Tag Archives: TV2

Jeg vil begraves levende

Noen ganger får jeg henvendelser til bloggen jeg bare ikke kan si nei til:

«Hei, venninnen min fikk diagnosen brystkreft for to år siden, da hadde kreften allerede spredt seg til skjelett og ryggmarg. Hun var så «heldig» at hun fikk være en av de aller første som fikk prøve immunterapi, men behandlingen er palliativ.

Men en dag kom hun ut i stua etter å ha lest boken din Fuck tante Augusta og sa at endelig hadde hun funnet noen som snakket et kreftspråk hun forsto og at hun så gjerne ville møte deg. Så jeg går rett på sak: Kan du være «overraskelse» i 50-årslaget hennes?»

fuck_tante_augustaDet kunne jeg ikke siden jeg er i Tanzania nå når de feirer, men i går møtte jeg henne for en prat om livskvalitet på Aker Brygge. For hva er det egentlig? Livskvalitet?

Førstkommende lørdag 4. mars har jeg stilt opp for TV2 og Kreftforeningen i programmet «Krafttak hos Kloppen».

20170201_154242Programleder Solveig Kloppen leder en sending som har som formål å gi flest mulig pasienter med uhelbredelig kreft flest mulig leveår og best mulig livskvalitet i samarbeid med Kreftforeningens årlige innsamlingsaksjon.

I det TV-intervjuet snakker jeg også mye om livskvalitet. For en ting er å få forlenget levetid når du vet du snart skal dø, noe annet er det hva du er i stand til å fylle den tiden med.

20170201_15432950-åringen hadde allerede planlagt begravelsen sin, men i går fant vi ut at det lureste kanskje ville være å fremskynde den. Hva er vitsen med å se venner og familie samles og snakke om deg og livet ditt når du er dau og ligger der og glaner i ei kiste?

Hvorfor ikke arrangere en levende begravelse? Invitere alle du kjenner og liker til en feiring av livet ditt mens du fortsatt er i stand til å holde ut og dere kan takke hverandre for alt ansikt til ansikt?

Så får heller de som måtte finne det morbid drite i å komme. Det er tross alt din begravelse, ikke deres. Begravelsen etter at du er død kan heller være for dem slik alle begravelser er.

20170201_154233Livet er ditt, døden din også. Det er ingen andre som kan fortelle deg hva som er riktig og best for deg uansett hvor mye de prøver å gjøre det hele tiden. Så har man ikke gjort det før, er det sannelig på tide å stå opp for seg selv før man dør.

Valgene man har tatt, sorgen man har hatt, angeren, kjærligheten, motgangen, friheten og alle forsøk på å kontrollere den i et samfunn som fortsatt styres av sosial kontroll.

Om ikke annet for å gi de som fortsatt skal leve en ny sjanse til å gjøre det på sine egne premisser. Det kaller jeg å sette spor etter seg! Så nå har jeg bestemt meg for å begraves levende før jeg dør jeg også. Det kommer til å bli litt av en fest!

Leave a Comment

Årskavalkade Tarapi style

Siden den der årskavalkaden Facebook operer med for tiden virker rimelig lemfeldig på meg, har jeg like godt laget min egen billedkavalkade. Det begynte bratt med knekte ribbein i Thailand etter endt cellegift, noe som førte til at jeg måtte bære rundt på en liten, blå plastkrakk så jeg kunne sette meg ned hvert femte minutt.

IMG_7084-440x277Så økte det på med starten på en ti år lang anti-østrogenkur som smokka meg rett inn i overgangsalderen før jeg måtte stråles noen uker. Avslutningen av strålebehandlingen feiret jeg med levende musikk på Ullevål.

IMG_7198-440x330IMG_7329-440x330Før jeg seff fikk konstatert stråleskader og ødem i puppen.

IMG_7224-440x330Men man kan jo ikke la denslags være til hinder for å stille opp naken i VG Helg i et forsøk på å vise at kropp er mer enn glansbilder.

IMG_7424-440x586I det hele tatt har jeg vært frempå i media dette året. Jeg har oppfordret folk til å gi mer faen både i VG og på TV2, samt ristet litt løs på Trygdekontoret.

10264939_10202723944994204_1433663751_n-440x24710012977_10152046668156087_8686458503029795810_n-440x330 IMG_7619-440x330Sistnevnte førte for øvrig til følgende fantastiske oppslag på forsiden av Agderposten på sensommeren.

10654873_686039201450163_718031251_n-440x440Men det var først etter at jeg hadde fått servert tidenes sørlandsommer halvannen måned i strekk.

DSC00672-440x293DSC01075-440x293DSC00783-440x293Småplukk som stråleskader, hetetokter, senvirkninger av cellegift og prolaps har selvfølgelig heller ikke hindret meg fra å protestere litt på Nyhetskanalen mot Russlands behandling av homofile under OL, eller mot reservasjonsretten den nye regjeringa prøvde å innføre.

IMG_7271-440x330IMG_7475-440x330Håret har vokst ut igjen og jeg har fått ny sveis. DSC018913-440x660Jeg har bamset meg på scenen med Anders Rogg og resten av Bamseklubben.

10436153_284022558447248_985778801729120674_n-440x292DSC00220-440x660Jeg møtte nesten Patti Smith og festet i statsministerboligen under Europride.

DSC00573-440x66010464326_10204262473788439_293962679499638335_n-440x444DSC001581-440x660Og jaggu rakk jeg ikke litt sivil ulydighet som geriljagartner til humlas fremme på Dagsrevyen også.

IMG_8170-440x330Jeg har også prøvd meg som tekstforfatter til scenekunsten for første gang og planlagt «Fuck tante Augusta» med nytt forlag og redaktør.

DSC02013-440x293DSC01292-440x293Tante Augusta ble utgitt i oktober med både champagne, foredrag og verdens deiligste mennesker på Eldorado i Oslo.

IMG_8414-2-440x330IMG_8435-440x330Noe som igjen førte til at jeg møtte fantastiske Rikke som mistet moren sin til brystkreft da jeg holdt foredrag om boka i Kristiansund på tampen av året.

DSC01937Til slutt vanket det både Tara-blomster og julefester så alt i alt syns jeg det har vært et riktig så innholdsrikt år. Kjedelig har det i hvert fall ikke vært!

DSC02129-440x293DSC02041-440x293Likevel føler jeg nok at det er dette bildet fra utflyttinga fra Gravlunden som oppsummerer året best. En monstertang sier mer enn tusen ord. Jeg fikk i hvert fall brutt opp døra til enda et år. Sees i 2015!

20140620_173107

 

Leave a Comment

Gi nå litt mer faen da dere

Dette har vært en hektisk uke i kroppshysteriets navn for min del. Etter å ha bretta meg ut i VG på søndag med en oppfordring om ikke å vente med alt som er morsomt til man blir tynn nok og fin nok, haglet meldingene inn på Facebook.

10264939_10202723944994204_1433663751_nDe fleste av oss har jo vært der. Tenkt at bare jeg får slanka meg noen kilo så blir alt så mye bedre, bare jeg blir ferdig med det prosjektet på jobben så skal jeg begynne å leve litt, bare ungene blir voksne så skal jeg ta meg tid, bare, bare, bare. Når man lever livet på vent, risikerer man å gå glipp av hele greia.

Dessuten er det jo ganske arrogant. Å hele tiden bare planlegge for og drømme om fremtiden. Som om vi skulle leve evig. Som om det aldri tar slutt en dag. Jeg klandrer den sinnsyke forbrukerkulturen vi lever i for det.

Det er jo langt i fra like lett å selge masse livsforbedrende og utseende-fremhevende crap til folk som er til stede i sine egne liv og syns de er bra nok som de er.

For å selge sand i Sahara og kjøleskap til inuitter, må man jo først overbevise dem om at de trenger det og da er det smartest å spille på den menneskelige følelsen av utilstrekkelighet, den bringer alltid dollar i kassa.

10012977_10152046668156087_8686458503029795810_nSå da TV2`s God Morgen Norge ringte, sa jeg ja til å stille i sofaen og be folk gi litt mer faen der også. Jeg mener, er det så farlig at ikke hele jordkloden syns du er verdens deiligste i badedrakt på stranda i sommer? Er det virkelig et problem at ikke alle er enig i alt du sier? Spiller det noen rolle om noen syns du er rar, teit eller tjukk og stygg?

Å leve livet på vent under pisken av sosial kontroll som den slags kommentarer og irettesettelser er, begrenser bare deg selv og din egen livskvalitet, ingen andres.

Når man har vært på TV som jeg var forleden, får man for eksempel ekstra mye sånn sosial «respons». Som denne fra en random stranger som fant det for godt å prøve å heve seg selv litt ved å rakke ned på noen andre ut i fra fattige og tillærte evner om hva som er viktig her i livet:

«Mindre pen spør du meg, er jo ikke sånn at jo større jo bedre. Men sikkert noen perverse som liker dette oxo.»

1907956_602192273182972_6026195081661363823_nMan kan jo ikke annet enn å flire i barten, men det er altså slike sosiale kontrollmekanismer fra vilt fremmede som styrer oss når vi føler vi må vente litt med å leve og utfolde oss til vi ser bedre ut i deres øyne også.

Jeg gidder ikke vente. Og selv om jeg vet det blir et helvetes styr og at kommentarer av typen over vil blekne i forhold til de som vil hagle inn nå, stiller jeg likevel naken i VG Helg sin nye serie «Kroppen Min» nå på lørdag.

IMG_7428Jeg gjør det fordi jeg gir faen. Fordi jeg tror vi alle har godt av å se helt vanlige kropper, både tjukke, tynne og alt midt i mellom. I dagens reklamestyrte medievirkelighet har vi blitt så vant til glansbilder at vi står i fare for å tro at slikt er normalt. Det er det ikke.

IMG_7427Gi litt mer faen du også. Jeg syns i hvert fall du er mer enn god nok som du er. Og det gjør nok de som er glad i deg og faktisk betyr noe i livet ditt også.

 

 

Leave a Comment

Cellgift, burka-babes og overmot

VIDEO: På mandag er det en uke siden jeg fikk første intravenøse dose med cellegift på Ullevål. I løpet av den tiden har jeg vært både i himmelen og i helvete.

cellegift 028

Ikke ulikt den berg-og-dal-banen jeg forventer av et gjennomsnittlig interessant liv egentlig. Men den hinsides kvalmen med tilhørende stikkpiller som jeg opplevde de første dagene, kunne jeg godt vært foruten.

Men allerede dag fire ble jeg overmannet av en nærmest rabiat energi og suste avgårde til TV2-studio for å snakke litt om lykketyrranniet i programmet Ettermiddagen, før jeg joinet Tara-redaktør Torunn og reportasjesjef Kathrine til en syvretters gourmet-middag på The Thief.

thief 006thief 008

Godt hjulpet av Ullevåls kvalmestillende medisiner – denne gangen i oral og ikke anal form, fikk jeg ned hver eneste fortreffelig bit og har enda ikke merket noe til denne metalliske cellegift-smaken i munnen som alle snakker om. Apetitten er, om mulig, enda større enn før jeg begynte på cellegift.

cellegift 040

Men da jeg i går dundret ut for å handle fire bæreposer med grønnsaker på Grønland fordi jeg bare MÅTTE ha ratatoullie, forsvant beina rett og slett under meg på trikken hjem og jeg skjønte ikke en dritt før jeg lå i armene til et par burka-babes.

Heldigvis skulle de også av på samme stopp og hjalp meg med bæreposene hjem over gravlunden. Vi jenter i randsonen får holde sammen! Siden har jeg ligget rett ut med beina høyt her på sofaen, men til middag i dag står det i hvert fall ratatoullie på menyen!

Det gjelder å kjenne sin styrke, men også sin begrensing. Denne kuren kalles ikke gift uten grunn. Man får ta innover seg ordenes betydning selv om jeg merker meg at det ikke er så populært der ute i brystkreft-universet.

cellegift 041

Altfor mange sier jo at de er friskmeldt etter brystkreftbehandling. Det blir man jo aldri. Du blir bare ferdigbehandlet. Det er alltid en mulighet for tilbakefall som jeg diskuterer med sykepleieren i filmen fra første kurdag nederst i innlegget her.

Jeg er i hvert fall glad jeg bare lider av litt fysisk overmot og ikke innbiller meg at jeg ikke skal leve med døden innabords resten av livet! Let`s get real:

 

 

Leave a Comment

For fabian!

Etter en melding fra Oslos ordfører Fabian Stang på Twitter i går om jeg ville joine ham for et glass vin på homsebaren London Pub, tok jeg ham på ordet og stilte selvfølgelig opp.

Det er viktig å kaste glans over Norges eldste og deiligste homsebar. Jeg gjør det jo vanligvis relativt ofte sånn på privaten siden London er stampuben min, men med Fabian på slep havnet vi jo på TV2-nyhetene også og det er jo ikke hver dag man får anledning til å kaste glans over dem.

Foranledningen for Fabians visitt var at Amal Aden med fler gjerne vil ha taxiholdeplassen utenfor fjernet fordi de mener de blir overvåket av sjåførene med ikke-norsk bakgrunn som sladrer om hvilke innvandrere som går på homopub, noe som kan få store konsekvenser i konservative miljøer.

Jeg har full forståelse for at bygdedyret på fire jul i Oslo Taxi må være et helvete å ha med å gjøre, men å tro man løser dette problemet ved å omdirigere Oslo-trafikken, er nok noe optimistisk. Ikke et vondt ord om Amal Aden, hun er både et framifrå kvinnfolk og Tarapi-leser, som dere vet.

Men i denne saken må jeg altså si meg enig med Fabian Stang når vi satt og diskuterte dette på røykefortauet til London i går. Jeg lurte på om kommunen nå kom til å fjerne Taxi-holdeplassen eller hvordan de hadde tenkt å få bukt med dette bygdedyret, for det er jo det dette er. Vi snakker ikke om Al Qaida her, la det være helt klart.

Vi snakker om kjipe sladrekjerringer som bedriver sosial kontroll sammen med andre kjipe sladrekjerringer som tror de vet hvordan mennesker bør leve livene sine. Fabian svarte det eneste fornuftige: «Vi må vel først og fremst oppdra taxisjåførene.»

Og tro meg – jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har tross alt bodd i verdens mest homofobe land; Jamaica, i mange år og la meg si det sånn: Du har ikke kjent bygdedyret puste deg i nakken før brødbilen kjører forbi deg hver morgen klokken fem og skriker «Freak!» opp mot huset ditt, eller du har blitt skutt i din egen seng sånn som jeg ble.

Det falt meg likevel aldri inn at bygdedyret ble mindre homofob kjerring av at jeg gikk inn for å omdirigere ruta til brødbilen. Nødløsninger er aldri noen løsning. Det er rett og slett ingen easy fix på dette problemet. Lykkepillen duger ikke her heller.

Det krever ganske enkelt hardt arbeid i mange og lange år, akkurat som vi har kjempa med vårt eget bygdedyr helt siden tidlig søttitall da det fortsatt var straffbart å være homo her i landet, til vi i dag kan leve åpent og stolt som skeive mennesker. I hvert fall alle de stedene der det norske bygdedyret ikke fortsatt dominerer.

Men før dere tror jeg nå har gjort Høyre-velger av meg siden jeg går såpass hardt ut til støtte for Høyre-ordfører Fabian Stang, kan jeg berolige dere med at min stemmeseddel fortsatt bare går til en eneste parole: Ny verdensorden nå! Dessuten ble jo jeg og Høyres statsministerkandidat skilt ved fødselen for lenge siden! God helg for fabian!

.

Leave a Comment

Når kvinner blir horekunder

Enda godt jeg skal roe litt ned fra november for dette tempoet jeg har holdt i det siste truer med å gi meg flimmer. Ikke før har jeg kommet meg ned fra kamelryggen og fått av meg frukthatten så drar jeg til Russland med Moskva-Marit på mandag. Blogg-rapport fra Putins rike kommer seff til uka. Innimellom slagene har jeg imidlertid rukket å feire min fabelaktige bestis Trude sin førtiårsdag med utstrakt karbosprekk som jeg jo har blogget om konsekvensene av tidligere

I en røykepause utenfor Dagligstuen på Continental i Oslo, klarte jeg også å komme i snakk med Makedonias ambassadør til Norge og ble sporenstreks invitert på et besøk til landet for å vurdere deres nye satsing på turistnæring. Jeg takket selvfølgelig ja, Makedonia virker som et spennende land.

Men etter røyken måtte jeg inn igjen på Dagligstuen og fullføre intervjuet VG sin journalist Mari Glans gjorde med meg. Mellom Munch-bilder og porselenskopper satt vi og diskuterte kvinnelige sexturister en times tid. Resultatet kan dere lese i torsdagens VG.

At et av Munch-bildene var «Vampyr» syns jeg passet bra. For som jeg sa på TV2`s God morgen Norge da jeg måtte kaste meg ut av dundynene klokken seks (!) onsdag morgen for å rekke direktesendingen, så står ikke kvinnelige sexturister det minste tilbake for mannlige sexturister hva utbytting av fattige mennesker angår.

Jeg er glad for at temaet endelig settes på dagsorden her i Norge i forbindelse med at den knallsterke filmen «Paradise: Love» settes opp på kino nå på fredag. Den typiske kvinnelige sexturisten er en middeladrende og ofte litt overvektig kvinne, uten særlig kapital som kjønnsobjekt på det vestlige sjekkemarkedet.

Kvinnelig sexturisme blogget jeg jo også om da jeg var i Gambia i fjor, men i år intervjuet jeg også to norske, kvinnelige sexturister for Cupido der jeg som dere vet er fast spaltist. Etter mange år på Jamaica er dette noe jeg kan mye om.

Kvinnelig sexturisme eksploderte med charter-turismen og Jamaicas strender har lenge vært et yndet mål. Der ble jeg kjent med både kvinnene som kjøper, men kanskje særlig gutta som selger kroppene sine langs Jamaicas hvite strender. Noen av dem ble med årene mine venner. De er stort sett unge, vakre, fattige og svært, svært desperate.

Denne desperasjonen deler de forsåvidt med kvinnene som kjøper dem. Men der kvinnelige sexturister er desperate etter å være begjært og gjennvinne den seksuelle kapitalen de har mistet på et vestlig kjønnsmarked der kvinners seksualitet fortsatt måles etter deres verdi som objekt, er de prostituerte gutta desperate etter langt hardere kapital som dollar. På mange måter er det mye vanskeligere for menn å selge sex i den tredje verden enn det er for kvinner, siden gutta som oftest må tilby emosjonelle tjenester i tillegg til de seksuelle.

Det er altså to svake grupper som møtes på dette kjøttmarkedet langs Afrika og Karibias strender.  Men der de vestlige kvinnene har mulighet til å dra hjem, redefinere sin rolle som seksuelt individ og protestere mot at kvinnens seksuelle verdi kun skal være som objekt og mannens som subjekt, har gutta på stranda få eller ingen andre muligheter til å bryte ut av fattigdommen produsert av en fortsatt dypt urettferdig økonomisk verdensorden.

Det er ingen menneskerett å ha et seksualliv med andre mennesker. Men det er en mennekserett å kjempe for et verdig og rettferdig liv. Enten man er utstøtt fra det seksuelle fellesskapet fordi man er en kvinne over fruktbar objektiviserings-alder, eller en ung mann i tredje verden som bare ønsker seg en fremtid.

Leave a Comment