Tag Archives: The Suite

Frisyretriks for kreftpasienter

Skal du på cellegift som du mister håret av, er det ikke noe å lure på: Skrell av deg hele driten før du begynner. Å stå å dra av seg håret i laser etter hvert som det løsner fra hodebunnen av seg selv, er ikke noe du ønsker å oppleve.

Nå som jeg er glattbarbert, har jeg bare et par døgn senere blitt noenlunde vant til mitt eget, nye speilbilde, Jeg har også allerede rukket å bli komfortabel med å skremme personalet på nærbutikken sånn som i går da en ansatt skvatt inn på kjølelageret da han så meg. Bunnpris må være den mest ræva nærbutikk-kjeden i hele landet så dette hadde de long time coming uansett! Dette skal gå greit.

skalpering 110

Og føler jeg ikke for å å stikke skallen frem, har jeg jo de lekreste turbaner designet av Maiken Berg til å sette på hodet. En ting vet jeg i hvert fall sikkert: Når jeg snart skal opp på Ullevål for å få den første, intravenøse cellegift-kuren, skal jeg stille med blomster på hodet!

Gammelrosa-videobloggen presenterer – Frisyretriks for kreftpasienter (NB! XXX-rated, kun egnet for seere over 18 år):

 

Leave a Comment

På hengende håret

Da har jeg skalpert meg. Cellegift-programmet fra Ullevål var ubønnhørlig: Både hår, øyebryn og vipper vil falle av. Håret først, vipper og bryn litt senere. Så i stedet for å stå og dra av meg håret i klumper og laser som et levende lik om et par uker, gikk jeg og frisør Haakon på The Suite proaktivt til verks med barbermaskinen.

skalpering 092

For meg føltes det deilig. Det er noe med å gripe den lille kontrollen du kan i en ukontrollerbar situasjon. NOE kan i hvert fall jeg bestemme i denne bedritne kreftprosessen liksom. Xenia var seff behørig til stede og filmet hele greia til gammelrosa-videobloggen som vi legger ut senere i uka. Den når nok ikke opp til samme antall klikk som andre rosabloggeres hårstylings-videoer, men vi sparer i hvert fall ikke på noe!

skalpering 095

Jeg har heldigvis vært skalla før, riktignok i et anfall av ungdommelig fashion-overmot som 16-åring for ca. femti kilo siden, men sjokket var derfor ikke like stort som det kanskje ville vært for andre som aldri har sett sin egen skalle. Xenia begynte riktignok nesten  å grine og kjempegøy kan ikke jeg heller si at det var, men let`s face it: Det er bare hår! Å ikke gå på cellegift og bli skalla er jo liksom ikke noe alternativ. Hva er vel noen never hår mot selve livet?!

skalpering 107

Etterpå feiret derfor både jeg, Haakon, bestevenn Roy og Xenia, livet med en flaske Moet champagne på trappa til salongen. Sommerkvelden var varm, noen glante, men selv var jeg mest fascinert av hvor deilig det var å kjenne sommerbrisen kile meg i skallen.

skalpering 110

Etterpå bar det ned til Teddy`s Softbar og Maiken Berg, kunstneren som skal lage hodepynt og kreft-turbaner for meg, til bruk de dagene jeg trenger litt varme på hodet eller bare vil pynte meg. Hun har klekket ut en helt sinnsykt genial turban-patent som selv jeg klarer å knyte på meg. Det er basically en slags harness for hodet. Kinky!

skalpering 004

Ved første øyekast kan de basene hun har laget til meg så langt, minne om sånne kyser Amish-damer går med, men med noen knuter, et sjal og alle de humlene, blomstene, biene, fuglene, sommerfuglene og drueklasene Maiken er i gang med å lage som tilbehør til dem nå, blir kysa raskt transformert til en kick-ass liten hode-statement som vil minne både meg – og kanskje også de som ser meg – om at livet kan være så gøy at hår ikke en gang teller som noe i nærheten av vesentlig i miksen.

skalpering 019

skalpering 051skalpering 030

For når alt kommer til alt var det på hengende håret at ikke kreften vant over livet i denne runden her. Jeg har bare flaks som slapp unna uten spredning og nå bare skal cellegift-behandles for å ta kverken på eventuelle kreftceller som har sneket seg unna kniven. Kreft rammer blindt og urettferdig, akkurat som livet selv. Noen dør mens andre får leve, men alle må vi huske å leve før vi dør. Jeg har aldri forstått hvorfor så mange ser ut til å glemme det.

skalpering 062

Leave a Comment

Death by Unga Bunga

Da har jeg i hvert fall funnet ut hvordan jeg kommer til å dø. Frilanslivet med kreft er ikke noe for pyser. På mandag skal jeg inn på Ullevål og få beskjed om hva slags cellegift jeg skal på og hvor lenge. Etter det har jeg booket time for skalpering hos bestevenn og frisør Haakon på The Suite. Jeg kjenner at jeg trenger å øve meg litt på å være skalla før håret detter av av seg selv.

xeniafilmathene 013

Men som frilanser er det ikke bare å sykemelde seg og nyte velferdsgodene. Så for å sikre at jeg fortsatt har et sted å bo og mat i kjøleskapet de neste månedene, må jeg altså jobbe som en sinnsyk tulling med ADHD først.

Det innebærer å få i land alle intervjuer til en ny Tara-serie, legge opp løpet for faste spalter i Cupido og Blikk, forberede et kåseri jeg skal ha på Ibsen og Hamsun-dagene i Grimstad 9. August og seff prøve å rekke og forandre verden før det braker løs med intravenøs gift, kvalme og nedsatt immunforsvar som begrenser min bevegelse ute blant folk.

xeniafilmathene 014

Dette er nemlig også uka for å bli intervjuet. I går ble jeg intervjuet av Brystkreftforeningens medlemsblad Athene og i morgen skal jeg portrett-intervjues av Gaysir.

Og fordi jeg og fotograf Xenia som dere vet har bestemt oss for å videoblogge fra denne kreft-prosessen min fordi vi tror det kan vise seg å bli litt vesentlig til slutt, måtte jeg seff filme hele greia i går og bale med et stativ jeg ikke skjønner en drit av fordi det er viktig at kamera står stille, har vi fått beskjed om fra Tara-redaksjonen.

xeniafilmathene 015

Jeg ser jo at folk blir litt brydd når jeg sier jeg vil forandre verden. Særlig andre  jorunalister når de spør meg hvorfor jeg mener at min stemme er viktig her ute i blogg-universet. Hvem tror jeg at jeg er liksom?

Men hvorfor tror de at jeg gidder å stille opp på intervjuer hvis det ikke var fordi at jeg vil forandre verden? Jeg er jo ikke så tjukk i huet og tom i hjertet at jeg gjør det bare for å bli sett og kjent, selv om jeg vet at det er populært blant kidsa nå for tiden, liksom.

xeniafilmathene 017

Jeg har bare ett mål med alt jeg er og alt jeg gjør, og det er å prøve å sparke beina under den kvelende sosiale kontrollen vi alle lever under pisken til. Både på egne, men også andres vegne. Ikke gjør som mora di sier!

Tenk dine egne tanker, ta dine egne valg og slutt å være redd for sosiale sanksjoner fra folk, fe, samfunn og livspyser som tror de kan løfte seg selv ved å tråkke ned andre. Javel hvis folk ikke liker deg, peker nese eller ler av deg. Hvorfor bry seg om det? Det er jo du som skal leve ditt liv og det er også du som skal dø av det til slutt, ikke dem.

xeniafilmathene 016

Så får bare folk kalle meg naiv, høy på meg selv eller hva de måtte ønske. Jeg kunne ikke gitt mer faen. Jeg vet jo utmerket godt at jeg alene ikke klarer å forandre en dritt, men de kommer til å bære meg til grava midt i et forsøk på å få det til likevel.

Så da jeg og kompis Sveinung satt oss ned for å ta en velfortjent  utepils i sommer-Oslo etter intervjuet i går og fikk øye på en konsertplakat som reklamerte for et band med navnet «Death by Unga Bunga«, nikket jeg bare megetsigende til Sveinung: Hell yeah, de må vi sjekke ut!

xeniafilmathene 034

Leave a Comment

Men musa mi får de aldri!

Da jeg først leste om Musember i Dagbladet tenkte jeg at dette bare var nok et påskudd for Norges største nakendesk til å blåse opp et bilde av en bollemus i blonder, men etter å ha pløyd meg gjennom hele den nærmest ufattelig stupide artikkelen, skjønte jeg jo at det virkelig finnes en gjeng kvinnfolk i Stavanger som har satt i gang Musember på alvor. Og det foregår selvfølgelig på Facebook.

Kort oppsummert dreier Musember seg altså om at Simone Neumann (36) syns det er kjipt at bare gutta får gro hår med Movember-bart og mener at vi jenter fortjener å vise at vi bryr oss om kreftsaken ved hjelp av hårvekst vi også. Rosa sløyfer er ikke lenger nok for Simone. Nå skal vi la kjønnshåret gro helt til juleaften.

Bryr du deg om kreftsaken er det altså først julekvelden Simone mener det er opportunt å ta barberhøvelen fatt og trimme musepelsen igjen, men ikke en adventsdag før! Og enda befinner vi oss bare i første avsnitt av hennes korstog-mot-kreft-intervju med Dagbladet. Simones Musembere evner nemlig ikke å passe seg for fella og ikke gå i den: «Jeg er ikke feminist, jeg vil bare at jenter også kan vise at de bryr seg», sier hun til avisen. Sånn går det når man tenker med kjønnshåra sier jeg.

Jeg tok sporenstreks med meg musa mi til frisør og bestevenn Haakon Hauge på fabelaktige salong The Suite i Oslo for å trimme alt av synlig hårvekst i ren protest mot den totale fordumming av sydvestlandet. Hadde det vært noe tak i Stavanger-jentene så hadde de i det minste latt barten gro de også!

Som singel ser jeg i hvert fall ikke poenget i å la det gro der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Har jeg flaks får jeg knapt nok vist frem dotten min til utenforstående mer enn en gang i året og enda sjeldnere på sjølveste julekvelden!

Men også dette har Simone en løsning på. For å få vist frem at de deltar i Musember-kampanjen mot kreft, har jentene nemlig bestemt seg for å hekle symboler til å henge på jakkeslaget. Ikke av tovet og farget kjønnshår riktignok, det er vel bare feminister som kan tove garn av fittehår nå for tiden slik Simone ser det, men av butikk-kjøpt og seff rosa garn.

Men akkurat når du trodde denne kampanjen ikke kunne bli mer rosablond så får vi altså vite at symbolene jentene i Stavanger sitter og hekler er ROSA TREKANTER! Altså det samme symbolet Hitler-Tyskland tvang Europas homofile til å bære i konsentrasjonsleirene under Holocaust.

Og har du ikke satt kjønnshåret i halsen enda, vil jeg bare understreke at Simone er en funksjonsfrisk kvinne i fast arbeid etter å ha nytt godene av den gratis grunnskoleutdanningen de tydeligvis kaster som perler for lyserosa svin der oppe i Stavanger.

Utdannelse og folkeopplysning biter ikke på velferdsstatens rosablonde Facebook-aktører. Hjernene deres må være litt som de bedritne nye og elektroniske stemplingsautomatene vi har fått på bussene her i byen. Du drar kortet over dem igjen og igjen, men helvetesmaskinen nekter å lese det av.

Og før noen innvender at intensjonene til Musember-jentene sikkert er gode, må jeg få lov til å minne om at selv veien til helvete som kjent er brolagt med de beste intensjoner. Musa mi får de i hvert fall aldri!

Leave a Comment