1`s Ukeslutt i møte med slankedronning Jeanette Roede og kokk og drinkmikser Jan vardøen.

Foranledningen var at Roede hadde gått ut i en kronikk og ment at det Norske kokkelauget måtte ta ansvar for å gjøre nordmenn feite siden de brukte så mye smør og fløte i maten. Det fikk seff en dvergflodhest av mitt kaliber til å reagere.

Er det noen som har bidratt til å gjøre norske kvinner feite så er det vel nettopp slankeindustrien! Opp som en dvergflodhest, ned som en salatbladteller og opp som en fullvoksen flodhest igjen. Jojo-slanking har alle vi overvektige vært med på og den gjør oss jo bare enda feitere.

Det er noe grunnleggende frigid og kvinnefiendtlig med tradisjonell slankeindustri. Med skammens fane høyt hevet deler de ut kosemerker med rødmende kinn, veier deg kollektivt til skrekk og advarsel, eller «oppmuntring» som de gjerne kaller det, og poster fakturaer fortere enn du rekker å veie hundre gram av den smakløse og absolutt NITRISTE kalkunfileten de mener skal være så godt for deg.

Slankeindustrien har lært norske kvinner at det er det ytre som teller. Du finner ikke mange menn på Grete Roede-kurs. Du finner ingen manneblader med forside-titler av typen: Slik blir du kvitt ølvomma. Eller; Sånn kommer du i form til sommerens nye badetruser. Hos oss i kvinnebladene derimot? Need I say more?

Jeg gidder ikke mer. Jeg lever lavkarbo som passer for meg, spiser både fløte, smør og masse grønnsaker, men aldri kalkunfilet. Cottage Cheese er dessuten kjøttdeig laget av mummitroll og smaker soppinfeksjon. Det er på tide å ta grisejenta tilbake! Nøff, nøff! Derfor takket jeg også ja til å representere en annen grisegutt og fabelaktig homo, nemlig Vidar Bigboy med den nye T-skjorten hans da jeg skulle på bokslepp lørdag.

Boksleppefesten var seff på Last Train i anledning den nye boka om Norges mest legendariske rockpub der jeg har bidratt med en novelle. Men det mange ikke vet er at før Last Train ble rockpub, var stedet drevet av Vidar Bigboy så det skulle bare mangle at jeg tok på meg oppdraget å representere en gammel grisegutt.

Og for en fest det ble! Som 44 har jeg jo forlengst kommet i den alderen at mimring ikke lenger fortoner seg som en aktivitet for senile tanter på pleiehjem, men faktisk noe av det aller gøyeste man kan bedrive. Men så har vi jo gudskjelov noe å mimre om også. Det hadde vi nok ikke hatt hvis vi hadde brukt livet så langt til å telle salatblader, veie kalkunfileter og konsentrert oss om å ta oss best mulig ut som kjønnsobjekt.

Greit nok å leve så sunt man kan for å leve lengst mulig, men takke meg til et kort liv fullt av innhold fremfor en liten evighet av tomhet!

http://www.youtube.com/watch?v=q6yDPhrQIq8

Leave a Comment

Hus under hver busk

Det er ingenting som å komme hjem. Fra en hard dag på jobben, fra en morsom fest eller fra en lang reise. Visst er det fint der ute i verden, men det er noe helt eget å se tilbake på dine opplevelser i den, sammenkrøllet fra din egen sofa.

Likevel er jeg ikke enig i det gamle uttrykket «borte bra, men hjemme best». Noen ganger er de beste hjemkomstene de når du opplever at hjemme har forandret seg litt. Når hjemme fortsatt er hjemme, men du ser det i et nytt lys.

Sånn har det vært for meg å komme tilbake til gravlunden fra fem uker i Afrika. Da jeg flyttet hit visste jeg jo at gravlunden var det rette stedet for meg nå, at det var hjemme, men jeg var så travel, på farten til Russland og Jordan som jeg var. Jeg fikk liksom ikke tid til å la det virkelig synke inn.

Jeg har lenge hatt et halvferdig roman-manus i skrivebordskuffen med handling fra et Oslo øst og en Gamlebyen gravlund farget av både Jamaica og Etiopia der jeg var på research-tur allerede i 2007. Det manuset var som dere vet det første jeg hentet opp av pappkassene da jeg flyttet.

Men da jeg kom hjem fra Etiopia denne gangen og plasserte det nykjøpte Etiopisk-ortodokse prosesjonskorset i vinduet sammen med de andre, var det med ny visshet om at de vil bli sett av den Etiopiske menigheten som har holdt til i gravkapellet her siden 2010.

Jeg flirer litt av at de er blitt avspist med et gravkapell, men hva kunne egentlig vært mer passende? Det er jo i det ufravikelige møtet med døden at religionen har bygget seg opp som et relieff av livet slik vi en gang ønsket at det skulle leves.

Og når det i dag viser seg at det ikke bare er jeg som sitter her på gravlunden og baler med kunsten, men også Unni Askeland som jeg jaktet på kronprinsesse Mette-Marit med i New York i fjor, ja da blir jeg nesten overveldet av sammentreff.

Unni sitter i en nedlagt kirke rett opp i gata her som Dag Dammen kjøpte i 1990 og har drevet Grafikk Senteret i siden. Det er et helt fantastisk sted. Trykkpressa Dag bruker er fra forrige århundreksifte og har til og med gjort tjeneste for Edvard Munch på 1900-tallet.

Og ingenting kunne vel vært et bedre sammentreff for Unni Askeland som nå jobber med nye Munchadopsjoner her for salg gjennom Fineart og utstillinger land og strand rundt.

Jeg sier «sammentreff» for det er jo det vi gjerne kaller det, men jeg tror egentlig ikke på sånt. Ikke at jeg tror på skjebnen heller. I hvert fall ikke i den forstand de fleste benytter seg av ordet som om ting vi blir, gjør og skaper, på et vis skal være forutbestemt av noe utenfor oss selv.

I vår del av verden – og særlig i Norge – der ingen trenger å leve livet som kasteball mellom krefter utenfor seg selv fordi vi har alt vi trenger til å ta eget grep om eget liv, er skjebnen noe vi selv skaper og velger.

Vi bygger livene våre stein for stein med valgene vi tar. Noen ganger er disse valgene bevisst, andre ganger ubevisst, men alltid er de valg. Magien oppstår når valgene vi allerede har tatt, bygger grunnmuren for valgene vi ønsker å ta i fremtiden. Da oppstår denne euforien jeg kjenner nå, dette blaffet av lykke, denne følelsen av å komme hjem til seg selv.

Fordi du har bygget og brygget så lenge, oppleves det av og til overraskende, som et sammentreff, som skjebnen, men grunnmuren er aldri ferdig før siste stein er lagt og noen ganger må planen for resten av byggverket modnes. Men nå er jeg klar for både å bygge og bo.

Herregud som jeg elsker det sprut gale livet mitt, alle de sinnsyke valgene jeg har tatt til nå og all den kjeften jeg har fått for å velge feil. For det er jo det med valg; de blir aldri feil for den som virkelig velger!

Leave a Comment

A-hagefest

Gode gud, det er såvidt jeg lever. Fjarten timer på Aschehougs årlige hagefest etterfulgt av vernissage for min gode venn og kollega, fotograf Stian Andersen sin A-ha-utstilling, krever sin kvinne. Det er som kjent høy stettglassføring i Aschehougs ærverdig representasjonsvilla i Drammensveien 99 i Oslo hvert år på denne tiden. Det er et mediebonanza av en annen verden, men at ingen journalister har tatt tak i det faktum at et av Norges største forlag hilser sine gjester med orddelingsfeil hugget i stein, fatter jeg altså ikke.

På den annen side var det jo nok av dram og sikkert noen som hadde mensen også. I hvert fall fikk jeg et akutt anfall av PMS da fabelaktige NRK-journalist, Gry Elisabeth Veiby introduserte meg for en dame som altså viste seg å være barnebarnet til mitt livs nemesis: Rektor Hytten på Grimstad gymnas. Hytten er nå død, men rakk å gjøre livet surt for mange før den tid. Det var nemlig han som utviste meg fra gymnaset fordi han mente jeg var «en fare for skolens miljø».

Og selv om Gry foreslo blodhevn, klandrer jeg altså ikke hans svært hyggelige barnebarn for det. Det viste seg nemlig at bakstreversk bitterhet over livet slik gamle rektor Hytten led av, ikke går i arv. Hans barnebarn var nemlig et aldeles framifrå vesen og attpåtil leser av Tarapi! Jeg tenker nok gamle Hytten vrir seg i graven over akkurat det!

Hyttens fabelaktige barnebarn er her flankert av Unni Askeland, meg og det som viste seg å være Tarapi`s to største fans: Tine Skolmen i NRK og hennes ektemann som er akkurat like barnslig som meg som dere kan se på dette bildet. De fortalte meg at de hadde ledd på seg brokk av «Dagens antrekk – Mallorca edition» og mente at jeg må blogge dagens antrekk langt oftere. Og siden Aschehoug først reklamerte med mensen, fikk jeg og Nasjonalgalleriets Helle Vaagland en ide!

Helle er jo en av Tarapis store heltinner etter at hun sto frem i trusa med strømpebuksa rundt knærne på alle landets avisforsider i 2010 som en kommentar til «kjente kvinner som legger ut bilde av seg selv i bikini på Twitter-fenomenet». Forsåvidt også et fruktbart innspill i halvnakendebatten som har rast i Dagbladet dette året med Tone Damli som viktigste bidragsyter der hun har ålet seg rundt med oppkneppet donegrishorts for å selge plater, som jeg jo har blogget om før.

Egentlig er jo Helle selve dronningen av dagens antrekk-konseptet med dette utspillet, men i vårt felles engasjement for hverdagagskvinnens fremme i glansede magasiner og Aschehougs mensen-statement i stein, fant vi altså ut at jeg en dag må ta bladet fra munnen og blogge om fenomenet enhver menstruerende kvinne har opplevd en eller annen gang…

Nemlig det å ikke oppdage at man har fått mensen før alle andre kan se det bak på buksen eller skjørtet som alltid er i lyse farger i anledning hverdagskatastrofen. Redaktør i det litterære tidsskriftet Vinduet, Audun Vinger ga oss som dere ser sin fulle støtte. Det gjorde seff også Mona Halvorsen som jeg ga ut kokebok med i fjor.

Tara-redaksjonen var selvfølgelig like entusiastisk til ideen.

Men siden jeg allerede har kommet i en tidlig overgangsalder blir det nok en stund til jeg får mensen igjen så det lot vi ligge inntil videre og suste ned til Stian Andersens åpning av A-ha-utstillingen på Tjuvholmen. Løp og se, den er helt sinnsykt bra, selv Magne Furuholmen var blown away som dere ser.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig havnet jeg i sentrum for blitzregnet til pressefotografer og skuelystne og måtte et øyeblikk sjekke bak på kjolen om årsaken kunne ligge der, men det gjorde den heldigvis ikke.

Men nå blir det sofa og kosebukse resten av helgen altså! God helg småtøser! Se flere bilder av A-hagefest på Tarapi sin Facebookside her.

Leave a Comment

Teknologisk terror

Teknologien blir min død, jeg sverger! Dette har vært nok en sånn uke som da kameraet gikk i svart i oter-parken sist. Alle de teknologigske dippeduttene jeg har gjort meg til slik en slave av ville bare ikke samarbeide på en tilfredstillende måte. Min erfaring er at jo mer intrikat og fancy apperaturen er, jo mer problemer blir det når det først blir problemer.

Det begynte med at jeg skulle i møte med digital redaktør Espen Skogen på Bonnier for å lære meg å publisere mine egne blogginnlegg live and direct on the internet i stedet for å gå via redaksjonen som jeg har gjort til nå. Jeg vet ikke om det betyr at de tror jeg endelig har blitt voksen og kan bære et slikt ansvar uten redaksjonell kontroll eller om de bare har gitt opp, men jeg øyner jo muligheten til å starte en direkte og  digital gammelrosa revolusjon bare jeg får til dette her.

Jeg sitter med ekstra sterke lesebriller og studerer publiseringsverktøyet as we speak. Alt kan fortsatt skje. Særlig siden Espen begynte møtet vårt med å si at «selv tolv år gamle rosabloggere får til dette her, så dette fikser du». Gode gud, fallhøyden for en gammelrosablogger er altså svært stor hvis dette innlegget ikke kommer ut som planlagt. Espen gjorde for øvrig også store øyne da han fikk se telefonen min.

«Hva i all verden slags telefon er det», spurte han og lo. Jepp, han lo av meg. La dem le sier nå bare jeg! Riktignok kan den gamle sveivegrammofonen av en telefon jeg har verken motta mms eller logge seg på internett, men ringe, det kan den! Jeg har fortsatt friskt i minnet den gangen fotografen mistet iphonen sin i vinglasset og praktisk talt hele livet hans gikk tapt. Det enkle er faktisk av og til det beste.

Jeg har et ganske enkelt forhold til teknologi: Jeg vil bare at faenskapet skal virke! Jeg driter fullstendig i hvor fancy, morsomt eller nytt det er og hvordan det virker! Derfor var frustrasjonen stor da jeg skulle på scenen i Gyldendals ærverdige forlagshus på torsdag – med frukthatt og det hele – for å holde litt show for Europas nye krimdronning Camilla Läckberg.

Jeg og redaktør Torunn hadde jobba hele kvelden for å lage en fotoloop som forklarte både frukthatten og den royale mottagelsen jeg, Unni Askeland, hennes og prinsesse Märtha Louises faste designer Tina Steffenakk Hermansen og Kjell Nordström aka Baron Von Bulldog skulle gi Camilla Läckberg foran hundrevis av celebre gjester og lesere.

Men fem minutter før jeg skulle på scenen fikk jeg altså beskjed om at teknologien med fremviseren hadde sviktet. Hele planen ble lagt i grus på grunn av teknologisvikt og jeg var tilbake til basic med å tenke på hælen og ikke ved hjelp av datahjerner. Det er da man blir litt sånn øøøøhhh?

Med et blodtrykk som et løpsk nesehorn på savannen klarte jeg likevel å redde meg inn, mye takket være fabelaktige Unni Askeland som fylte femti år den dagen selv om det ble feiret forrige lørdag.

Men vi var i det minste fine på håret begge to og velger å tro at det var vår utmerkede respektive styling av topplokket som fikk TV2 til å publisere et bilde av oss på sine nettsider.

Men etterpå hadde vi fått mer enn dosa vår av kameraer, mikrofoner, høytalere, fremvisere og moderne helvetesmaskiner så vi stakk og tok like godt Camilla Läckberg med oss til ærverdige og gammelrosa Hotell Bristol der man fortsatt får servert rekesmørbrød på gamlemåten og kelnerne titulerer deg som «frue».

Du kan ellers se resten av bildene og fim fra den store Tara-festen her, men nå er det nok for min del. Jeg tar med meg den gamle sveivegrammofon-telefonen min og stikker til sørlandet noen uker. Det eneste tilnærmet teknologiske hjelpemiddelet jeg skal benytte meg av der er grillen. Og ja, jeg bruker fortsatt kull!

Leave a Comment

Plutselig halvnaken

Jeg vet ikke med dere, men for meg er det alltid sommeren og ikke julen som kommer som julekvelden på kjerringa. Den ene dagen går du og småhutrer i litt for tynn vårjakke og bang! Neste dag peser du halvnaken og svetteglinsende langs fortau og parker ute av stand til å tenke en eneste klar tanke bortsett fra at det kanskje er lurt å holde seg unna større fiskerihavner da noen hvalfangere kunne komme i skade for å ta feil av deg og en albino småhval.

Ikke før hadde sommeren smelt til med sitt bedøvende høytrykk over Sør-Norge denne uka, så kom min gode venn Sveinung tilbake fra en utfordrende ferietur til Las Vegas og det måtte selvfølgelig feires med et par glass vin. Siden han bor i Bærum så vi ingen grunn til at han skulle reise helt hjem med kofferten i tropevarmen først, så vi trillet rett ned på Hjort ved Akerselva – og ikke spør meg hvordan «et par glass vin» ble til fire flasker lite frilanserlønn-vennlig Sancerre, andebryst og en regning på flere tusen kroner. Jeg skylder på sommeren.

Det vi ikke visste da, var imidlertid at dette skulle bli opptakten til en tredagers sommerpsykose av sjeldent kaliber. Oslo blir plutselig litt skikkelig storby når sommeren angriper. Folk tyter ut av dører og vinduer i et omfang som får meg til å lure på hvor i hule heite de oppholder seg resten av året. Det må være dette de mener de som snakker om at plutselig innvandring skal ta over samfunnet og sånn, de glemte bare å forberede oss på at de innvaderende hordene skulle være fullt så blendahvite og halvnakne.

I en lett bakrus av Sancerre fulgte vi derfor opp med jordbær og mer hvitvin i solen neste dag, tett etterfulgt av tur i parken, en sving innom Akers Mek, Bobs, Sushien på Teaterplassen på Grønland, en tropenatt med løste verdensproblemer på en uteservering på Youngstorget, en ny formiddag der sommerpsykosen hadde slått så rot at jeg og bestevenninne Turi endte med å booke juni-tur til Marokko via hennes nyinnkjøpte smartphone, og så var det jaggu tid for åpning av Unni Askelands utstilling sammen med Tommy Olsson på galleriet Pink Cube.

Der inne var det så sinnsykt varmt og jeg så svett at kjolen min praktisk talt skled av som dere ser, så selv om det er Unni som blottstiller seg naken i sin nye kunstvideo, var det desverre jeg som fremsto mest avkledd og klar for første og beste harpun blant de mer ukunstneriske innslagene. Utenom meg og Sveinung som enda ikke hadde kommet seg hjem til Bærum og derfor hadde parkert kofferten i underetasjen, var det heldigvis et vell av celebre gjester som klarte å beholde kjolen på.

Og det var bra, for Unni og Tommy sin utstilling fortjener å bli sett med klart blikk. Den er åpen neste helg også og er sjokkerende, provoserende, insisterende og plagsom. Akkurat som Unnis video Failure. Plagsom fordi den skal være det, fordi du må tåle det for å kjenne det. I all sin insisterende plagsomhet er den et stykke ultrafeminin kunst som aldri kunne vært laget av noen andre enn en kvinne.

Men etter så mye nakenhet og svette inne i galleriet var det heldigvis ikke bare jeg som var svimeslått da vi trakk ut i bakgården for fotoshoot der jeg og de andre og atskillig proffere fotografene sommerfnisende begynte å ta bilder av hverandre før vi fikk summet oss igjen.

Noen filmet visst også, ser jeg på mailen min nå, men gud vet hvor jeg befant meg da, det eneste man har klart å billedlegge var i hvert fall at jeg var etterlyst. Sommerlig hvitvin er ikke for pyser!

Og hadde temperaturen sunket noen grader eller vi hatt en siste rest kjølig vett igjen i hodet, hadde vi kanskje gitt oss da og tatt en rolig pinsehelg sommerslitne førtiser verdig, men neeeeida! Dagen etterpå var det seff full Grand Prix-finale med diktatorpop-pauseinnslag, skandaler og homsefest – komplett med svenske hagfags.

Jeg fant seff frem Mette-Marit-hatten min – ikke skilue-badehetten fra 17. mai, men mer inspirert av den gamle og litt mer Grand Prix-vennlige hattestilen hennes – oppildnet som jeg var av min nye karriere som kronprinsessens linselus.

Men nå er det nok! Neste uke ligger jeg rett ut i skyggen med telefonen slått av og studerer Taras store badedrakt-guide så jeg har noe å ha på meg på stranda i Marokko. Helst noe i en sterk signalfarge i tilfelle også Nord-Afrika skulle vise seg å bedrive hvalfangst. Jeg tror i grunnen Sveinung føler det på samme måte…

Se flere bilder fra åpningen av Unni Askeland sin utstilling og Grand Prix-fest på Tarapi sin Facebook-side her.

Leave a Comment