Tag Archives: Tove Nilsen

Titt-thai og bye-bye

Da driver vi og pakker sammen for å forlate Thailand for denne gang. Det er litt trist for på tross av ribbeinsbrudd og data-kræsj har vi storkost oss her i Ao Nang og jeg er kjempeglad for at favorittbamseparet mitt Robert og Jörgen hjemme i Norge tipset meg om dette stedet som de reiser til så ofte.

Neste gang tar jeg dem med som guider for det ble jo litt begrenset hva jeg rakk å få med meg nå, neddopa i smertehelvete som jeg var noen dager av en ellers kort ferie. Ao Nang er nemlig det perfekte utgangspunkt for båttur til diverse paradisiske strender og öyer i Krabi-regionen.

IMG_7150En smule bortskjemt som jeg er etter mange år med små strender og bukter praktisk talt for meg selv i Port Antonio på Jamaica, må det jo påpekes at masseturismen har gjort sitt inntog for godt også i Krabi.

Det er jo for eksempel en smule ironisk at stranden der filmen The Beach med Leonardo DiCaprio etter boken ved samme navn, ble spilt inn, nå er så tettpakket med turister at det er verre enn Tokyo i rushtiden som Robert treffende nok beskrev det.

IMG_7158Men som dere ser klarte vi nå likevel å få klemt inn et bilde med den karakteristiske The Beach-utsikten uten altfor mange skjemmende båter og turister. The Beach handler jo om nettopp behovet for å tilrane seg et eksklusivt paradis uten adgang for andre, men også om den höye prisen man må betale for en slik eksklusjon.

IMG_7121Det er ganske underlig det der. Vestlige turister er ofte veldig opptatt av at reiseopplevelsene de kommer hjem og forteller om er eksklusive og genuine. Folk som drar til eksotiske reisemål klager ofte over at kulturer, stammer og strender er blitt så altfor modernisert. Som om verden der ute burde bevares som et slags museum til forlystelse for de rike.

IMG_7168Jeg diskuterte akkurat dette med forfatter Tove Nilsen da vi reiste sammen til Kreta i fjor og hun hadde et interessant perspektiv. Hun mente dette behovet for at reiseopplevelser skal være så genuine og eksklusive, ikke handler om reisen i det hele tatt, men om oss selv.

Vi vil gjerne smykke oss med eksklusive opplevelser i håp om at de også vil gjöre oss selv mer eksklusive og interessante i andres öyne. Resultatet blir ofte et jag etter det som ender med å bli kunstig «genuine» opplevelser. Virkeligheten er jo at turismen i seg selv forandrer både reisemålene og opplevelsen av dem.

IMG_6976Selv syns jeg det kan være hysterisk göy med klassisk masseturisme innimellom, men da er det ikke reisemålet jeg studerer, men turistene rundt meg. Som da vi tok en heldagstur til Phi-Phi-Islands med speedbåt forleden.

Jeg hadde jo ikke ribbein til å snorkle, men jeg tror jeg var mer underholdt enn hele båten til sammen bare av å sitte å se på de andre der de kavet rundt.

IMG_7172Spesielt inderen til venstre i båten vår over. Han og en kamerat hadde aldri sett saltvann för og kunne absolutt ikke svömme, men uti skulle de!

Seff med det resulatet at redingsvestene de ikke klarte å feste godt nok, skled opp over hodet, drukningsdöden glefset dem i hælene og hele mannskapet måtte stupe uti for å hindre at India mistet to statsborgere på fremmed hav.

Da de ble halt opp i båten som to slöya torsk, klarte jeg rett og slett ikke la vær å le höyt enda hvor vondt det gjorde i ribbeina eller hvor ondskapsfullt det virket. Det kan nemlig være minst like göy å snorkle etter mennesker som fisk.

IMG_7175Derfor var det også morsomt å hooke opp med to jenter jeg ellers bare kjenner fra debattforumet på gaysir.no, der jeg som dere vet henger en del. Jeg liker å möte fremmede sånn og det ble en hyggelig kveld i Ao Nang og formiddag på Railey beach.

IMG_7181Men nå er vi altså ved reisens slutt for denne gang. Det blir ingen salme, men med et sprengferskt nytt år i vente, drar jeg hjem med et par önsker i kofferten.

Jeg önsker at strålebehandlingen jeg nå skal begynne på vil gjöre meg kreftfri for godt og at verdens turister og fastboende kan begynne å dele mer av seg selv med hverandre fremfor å bare stirre på hverandres rariteter som aper i bur. Godt nytt år!

IMG_7016

Leave a Comment

Med Tove Nilsen til Kreta

Da det ble klart at jeg skulle til Kreta med Tove Nilsen, må jeg sant og si innrømme at jeg gruet meg litt. Hun er jo en ganske lavmælt person mens jeg, hvis jeg skal være helt ærlig og det skal man jo, både er ganske høyrøstet og ganske så bråkete. Av alle de seks damene vi har reist med i reportasjeserien «Mitt sted på jorden», var det faktisk Tove jeg trodde jeg kom til å matche dårligst med. Men så ble det altså ikke sånn.

kreta5 110

Å få tilbringe en uke på Tove Nilsens Kreta med Tove selv, var et sant privilegium. Det gikk ikke lange tiden før vi helt glemte at vi var på jobb og bare ga oss over til samtalen. Og hvilken samtale det var. På sitt lavmælte og stillferdige vis er nemlig Tove Nilsen ikke bare en tenkende kvinne, men også ganske så sprelsk i sine tankesprang.

kreta5 162

I en uke satt vi derfor rundt bordene på tavernaene og ute ved havet og snakket om livet, døden, havet og kjærligheten like lett som turistene rundt oss diskuterte menyen og som dere kan lese mer om her. Uten å bli flaue og brydd slik man gjerne blir når store tema tas opp i sosiale sammenhenger og uten å føle oss det minste beklemt. Det var en opplevlse til ettertanke og Tove Nilsen et bekjentskap som har satt spor i meg for alltid.

kreta4 002

Så når jeg begynner på cellgiftkuren på mandag og blir liggende mye hjemme, er nattbordet allerede forlengst stablet med Tove Nilsens samlede verker. Noen av bøkene har jeg lest før, mens andre er nye for meg, men alle skal leses igjen. Det gleder jeg meg til.

Se flere bilder fra turen på Tarapi sin Facebookside her og sjekk ut filmen fra reisen her:

 

Leave a Comment

Gammelrosa videoblogg fra en kreftprosess

Det begynte med at jeg og fotograf Xenia Villafranca satt på Kreta og drakk vin med Tove Nilsen for et par uker siden. Det var bare en liten uke til jeg skulle opereres for puppekreft og jeg var allerede spylei av hele det lyserosa brystkreft-universet jeg plutselig hadde fått VIP-pass til ved å stå frem med kreftdiagnosen.

Vi mente alle det hadde vært fint om noen kunne by på en litt annen fargesjattering i dette rosa-universet. Siden jeg har sluttet å skamme meg for ganske mange år siden, fant jeg og Xenia ut at gammelrosabloggen her på Tarapi måtte trå til. Xenia meldte seg frivillig som ekstrem-rølpe-dogme-dokumentarist med «snæpper`n» som vi kaller det lille Canon G12-kameraet vi begge har.

ullevål3 011

Men jeg hadde nok aldri turt å la noen andre enn nettopp Xenia Villafranca slippe så tett innpå meg med kamera i en så sårbar situasjon. Her snakker vi jo ikke halv-flatterende bilder tatt i riktig vinkel eller styla byline-bilder, men veldig rå og bokstavelig talt usminka og attpåtil levende bilder fra en virkelighet jeg helst hadde vært foruten.

Jeg og Xenia ble kjent da vi laget kokeboken om stunt-kokken Mona Halvorsen og siden har det vært et vennskap og profesjonelt samarbeid på steroider. Livet har lekt med oss begge og selv om vi er ganske så forskjellige, har vi etabelert et nært vennskap og profesjonelt samarbeid som gjør at jeg har full tillit til henne som både fotograf og menneske.

309315_184157344986469_6612732_n

Noen vil kanskje kalle det over-sharing og intimitetstyranni, men dem om det. Jeg vet i hvert fall at da jeg lå i fosterstilling på sofaen i tre døgn og googlet da jeg først fikk diagnosen, hadde jeg reist meg opp og dratt ut og feiret livet langt tidligere hvis jeg hadde funnet en gammelrosa og usminka kreftblogg. En gammelrosa videoblogg som ikke prøvde å servere meg noe annet enn sitt eget, skeive perspektiv på livet med døden innabords.

pinse1 024

Så sånn ca. annenhver uke fremover vil derfor jeg og Xenia by på litt videoblogging her på Tarapi. Veien blir til mens vi går og vi satser ikke på å vinne noen sløyfer med dette, men kjenner at vi tror vi gjør noe som er litt vesentlig, både for oss selv og kanskje også for noen av dere andre.

Følelsen av at det kanskje kan bli litt vesentlig til slutt, ble behørig styrket på torsdag da kronikken «De tar livet fra meg med lykke» som jeg skrev for NRK, ble den mest delte på sosiale medier i Norge den dagen i følge Aftenposten.  Det hadde jeg aldri trodd og det fortalte meg at det kanskje er fler som savner litt andre stemmer der ute i lykke-Norge.

Mange kommentarer i etterkant har likevel tolket meg dithen at jeg mener alle med kreft bare skal legge seg til som tante Augusta og sørge over livets jammerdal, men det kunne ikke være lenger fra sannheten. Jeg har aldri sagt at livet med døden innabords ikke også er morsomt. Ja takk, begge deler:

 

 

Leave a Comment

En helvetesuke med kreft

I går ble jeg operert for brystkreft og i dag åpner jeg Aftenposten og ser at det går mot verneplikt for jenter i Norge også. Jeg foreslår at Forsvarsministeren umiddelbart tar kontakt med meg for et skreddersydd opplegg til ny helvetesuke som virkelig kan gjøre kvinner av norske småpiker.

Jeg kan tilby et skuddsikkert opplegg basert på denne siste uka i mitt eget liv, som vil lutre selv den mest hardbarka rosablogger for et liv på slagmarken. Vi begynner med en landing på Gardermoen midt på natta etter en reportasjetur Til Kreta med Tove Nilsen der lommeboken med hele reiseoppgjøret blir liggende igjen på flyet, flyet er sendt til hangard og ingen kontakt kan oppnås med selskapet.

Så øker vi på med at mobiltelefonen blir stengt fordi man i alt kreftstresset har glemt å betale regningen så man ikke får ringt hittegodsen og må sette seg på flytoget på lykke og fromme igjen klokken syv om morgenen neste dag etter tre timers søvn.

ullevål3 002

Glem for guds skyld ikke å bake inn i miksen at dette også er dagen du har deadline på et timeslangt kåseri-manus til «Sommer i P2″ på NRK på 20 000 tegn som du overhode ikke har rukket å tenke på før nå og som skal sendes neste torsdag den 20. juni. Oppgaven må gjennomføres utover natten på ren viljestyrke før du grytidlig neste morgen må på Ullevål igjen å få lagt inn kontrastvæske før operasjonen.

Fordi du har fått det for deg at du har noe vesentlig å si om livet og sånn, så har du da selvfølgelig med deg fotograf Xenia med filmkamera fordi du har planer om å videoblogge litt fra kreftprosessen fremover. Men når de sender deg inn i enda et sånn MR-lignende røntkenrør som sist, så angrer du litt siden du får panikkanfall igjen, men trøster deg med at legene har satt deg på blodtrykksmedisin som nok vil forhindre infarkt denne gangen også.

ullevål3 011

Og så må du innom et møte på Tara før det neste morgen bærer opp i studio på Marinlyst for innspilling av programmet du har skrevet manus til, vel vitende om at du har dårlig tid, skal møte Agderposten for et kreft-intervju rett etterpå, før du skal hjem og poste film, bilder og blogg for Tara fra en tur med Anne B. Ragde til Svalbard.

På vei ut av drosjen fra NRK og inn til intervju med Agderposten, ringer mobilen du nå har fått åpnet etter endelig å ha lokalisert lommeboken på Gardermoens hittegods etter mye om og men. Du blir angrepet av en akutt følelse av at du ikke bør ta den, men gjør det likevel. Og det er da beskjeden som gjør småpiker til kvinnfolk kommer: Beklager, men din mor er død.

ullevål3 010

Det er da verden stanser opp litegranne, alt går i sakte film og du kjenner du bare har lyst til å legge på uten å svare, men du svarer likevel. Ja, det var jo på mange måter et ventet dødsfall, men likevel veldig brått. Ja, jeg kommer til Grimstad og ordner med boet så snart jeg er kreftoperert og har vært til kontroll. Jada. Jo. Joda. ok.

Og så gjennomfører du intervjuet med Agderposten, du poster innlegget med Anne B. Ragde. Du gjør det for du kan ikke annet, vet ikke hva annet du skal gjøre. Og så står du opp klokken fem igjen neste morgen for å dra til Ullevål igjen. Du tar deg god tid, du vet du må dusje, pakke en liten bag for overnatting hos Turi, for du får ikke lov av legene til å være alene det første døgnet.

ullevål5xenia 009

Og da finner du den. En liten melding på mobilen fra den fine halvsøsteren din Ida på 17 år. Og den utløser skredet. Du gråter i dusjen, du gråter i bilen til Turi på vei til Ullevål. Du gråter som om du var et hjelpeløst barn igjen. Du gråter fordi du er rørt, du er redd og gruer deg så jævlig til å skjæres i og du gråter for alt som kunne vært, men aldri var og aldri vil bli med din mor.

Men når du til slutt ligger der på operasjonsbordet, er du bare utmattet, takknemlig, overgitt og lengter etter å bli lagt i narkose, få en liten pause fra tanketoget, stresset, maset, livet. Og når du våkner igjen er du bare så inn i helvete lykkelig for at du ikke døde på slaktebenken likevel og at alt har gått bra og at gråten har stilnet, at du rett og slett kjenner deg lykkelig.

Men neste gang en journalist eller noen andre idioter spør meg hvorfor livsmottoet mitt er at «livet er ikke for pyser», ber jeg dem ta seg en bolle og heller prøve å leve litt selv!

ullevål5xenia 017

 

Leave a Comment

Kreta-døgn ved havet

Vi er egentlig her på Kreta sammen med Tove Nilsen for å gå i fotsporene til hennes populære roman «Kreta-døgn». Vi er de første journalistene hun noen gang har valgt å vise sitt elskede Kreta til. Men egentlig sitter vi bare stille og snakker. På strendene, tavernaene, i fiskebuktene, i grottene og på de greske gravlundene med sin hvite marmor og sprakende plastblomster.

kreta5 158

Vi snakker om livet, havet, døden og kjærligheten. For når alt kommer til alt er det ikke noe mer å snakke om her i verden. Likevel er vi skjønt enige om at må vi redigere ned våre samtale-tema ytterligere for å få plass på de ti sidene Tara har gitt oss til rådighet, så står vi igjen med havet. For bare havet er stort nok til å romme dem alle likevel.

kreta4 002

Min absolutte favoritt-roman gjennom alle tider er ei tynn lita flis av en fortelling om en mann som drar ut på havet for å fiske, fanger en fisk, mister den og drar hjem igjen. Den er skrevet av Ernest Hemingway og heter «Den gamle mannen og havet».

Den er stor fortellerkunst på sitt mest brutale. Ordene er like enkle som fortellingen selv; hugget ut og inn til beinet som de er, treffer de som nådeløse økseslag rett i hjertet av hva det vil si å være menneske, å skulle leve og måtte dø.

kreta5 031

Og akkurat som havskilpaddene som kommer inn her til Chania havn for å legge sine egg hvert år og som Hemingway også bruker som et nådeløst vakkert bilde i boken, så fortsetter hjertet ditt å blø lenge, lenge etter at øksen har truffet. Når fiskerne slakter havskilpadder banker nemlig hjertet synlig videre inne i slaktet flere timer etter at dyret er dødt. Det er sånt vi snakker om her på Kreta nå.

kreta5 058

Med en kreft-diagnose innabords som jeg har fått, fortoner døden seg like lekende lett å snakke om som livet. Plutselig har du jo stått der ansikt til ansikt med din egen dødelighet, skreket, grått og protestert, helt til den siste skjelvingen ga seg og du ikke lenger var redd, bare sår, bare sliten, bare lamslått og bergtatt av vissheten om det helt enkle mirakelet at det bare er døden som gir liv til livet. Uten døden ville vi hatt lite å skåle for og ingenting å feire.

kreta5 120

Minn meg bare på at skulle jeg mot formodning stryke med av denne kreft-driten til slutt, så må jeg ikke gjøre som grekerne og feste et bilde av meg selv til gravstenen. Og skulle jeg likevel finne på å følge en slik ortodoks middelhavs-skikk, så tips meg for guds skyld om å ta av meg sobrille-lesebrillene først!

kreta6 017

Jeg har en tendens til å ligne på Fleksnes med de lesebrillene på som det er, og gudene vet hva slags fremtidige entertainere jeg vil minne om etter min død. Det slo meg i hvert fall at han som hadde lagt seg under marmoren på gravlunden vi besøkte i går, gjorde det lenge før Gagnam Style begynte å herje hitlistene eller Kim Il Jung kom til makta.

kreta5 160

Og skulle det være dårlig sommervær der hjemme, syns jeg dere skal drite i det, ta en liten sommerferie fra alt pisspreiket likevel og snakke litt om havet eller lese Ernest Hemingway i stedet. Aller helst begge deler:

«The clouds were building up now for the trade wind and he looked ahead and saw a flight of wild ducks etching themselves against the sky over the water, then blurring, then etching again and he knew no man was ever alone on the sea.»

kreta6 038

Og på fredag kan dere tune inn på NRK P2`s Ekko og høre meg snakke enda litt mer her nede fra dypet av de rosa puppekreft-katakombene hvis dere vil. Snakkes etter operasjonen på Ullevål den 13. juni!

 

Leave a Comment