Tag Archives: Trude Westby

Lønn som fortjent

Nå er jeg ikke helt sikker på om jeg fortjener det, men da jeg var innom Tara-redaksjonen for et planleggingsmøte forleden, lå det en fantastisk fin pakke og ventet på meg.

DSC05512Avsender var avdelingsleder Eli Svardal i Kirkens Bymisjon sitt prosjekt Lønn som fortjent. Lønn som fortjent er et arbeidstilbud som startet opp i 2004 og er et alternativ til rus, prostitusjon og kriminalitet. En arena der mennesker får oppleve verdien av lønnet arbeid. Også så fine ting som de lager!

DSC05513Eli som også er ivrig Tarapi-leser, fortalte nemlig i et kort som fulgte med pakken, at de hadde fått inn noen nye tapeter i dyreprint (!) til notisbøkene de selger. Og da hadde hun seff tenkt på meg. Det er jo en kjennsgjerning at noen av oss førti-plussere går bananas på dyreprint-fronten og jeg har jo som kjent forlengst sluttet å skamme meg over det.

DSC05532Så denne lekre slangeskinnsprinten med struktur, falt jeg simpelthen pladask for! Du kan kjøpe din egen i mange forskjellige design og støtte det gode formålet til Lønn som fortjent på nettsiden deres her. Min slangeskinns-notisbok blir i hvert fall med meg til Paris nå på fredag.

DSC05508Da skal nemlig både jeg, redaktør Torunn Pettersen, fotograf Trude Westby og hele fem av Norges desidert kuleste damer, avgårde på det som nok vil gå inn i historiebøkene som tidenes jentetur. Det er lagt opp til både covershoot ved Seinen og en halsbrekkende hinderløype gjennom noen av Paris sine bedre restauranter, kulturopplevelser og rariteter. Så her er det bare å skaffe seg et abo på Tara skal du få med deg hele herligheten på trykk litt senere i år.

DSC05518Jeg har ligget i knallhard trening i Tøyenbadet som vanlig for å holde ut en så ellevill langhelg. Og selv om jeg søndag ble litt irritert over alle hipsterungene som blokkerte inngangen til Tøyenbadet på grunn av Mini-Øya, sånn at jeg måtte åle meg rundt hele Tøyenparken, klatre opp en bratt skrent og skli litt rundt i gjørme for å komme meg inn i bassenget, skal jeg i hvert fall gi hipster-foreldrene deres ett kompliment:

DSC05529De har klart å få innført original, Jamaicansk Red Stripe-øl i allminnelig salg i Norge! Bottled and brewed in Kingston Jamaica på ordentlige tjukkasflasker slik seg hør og bør. Det er jo bare kjøpesterke hipstere som kan stå bak sånt, mener jeg.

Og som kvart Jamaicaner visste jeg jo seff å verdsette denslags over gårsdagens utepils som måtte foretas innendørs her på Grønland, grunnet de apokalyptiske mengdene regn denne sommeren så langt har bydd på. Men i Paris er det meldt sol! Sees ved Seinen.

Leave a Comment

Throwback Thursday

Hashtaggen #throwbackthursday har jo blitt et fenomen på sosiale medier der både vanlige folk og kjendiser poster gamle bilder av seg selv og mimrer om svunne tider. I går hadde jeg litt av en throwback thursday selv under møte med Tara-redaktør Torunn Pettersen og fotograf Trude Westby.

DSC03858Jeg og Trude er gamle venner og kolleger og jobbet blant annet sammen i kvinnepressen i overgangen til totusentallet og deromkring. Nå er hun fast ansatt fotograf i Varner-gruppen, men har fått litt permisjon for å bli med meg og Tara på en aldri så liten svipptur jorda rundt.

Vi leker ikke magasin i Tara så i år klinker vi til med en både nyskapende, arbeidskrevende og kostbar reportasjeserie fordi våre lesere fortjener det. Til uka kommer også Tara`s 10 års jubileumsnummer i splitter nytt design så det er bare å glede seg.

Tara`s makeover ble feiret med kake på forlagshuset i dag og det må jeg bare si altså: Tara er nok det eneste kvinnebladet i verden der du kan gå ned i vekt med marsipankake. Er det rart jeg elsker dem?

10437618_10155203288205459_4306315420864069674_nEn ting har i hvert fall et langt liv som dvergflodhest lært meg og det er at skal du oppnå varig vektnedgang, må du ikke bare trene og spise sunt, men også unne deg litt kos en gang i blant!

Men tilbake til Trude og throwback thursday. Det er ikke bare på grunn av hennes talenter som fotograf at vi har hyra henne inn til denne jobben. Jeg og Trude har nemlig alltid hatt usedvanlig flaks når vi har reist på reportasjetur sammen.

Blant annet er vi noen av svært få journalister i hele verden som har hatt Abu Simbel-tempelet i Egypt helt for oss selv. Og det til alt overmål på en av to dager i året da solen slår inn tempeldøren og treffer statuen av Ramses innerst inne.

718128583_abu_simbelVanligvis er tempelet så oversvømt av turister at du ikke kommer deg inn døren en gang, men siden dette var noen dager etter ellevte september 2001, en av hovedmennene bak terrorangrepet viste seg å være fra Egypt og hele den vestlige verden var grepet av total muslimpanikk, var landet praktisk talt ryddet for turister.

Jeg og Trude var derfor de eneste utenlandske passasjerene ombord på Flash Airlines ( jupp, mindre passende navn situasjonen tatt i betraktning, skulle vi nok lett lenge etter) fra Luxor til Aswan der Abu Simbel ligger. Litt flaks skal man ha.

DSC03864Forrige gang vi var i Afrika fikk vi altså et av kontinentets største turistattraksjoner helt for oss selv. Om en drøy uke går turen til nabolandet Etiopia og hovedstaden Addis Abeba. Det blir spennende å se hva slags flaks vi får der.

Det sies jo at man ikke skal dvele ved fortiden eller tro ting kan bli som de var. Det er nå en sannhet med modifikasjoner mener jeg. At enkelte ting gjør seg best begravet i fortiden ble jeg likevel minnet om i dag da jeg lunsjet med Dagbladet Magasinet`s Eirik Alver på Østbanehallen.

DSC03872Det var han som portrettintervjuet meg for Magasinet midt under kreftbehandlingen i 2013. Anledningen for lunsjen var at jeg skulle få Finn Graffs originaltegning av meg ved vinduet på gravlunden der jeg bodde da.

graff 004DSC03874Jeg har overhode ikke noe behov for å gjennoppleve det kreft-helvete eller den cellegiftkuren på noe vis, men samtidig syns jeg jo Graff begikk en fantastisk tegning og ville aldri vært foruten den på veggen i dag. Jeg ser jo så godt at det er meg der inne bak blikket med døden og gravlunden spøkende i bakgrunnen.

DSC03879Så kanskje er det heller slik at fortiden har skapt den vi fortsatt er og at vi ikke bør glemme å ære den for det ved å hente den frem igjen av og til, plukke ut det beste, kaste det som ikke funka og bygge litt fremtid på fortidens bragder.

Det blir ikke Flash, men Turkish Airlines til Addis, men jeg og Trude går likevel all in med en ny og forbedret utgave av 2001 sitt dreamteam og med fortidens flaks friskt i minne.

Leave a Comment

Lost in translation…

Det er faktisk størrelsen det kommer an på. I hvert fall når det gjelder badetøy for menn. Jeg befinner meg som dere vet i Brasil der jeg hadde tenkt å unne meg min første ferieflørt* siden nittitallet. Riktignok er jeg ikke her på ferie, men på jobb for Tara, men hva jeg bedriver i nattens mulm og mørke har jo ikke redaktør Torunn noe med eller hva? Man er da singel og det vinterbleke utvalget hjemme i Norge har ikke fristet videre så jeg tenkte at en litt solbrun og fyrrig brasilianer kunne være tingen å innlede vårsesongen med. Den gang ei.

Kall meg sær, men jeg liker å skrelle bananen før jeg spiser den. På stranda her nede får du hele banana-spliten servert rett opp i trynet med nøtter og det hele uten å ha bestilt den en gang. Den brasilianske bademoten for menn overlater ingenting til fantasien og alt til brekningsrefleksen. Minimale og pintrange bikinitruser er standarden for gutta på beachen enten de er av det muskuløse, lille nette eller hårete hvalross-slaget. Praktisk talt transparent bikinitrusestoff avslører også hva hele fruktfatet inneholder lenge før du får tatt stilling til menyen som sådan.

Jeg kunne muligens kamuflert min gode smak ved hjelp av mørke solbriller og et par liter av  nasjonaldrinken Caipirinha som består av lime, sukker, is og meget generøse mengder av den lokale sukkerspriten Cachaça. Første drink kjennes som en ørefik, den andre som en slegge i hodet og etter den tredje ryker nok synet også så da burde ikke trange badetruser stå i veien for den generelle estetikken, men prøver du å uttale navnet på drinken samt spriten den er laget av, skjønner du kanskje at man møter et par andre utfordringer på sjekker`n her nede også. Her går det i Spanglese for alle penga.

Spanglese er et språk kombinert av spansk, engelsk og litt portugisisk – og da utelukkende verb og substantiver. Praktisk talt ikke en kjeft snakker engelsk, i hvert fall ikke her i Pipa. Spør du etter veien svarer de tiktignok velvillig, men da utelukkende på sitt portugisiske morsmål. Noen kan imidlertid litt spansk og enkelte noen engelske gloser. I tillegg har vi en lommeparlør på portugisisk og voila: Spanglese!

Spanglese inneholder også mye forsterkende ord som «mucho» og «grande» for å understreke det skrikende behovet tretti graders varme gir etter vann på flaske for eksempel. I tillegg blir det en del bastarduttrykk som da jeg løp rundt på hotellet og lette etter lesebrillene mine og gestikulerte med fingrene som kikkehull rundt øynene mens jeg fortvilet utbrøt: Lost brillos!

Den lille spansken jeg kan, plukket jeg for øvrig opp i Havanna på Cuba i forbindelse med min tidligere nevnte ferieflørt på nittitallet. Når jeg tenker meg om kan jeg vel kanskje ikke bare skylde på små truser for min manglende gjennomføringsevne her i Brasil. Cubas prins het Ramon som han uttalte med rullende Rrrrrr og var alt en ferieflørt skal være: Høy, muskuløs, svart, vakker, entusiastisk og med et velassortert fruktfat pakket inn i badebukser av dannet størrelse. Rrrramon snakket ikke engelsk, jeg ikke spansk, men natten var varm, mojitoen iskald og hotellet veldig nærme.


Når man mangler talens språk tar man det gjerne igjen med kroppspråk som da jeg prøvd å formidle tapet av brillene mine her i Brasil. På Cuba snakket jeg nok litt høyere for å si det sånn for da jeg to år (!) etter møtet med Rrrramon satt i en hestedrosje på Plaza Cathedral i Havanna med fotograf Trude Westby og skulle gjøre reisereportasje, ble jeg utsatt for mitt livs hittil pinligste opplevelse.

Hva faen er greia med han der? spør Trude og peker to hundre meter tvers over torget mot en mørk og høyreist mann som står og vifter med begge armene over hodet og roper «Noruega! Noruega!» før han setter fart og kommer løpende mot oss med et salig glis i trynet. Da jeg skjønte det var Rrrramon røsket jeg fortvilet i kusken for å få ham til å piske i gang øket foran oss, men nok en gang kom språket i veien. Trude var ikke synlig imponert etter en halvtimes gestikulering og falske lovnader om å møte Rrrramon igjen senere på kvelden. «Du må virkelig ha gjort inntrykk», kommenterte hun tørt. Jeg rødmet resten av dagen, men insisterte hardnakket på at jeg bare var solbrent and I am sticking to my story! Very mucho!

*Ferieflørt = Hemningsløs one night stand med tropisk skjønnhet utenfor Norges grenser der manglende språkforståelse fører til pinlig høyrøstet kroppspråk.

Leave a Comment