Tag Archives: Ullevål Universitetssykehus

40 er det nye 80

Det er ikke bare-bare å bli nuka i strålemaskinen til Ullevål klokka halv åtte hver morgen etter gjennomfört cellegiftkur med to prolapser og brustne ribbein.

lIMG_1852For ikke å snakke om disse anti-östrogenpillene som har sendt meg hodestups inn i overgangsalderen med alt det innebærer av hetetokter og humörsvingninger.

IMG_7198Heldigvis har jeg en god venninne med bil som kjörer på jobb rundt disse tider og hun henter meg her på gravlunden hver morgen. Men det er likevel såpass tidlig at vi både ser ut og föler oss som selfien jeg prövde å knipse av oss i bilen på fredag.

IMG_7185Jeg syns egentlig det er ganske betegnende at selve strålemaskinen ser ut som en diiiger mixmaster eller kjökkenmaskin, den mangler liksom bare vispen når den stilles rett opp og ned.

IMG_7188Likevel er det noe som sier meg at de setter inn en diger usynlig visp når jeg ligger der på benken med de pustestyrende Robocop-brillene på. Jeg begynner i hvert fall å föle meg ganske hjulvispa etter hvert.

lIMG_1861Men det var först da jeg ble forbipassert av en gammel dame med rullator på vei til Elkjöp i går at jeg til fulle innså at livet som förti pluss og kreftpasient er det nye åtti.

Det er så utrolig mange rare bivirkninger og effekter av denne brystkreftbehandlingen jeg syns det er helt absurd at legene aldri nevner.

Så nå har jeg fått tilbud om å skrive en humoristisk-seriös bok om alt de forteller og ikke forteller deg om brystkreft. Syns dere det er en god ide? Noe sier i hvert fall meg at den trengs!

Leave a Comment

20 000 tette og en badehette

Det er jo nesten så jeg ikke tør å blogge mer etter at det forrige blogginnlegget mitt gikk fullstendig bananas på nett, ble lest av rundt 150 000 mennesker og fikk over 20 000 likes. Du vet jo liksom at du har sluppet en gyllen fjert i det gode selskap når til og med VG lager en notis på det.

vgjul 003

Men etter litt familiejul og rikelig med julemat i Grimstad, innså jeg jo raskt at jeg neppe kommer til å gå fotballfrue i næringa med motsatt fortegn som ryggsvak dvergflodhest med flatulens under brystkreftbehandlinga.

jul2013 010

Jeg har nemlig ikke en familie som lar meg hvile på mine laurbær og godt er det. Jeg syns likevel lillesøs Ida tok den litt langt da hun ringte og fortalte at gråpus hadde blitt syk like før jul.

Det var brystkreft så da var det jo desverre ikke noe annet å gjøre enn å ta livet av henne, forklarte hun saklig på telefonen og jeg bare; øh, vel, altså, jeg er i hvert fall glad for at Ullevål har gitt meg litt fler options enn sprøyta så langt liksom. Heldigvis har vi fortsatt svartpus igjen.

jul2013 001

Det førte uansett til en liten samtale om døden over juleakevitten før jeg ble lei og konstaterte at blir det til at jeg dævver av bryskreft til slutt så skal jeg vel klare det også, det er vel ikke verdens undergang!

Og da vi var ferdig med å le av det, ble vi enige om at de bare kunne kremere meg i den gamle bakerovnen som ligger bak grua nede i kjelleren der vi feirer jul og andre kosestunder. Som frilanser kan det nemlig ikke påregnes penger igjen på konto til begravelse når den tid kommer.

jul2013 041

Jeg er veldig glad for at jeg har en familie som ikke bare har skjønt at absolutt alt blir bedre av å tulles med, men også har innsett det faktum at kjønnsroller er noe man blir tillagt og ikke noe man er født med. Så jeg flirte godt i barten jeg etter cellegiften ikke lenger har, da Lars på 13 fikk Barbie.

jul2013 038

Selv var jeg meget fornøyd med ny ostehøvel og boksåpner som jeg har ønsket meg helt siden forrige gang jeg skulle lage lasagne og måtte suge flådd tomatsaus ut av et lite hull i boksen med sugerør og ostelaget på toppen ble så tynnskåret at det rett og slett fordampet.

jul2013 028

Men nå er det på med badehetta og off til Thailand i ti dager før jeg begynner på strålebehandling. Kreftlegen min holdt på å frike ut da hun hørte jeg skulle bort og dermed utsette strålebandlingen en uke. Helt til hun måtte innrømme at det ikke var noen direkte medisinske årsaker til at Ullevål uansett ikke stråla folk på helligdager.

Jeg vet i hvert fall at solstrålene jeg nå får i Thailand vil virke like godt på min psykiske helse som røntkenstrålene til Ullevål vil gjøre det på min fysiske. Jeg sier som kusine Kristine sa da hun ga meg julegaven min uten til og fra-lapp: Ikke noe problem, alle skjønner at den er til deg når dere åpner den:

jul2013 043

 

Leave a Comment

Gammelrosa videoblogg fra en kreftprosess

Det begynte med at jeg og fotograf Xenia Villafranca satt på Kreta og drakk vin med Tove Nilsen for et par uker siden. Det var bare en liten uke til jeg skulle opereres for puppekreft og jeg var allerede spylei av hele det lyserosa brystkreft-universet jeg plutselig hadde fått VIP-pass til ved å stå frem med kreftdiagnosen.

Vi mente alle det hadde vært fint om noen kunne by på en litt annen fargesjattering i dette rosa-universet. Siden jeg har sluttet å skamme meg for ganske mange år siden, fant jeg og Xenia ut at gammelrosabloggen her på Tarapi måtte trå til. Xenia meldte seg frivillig som ekstrem-rølpe-dogme-dokumentarist med «snæpper`n» som vi kaller det lille Canon G12-kameraet vi begge har.

ullevål3 011

Men jeg hadde nok aldri turt å la noen andre enn nettopp Xenia Villafranca slippe så tett innpå meg med kamera i en så sårbar situasjon. Her snakker vi jo ikke halv-flatterende bilder tatt i riktig vinkel eller styla byline-bilder, men veldig rå og bokstavelig talt usminka og attpåtil levende bilder fra en virkelighet jeg helst hadde vært foruten.

Jeg og Xenia ble kjent da vi laget kokeboken om stunt-kokken Mona Halvorsen og siden har det vært et vennskap og profesjonelt samarbeid på steroider. Livet har lekt med oss begge og selv om vi er ganske så forskjellige, har vi etabelert et nært vennskap og profesjonelt samarbeid som gjør at jeg har full tillit til henne som både fotograf og menneske.

309315_184157344986469_6612732_n

Noen vil kanskje kalle det over-sharing og intimitetstyranni, men dem om det. Jeg vet i hvert fall at da jeg lå i fosterstilling på sofaen i tre døgn og googlet da jeg først fikk diagnosen, hadde jeg reist meg opp og dratt ut og feiret livet langt tidligere hvis jeg hadde funnet en gammelrosa og usminka kreftblogg. En gammelrosa videoblogg som ikke prøvde å servere meg noe annet enn sitt eget, skeive perspektiv på livet med døden innabords.

pinse1 024

Så sånn ca. annenhver uke fremover vil derfor jeg og Xenia by på litt videoblogging her på Tarapi. Veien blir til mens vi går og vi satser ikke på å vinne noen sløyfer med dette, men kjenner at vi tror vi gjør noe som er litt vesentlig, både for oss selv og kanskje også for noen av dere andre.

Følelsen av at det kanskje kan bli litt vesentlig til slutt, ble behørig styrket på torsdag da kronikken «De tar livet fra meg med lykke» som jeg skrev for NRK, ble den mest delte på sosiale medier i Norge den dagen i følge Aftenposten.  Det hadde jeg aldri trodd og det fortalte meg at det kanskje er fler som savner litt andre stemmer der ute i lykke-Norge.

Mange kommentarer i etterkant har likevel tolket meg dithen at jeg mener alle med kreft bare skal legge seg til som tante Augusta og sørge over livets jammerdal, men det kunne ikke være lenger fra sannheten. Jeg har aldri sagt at livet med døden innabords ikke også er morsomt. Ja takk, begge deler:

 

 

Leave a Comment

En helvetesuke med kreft

I går ble jeg operert for brystkreft og i dag åpner jeg Aftenposten og ser at det går mot verneplikt for jenter i Norge også. Jeg foreslår at Forsvarsministeren umiddelbart tar kontakt med meg for et skreddersydd opplegg til ny helvetesuke som virkelig kan gjøre kvinner av norske småpiker.

Jeg kan tilby et skuddsikkert opplegg basert på denne siste uka i mitt eget liv, som vil lutre selv den mest hardbarka rosablogger for et liv på slagmarken. Vi begynner med en landing på Gardermoen midt på natta etter en reportasjetur Til Kreta med Tove Nilsen der lommeboken med hele reiseoppgjøret blir liggende igjen på flyet, flyet er sendt til hangard og ingen kontakt kan oppnås med selskapet.

Så øker vi på med at mobiltelefonen blir stengt fordi man i alt kreftstresset har glemt å betale regningen så man ikke får ringt hittegodsen og må sette seg på flytoget på lykke og fromme igjen klokken syv om morgenen neste dag etter tre timers søvn.

ullevål3 002

Glem for guds skyld ikke å bake inn i miksen at dette også er dagen du har deadline på et timeslangt kåseri-manus til «Sommer i P2″ på NRK på 20 000 tegn som du overhode ikke har rukket å tenke på før nå og som skal sendes neste torsdag den 20. juni. Oppgaven må gjennomføres utover natten på ren viljestyrke før du grytidlig neste morgen må på Ullevål igjen å få lagt inn kontrastvæske før operasjonen.

Fordi du har fått det for deg at du har noe vesentlig å si om livet og sånn, så har du da selvfølgelig med deg fotograf Xenia med filmkamera fordi du har planer om å videoblogge litt fra kreftprosessen fremover. Men når de sender deg inn i enda et sånn MR-lignende røntkenrør som sist, så angrer du litt siden du får panikkanfall igjen, men trøster deg med at legene har satt deg på blodtrykksmedisin som nok vil forhindre infarkt denne gangen også.

ullevål3 011

Og så må du innom et møte på Tara før det neste morgen bærer opp i studio på Marinlyst for innspilling av programmet du har skrevet manus til, vel vitende om at du har dårlig tid, skal møte Agderposten for et kreft-intervju rett etterpå, før du skal hjem og poste film, bilder og blogg for Tara fra en tur med Anne B. Ragde til Svalbard.

På vei ut av drosjen fra NRK og inn til intervju med Agderposten, ringer mobilen du nå har fått åpnet etter endelig å ha lokalisert lommeboken på Gardermoens hittegods etter mye om og men. Du blir angrepet av en akutt følelse av at du ikke bør ta den, men gjør det likevel. Og det er da beskjeden som gjør småpiker til kvinnfolk kommer: Beklager, men din mor er død.

ullevål3 010

Det er da verden stanser opp litegranne, alt går i sakte film og du kjenner du bare har lyst til å legge på uten å svare, men du svarer likevel. Ja, det var jo på mange måter et ventet dødsfall, men likevel veldig brått. Ja, jeg kommer til Grimstad og ordner med boet så snart jeg er kreftoperert og har vært til kontroll. Jada. Jo. Joda. ok.

Og så gjennomfører du intervjuet med Agderposten, du poster innlegget med Anne B. Ragde. Du gjør det for du kan ikke annet, vet ikke hva annet du skal gjøre. Og så står du opp klokken fem igjen neste morgen for å dra til Ullevål igjen. Du tar deg god tid, du vet du må dusje, pakke en liten bag for overnatting hos Turi, for du får ikke lov av legene til å være alene det første døgnet.

ullevål5xenia 009

Og da finner du den. En liten melding på mobilen fra den fine halvsøsteren din Ida på 17 år. Og den utløser skredet. Du gråter i dusjen, du gråter i bilen til Turi på vei til Ullevål. Du gråter som om du var et hjelpeløst barn igjen. Du gråter fordi du er rørt, du er redd og gruer deg så jævlig til å skjæres i og du gråter for alt som kunne vært, men aldri var og aldri vil bli med din mor.

Men når du til slutt ligger der på operasjonsbordet, er du bare utmattet, takknemlig, overgitt og lengter etter å bli lagt i narkose, få en liten pause fra tanketoget, stresset, maset, livet. Og når du våkner igjen er du bare så inn i helvete lykkelig for at du ikke døde på slaktebenken likevel og at alt har gått bra og at gråten har stilnet, at du rett og slett kjenner deg lykkelig.

Men neste gang en journalist eller noen andre idioter spør meg hvorfor livsmottoet mitt er at «livet er ikke for pyser», ber jeg dem ta seg en bolle og heller prøve å leve litt selv!

ullevål5xenia 017

 

Leave a Comment