Tag Archives: Ullevål

Ett år med kreft og to uten

Vel, de kaller det i hvert fall toårskontroll det jeg var på i dag selv om ettårskontrollen finner sted ganske så raskt etter endt brystkreftbehandling. Hvis man ser bort fra sjokket og den navnløse dødsangsten sånn helt i begynnelsen, syns jeg faktisk året etter endt behandling var det verste.

Cellegift og stråling blekner mot å plutselig stå der, spyttet ut av systemet igjen, helt alene i ei kræsja romferge etter å ha vært bortført av aliens i et år. Kroppen er totalt vrak og blir bare verre ettersom bivirkningene av stråling og antiøstrogen-behandling setter inn for fullt.

DSC06252Det er først det siste halvåret at jeg har begynt å bli meg selv igjen og klarer å leve med bivirkninger på en fornuftig måte etter mye fysisk trening og mange besøk hos leger og spesialister.

Selve mammografien har Ullevål nå satt ut til private, men analysen av den og samtale med kreftlege finner fortsatt sted innomhus og det var det jeg var til i dag. Heldigvis så alt bra ut og jeg kan fortsatt regne meg som kreftfri.

Men da jeg satt på venterommet og ventet på at legen skulle komme ut igjen med noen nye resepter, fikk jeg øye på en bekjent i øyekroken. Jeg rakk ikke si noe før hun var ropt opp og forsvant inn til legen. Det lange håret og uroen i blikket hennes fortalte meg at hun nok var ganske nydiagnostisert.

DSC06251Jeg kjente meg så igjen og fikk så vondt av henne at det eneste jeg hadde lyst til var å banke på den døra og gi henne et eksemplar av boka mi Fuck tante Augusta, men jeg hadde ingen bøker med meg.

cover-fuck-tante-augustaSå i stedet legger jeg ut denne filmen fotograf Xenia Villafranca har satt sammen etter det første året med brystkreftbehandling da hun fulgte meg med kamera hele veien. Denne er til deg. You know who you are. Det blir bedre. Etter hvert.

Leave a Comment

Ebola sa du? Alle skal få!

Aldri har jeg vel vært mer begeistret over fremleggingen av et statsbudsjett enn i går og det har ingenting med innholdet å gjøre. Det var bare så utrolig deilig å få forsidene til landets nettaviser brukket opp med litt budsjettnyheter. Resten har jo vært fullstendig teppebomba med Ebola.

1622661_10152822624346062_9079862771858865715_nBildet av en mer enn entusiastisk Oprah fikk jeg da jeg chatta litt med Caroline Reid – bedre kjent som Pam Ann –  i går. Som tidenes råeste flyvertinne entrer hun nemlig scenen på Latter i Oslo tirsdag 21. Oktober. Årets turne heter «Plane Filthy» og ingenting kunne vel vært mer passende i disse Ebola-hysteriske tider.

Hennes form for komedie er veldig observerende, sier hun selv og som jeg forsto det på henne i går, har den norske minutt-for-minutt-dekningen av den ebola-syke legens retur fra Sierra Leone, IKKE gått ubemerket hen:

– Watch out Oslo! I will be bringing Ebola and discussing the missing Malaysian plane MH370 amongst many other newsworthy stories, var den klare meldingen jeg fikk av henne i går i hvert fall. Hun har jo vært i Oslo før og glemmer det aldri – i hvert fall ikke hvordan det var frem til noen begynte å servere cocktails:

– I seem to get drunk every time I am in Oslo and end up with a massive hangover the next day at the airport. Oslo Airport reminds me of one big fucking hangover. Last time was so much fun! I remember it well up until the cocktails started being poured.

Pam-Ann-2014-OsloOg siden Norge så og si bokstavelig talt har Ebola-feber for tiden, får hun saktens grunn til å drikke denne gangen også. Jeg mener hva ER det med folk som seriøst mener at vi ikke burde ha hentet denne legen hjem til Norge fordi hun representerer en smitterisiko?

Hvor sandblåst i huet går det egentlig an å bli i et land med gratis skolegang til alle? Hadde det ikke vært for at Leger uten grenser og andre internasjonale organisasjoner har engasjert seg  i epedemier av denne typen, så hadde jo sjansene vært langt større for at vi snart satt her og dreit vårt eget blod vi også. I hvert fall mye, mye større enn ved at Ullevål har tatt imot denne ebola-syke legen.

10616635_10204096454444726_5640439953469327262_nVi lever i et internasjonalt samfunn der lokale epedemier kan utvikle seg til internasjonale pandemier langt raskere enn på den tiden da vi reiste med seilskuter og uten å rødme i skam kunne hevde at det greieste bare var å la folk råtne i fred der de var når det uansett ikke rammet oss.

Denne norske legen og organisasjonen hun jobber for, er rett og slett vaskekte helter som får Nansen til å virke som en selvsentrert macho-pudding. Så får det jo heller være at vi er noen selvsentrerte puddinger hele jævla gjengen som bare engasjerer oss i Ebola når den har rammet noen som ligner på oss selv.

Jeg syns i grunnen denne illustrasjonen sier det meste som trenger og sies om det:

ebolaEbola sa du? Alle skal få! På Latter i Oslo 21. Oktober klokka 20.00. See ya!

Leave a Comment

Skarru ha jul-ing eller?

Røkk meg i sjela så drittlei jeg er av alle som klager og syter over førjulstresset i Facebook-feeden om dagen! Såååå synd det er på dere som må handle, vaske, pynte, poste julekort og ellers sprette rundt som smånisser på speed for å sikre at det blir hyggelig i år også. Dere kan godt få bytte med min førjulstri hvis dere vil  altså. No fucking problem!

mr 001

Nå som jeg er ferdig med cellegiften er det nemlig stråling som står for tur, men ikke før et par ytterligere komplikasjoner er ryddet av veien. Siden jeg har pådratt meg en rygg som et skadeskutt reinsdyr og bare kan gå eller stå sånn ca. fem minutter av gangen, måtte de kjøre hele sylta med hodet først inn i en sånn MR-maskin igjen i går.

mr 047

Siden jeg har lagt på meg rundt ti kilo vann og flesk av cellegiften som enda ikke har sluppet taket og samler gass som kraftverket på Mongstad, er det en grasiøs affære når jeg skal bestige benken inn til det svette, trange, musehullet der man må ligge og skrike i dødsangst sånn musestille inni seg i tretti minutter mens helvetesmaskinen kjører soundtracket til andre verdenskrig på repeat. Det er ikke sjans for å passe seg for fella og ikke gå i den når de smokker deg inn som en litt for godt stappa julepølse i slaktetiden.

mr 024

Også må vi jo for guds og alle englenes skyld ikke glemme min innebygde flaks som seff førte til at helvetesmaskinen streika midt i torturen og derfor sendte både meg og sykepleierne ut på en milelang ferd gjennom Ullevåls bakre korridorer for å finne en annen maskin. Meg på sokkelesten med gradvis knebøy for å avlaste den stadig mer sviktende korsryggen med sånn stående urkvinne-fødestilling i åkeren. Det er da du virkelig kjenner at du lever!

mr 034

I tillegg har de satt meg på noen blodtrykkspiller med en slags Mogadon-lignende effekt som gjør meg slapp og sløv som et dovendyr etter ribba. Det skal visstnok gå over når blodtrykket får stabilisert seg, men det hjelper meg fint lite akkurat nå siden en annen bieffekt av disse pillene er en skrallende tørrhoste som kommer kastet på når jeg minst aner det. Da er det bare vann som hjelper. Juleakevitten er det bare å la stå siden jeg blir ape dritings bare av å lukte på glasset.

mr 008

Og i dag var det opp på Ullevål igjen for å simulere stråling og ta CT som er en slags light-versjon av MR der støynivået bare er for et middels gerilja-angrep å regne i forhold til verdenskrigslyden MR-maskina lager. Ja, også fikk jeg på meg årets julepynt også da seff. Fire saftige tatoveringer og noen tusjstreker hist og her rundt puppene så de skal finne frem når jeg skal begynne med stråling etter juleferien.

strålepupp 008

Siden cellegift-utslittheten heller ikke har sluppet taket enda, må jeg stoppe og puste ut sånn hvert femte minutt så cellene skal få samlet oksygen til å gå videre. I tillegg til at jeg jo må sette meg ned for å avlaste korsryggen og er det ikke noe å sitte på, setter jeg meg på gata. Man er ingenting om ikke praktisk anlagt.

mr 011

Men en åpenbar fordel med å være så utslitt, gjennomtatovert, tygd og spytta ut igjen av diverse maskiner, er jo at når jeg satt meg på trikken etter å ha kjøpt de siste julegavene med innlagt sittestopp og fødestillings-gange på Oslo City nå i stad, så gir jeg fullstendig faen når et plutselig tørrhosteanfall fremkalte en brå prump som fikk sidemannen til å hoppe i setet av skuddredsel.

Med så mye gass som jeg har samlet de siste månedene og den enorme rekylen et kraftig tørrhosteanfall avstedkommer, snakker vi nemlig ikke om en beskjeden, liten fjert, men snarere om et langtrukkent tordenskrall. Jeg har jo ikke et eneste hårstrå igjen i ræva til å dempe lyden med heller. God jul! Håper de av dere som klager mest, setter en pepperkake i halsen snart!

 

Leave a Comment