Tag Archives: Tårnfrid

Ikke godt nok for de svina!

Da Otto Jespersen laget Nrk-humor av kvinnelige toppledere og latterliggjorde dem som både mødre, kvinner og ledere gjennom skikkelsen Tårnfrid, lærte en ung Anita Krohn Traaseth mye om hvordan det kom til å bli som kvinne i næringslivet.

de957c40-621a-4cdd-af93-ee6665f62589Tårnfrid var hun som ba fyren i bompengeringen passe sønnen sin og tvang ham til å spise sushi mens hun klapret rundt på høye karriere-hæler for å realisere seg selv og bedriften. Folk lo. Jeg lo. Det var veldig morsomt. Men latteren satt alltid litt fast i halsen.

Tårnfrid var nemlig først og fremst morsom fordi hun representerte et ekstremt brudd med forventningene vi hadde og fortsatt har til kvinner som «gode mødre» og omsorgspersoner. Ingen hadde ledd hvis Tårnfrid var karrieremann og ikke karrierekvinne.

23574260_10155606912765781_1904188802_nFortsatt får kvinnelige ledere, politikere og kjendiser journalistspørsmål om hvordan de klarer å kombinere jobb og familie, hva de har på seg og hva mannen deres syns om det de gjør. Alle spørsmål menn aldri får.

I neste utgave av Tara som er i salg på fredag, har jeg stilt administrerende direktør i Innovasjon Norge og forfatteren av bestselgeren Godt nok for de svina; Anita Krohn Traaseth, helt andre spørsmål i den nye Tara-serien min «Førtiårskrisa».

23574138_10155606911480781_303074411_nI år blir likestillingsloven 40 år. Som alle vi førti-plussere vet, kan førtiårskrisa være det beste som noen gang har skjedd oss. Endelig begynner livet som voksen. Mer enn et intervju ble det derfor en samtale med Traaseth om veien videre og et innblikk i en norsk og ekstremt mannsdominert virkelighet:

«Det er veldig få generasjoner kvinner som har levd med likestilingsloven. I Norge har vi kommet langt på mange områder, men i min bransje, IT og teknologi i store deler av norsk næringsliv, har likestillingen nesten ikke beveget seg fremover i det hele tatt hvis vi ser på hvem som sitter med makten», mener Traaseth og det vil hun gjøre noe med.

23574023_10155606910855781_1129749923_nDet var veldig morsomt å møte Anita. Ei dame jeg i utgangspunktet så på som veldig forskjellig fra meg selv med et svært annerledes liv, bare for å finne ut at pokker heller! Som norske kvinner i 2018 deler vi flere erfaringer, tanker og frustrasjoner enn vi tror. Som alle andre kvinner opplever også Traaseth å bli sett som kjønn først og profesjonell etterpå.

Hun er glad for at likestillingen har kommet i førtiørskrisa og tror vi går et unikt år i møte. Les mer om hennes erfaringer som norsk toppleder og hvor hun syns vi bør sette inn støtet i neste nummer av Tara i salg på fredag. For som hun oppsummerer ståa selv: Det er enda ikke godt nok for de svina!

Leave a Comment

Fuck tante Augusta!

Kan man tulle med kreft? Ja, selvfølgelig. Hvor mye kan man tulle med kreft? Det kommer an på hvem sin kreft du tuller med. Min kreft? Den kan jeg tulle med så mye jeg vil.

Jeg heter Lene Wikander og jeg har kreft. Jeg fikk det i går. Det vil si, jeg har nok hatt det en stund, men i går fant de den. I brystet. Det venstre. Et team av leger, radiografer og en mammografimaskin på det private kreftsenteret Aleris i Oslo halte og dro, presset og reiv i puppene mine helt til de måtte si det som det var:

Vi skal ikke lyve for deg. Vi skal være ærlige. Dette ser ikke bra ut. Du har det som ser ut til å være en ondartet svulst i venstre bryst.

aleris 003

Når de sa det lå jeg i et ganske mørkt rom. På ryggen. På en polstret benk. Jeg hadde ikke pute og i den stillingen uten pute får jeg alltid en sånn snorkerefleks selv om jeg er våken. Jeg liker ikke å ligge flatt på ryggen uten pute. Det kjennes som jeg skal kveles.

Han ene som sa det hadde briller og lignet litt på Derrick. Hun andre som sa det lurte på om jeg var veldig travel på en fredag. Om jeg kunne vente til neste undersøkelse litt senere. Om det var greit at helgestarten ble litt utsatt denne gangen?

Jeg tenkte at hun enten måtte være fryktelig dum eller i slekt med Tårnfrid så jeg bare snorket at joda, det hadde jeg nok tid til, kreft var ganske høyt på prioriteringslisten min denne helgen. Og så spurte jeg Derrick om det var greit at jeg satte meg opp mens vi pratet sånn at jeg slapp å ligge der å snorke så fælt. Joda, sa Derrick, det var greit. Og så spurte jeg ham om jeg skulle dø.

aleris 001

Neida, sa Derrick, du skal ikke dø. Ok, sa jeg. Det passer også veldig fint. Og så begynte Derrick å forklare masse greier om lymfene på sånn babyspråk siden jeg ikke hadde hørt ham så godt første gangen han sa det fordi jeg var mest opptatt av å ikke snorke eller kveles. Han sa sånne ting som at «hvis sykdommen setter seg i lymfevevet».

Så sa han at jeg etter alt å dømme har gode prognoser, at de mest sannsynlig ikke trengte å fjerne brystet mitt helt og da sa jeg at brystene måtte de gjerne fjerne hvis det var nødvendig, det spilte ingen rolle, jeg har hatt bryster ganske lenge, jeg vet hvordan det er, nå kan jeg helt sikkert klare meg uten bryster en stund.

Men da ble Derrick veldig sjokkert og så lenge på brystene mine der jeg satt på benken med bukser og støveletter på mens brystene mine hang der foran ham. Jeg har veldig store bryster. De synes veldig godt når de henger sånn uten BH eller bluse på. Derrick likte tydeligvis brystene mine. Han syns det var veldig sjokkerende at jeg kunne tenke tanken på å bare fjerne dem sånn.

aleris 002

Og så gikk jeg og bestevenninnen min Turi som fulgte meg, ut og satt oss i bilen og ventet på neste undersøkelse. Vi drakk vann og røyka. Det var litt kaldt så vi orket ikke å ha vinduene åpne så lenge. Til slutt kunne jeg nesten ikke se ansiktet til Turi inne i bilen og da vi åpnet bildørene for å gå inn til neste time, snudde noen seg fordi de trodde at all røyken som veltet ut skyldtes brann. Neida, det brenner ikke, sa jeg og gikk inn.

Og etter det gikk jeg og Turi hjem til henne og drakk oss fulle og skrev en kick-ass handlingsplan for det neste året med operasjoner, cellegift og stråling som vi kalte «Fuck tante Augusta». Hun var kusina til oldemor Antonette i Grimstad. Hun «la seg til» som de kalte det den gangen. Hun var sur og lei av livet for hun syntes ikke at livet var noe gøy så hun la seg i sengen for å dø. Der ble hun liggende i 23 år.

 

Leave a Comment