Tag Archives: terror

Når mørket kommer

Permisjonshelgen min fra Radiumhospitalet ble ikke som jeg hadde tenkt. Det er jo ofte sånn. Du starter med allslags planer i optimistisk tro på at det er du som har kontroll over livet.

Fordi det finnes folk du elsker, fordi det er så mye gøy, slitsomt, vondt, godt og helt vanlig å tenke på og styre med, så har du rett og slett glemt at det til syvende og sist ikke er du som har kontroll over livet, men livet som har kontroll over deg.

DSC08663Det er menneskelig å glemme det. Det må faktisk være sånn. Ellers hadde vi aldri orket å leve. Så jeg begynte med det. To bestevenner og meg med sittepute fra Radium ute på godt kledd fortauspils på fredag, min første på over fem uker. Livet og bedring skulle feires.

DSC08682Men så kom denne sms-en fra min bestevenninne Trude på jobbtur og fotomesse i Paris og mørket kom veltende inn bakfra som en vegg, et lydløst sluk som får deg til å kjenne på en avgrunn helt tom for liv, bare svart.

trude (2)Hun satt på en naborestaurant til konsertstedet Bataclan og skulle spise middag sammen med sin nære venninne og kollega Tone da ondskapen, hatet og mennesker med liv uten mening tok over Paris.

Trude og Tone kom heldigvis fra det med sine egne liv i behold, men det var noen grusomme timer med teksting, frykt og lite batteri på telefonen der de gjemte seg på toalettet sammen med skadde og livredde mennesker mens det ble skutt i gatene utenfor.

DSC05560Trude elsker Paris, har bodd der og reiser dit ofte. Sist var både jeg og denne fantastiske jentegjengen med Lindmo i spissen også med da Trude tok coverbilde for Tara. Det er bare noen måneder siden nå. Livet kjenner ikke tid. Ikke døden heller.

1098147_10153135589725607_1856071281_nFor på lørdag, da Trude var trygg og mørket begynte å slippe taket, kom telefonen om at min elskede far var død og avgrunnen åpnet seg igjen. Denne gangen kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å falle.

Jeg skrev litt om alt han har vært da han først fikk kreftdiagnosen for et lite år siden. En bauta i livet er borte. Det er ikke flere ord. Ikke nå. Ikke enda. Nå er det bare mørke.

sengDet merkelige er at jeg har følt meg så nær min far de siste par ukene selv om jeg har måttet være borte. Jeg dro jo rett fra sykesengen hans i kjellerstua hjemme i Grimstad til Radiumhospitalet der jeg har vært innlagt siden.

I akkurat samme type seng, med akkurat den samme kladden over lakenet, med nøyaktig samme trykknapper for å heve og senke ryggen og det samme ekle, svette, spygrønne gummitrekket over madrassen under alt det hvite.

Jeg har ligget der og tenkt på hvor mykt håret på hodet hans ble etter cellegiftkuren og hvor glad jeg var for at jeg fikk klappe på det mens jeg var der og hvor intenst og jævlig jeg avskyr kreft og alt den gjør med mennesker.

052For han ble bare 71 år og var ikke klar for å dø. Ikke i det hele tatt. Men døden kjenner ikke tiden. Ikke livet heller. Det er det jeg har tenkt mest på denne helgen. Hvor vondt det er å elske og hvordan jeg aldri ville vært kjærligheten foruten likevel.

Og det er det jeg tenker på i dag når jeg er på vei opp på Radiumhospitalet igjen. Nå når islamismen får fotfeste hos Europas ungdom og fascismen brer seg over kontinentet med rop om stengte grenser. Nå når frykten for alle mennesker som ber til en muslimsk gud brer seg som en kreftsvulst selv om vi vet så mye bedre.

withsyriaVi vet at det til sammen har vært 48 000 terrorhandlingar i verden de siste fjorten årene. Vi vet at de til sammen har krevd over 107 000 dyrebare, umistelige menneskeliv. Vi vet at 82 prosent av de som ble drept i terrorangrep fra 2000 til 2013 ble drept i fem land; Irak, Afgjanistan, Pakistan, Nigeria og Syria.

Vi vet at bare i 2013 krevde 10 000 terrorangrep 18 000 menneskeliv. Vi vet at radikale islamistiske grupper som oppfordrer til vold i islams navn, står bak mye av denne økningen. Og vi vet at de fleste av ofrene deres er muslimer.

DSC077111Det snakkes mye om å holde hodet kaldt, men jeg tror det er enda viktigere at vi holder hjertet varmt. Vi er bare mennesker. Vi er svake, sårbare og vil aldri bli bra nok. Alt vi har er livet. Det er like dyrebart og umistelig for alle som elsker og blir elsket. Og det gjør vi alle sammen. For vi kan ikke annet. Vi er bare mennesker.

Det er ikke ofte jeg har gått ned for telling her i livet, men det gjør jeg nå. Batteriet er tomt og lyset har gått. Som frilanser er deadliner utsatt og oppdrag avlyst. Så har jeg oppfordret dere før så gjør jeg det igjen:

Støtt bloggen med å kjøpe et eks av boka mi Fuck tante Augusta til bare 199 fra forlagets nettbutikk her så har jeg kanskje til husleie i desember også. Del, klikk og spre. Så skal jeg selv klare å få ladet batteriet og slått på lyset igjen om en stund. Størst av alt er kjærligheten.

Leave a Comment

Sørlandsbussen joiner Axis of evil

Det er fjerde dag jul og jeg lider av posttraumatisk stress-syndrom. Nei, det er ikke fordi jeg har bakt pepperkaker, stresset med julegaver og all denne hjerteatakk-fremkallende førjulskosen folk belemrer seg selv og andre med. Julestemningen forlot meg på lille juleaften mellom Drammen og Risør et sted.

Jeg tar Sørlandsbussen til Grimstad to ganger i året. En tur hjem til familien i sommerferien og en i jula. Det går stort sett fint. Men noe har skjedd siden i sommer. Alt tyder på at Sørlandsbussen er blitt kjøpt opp av Al Qaida eller en sammenslutning tidligere ansatte ved Guantanamo.

Det begynte allerede på Oslo bussterminal. Busssjåføren var innleid ekstrahjelp i julestresset, kjørte egentlig Valdresekspressen og kunne derfor ikke veien til Sørlandet, noe han ga høyt og tydelig uttrykk for over åpen mikrofon under sin femti minutter lange samtale med sentralen på tomgang. Greit nok, noen forsinkelser må man regne med i jula, men det viste seg seff at terroren bare såvidt hadde begynt.

Blodtrykket steg som på et løpsk reinsdyr.

Man kan si hva man vil om sørlendinger, men særlig kjappe i avtrekket er de ikke. Når de da i tillegg insisterer på å ta alle juletelefonene fra bussen, begynner vanntorturen til CIA å fortone seg forfriskende for en stakkars jævel som må sitte å høre på knotet. De kommer faen meg ALDRI til poenget. Og hva er det med ellers reserverte nordmenn som med mobilen til munnen, slett ikke skjems for å legge ut om uønskede graviditeter, fyllekuler, gale eksmenn, kjipe venninner og traumatiske studieopphold i utlandet? Hallo! Det er ikke sånn at mobilmikrofonen magisk oppsluker all lyd som kommer ut av kjeften din! Vi hører deg vi andre også!

Verst var hun sytende, gamle hurpa som satt rett bak meg og telefonerte til absolutt alle hun hadde så mye som et halvt DNA-molekyl til felles med. Hun serverte en historie om eksmannen som prøvde å tilrane seg gravplassen hennes (!?) i fjorten versjoner med en stemme og et tonefall prikk likt den ene kua i Tine-reklamen som går på TV nå. Akkurat som Dagros, avsluttet hun også  hver  setning med et sånt passivt-aggessivt «jada», du vet? Arrrrgh!

Rett etter Drammen ble det klart at dassen hadde fryst og at vi ikke fikk det innlagte røykestoppet midtveis som vi pleier fordi Valdres måtte hente inn tapt tid. Det var selvfølgelig da min sidemann fant det for godt å starte en samtale om sine egne preferanser innen julemat.

Et sted mellom Drammen og Risør, rautinga til Dagros bak meg, oppskriften på julesylte presentert ved siden av meg, Valdres sine samtaler om veihenvisninger over åpen mikrofon, tissetrengthet, nikotinabstinenser og PMS i kombo med det jeg frykter må være symptomer på en tidlig overgangsalder, smalt det!

Blodtrykket steg som på et løpsk reinsdyr, jeg kjente det suse for ørene og et indre skrik presset seg opp gjennom strupen. Jeg snudde meg og brølte til Dagros at hvis hun ikke holdt kjeft, skulle jeg sørge for at gravplassen forble hennes med øyeblikkelig virkning, ga sidemannen et sikkelig dytt i sylta og skrek fremover til sjåføren at han kunne dra til helvete hjem til Valdres, han hadde ingenting på sørlandet å gjøre! Så ble alt svart.

Jeg kom til meg selv igjen da det viste seg at Sørlandsbussen ikke lenger stopper i Grimstad sentrum, men kaster passasjerene av som uønskete asylsøkere på E18. Da jeg trillet kofferten hjem i tjue minus, gledet jeg meg bare til å dra tilbake Jamaica igjen i februar. Der holder det nemlig å stirre myndig på en bråkete busspassasjer før han holder kjeft. Våpentettheten der er den høyeste i Karibia og ingen vet hva slags gode argumenter du bærer med deg i veska. Heldigvis for Sørlandsbussen lå det bare en pakke urørt Prince og en avslått mobil i vesken min denne gangen.

Will Ferrells geniale Bush-parodi med Axis of evil-talen.

Leave a Comment