Tag Archives: Ullevål sykehus

Livet, en hjemme alene-fest

Hvis den røykebua utenfor Radiumhospitalet hadde kunnet fortelle sin historie, ville det blitt litt av noen røyksignaler!

Snapchat-6267542413482536394 (720x1280)Og jeg nevner ikke den bua sånn at selvrettferdige sportsfolk joggende rundt i livets uutholdelige letthet skal kunne smekke foraktfullt med leppene over de som fortsatt røyker selv om de har kreft.

Fuck off. Hva vet vel dere om hva dagen krever under røykteppet?

Jeg nevner den bare fordi jeg går forbi der hver gang jeg skal inn til kontroll på Radiumhospitalet og jeg var inne til kontroll i dag. Jeg blir fysisk dårlig bare jeg ser bygget.

Snapchat-1472716612900859107 (720x1280)Alt så heldigvis bra ut med tanke på forstadier, men understellet må altså justeres med ytterligere en operasjon siden det har grodd litt feil. Det blir i august.

20160607_145116 (1024x768)At jeg ble dårlig skyldes mer en slags pavlovsk reaksjon dressert inn i meg av ukesvis i sykeseng med cellegiftkamerater på firemannsrom mens min far døde av kreft.

20160607_145514 (960x1280)Et år med bryskreftbehandling på Ullevål før det, mens min mor døde av kreft, gjorde nok også sitt til at kvalme-dressuren ved synet av kreftsjukehus, satt.

For når du ser bort fra både skader og senskader kreftbehandling gir, er det et sted i sjela di som blir forandret for alltid.

Langt der inne i deg selv, der du alltid er alene uansett hvor mange du har rundt deg, er det noe som er knust for bestandig.

20160607_145605 (960x1280)Folk blir merkelig trivielle i kriser. Det merket jeg veldig godt da jeg selv var innom røykebua de fem ukene jeg lå innlagt. Der vralta de seg ut med gåstoler, rullestoler, drypp, dren og surstoffmasker.

For å ta seg en blås. For å blåse litt i det. Så noe kunne bli blåst bort. For en stund.

Og den stunden brukte de til å snakke om så hverdagslige og bagatellmessige ting at – hvis man ikke visste bedre – skulle tro det kun var verdens mest kjedelige mennesker som fikk kreft.

20160607_145447 (960x1280)Men i krise bor du mest i det rommet, alene inni deg selv. Uansett hvor mye andre banker på, ringer og maser, vet du at den døren, den går bare en vei.

Så da blir det med enkle beskjeder gjennom dørtelefonen. Korte samtaler mellom sprakingen i callinganlegget.

De vet det alle de som står på utsiden også. At de dypest sett må dø alene. Fordi vi innerst inne, helt hjemme hos oss selv, lever livet alene.

Derfor bør vi øve oss på å bli bedre til å være alene sammen. Den er jo så kort den tiden vi får før dørene lukkes for godt.

Leave a Comment

Når hjernen er a-Lene

Jasså, så du merker kognitiv svikt, husker jeg kreftlegen min på Ullevål spurte interessert da jeg satt der som en sylta agurk til første kontroll etter endt behandling. Han er nemlig også kreftforsker og overordentlig interessert i alt som har med brystkreft å gjøre.

Kognitiv svikt er en vanlig bivirkning av cellegift-behandling og innebærer at man glemmer alt fra vanlige ord til gjøremål og folk.

cellegift-034Man blir rett og slett litt småsenil. Men i dag ga Facebook meg en hyggelig påminnelse om at det er nøyaktig et år siden jeg lanserte kreftboka mi Fuck tante Augusta på Eldorado Bokhandel i Oslo, ved å hente frem dette bildet av meg og favoritt-bamseparet mitt på lanseringsfesten.

10703962_10152826842151255_831330183698147238_nDet er godt man har Facebook til å minne seg på milepæler i livet for jeg kan fortsatt ikke skryte av at denne kognitive svikten min har tenkt å slutte å svikte med det første.

Jeg skal riktignok innrømme at jeg har opplevd en dramatisk forbedring fra da jeg satt hos kreftlegen og ikke for mitt bare liv kunne komme på hva den greia man åpnet og lukket for å komme inn og ut av kontoret hans het for noe.

Men da jeg kåserte for Brystkreftforeningen i Kristiansand rett før helgen, fikk jeg en kraftig påminnelse om at min tid som svimeslått burhøns neppe er forbi med det aller første.

DSC08365Heeei, hilste en staselig kar i dress jeg bare vagt dro kjensel på. Heeei, svarte jeg, en smule overentusiastisk, men likevel ikke helt på nivå med farmor da hun begynte å bli seriøst senil og traff meg i gågata i Grimstad bare ti minutter etter at hun også hadde truffet meg i Kirkebakken.

Da hilste hun så overstrømmende som om det dreide seg om Jesu gjenkomst. Farmor var en ivrig gjenganger på Filadelfia må vite og er man alvorlig glemsk vet man å overkompensere.

Jeg brukte en halvtimes tid på å klø meg i hodet over hvem i all verden denne fyren var. Var det en jeg hadde møtt på danskebåten forrige helg? Han forskeren fra FAFO jeg intervjua forleden? Eller en av dem jeg møtte på romskipet det året jeg var bortført av aliens?

lene-i-taraJeg sammenligner nemlig det året jeg var under aktiv brystkreftbehandling med å være bortført av aliens, men det kan dere les mer om i Fuck tante Augusta.

For mens jeg satt der i Kristiansand og lurte på hvem denne fyren var,  gikk han plutselig opp på scenen og dro i gang et foredrag han også.

Denne gangen om nyvinninger innen livsforlengende behandling til de med metastatisk brystkreft. Først da skjønte jeg at det var min egen kreftlege på Ullevål jeg akkurat hadde hilst på mens hjernen min var a-Lene.

Men drit og dra sa brura og klukk-klukk-klukk sa høna på haugen. I dag har Fuck tante Augusta bursdag og du kan sikre deg et eksemplar av boka til bare 199 fra forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment

Kreftutredning Vol. 2

«Tegn til celleforandringer i underlivet» er det siste du vil høre fra gynekologen din når du nylig er ferdigbehandlet for brystkreft og akkurat har begynt å komme deg igjen. «Store felt med celleforandringer» har du enda mindre lyst til å høre fra kirurgen som akkurat har undersøkt deg på Radiumhospitalet, men det fikk jeg altså høre i dag.

DSC07811Han fulgte opp med «vi må se hvor dypt de går og hvor langt de strekker seg så vi har tatt en rekke biopsier av deg i dag». Biopsi er legepreik for kreftprøver. Svaret på dem får jeg om to ukers tid. Det eneste som var sikkert i følge kirurgen, er at jeg må legges inn noen døgn for en omfattende operasjon etter at prøvesvarene foreligger.

DSC07828I tillegg kunne han som plaster på såret fortelle meg at disse celleforandringene var helt urelatert til brystkreften min og hadde oppstått uavhengig av den. Lucky me lizzm.

DSC07830Det er neppe tilfeldig at de har plassert hovedkjøkkenet rett ved gynekologisk poliklinikk for det eneste en dvergflodhest som meg har lyst til etter å ha tilbragt dagen der, er å trøstespise bamsemums. Hadde jeg bare ikke vært så kvalm etter narkosen. Heldigvis fant jeg noen andre bamser å trøste meg med da jeg satt og venta på at bestis Turi skulle komme og hente meg i bil.

DSC07836Vi har kjørt bil til kreftsjukehus mange ganger før, Turi og jeg. Så mange ganger at jeg må innrømme jeg er rimelig misfornøyd med at det begynner å bli en vane. Likevel sitter jeg i sofaen og flirer akkurat nå. For da jeg først stupte ned i googling av underlivskreft og dødsangst mens jeg formelig kunne kjenne den metalliske smaken av cellegift i kjeften da jeg først fikk denne beskjeden, glemte jeg et øyeblikk mitt eget overlevelsesmantra til meg selv.

DSC07846Jeg har derfor begynt å lese boka mi «Fuck tante Augusta» på nytt for å minne meg selv om at det viktigste tross alt aldri er å overleve, men å leve. Dessuten tar jeg kirurgens siste ord til meg og satser på at «dette vil gå bra til slutt».

Faktisk ble jeg såpass begeistra over at boka kunne ha sånn en oppmuntrende effekt selv på meg som har skrevet den sjøl, at jeg sporenstreks måtte ringe forlaget og be dem sette ned prisen til 199 sånn at absolutt alle kan ha råd til den hvis de bestiller direkte fra forlaget her. For den boka trengs. Såpass ubeskjeden tillater jeg meg å være. Fuck that too.

cover-fuck-tante-augustaI Fuck tante Augustas ånd har jeg også begynt å fokusere på langt viktigere ting når det gjelder norsk kreftbehandling: De sosiokulturelle forskjellene på sykehusene.

DSC07826Der Ullevål sirlig taper igjen veneflon-hullet i hånden din med en diskret, liten dott og hvit tape, klinker for eksempel Radiumhospitalet til med en mer hjemmelaget dorullnisse-variant. Der Ullevål er strømlinjeformet, delikat og effektivt inntil det iskalde, er Radium folkelig inntil det usiviliserte.

DSC07837Felles for dem begge er imidlertid et fantastisk og dypt menneskelig personale på gølvet. Som da jeg holdt på å flire meg ihjel med en av anestesi-sykepleierne på Radium i dag. Riktignok etter at hun hadde prøvd å ta livet av meg to ganger, men det får bli en annen blogg. Stay tuned for flere oppdateringer fra sykehus-Norge. I mellomtiden: Fuck tante Augusta!

Leave a Comment

Seks måneder til neste gang

Sånn er fremtiden blitt. Jeg teller den et halvt år av gangen. Hver sjette måned er jeg nemlig til ny kreftkontroll på Ullevål og i går var jeg der igjen. Lettelsen når kreftlegen sier at alt ser bra ut, er en merkelig blandet følelse.

Som sist var det først etterpå jeg kjente hvor utrolig stressa jeg har vært. Det er som om hjernen ikke tillater at du tar all frykten innover deg før etterpå. Faktisk føltes det som en velkommen distraksjon da de måtte stikke meg i begge armene før de endte opp med å ta blodprøven fra håndbaken siden jeg har så tynne årer.

DSC02137Jeg har enda til gode å oppleve den lykksalige euforien jeg innerst inne forventer meg når kreftlegene leverer gode prøveresultater. Jeg er alltid for sliten til det. Det betyr ikke at jeg ikke blir glad, jeg blir bare glad på en sliten og ikke lykkelig måte.

DSC02144Denne gangen intet unntak, særlig siden jeg visste at samtidig som jeg satt og ventet på mine egne prøveresultater, ventet også min far på det samme. Hans resultater skulle vise seg å ikke være så gode.

Det er vondt når noen du elsker blir alvorlig syk. Jeg elsker min far. Det sa jeg også til ham da vi la på etter en lang telefonsamtale i går. Etterpå gråt jeg meg gjennom hele julekonserten til det skjønne sangkoret Homofonien med min beste venn Roy som konfransier.

DSC02156Livet er så uutholdelig smertefullt noen ganger at det nesten ikke er til å bære. Men så er det jo ikke noe annet valg enn å takle det også. Møtet med døden er alltid verst for oss levende og kjærligheten som gir livet mening, er samtidig den som smerter oss mest når livet trues.

Det ligger en slags vond trøst i det. At møtet med din egen dødelighet blekner fullstendig i forhold til møtet med dødeligheten til noen du elsker med hele deg. Jeg har begynt å telle på fremtiden igjen i dag og merker at jeg teller litt nøyere denne gangen. Seks måneder i slengen, en dag av gangen. Men seks måneder er en evighet når du elsker.

Det blir en annerledes jul på familien vår i år, men at den blir fylt av kjærlighet, vet jeg i hvert fall sikkert. Det håper jeg den blir for dere også. Midt i alt julestress og julegaver, håper jeg vi alle kan bøye hodet litt denne jula og huske at til syvende og sist er kjærligheten alt vi har å gi og alt vi kan håpe på å få.

Leave a Comment

Så går vi rundt om en julebusk…

Siden jeg ble velsignet med årets andre heftige forkjølelse i løpet av en og samme måned forrige lørdag, har hjemmetilværelsen innimellom deadlines stort sett bestått av å ligge på Lit de parade mens jeg har latt hybelkanine defilere forbi meg.

Det har med andre ord ikke blitt overskudd til særlig med verken julevask eller julepynting enda. Det eneste jeg har fått opp er en liten julebusk på verandaen.

DSC01990Den ble imidlertid raskt overgått av naboen i toppetasjen som kjører full flombelysning døgnet rundt.

DSC01989Ulempen med «bare» å være snylte forkjøla i stedet for fullstendig komatøs av influensa, er jo først og fremst at man liksom ikke kan la vær å dra ut på jobb, bokpromotering eller julefestligheter man har takket ja til da nesa fortsatt produserte normale mengder med snørr.

Så selv om jeg fortsatt hoster og peser som en lungesyk spekkhogger, startet jeg for eksempel dagen i dag på NRK P2`s Ekko med å diskutere positivitetstyranniet og krigsteretorikken vi så altfor lett tyr til i møte med kreft og annen alvorlig sykdom.

Det var en sann fryd å høre redaktøren i Tidsskrift for Den norske legeforening svare et kontant «nei» da programlederen spurte: Men hjelper det ikke mot sykdom å tenke positivt og være kampklar?

10169224_977352285613363_2572726764710194368_nHoldningen din har ingen innvirkning på kreftsykdom, enten du er krampaktig positiv eller krampaktig negativ. Sistnevnte er jo for eksempel min gamle grandtante Augusta som boken min «Fuck tante Augusta» er oppkalt etter, et lysende eksempel på.

Hun var ikke syk, men lei av livet og «la seg til» som de kalte det den gangen. Det vil si at hun la seg i sengen for å bli pleiet av sine nærmeste mens hun ventet på å dø. Der ble hun liggende i 23 år. En svært givende og interessant radiosamtale om hvorfor folk ber alvorlig syke om å «stå på» og «være sterke» som du kan høre på podcast her hvis du vil.

Ellers har jeg rukket over en rekke juleselskaper med nesa i klut også.

DSC02041Både pinnekjøtt med gode venner samt Tara`s tradisjonsrike julefest for tiende år på rad, er tilbakelagt.

DSC02099Hos Tara ble både jeg og redaksjonssjef Kathrine Gram Ellingsen tildelt blomster for hederlig innsats i året som har gått.

DSC02122Redaktør Torunn Pettersen joinet oss også etter hvert.

DSC02129Men den eneste gangen jeg har følt meg virkelig vel og komfortabel midt i snørr-tsunamien denne uka, var da jeg dumpet ned ved siden av Tara`s filmanmelder Ellen Christensen for å avlaste prolapsen litt under julefesten.

DSC02133Ellen lå et halvt år foran meg med brystkreftbehandlingen da jeg fikk diagnosen. Det var hun jeg fikk bomme orale kvalmepiller av under cellegiften da de anale mildt sagt gikk meg på nervene.

Man blir litt sånn når man har vært gjennom en kreftbehandling; et blikk, et flir, en kort kommentar er nok. Vi vet hvordan andre i samme situasjon har det og vi vet hvordan det føles å være på fest der alle skryter av hvor godt du ser ut når du står der og svaier med fjarten senvirkninger, cellegift-demens, prolaps og nå også forkjølelse på toppen av det hele.

Og til uka er det ny kreftkontroll på Ullevål igjen. Juhu, liksom. Men en ting er jeg i hvert fall sikker på og det er at resultatet av den kontrollen overhode ikke vil påvirkes av hvor positiv eller negativ jeg selv skulle være. God helg!

Leave a Comment

Foreløpig kreftfri

Det er en enorm påkjenning å gå og grue seg til brystkreftkontroll. I hvert fall den første kontrollen etter endt behandling sånn som jeg har hatt de siste dagene.

De første årene er slike kontroller halvårlige så jeg håper virkelig jeg får litt rutine på dette også etter hvert, sånn som jeg fikk det med både cellegift og ståling.

IMG_0156Angsten for tilbakefall blir nok aldri borte, men jeg håper jeg lærer meg å leve litt bedre med den enn jeg gjør nå. Denne gangen var jeg nemlig et emosjonelt vrak.

Jeg merket vel egentlig ikke hvor på tuppa jeg hadde vært før det var over og den etterlengtede beskjeden kom: Foreløpig kreftfri, ingen tegn til nye svulster.

Da jeg satt i cellegiftstolen for noen måneder siden og drømte om denne dagen, så jeg for meg vill jubel og gledestårer. Sånn ble det ikke. Jeg kjente meg bare utrolig sliten og veldig, veldig lettet over at det nå er seks måneder til neste gang.

IMG_8027Jeg kaller det livet med døden innabords. Det er det jeg må lære meg å leve med. Men det må vi jo egentlig alle. Selv om egen dødelighet kanskje kjennes litt mer akutt med en kreftdiagnose innabords, så skal vi alle dø og de aller færreste av oss vet når.

Den beste medisinen mot dødsangst er folk du er glad i. Så i går feiret jeg med en stille øl og noen av de jeg elsker aller mest. Da trenger man ikke si så mye, men klarer seg lenge med å bare være. Sammen.

Vi snakket om en kamerat av oss som døde i pinsen. En uke etter sitt eget bryllup. Plutselig. Bare 32 år gammel. Vi gråt for ham og vi gråt for ektemannen hans som sitter igjen alene.

Og da jeg lett sjanglende og stuptrøtt gikk hjem i natten over gravlunden her jeg bor, tenkte jeg at livet med døden innabords faktisk er veldig fint. Det er jo det eneste livet vi har. Og tar man det på alvor, blir man mer uredd også.

For hva har man egentlig å tape når døden er det som venter til slutt? Bare en eneste ting: Livet. Lev det!

 

 

Leave a Comment

Mamma Mia for en mammografi

Hva skal vi egentlig med bryster? Urgh. Jeg er så lei! Og med «vi» mener jeg i hvert fall oss frivillig barnløse som ikke trenger dem til å ale opp avkom i spedbarnsfasen.

Hadde det vært opp til meg kunne de fjerna begge disse fettposene foran på kroppen min for godt. De skaper bare problemer! Nå er jeg i gang med første kreftkontroll etter endt behandling og begynte med mammografi i går.

IMG_0156Til uka er det blodprøver, time hos kreftlegen og opplesing av den endelige dommen: Er jeg blitt kreftfri eller har faenskapet overlevd operasjon, cellegift og radioaktiv stråling?

I mellomtiden kan jeg kose meg med konsekvensene av sistnevnte. Puppen min har nemlig fått massive stråleskader, noe som medfører vond, kløende, hoven og hard hud.

Siden nesten alle som har med brystkreft å gjøre på kreftsenteret til Ullevål var på seminar i går, endte jeg derfor opp hos en onkolog som var ekspert på tarmkreft.

Men selv om den møllspiste puppen min til forveksling kanskje kan ligne på en tarmtott akkurat nå, velger jeg nok å avvente ekspertrådene fra brystkreft-folka når de er tilbake neste uke.

IMG_0152Noe sier meg nemlig at fuktighetskremen og saltvannsoppløsningen tarmeksperten anbefalte, ikke vil bidra til særlig forbedring av brystet. Jeg trøster meg likevel med at hun sa at huden vil bli bedre med tiden siden det fortsatt er såpass kort tid siden jeg ble strålet sist.

De fleste tilbakefall av brystkreft skjer de to første årene etter endt behandling så jeg går med hjertet i halsen og veska full av sykehuspapirer for tiden.

Det føles litt som å henge i løse luften mens du slår hjul. Jeg unner ikke min verste fiende å måtte gjennomgå det helvete en kreftbehandling er, selv om jeg jo nå vet at det er til å leve med. For leve må du og leve vil du.

IMG_0148Det er det jeg tenker mest på nå når jeg igjen vandrer hvileløst rundt og venter på prøver i Ullevåls korridorer: Livet. Ikke ta det fra meg!

Så kom dere til mammografi alle som èn der ute. Og unnskylder du deg med at det er så vondt og ubehagelig og ekkelt, kan jeg love deg at det er peanuts i forhold til livet med stråleskader og kreftdøden innabords!

En moderne mammografi er over på et par minutter som dere kan se her i filmen Xenia Villafranca har laget fra min siste runde på Ullevål. Kryss fingrene for meg til den neste!

 

Leave a Comment

Hva vil du egentlig vite?

Da har jeg fått på meg klærne igjen etter å ha velta meg naken rundt i VG forrige uke i et forsøk på å få folk til å gi litt mer faen. Vi har til og med tatt nye byline-bilder til bloggen med både klær på kroppen og hår på hodet.

DS7_2339(1)Så snart blir det litt oppussing her på Tarapi. Nå som cellegiften har sluppet taket og håret kommet tilbake, er jo disse blomst og turban-bildene litt utdatert og vi prøver jo å henge med i tiden og forvente litt effektivitet. Enn så lenge i hvert fall.

IMG_7822Jeg sier enn så lenge for i midten av juni er det tid for min første kreftkontroll på Ullevål etter endt behandling. Jeg syns det har gått så sinnsykt fort, man rekker liksom ikke å få hodet over vannet og trekke pusten før man må begynne å grue seg igjen.  IMG_7799Det har vært et helvetes, heidundranes år – på godt og vondt. Jo mer roen har senket seg, jo mer har jeg kjent at jeg egentlig fortsatt er litt sjokk. Alt har gått så fort sett med et slitent tilbakeblikk.

DS7_2382Men nå er også tiden inne for å oppsummere hele dette året i en bok som skal ut på Liv Forlag til høsten. Jeg har deadline i juni så hele mai skal jeg sitte lenka til skrivebordet og prøve å finne en form på dette her og da trenger jeg innspill fra dere som følger bloggen!

Mye av boka skal jo baseres på blogginnleggene jeg har skrevet underveis i denne kreftprosessen, men i tillegg skal jeg jo sy dem sammen med det som skjedde i tiden mellom dem og kanskje også på grunn av dem.

Jeg vil ikke gi ut enda en «kreftbok», men ønsker å bidra, inspirere og kanskje også være til trøst, hjelp og latter for de som både rammes av sykdommen og alle dere som står rundt oss.  Jeg vet i hvert fall at jeg selv savnet en slik bok da jeg fikk diagnosen, men what to do?

DS7_2393Så da vil jeg spørre dere om litt hjelp. Hva ønsker dere av en sånn bok? Hva var det med med kreftbloggingen min som gjorde at du fulgte den? Hva vil du egentlig vite? Hva bør jeg enkelt og greit skrive mer om?

Jeg trenger dere som med-Tarapeuter på dette prosjektet, det er tross alt dere som har gitt meg mange av innspillene, ideene og motet til å blogge som jeg har gjort underveis.  Så send meg en melding, skriv i kommentarfeltet under dette innlegget, eller post noen tanker på Tarapi sin Facebook-side. Jeg trenger dere!

DS7_2603

 

Leave a Comment

Hjelp, puppen min er svidd!

Kjære Ullevål. «Noen opplever en lett solbrenthet og den kan ofte komme litt i etterkant», sa kreftlegen om bivirkningene av strålinga.

Men hun glemte å nevne at denne følelsen av solbrenthet ikke trenger å ha noe som helst å gjøre med en solbrenthet som kan oppnås på planeten jorden med dens avstand til solen, men at man må atskillig lengre ut i Melkeveien, retning solen, for å bli begunstiget med akkurat denne spesifikke hudkuløren.

IMG_7357Jeg har i hvert fall aldri hatt en solbrenthet som ligner noe som helst på det askegrå og rødflammete snerket som dekker den venstre puppen min nå. Og jeg har bodd i Karibia i manga år! Ikke har jeg kjent en sånn intens, stikkende kløe siden jeg ble ihjelspist av lopper i Lalibela sist heller!

«Men dette ser veldig bra ut», var det siste dere sa på Ullevål om det flassende månekrateret dere fortsatt kaller et bryst, så jeg biter tenna sammen og venter til det går over.

IMG_7360Men siden dere samtidig spurte om dere kunne få lov til å poste noen av Tarapi sine videoblogger på nysatsingen kreftlex.no, noe dere selvsagt får lov til, tillater jeg meg å komme med noen forslag til revidering av bivirknings-terminologien.

«Lett solbrent» bør umiddelbart etterfølges av: Husker du den gangen du stakk foten ned i en bøtte kokende vann i barnehagen i Bergen og hvordan huden løsnet fra kjøttet og klistret seg fast i strømpebuksen i stedet? Jepp, sånn!

Siden denne beskrivelsen naturligvis kan bli litt intern, kan dere evt. også supplere med mer generelle: Forestill deg en kopp kokende kakao med snerk. Snerket er huden din, den kokende sjokoladen er innsiden av puppen. Vel bekomme.

IMG_7364I tillegg savner jeg et trekantvarsel mot overmodig feiring av endt stråling og inntak av alkohol. Særlig i forbindelse med Valentinsdagen hvis man er singel. Det kan nemlig medføre at man fullstendig glemmer at man har vært ute i Melkeveien og solt seg siden sist.

Man risikerer derfor å bli revet med av den romantiske stemningen på byen og la seg begnure av både en deilig mann og en lekker dame slik jeg gjorde det i går før loppesirkuset i puppen trengte gjennom den rosa sjampiståka og ga tydelig beskjed om at dette ikke var særlig lurt.

Seff med det resultat at halve puppen lå igjen i BH-en da jeg kledde av meg for å legge meg i går.

IMG_7365Og mens jeg er i gang kan dere godt bytte ut «humørsvingninger» med liten skrift på antiøstrogen-pilleboksen, med et lengre essay om hvordan det EGENTLIG føles å være på nippet til å øksemyrde hele trikken hjem i blindt raseri det ene øyeblikket.

For så å gråte hulkende over en villt fremmed person sin hilsen over nattradioen det neste, før man ender opp med å kvitre seg i søvn som en nyklekket spurv om våren i ren og skjær lykksalig takknemlighet over at man hadde vett til å ikke slippe folk innenfor klærne.

På forhånd takk.

Leave a Comment

Salme ved strålens slutt

Det er nesten så jeg har trodd denne dagen aldri skulle komme, men i dag har jeg altså hatt siste strålebehandling på Ullevål. Juhu! Det har vært noen seige uker med inn og ut av kjökkenmaskina hver dag. Strålemaskina ligner jo mest på det; en diger Kenwood-maskin når den står rett opp og ned.

IMG_7187Nå er det bare å fortsette på anti-östrogener, nyte overgangsalderen de har kastet meg inn i og se frem til at jeg skal utredes for beinskjörhet i mars för förste kreftkontroll i juni.

Fortsatt får jeg meldinger og mail fra folk som syns det er leit at jeg må kjempe denne kampen mot kreften og ber meg stå på. Og stå på skal jeg. Med å be dem og språkbruken deres dra til helvete.

lIMG_1852Uansett hvor mange ganger jeg gjentar det, siger det altså ikke inn: Kreft er ikke en kamp som kan vinnes eller tapes. Det er ikke noe av vesentlig betydning du selv kan gjöre for å ta knekken på kreft når du först får det. Det er det bare medisinen og helsepersonellet som kan.

Det er ikke din feil hvis du dör av kreft til slutt, det er ikke ditt tap, det er ikke din krig du kan gå ut og vinne bare du kjemper hardt nok. Eller tape fordi du er for lat. Kreft rammer mange og den rammer ofte blindt.

Det betyr imidlertid ikke at vi ikke kan feire livet og positive fremskritt underveis. Som nå når jeg er ferdig med stråling. På Tarapi sin Facebookside foreslo noen å feire med kanefart i stedet for trikk til Ullevål i dag, men siden snöen har smelta, valgte jeg musikk i stedet.

IMG_7329Det står nemlig et piano på venterommet til stråle 5 der jeg har vanka de siste ukene. Da jeg fikk brakt på det rene at det også var stemt, ringte jeg min gode musiker-venn Sveinung og han på sin side ringte intet mindre enn fabelaktige sanger-venninne Mona Veum som noen av dere kanskje har sett på Beat for Beat.

IMG_7334Sammen flashmobba vi Stråle 5 med en liten intimkonsert som takk for hjelpen til Ullevåls fantastiske personell som redder livet på oss stakkars kreft-jævler hver eneste dag uten så mye som å hinte om at vi selv må ut i en krig vi er dömt til å tape. De vet at livet ikke er for pyser uansett.

Og som enhver flashmobb med respekt for seg selv, filma vi seff hele greia også:

 

 

 

Leave a Comment