Tag Archives: Twitter

TV-livet er ikke for pyser!

Hvis noen av dere der ute skulle drømme om å komme på TV i beste sendetid, må jeg bare advare om at det kan være svært belastende for blodtrykket og den generelle psyken. Fordelen er seff at du får sagt det du vil si til veldig mange, men er du middels nervøst anlagt som meg, er det bare så vidt!

bilde(4)

Da jeg gjestet fabelaktige Lindmo nå i helgen var jeg i hvert fall døden nær før jeg skulle inn i studio. Kamera, publikum, mikrofoner, hjælp! Heldigvis ble jeg veldig beroliget av hysterisk morsomme Lene Kongsvik Johansen som jeg ble sittende i studio med og som var minst like nervøs som meg.

bilde(3)

Det hjelper veldig at noen du beundrer og ser opp til for sitt fantastiske talent, viser seg like menneskelig som deg selv. Og jaggu tror jeg ikke at jeg klarte å stotre frem noe av det jeg mente det var viktig å få sagt midt i taco-tiden også.

bilde(6)

Da får det ikke hjelpe at jeg samler vann som en kamel i Kalahari på denne cellegiftkuren og ser ut som en strandet hval på alt av kamera for tiden: Livet er ikke for pyser og ikke for selvopptatte og forfengelige småhval heller.

Lesberidags 054

For det var i hvert fall det jeg prøvde å få frem: Vi er besatt av lykke her på toppen av verden. Er du ikke lykkelig, finnes det en diagnose for alt og opplever du disharmoni, må den umiddelbart repareres.

Det blir løgnaktig når man setter opp kunstige dikotomier som enten – eller, liv og død, seier eller tap, lykke eller ulykke. Livet er både og. Å prøve å fremstille det som noe annet er menneskefiendtlig og skaper bare økt lidelse og unødvendig forventings- og prestasjonspress.

For ikke å snakke om hvor uverdig dette lykkejaget egentlig er når man tenker seg litt om. Vi er mennesker. Vi skal leve og vi skal dø. Å ta det innover oss på en ærlig måte, tror jeg fører til økt livskvalitet.

bilde(5)

Dessuten kan du ikke dø av å velte deg litt rundt på TV selv om alle ikke blir like begiestret. Det kokte med tilbakemeldinger på Twitter i går, men selv falt jeg for denne fra @katrinefylling da jeg entret skjermen: Kan vi være sikre på at det der er en dame? #lindmo

Jeg kjente at min indre mann rødmet i glede over å bli sett og validert og vet at han kommer til å flire godt av dette de neste dagene her jeg kommer til å ligge rett ut på sofaen. På mandag er det nemlig opp på statsparykk-catwalken til Ullevål igjen og motta neste dose cellegift.

Så takk til både Katrine og alle dere andre for morsomme, inspirerende, fjollete, fine og kloke tilbakemeldinger: Livet er ikke for pyser!

Lesberidags 060

Leave a Comment

Vi her på Gamlebyen Gravlund

Puh, da har jeg omsider fått flyttet inn på Gamlebyen Gravlund. Og nei, det dreier seg ikke om en liten kjellerleilighet slik enkelte har antydet på Facebook under flyttekaoset. Når jeg er klar for den typen bolig tror jeg heller jeg vil at asken min skal strøs rundt røttene til et silkebommulltre på Jamaica. I følge folketroen fungerer de jo litt som en høyblokk for forfedre-ånder allerede og er jeg heldig ender jeg opp i en av toppgrenene med utsikt over havet. Foreløpig klarer jeg meg med denne utsikten fra skrivebordet her jeg sitter og blogger.

Enkelte har sagt at de syns det virker dystert å bo på en gravlund, men det er mennesker jeg mistenker for å ha en fot i graven allerede. I hvert fall tror jeg det dreier seg om mennesker som er redd de ikke skal få levd nok og derfor skyr døden som pesten. Som skribent forstår jeg jo den redselen som kommer snikende når den kritiske massen bokstaver og ord en setning kan inneholde, nærmer seg og punktum må settes mens du fortsatt brenner inne med ti innskutte bisetninger. Men da gjelder det bare å øve seg på å uttrykke seg mer presist. Jeg anbefaler feks Twitter. Det er utrolig hvor mye du kan få sagt på 144 tegn når du bare må!

Selv har jeg alltid elsket gravlunder. De innbyr til både ro, ettertanke og vill stimulering av fantasien. Riktignok er jeg omgitt av kartonger og kaos på alle kanter, ser ut som en gryteskrubb på håret og finner overhode ikke sminkepungen, men inni meg smiler en nyfrisert, diskret sminket og kartongfri Lene med en følelse av å være hjemme. Det er jo rart da, at bare graver blir gamle nok, som feks pyramidene i Egypt, så valfarter vi fra hele kloden – ikke bare for å se dem, men jaggu kravle inn i dem også. Som om historien opphever dødens absolutte punktum og utvider livets Twitterkonto med et ubegrenset antall tegn.

Men når jeg ser enkelte moderne kirkegårder her i Norge så kan jeg jo forstå at de ikke frister til besøk. Upersonlig og strømlinjeformet ligger de på store, glatte plener uten trær som har rukket å vokse seg til skyggefulle lunder og med kliss like blomster på hver en gravstøtte. Fordi folk ikke gidder eller kan plante selv og betaler kirketjeneren eller andre for å ta seg av det. En slags gravlundens svar på et byggesett fra Ikea. Men ikke her på Gamlebyen Gravlund, nei! Den ble tatt i bruk allerede på 1800-tallet og er vakkert kranset av middelalderruinene og Oslo Hospital sin gravlund fra 1500-tallet.

Og det aller beste er at jeg har researchet utrolig mye på Gamlebyen Gravlund allerede i forbindelse med en ny roman som har ligget i skrivebordskuffen så alt for lenge. Den var det første jeg pakket ut av kartongene. Visste du for eksempel at et par afrikanere holder til i kapellet her? Ikke det? Når jeg snakker med folk som bare er opptatt av kvadratmeter, parkett og beliggenhet hva bosted angår, sier jeg alltid at fordelen med å bo på en gravlund er at det er mye folk, men lite liv og derfor stille. De vet jo ikke bedre.

Men vi som har vært ute på en gravlund en høstkveld før, vet jo at her er det et yrende liv. Det skal en del arbeidere, gartnere, sørgende, hundeluftere, turgåere og snarvei-entusiaster til for å holde en gravlund av denne størrelsen gående. Deres historier blander seg med alle de andre historiene som ligger begravet her og alle er de historier om levde liv. Det er jo først når punktum er satt at historien er ferdigfortalt, men her på gravlunden bruker vi bare komma.

Neste innskutte bisetning for min del blir en tur til Jordan nå på torsdag der jeg skal bo med beduiner i Petra i elleve dager. Jeg rekker bare å pakke kofferten så kartongene får vente. Jeg skal gjøre alt som står i min makt for å finne en online kamel så jeg får blogget underveis, men klok av skade vet jeg at nettforbindelsen i ørkenen er sviktende. Jeg lover derfor i hvert fall å legge ut korte oppdateringer på Tarapi sin Facebookside her. Ta en tur på din lokale gravlund så lenge!

Leave a Comment

Facebook-visdommens uutholdelige letthet

Norges rikeste mann, Johan H. Andresen, er flink til å tvitre om ølpriser, dype utringninger og dobesøk under hestestevner, skrev spaltist Kjetil Rolness, ellers kjent som Jens Pikenes, i Dagbladet forleden og hamret løs på alt fjaset på Facebook og andre sosiale medier. «Framtiden er her», tordnet Rollnes i en ingress dryppende av dårlig skjult forakt over Facebook-fjas, blogg-bullshit og twitter-tull.

Det skjer noe når gud og hvermann plutselig skal uttrykke seg i den offentligheten som er sosiale medier. Hvem kan for eksempel glemme meddommeren i 22. juli-saken som følte seg som en popstjerne etter å ha blitt tatt med buksa ikke bare nede, men fullstendig fraværende, etter rabiate Facebook-uttalelser om dødsstraff her i forrige uke?

Men kjære Rolness: Dette er bare barnematen i forhold til det aller, aller verste Facebook har å by på. Glem lobotomerte dødstraff-enusiaster, lystennings-kampanjer for alt fra døde marsvin til kreftsaken og den tidligere Tarapi-omtalte tegneserie-profilbilde-kampanjen for misbrukte barn. Helvete selv har nemlig annektert et eget, lite hjørne av Facebook! Det heter Visdomshjørnet og produserer gjevnlig lettspydde og hårreisende smakløst illustrerte «sannheter» av denne typen:

Jeg trodde rett og slett ikke mine egne øyne første gang jeg så poster fra Visdomshjørnet spre seg som en pest i feeden. Et enkelt søk viste meg også at det ikke bare var en, men flere titalls tilsvarende sider på Facebook. Alle illustrert med så hinsides kitsch-illustrasjoner at samtlige fikk meg til å tenke på min tid som oversetter av husmorporno og bokomslagene den sjangeren pryder seg med. Så var da også min mest brukte setning i det arbeidet: «Hans manndoms bankende spyd presset mot hennes delikate blomst».

Nettlivet er ikke for pyser som det er om ikke jeg i tillegg skal eksponeres for Facebook-følgeres bunnløse åndelige fattigdom og hang til tabloid livsvisdom så selvsagt at den får Märthas Engleskole til å fremstå som høyintellektuell!

Dette er rett og slett ikke et samfunn med gratis skolegang verdig! Når Visdomshjørnet alene har over 12 000 følgere, er det grunn til å rope et varsko! Det er dette vi må beskytte barna mot og ikke en naken pupp her og der som fjøsboka stadig sensurerer.

Jeg vurderer å starte mitt eget visdomshjørne med sirlige slagord for et meningsfullt nettliv : «Ikke bidra til åndelig forsøpling av Facebook-feeden», «Les en bok, ikke bare postkort» og «Nettlivet er for kort for tabloid visdom». For èn ting har Visdomshjørnet selvsagt rett i:

Leave a Comment