Tag Archives: underlivskreft

Piggtrådfitte til folket!

Det er godt med alt som er gjort som ekornet sa da det ble flådd. Nå har jeg feiret to dager til ende etter vellykka operasjon på gynekologisk avdeling på Radiumhospitalet mandag. Alt gikk etter planen, de fant ikke flere forstadier enn de så på kontrollen og snurpa til og med sammen arrvev som hadde grodd litt på tverke fra forrige gang. Så om to uker når stingene tas, er jeg den stolte eier av ei skikkelig designerdåse uten tegn til cellendringer.

22236225_10155502419530781_463891698_nDet er noe som kalles post operativ eufori. En slags ekstremt energisk lykkefølelse man kan oppleve etter å ha ligget under skalpellen og våknet av narkosen. Det skyldes en blanding av at man har grua seg så hinsides til noe som endelig er over og noe rent sånn medisinsk med narkosen. Det var i hvert fall det jeg ble fortalt da jeg var helt propell etter brystkreftoperasjonen og opplevde denne tilstanden for første gang.

22237284_10155502421135781_1718823722_nDenne gangen var intet unntak. Jeg hadde jo grua meg så jævlig siden forrige gang jeg ble forespeilet et lite poliklinisk inngrep og ble liggende på sykehuset i nesten seks uker. Det var ikke en nedtur jeg hadde særlig lyst til å oppleve igjen for å si det forsiktig. Dåsa kjennes seff igjen ut som et sprengt pinnsvinhi med stikkende nylontråder, men kjedelig er det i hvert fall ikke.

22237299_10155502419335781_1489410973_nKusine-Kristine i Grimstad har jo også forlengst meldt hele slekta inn i Pinnsvinhjelpen så dette skal gå bra! Jeg har fiska frem sitteputa med hull i midten fra forrige gang og vralter stolt rundt med lett skrævende cowboygange for å minimalisere pinnsvineffekten til kirurgens korsstingsbroderier og kunne rett og slett ikke vært mer lykkelig.

22215205_10155502419080781_315920619_nDu vet at livet har hatt litt av hvert å by på når noe av det beste som noen gang har skjedd deg er å kunne sitte på hjemmekontoret oppå en prompepute med hull i midten og fitta full av piggtråd. Det er da du kjenner at du virkelig lever!

Noe å tenke på neste gang man skulle falle for fristelsen å klage over at livet ikke er perfekt og instagram-vennlig nok, man ikke ser ut som en reklameplakat i badedrakten likevel eller får fnatt av at ikke absolutt alt går perfekt på skinner i disse grufulle livene vi lever her i verdens rikeste land. Piggtrådfitte til folket! Nå! 😉

Leave a Comment

Hei frykten, vi sees igjen

Jepp, så var det min tur igjen, da. Man må jo ikke innbille seg at det er nok noen gang, at det holder med en brystkreftbehandling og en runde med fjerning av forstadier til kreft i underlivet der man ble liggende innlagt på Radiumhospitalet i fem uker. Neida! Vær så god! Her er det mer å by på! Bare å ta telefonen!

DS7_4501Radiumhospitalet innkalte meg nemlig til kontroll i dag og der ble det påvist nye celleforandringer så da er det bare å glede seg til operasjon igjen i oktober. Som sist sa de også nå at det ville bli et enkelt poliklinisk inngrep: Inn på morgenen, ut på kvelden. Sist var jeg riktignok inne på morgenen, men ikke ute igjen før fem uker senere og da var det bare for å begrave min far før de måka meg inn igjen.

DS7_4523 Da de først åpna meg på slaktebenken, fant de nemlig mye mer enn de først hadde trodd. Det endte med at jeg mer eller mindre ble flådd for forstadier til kreft innvendig og ble liggende der med piggtråd i hele dåsa og stirre i taket bak et lite gardin fem uker til ende. Og det mens min far var døende og til slutt døde av kreft i Grimstad. Det gjorde noe med meg for alltid.

Herregud som jeg hater det helvetes sjukehuset! Bare synet, luktene, skiltene og lydene, fremkalte sprutbrekninger da jeg gikk gjennom gangene på vei til kontroll i dag. No offence, bra folk som jobber der, flinke leger og whatever, men å ligge lenka til en seng på et firemannsrom på gynekologisk avdeling på Radium i fem uker pluss, er virkelig ikke noe for pyser.

DS7_4533Det er nemlig det kreft gjør med deg. Kreften tar langt i fra alltid livet av deg, i hvert fall ikke sånn med en eneste gang. Men den gjør noe med hvordan du reagerer på livet. Ser vi bort fra «bagateller» som at en gjennomsnitts kreftbehandling med operasjon, cellegift, stråling og full cocktailbar etterlater deg som et siklende takras fullt av senskader ingen tør å snakke offentlig om på en fornuftig måte, så gjør kreftdiagnoser kanskje størst skade på nervesystemet.

Fordi du allerede har opplevd det sjokket det er å få en kreftdiagnose og fått teppet helt revet ut under beina dine, har det åpnet seg et svart hull i hjertet ditt som vet at alt kan skje og at ting slett ikke trenger å gå som planlagt eller som legene forespeiler deg. Fordi du har opplevd det før. Frykten har for alltid flyttet inn rett under huden din, klar til å sprenge seg ut så fort du hører legen si «hmmm, ja her er det noe», slik han sa i dag.

DS7_4391 Men det er bare frykt. Frykt kan ikke drepe deg, den kan bare ta fra deg livskvaliteten. Går man rundt og er redd og frykter hele tiden, hjelper det jo ikke en dritt på noe som helst, men overskygger likevel alt annet. Og skulle det gå så galt som du frykter, skulle hele driten gå til helvete med full hornmusikk, ville du da være fornøyd med å ha brukt så mye av tiden din på å frykte? Jeg tror ikke det.

Så i dag sier jeg hei til frykten igjen. Men bare sånn med et anerkjennende nikk i forbifarten. Som når du møter noen du ikke har sett på lenge ute på gata, men er for travel til å stoppe og prate. Heisann, der er du ja, men nå må jeg videre. Livet er for kort til å la frykten få det.

Leave a Comment

Livet, en hjemme alene-fest

Hvis den røykebua utenfor Radiumhospitalet hadde kunnet fortelle sin historie, ville det blitt litt av noen røyksignaler!

Snapchat-6267542413482536394 (720x1280)Og jeg nevner ikke den bua sånn at selvrettferdige sportsfolk joggende rundt i livets uutholdelige letthet skal kunne smekke foraktfullt med leppene over de som fortsatt røyker selv om de har kreft.

Fuck off. Hva vet vel dere om hva dagen krever under røykteppet?

Jeg nevner den bare fordi jeg går forbi der hver gang jeg skal inn til kontroll på Radiumhospitalet og jeg var inne til kontroll i dag. Jeg blir fysisk dårlig bare jeg ser bygget.

Snapchat-1472716612900859107 (720x1280)Alt så heldigvis bra ut med tanke på forstadier, men understellet må altså justeres med ytterligere en operasjon siden det har grodd litt feil. Det blir i august.

20160607_145116 (1024x768)At jeg ble dårlig skyldes mer en slags pavlovsk reaksjon dressert inn i meg av ukesvis i sykeseng med cellegiftkamerater på firemannsrom mens min far døde av kreft.

20160607_145514 (960x1280)Et år med bryskreftbehandling på Ullevål før det, mens min mor døde av kreft, gjorde nok også sitt til at kvalme-dressuren ved synet av kreftsjukehus, satt.

For når du ser bort fra både skader og senskader kreftbehandling gir, er det et sted i sjela di som blir forandret for alltid.

Langt der inne i deg selv, der du alltid er alene uansett hvor mange du har rundt deg, er det noe som er knust for bestandig.

20160607_145605 (960x1280)Folk blir merkelig trivielle i kriser. Det merket jeg veldig godt da jeg selv var innom røykebua de fem ukene jeg lå innlagt. Der vralta de seg ut med gåstoler, rullestoler, drypp, dren og surstoffmasker.

For å ta seg en blås. For å blåse litt i det. Så noe kunne bli blåst bort. For en stund.

Og den stunden brukte de til å snakke om så hverdagslige og bagatellmessige ting at – hvis man ikke visste bedre – skulle tro det kun var verdens mest kjedelige mennesker som fikk kreft.

20160607_145447 (960x1280)Men i krise bor du mest i det rommet, alene inni deg selv. Uansett hvor mye andre banker på, ringer og maser, vet du at den døren, den går bare en vei.

Så da blir det med enkle beskjeder gjennom dørtelefonen. Korte samtaler mellom sprakingen i callinganlegget.

De vet det alle de som står på utsiden også. At de dypest sett må dø alene. Fordi vi innerst inne, helt hjemme hos oss selv, lever livet alene.

Derfor bør vi øve oss på å bli bedre til å være alene sammen. Den er jo så kort den tiden vi får før dørene lukkes for godt.

Leave a Comment

Trekkspill-mus-ikk og andre ekorn

På fredag fikk jeg endelig tatt de fleste stingene i dåsa og er nå for utskrevet fra Radiumhospitalet å regne. Det er godt med alt som er gjort som ekornet sa da det ble flådd.

DSC08490Alt er visstnok også bare en overgang som et annet positivitets-tyrrannisk ekorn også sa da det ble flådd. Og tror du pina tutle meg ikke at det var nettopp et ekorn som satt og hånflirte av meg da jeg vralta meg opp bakken til Radium på fredag?

DSC08834Jeg er jo flådd innvendig jeg også, men det kunne ikke falle meg inn å finne noe positivt i det annet enn at jeg seff har fått fjernet alle forstadier til kreft. Pffft. Ekorn er bare rotter med bedre fashion sense!

Jeg sier vralting i mangel av noe bedre ord til å beskrive den nye gangen min som består av museskritt for ikke å påføre dåsa ytterligere skader.

010Jeg klarte jo å sprenge to sting første gang jeg måtte på do og drite etter at de hadde satt meg på stoppende kost i fem døgn og tro dere meg, det er ikke en opplevelse jeg ønsker å gjenta. Det er noe alle som har prøvd å føde en kampestein analt vil være enig i. Muse-skritt it is!

063Med meg ut i samfunnet har jeg også fått prompeputa med hull i midten for generell avlastning av ekornet på pinnestoler og tbane-seter.

DSC08583Men jeg har i hvert fall funnet frem til en patent med skjerf som både demper sykehuspreget og gir en praktisk bære-hank.

DSC08674Siden jeg nå bare skal inn til poliklinisk kontroll en gang i uka en stund fremover, har jeg også fått med meg en bærepose med vulvaskyll i trekkspillflasker og diverse andre remedier hjem.

DSC08671Så når dette er over er jeg praktisk talt for gynekolog å regne, for ikke å snakke om en virtous på trekkspill-mus-ikk. I disse førjulstider er det vel best å passe seg for fella og ikke gå i den, så jeg utfører legens ordre til punkt og prikke selv om musevisa aldri blir den samme igjen. En dag av gangen.

Og skulle noen av dere fortsatt mangle gaver til venninner og andre husmus til jul, anbefaler jeg selvsagt boka mi «Fuck tante Augusta» til bare 199 i forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment

To kreftbehandlinger og to gravferder

Jeg ser at folk er i full gang med jule-gnæget på Facebook igjen. Åh så mye stress med å få alt ferdig i tide, sukk for et styr med slitsom familie, gud for et ork å planlegge alt. Til dere har jeg bare en ting å si: Kjøss meg i ræva!

Julen blir hva du selv gjør den til, akkurat som livet. I dag kunne Facebook for eksempel gledestrålende meddele meg at det er nøyaktig to år siden siste cellegiftkur. Juhu liksom. Jeg lurer på hvor mange år det vil ta før senvirkningene av den er borte.

1424321_538825519519648_276301341_nFor ikke før hadde jeg begynt å føle meg som folk igjen, smalt jo livet til med grove celleforandringer og forstadier til kreft i underlivet som jeg nå har ligget over tre uker på Radiumhospitalet for å få fjernet.

057Tradisjonen tro døde min far av kreft mens jeg lå på sykehuset denne gangen. Min mor døde jo av kreft dagen før jeg ble innlagt for brystkreftoperasjonen. Så er det noen som forbinder kreft med døden så er det meg.

DSC08722Min far ble bisatt fra Grimstad kapell på fredag. Jeg fikk permisjon fra Radium for å delta. Det var det vondeste og fineste jeg noen gang har opplevd. Min far var elsket av så mange.

DSC08758Han var en sånn fyr som var større enn livet. Raus, hjertevarm, livsglad, ekstremt kunnskapsrik – han var jo marinbiolog og forsker – nysgjerrig og helt uten antenner for alminnelige fordommer og regler for akseptabel sosial adferd.

candh_treasureSom da han sendte min lillebror Lars i barnehagen med den sjokkrosa angoragenseren til en av mine lillesøstre med dyp utringning og glitter, og ikke kunne fatte hva som var galt med det. Rosa var jo en fin farge!

Eller da det kom noen polakker og spurte om de kunne campe i hagen og han sa selvfølgelig kan dere det, her er nøkkelen til huset, det er et ekstra bad i kjelleren. Og så endte opp med å skaffe dem sommerjobb i Grimstad i mange år.

DSC00394Men mest av alt var han en som aldri sluttet å forundre seg over livet og visste å formidle denne viljen til undring, begeistring og vitebegjærlighet over det eventyret et liv kan være, til alle oss som sto ham nær.

DSC08784Det første ordet jeg lærte å si som ettåring en sensommer i Grimstad på min fars arm, var ikke «pappa» eller «mamma», men «Joldiella» etter boremuslingen Joldiella Lucida som han forsket på.

1934047_143850395780_129512_nDet er sånn jeg vil huske ham: Alltid lekende, alltid nysgjerrig, alltid en formidler av livseventyret og aldri klagende, sytende, sutrende over verken juleforberedelser eller andre ting, for han visste!

Han visste hvor priviligert han var som fikk leve livet sitt her i Norge på toppen av verden. Han visste at det var et privilegium som forpliktet. Derfor visste han også at her, her er ikke livet bare noe som skjer med deg, men først og fremst noe du skaper.

En bauta er borte, en vegg har falt ut. Han var ikke klar for å dø. Han ble bare 71 år og ville leve helt til det siste. Det er det jeg tar med meg videre nå. Bånn gass til døden kommer. For min far. Til hans minne. For eventyret. For livet og de uendelige mulighetenes mysterium det er.

DSC08827Så helt i min fars ånd brukte vi faktisk store deler av familiemiddagen dagen etter begravelsen til å diskutere kannibalisme på Papua Ny Guinea. Både latter og tårer satt løst akkurat slik det alltid gjorde hos min far.

lene-StUEIb7oSEzO9iViLhnLXgMen det er latteren jeg vil huske best og det er den jeg skal ta med meg videre nå. Så derfor ble jeg veldig glad da jeg også fikk denne video-hilsenen til meg og bloggen fra komiker-dronning Margaret Cho på Facebook i dag:

For er det noen som vet å lage hikstende humor av det grusomste vi mennesker blir utsatt for og utsetter hverandre for, så er det henne. Så nå gleder jeg meg til å ta med noen av de kjæreste jeg har og gå på hennes show på Latter I Oslo 8. desember. Join oss gjerne!

For ingenting er så alvorlig at man ikke kan le av det når man ser på det med riktig blikk. Det gjelder bare å møte opp til livet med et åpent og utforskende sinn. Og skulle du fortsatt være i beit for julegaver, har jeg løsningen på det også: Boka mi Fuck tante Augusta til bare 199 i forlagets nettbutikk her. God jul!

Leave a Comment

Hollywoodmus på cruise

What a ride! Jeg sa jo jeg skulle dra til Jamaica med hjelp av Marlon James da jeg ble lagt inn her på Radiumhospitalet for å få sløya dåsa for forstadier til kreft. Kirurgen sier operasjonen har gått fint og at alt ligger an til at jeg får den reneste Hollywoodmusa når alt har grodd. Men lite ante vel jeg at det skulle bli sånn en heisatur. Snakk om cruise!

DSC08444Du vet jo at skuta holder en høy standard når man innkaller sjølveste Securitas-vakta til å stake opp vasken på firemannsrommet ditt så gugga skvetter. Simple vaktmestere er ikke godt nok for Hollywoodfitter på cruise, da må det private aktører i uniform til!

DSC08443Restauranten byr også på de herligste delikatesser, men det eneste som har stått på min meny så langt er desverre pudding og toast.

DSC08416032Det skyldes selvfølgelig at de ikke vil jeg skal gå på do siden jeg har fått spabehandling med de lekreste korssting hele veien nedentil og de har innlagt kateter til urinen og ber meg holde driten inne så lenge som mulig.

I dag kom de imidlertid og tok ut kateteret og ga meg en kopp med noe jeg bare kan beskrive som glassmanet etter en runde med stavmikseren. Dette skulle da sette i gang driteprosessen igjen akkurat da en av mine tre lugarkolleger skriker fra badet at dassen har tetta seg.

062DSC08690Når vasken ser sånn ut fem dager etter at Securitas var her og staka, skjønner jeg jo at jeg går spennende dager i møte med tett dass og bein som nesten ikke klarer å bære meg lenger. De sparer virkelig ikke på noe når det kommer til spennende og eksklusiv underholdning ombord! Enda godt man har dagens outfit i orden!

054Merk særlig hyperaktuelle lårlange støttestrømper i hvitt og siste skrik i sengesveis som overhodet ikke må forveksles med pulesveis. Vi Hollywoodfitter vet å knipe igjen når vi må.

Dopet de leverer er også helt på høyde med hva jeg husker rett før jeg besvimte da jeg kom i skade for å teste ut varene til det columbianske narkokartellet på Jamaica i en begravelse en gang.

057Så det eneste jeg har å utsette på denne turen er i grunnen at den ser ut til å bli altfor lang. Kirurgen påsto jeg måtte være innlagt to uker til i tillegg til å bedrive lang rekonvalesens fra sofaen og det skaper jo store økonomiske problemer for en frilanser å bli satt ut av spill så lenge.

Derfor tenkte jeg som så at nå har dere jo lest denne bloggen gratis i alle herrans år så nå får de som ikke har gjort det, se til å kjøpe et eks av boka mi Fuck tante Augusta i forlagets nettbutikk her. Den koster tross alt bare 199. Og de som allerede har gjort det, kan anbefale den til noen venner. Så tjener jeg kanskje til pudding ut oppholdet også. Snakkes neste gang internett virker.

Leave a Comment

Fytti katta!

På Jamaica hadde jeg en pus jeg til å begynne med bare kalte Pussy fordi hun var så liten, søt og fluffy. Men da hun ble større viste det seg å være litt, eh, upraktisk å stå i døra om kvelden og rope etter Pussy i et engelskspråklig og godt kristent nabolag, så hun ble raskt omdøpt til Kitty. Men i det siste har jeg tenkt en del på Pussy igjen. Her er hun for eksempel i fri dressur på terrassen min.

1514477_10152555933575881_1799403980165898125_nHun var nemlig meget uttrykksfull som kattunge og levnet sjelden tvil om hva hun syntes om tingenes tilstand selv om hun også var en svært gangster-savvy Pussy i og med at Jamaica midt i palmesusen, er et av verdens aller mest våpentette og voldelige land i fredstid. Nå som jeg går og venter på å få en operasjonsdato på Radiumhospitalets gynekologiske avdeling for å få sløya dåsa for forstadier til kreft, ser jeg for meg hvordan Pussy ville følt det. Kniven på strupen er for first world pussies lizzm.

206028_23797907Etter brystkreftoperasjon med klukkende bryst og mystisk skrumpende pupp som i dag ser ut som den har vært angrepet av ville hunder, frykter jeg det verste. Bare tanken på at jeg må innlegges i flere dager «av hensyn til smertelindring» som det står i papirene, gjør meg aldeles stiv av skrekk. WTF skal de gjøre der nede liksom?!

Scared-catI papirene står det også noe om at de skal legge på en slags sår-netting for å lette tilgroing. Jeg orka rett og slett ikke lese hele det avsnittet, men ser jo for meg det verste.

caturday-funny-cats13.jpg.pagespeed.ce.h_mGvkOy435Wp7H9kTFcJeg mener, her har du gått rundt i alle år og ant fred og ingen fare, brukt kondom, nydt singellivet og trodd at det verste som kunne vederfares dåsa som høyst frivillig barnløs, var en uønsket graviditet.

206028_625882499xmDen gang ei! Noe sier meg at med min flaks så ender vel hele greia opp som en no-go-zone på linje med Tsjernobyl i årevis fremover. Området er jo allerede blitt ganske så forurensa av antiøstrogen-pillene brystkreftlegene har satt meg på. Men jeg er ikke sørlending for ingenting. Jeg har jo hele livet visst at alt ALLTID kan bli verre. Klart jeg er glad det bare er forstadier og ikke fullt utviklet kreft, men si det til dåsa som skal skjæres, sys, nettingbehandles, smertelindres og sitte på prumpeputer i ukesvis fremover! Høh!

Funny-cat-picturesMen inspirert av ghetto-Pussy på Jamaica, har jeg likevel bestemt meg for å ta det som en ekte gangsta-rasta. Kingston-baserte Buju Banton gjorde jo tross alt salme 23 udødelig med sin versjon på albumet Unchained Spirit allerede i 2000.

DogsAndCatMen i mellomtiden tar jeg meg en tur på Pride Cruise med Danskebåten. Flere hundre gærne skruller, fags, hags, alt midt i mellom og meg. Det er bare å joine! Jeg kan imidlertid ikke garantere for at det ikke vil bli utvist utagerende adferd på ekte, sørlandsk Mette-Marit-vis.

206028_315935765xnBitter, jeg? Det kan du ta deg faen på! Men så er jeg ikke så opptatt av at livet må være en dans på roser hele tiden heller. Livet er ikke bare en lek, det er også lavtlønna overtid på kontoret og en rekke turer på verksted. Det kan dere jo lese mer om i boka mi Fuck tante Augusta som nå kan kjøpes til bare 199 i forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment

Dåsemikler med puppesleng

I går kom endelig telefonen fra Radiumhospitalet: Det er ikke tegn til kreft, kun forstadier. Jeg måtte øyeblikkelig på do og drite. Lettelsen jeg følte var altså meget fysisk. Jeg må likevel inn til en omfattende operasjon der dåsa skal sløyes og bløgges etter alle kunstens regler, men den tid, den sorg.

Forstadie til underlivskreft er visstnok ikke noe for pyser, men i følge legen kan jeg trøste meg med at når alt er gjort og grodd så kan jeg skilte med en splitter ny designerdåse som Hollywoodfruer og Frognerfitter (!) betaler topp dollar for. Dette måtte jeg seff øyeblikkelig feire med favoritt-bamseparet mitt Robert og Jørgen.

DSC07909Vi bestemte oss for å dra på dragshow. For hva er vel mer passende enn løspupper, parykker og oppteipa peniser i en sådan stund, hæ? Stavanger-gruppa Stay-Ups er nemlig i Oslo og holder show på Elsker også i kveld. Dere burde gå mann av huse alle som en. Jeg regelrett skrek av latter.

DSC07910Få kan ta det absurde ved kvinnerollen på kornet som dyktige drag-artister og Stay-Ups viste seg å være noe såpass sjelden som et moderne, krasst og saftig dragshow av en type jeg kun har sett på deilig rufsete buler i New York.

DSC08001Med flere dagers sykehusinnleggelse og dåseoperasjon hvilende tungt på mine skuldre, visste jeg også å verdsette både små og større hint til hvor latterlig mye vekt vi legger på kvinnelige attributter og hvordan vi fremstiller dem i det offentlige rom. Da jeg b0dde på Jamaica levde jeg blant annet av å oversette husmorporno fra engelsk til norsk. Min mest brukte setning var: «Hans manndoms bankende spyd presset mot hennes delikate blomst.»

DSC08002DSC08008På kirurgen forstår jeg det som at operasjonen jeg skal gjennom er på linje med en fødsel hva oppklipping, blødninger, sting og sitting på hemorrideputer angår, men uten bonusen med en skrikerunge i andre enden og 18 års intens oppfølging da seff. Jeg sier meg i grunnen ganske fornøyd med det.

Den lovte designerdåsa er jeg imidlertid litt mer skeptisk til da jeg minnes kirurgene sa noe lignene om puppen min da de la meg på slakterbenken for å operere ut kreftsvulsten der. «Det blir sååå fint, vi bruker plastisk kirurg så det vil nesten ikke synes i det hele tatt.» Mhm.

DSC08029Resultatet har jeg jo tidligere beskrevet som en saccosekk angrepet av ville hunder og den beskrivelsen står jeg ved. Med tiden har det også vist seg at det opererte brystet har krympet mens det friske brystet på mystisk vis ser ut til å trekkes mot bakken med en voldsom kraft. Så mine kvinnelige attributter kan nok vanskelig beskrives av husmorpornoen i dag, skjønt jeg vurderer å prøve når dette er over.

DSC08024Slik jeg kjenner seksuallivets gleder etter antiøstrogen-behandling med tørre slimhinner og snart nyoperert blomst, måtte det vel blitt noe i retning av: «Hans middels sosiss presset seg mot hennes ømme korsstingsbroderier mens hun skrek; husk glidemiddel!»

Stay tuned for neste episode av denne føljetongen. It ain`t over till the fat lady sings. I mellomtiden kan dere jo kose dere med et eksemplar av boka mi Fuck tante Augusta som nå kan kjøpes til kun 199 i forlagets nettbutikk her.

 

Leave a Comment

Forventet ventetid

Det absolutt mest mentalt belastende med kreftbehandling slik jeg opplever det, er ventinga. Enten du venter på prøveresultater eller scanninger underveis, eller som jeg gjør nå: Venter på resultatet av biopsiene som ble tatt av meg på mandag.

At det er forstadie til kreft er på det rene, det jeg venter på er å få beskjed om det også er utviklet kreft i tillegg. Kunsten å overleve ventetid uten å havne på asylet, er å prøve å drite i å vente så mye du bare kan. Å få beskjed om at man har kreft, går an å hanskes med. Da vet du hva du har å deale med.  Å ikke vite, gjør deg sinnsyk.

DSC07889I helgen har jeg derfor hatt besøk av lillesøs Thea med venninne fra Grimstad. Bor man i by kan man lett bli lat og ende på de samme opptråkka stiene sånn som i livet ellers, egentlig. Men åpner man for nye mennesker eller tar imot besøk, må man legge seg i selen for å finne fine ting å vise fram. Jeg ble derfor nesten som ung igjen og har blant annet vintage-shoppa på hipsterløkka med kidsa i går.

DSC07859DSC07885 Siden jeg også har brukt ventetiden til å se Narcos på Netflix om kokainbaronen Pablo Escobars vekst og fall, holdt jeg nesten på å kjøpe meg en fotsid og psykedelisk blomstrete kartell-kjole fra kokain-industriens glansdager i Miami på tidlig åttitall, men besinnet meg i siste liten. Lillesøs med venninne gjorde imidlertid flere kupp.

DSC07849Vi rakk også en svipptur til hipster-Mexico med siste skrik i gatemat nede i Torggata.

DSC07896DSC07893Jeg hater venting av så mange grunner, men en av de viktigste er at det å vente så altfor ofte handler om forventning. Alle de som bare venter på at de skal bli tynne og pene nok så skal de nok begynne å leve. Alle som bare venter på en bedre jobb så skal det nok gå bra. Egen leilighet så blir nok alt så mye bedre. Eller de som venter på en kjæreste så skal de nok bli lykkelige.

Også jeg som venter på biopsiresultater så skal jeg nok finne ut hvordan jeg skal innrette meg. Bare, bare, bare. Vente, vente, vente. Og mens man venter går tiden som er alt man egentlig har og noen gang kommer til å få.

DSC07882Klarer man å drite i å vente så mye som mulig, synker også forventningen sånn at det forhåpentligvis blir plass til å leve underveis. Jeg har i hvert fall ikke tid til å sitte her og vente. Venting er for pyser. Så med supermånen hengende over Oslo i går, fikk jeg også klemt inn en bedre middag med gode venner.

DSC07899DSC07903Det er jo helt utrolig hvor lenge tiden varer når man kan fylle den med fullmåner, deilig mat, gode venner, skjønne småsøsken, vintage-shopping og hipster-sightseeing i egen by. Noen vaner er riktignok vondere å vende. Som for eksempel da jeg på mystisk vis ble dratt mot dette stativet med dyreprint på en av løkkas hippeste sjapper.

DSC07875Jeg kommer nok ikke til å anlegge stil som kokain-baronesse i blomstrete kjoler, men leopardprinten får ingen ta fra meg! Jeg ser ingen grunn til å grave meg ned i kattesanden av den grunn. Vi har alle vårt. Og heldigvis har jeg også skrevet min egen anti-rosa håndbok til livet i krise som dere nå kan sikre dere til nedsatt pris i forlagets nettbutikk her. Del gjerne lenken til Fuck tante Augusta, noe sier meg nemlig at jeg som frilanser kommer til å trenge penga når ventetiden er over 😉

Leave a Comment

Kreftutredning Vol. 2

«Tegn til celleforandringer i underlivet» er det siste du vil høre fra gynekologen din når du nylig er ferdigbehandlet for brystkreft og akkurat har begynt å komme deg igjen. «Store felt med celleforandringer» har du enda mindre lyst til å høre fra kirurgen som akkurat har undersøkt deg på Radiumhospitalet, men det fikk jeg altså høre i dag.

DSC07811Han fulgte opp med «vi må se hvor dypt de går og hvor langt de strekker seg så vi har tatt en rekke biopsier av deg i dag». Biopsi er legepreik for kreftprøver. Svaret på dem får jeg om to ukers tid. Det eneste som var sikkert i følge kirurgen, er at jeg må legges inn noen døgn for en omfattende operasjon etter at prøvesvarene foreligger.

DSC07828I tillegg kunne han som plaster på såret fortelle meg at disse celleforandringene var helt urelatert til brystkreften min og hadde oppstått uavhengig av den. Lucky me lizzm.

DSC07830Det er neppe tilfeldig at de har plassert hovedkjøkkenet rett ved gynekologisk poliklinikk for det eneste en dvergflodhest som meg har lyst til etter å ha tilbragt dagen der, er å trøstespise bamsemums. Hadde jeg bare ikke vært så kvalm etter narkosen. Heldigvis fant jeg noen andre bamser å trøste meg med da jeg satt og venta på at bestis Turi skulle komme og hente meg i bil.

DSC07836Vi har kjørt bil til kreftsjukehus mange ganger før, Turi og jeg. Så mange ganger at jeg må innrømme jeg er rimelig misfornøyd med at det begynner å bli en vane. Likevel sitter jeg i sofaen og flirer akkurat nå. For da jeg først stupte ned i googling av underlivskreft og dødsangst mens jeg formelig kunne kjenne den metalliske smaken av cellegift i kjeften da jeg først fikk denne beskjeden, glemte jeg et øyeblikk mitt eget overlevelsesmantra til meg selv.

DSC07846Jeg har derfor begynt å lese boka mi «Fuck tante Augusta» på nytt for å minne meg selv om at det viktigste tross alt aldri er å overleve, men å leve. Dessuten tar jeg kirurgens siste ord til meg og satser på at «dette vil gå bra til slutt».

Faktisk ble jeg såpass begeistra over at boka kunne ha sånn en oppmuntrende effekt selv på meg som har skrevet den sjøl, at jeg sporenstreks måtte ringe forlaget og be dem sette ned prisen til 199 sånn at absolutt alle kan ha råd til den hvis de bestiller direkte fra forlaget her. For den boka trengs. Såpass ubeskjeden tillater jeg meg å være. Fuck that too.

cover-fuck-tante-augustaI Fuck tante Augustas ånd har jeg også begynt å fokusere på langt viktigere ting når det gjelder norsk kreftbehandling: De sosiokulturelle forskjellene på sykehusene.

DSC07826Der Ullevål sirlig taper igjen veneflon-hullet i hånden din med en diskret, liten dott og hvit tape, klinker for eksempel Radiumhospitalet til med en mer hjemmelaget dorullnisse-variant. Der Ullevål er strømlinjeformet, delikat og effektivt inntil det iskalde, er Radium folkelig inntil det usiviliserte.

DSC07837Felles for dem begge er imidlertid et fantastisk og dypt menneskelig personale på gølvet. Som da jeg holdt på å flire meg ihjel med en av anestesi-sykepleierne på Radium i dag. Riktignok etter at hun hadde prøvd å ta livet av meg to ganger, men det får bli en annen blogg. Stay tuned for flere oppdateringer fra sykehus-Norge. I mellomtiden: Fuck tante Augusta!

Leave a Comment