Tag Archives: Taraweekend

Fra høyfjellet til Ullevål

VIDEO: Det er sånn livet mitt er blitt nå for tiden. Opp som en bjeffende nakenhund den ene dagen og ned for full telling som ei våt bikkje på sofaen den neste. Når du går på cellegift blir du innimellom så sliten helt inn til beinet at du nesten ikke orker å blunke med øynene en gang, særlig de første dagene etter ny dose.

ullevålskalle 013

Derfor gjelder det å utnytte de gode dagene maks, noe jeg jo gjorde med å klinke til med foredrag på fjellet for 250 Tara-lesere forrige helg, før jeg skulle få ny dose gift på Ullevål nå på tirsdag. Etter tre dager rett ut på sofaen er jeg i dag klar for å driste meg en liten tur ut med venner og feire helg, men jeg tar det fortsatt pent.

Nå for tiden må jeg alltid ha taxi og/eller sofa og seng innen rekkevidde, for når man blir cellegift-sliten så blir man det helt akutt. Det er som om strømmen rett og slett går og du bare må legges til lading umiddelbart. Derfor var det ekstra gøy at jeg fikk en liten vitamininnsprøyting ved siden av cellegift-dosen denne gangen i form av ei fargerik, lita kruttønne av en utvekslingsykepleier fra Tanzania.

ullevålskalle 002

Let`s face it; det er rimelig kritthvitt i korridorene på Ullevål og da tenker jeg ikke bare på veggmaling og uniformer. Tanzania var egentlig stasjonert i Bergen, men innom Ullevål noen dager for spesialopplæring innen onkologi, eller kjøring av slanger med cellegift rett inn i åra, som vi vanlige dødelige kaller det.

De hadde nok stressa litt med hvor de skulle plassere henne for onkologen min sa at de ble så glad på morgenmøtet da de så at jeg skulle komme, for jeg hadde jo bodd så lenge i Afrika så da tok de henne med til meg for vi hadde sikkert mye å snakke om. Nemlig. Jamaica er jo nesten Afrika og ligger praktisk talt rett ved både Afrika og Tanzania, bare skilt av et verdenshav og det amerikanske kontinent.

ullevålskalle 011

Men lucky for them så var jeg jo i Tanzania og Zanzibar i jula og kjenner godt til Øst-Afrika generelt, der jeg har reist mye. Til alt overmål hadde jeg til og med på meg et par rosa øredobber i kubein som jeg kjøpte på Zanzibar i fjor. Og ghetto-life er pretty much ghetto-life all over the world.

Folk er jo faen meg ikke helt riktig i navla her i velstandsverden, så jeg fikk i hvert fall forklart Tanzania at hun måtte til muslimske Halal-slaktere for å få skikkelige kjøttstykker som passet i matboksen etter at hun sjokkert delte sine opplevelser om møtet med norsk, vakumpakket og smakløs kantinemat. Velstand og god smak går som kjent sjelden hånd i hånd.

206028_732777789ve

Javel så har de kanskje bare ett kreftsjukehus i Dar-es-Salaam, men Swahili-kjøkkenet serverer i hvert fall pasientene skikkelig mat som til og med passer utmerket for en lavkarber som meg! I kreftkiosken på Ullevål får vi jo bare vafler og brød.

Og da jeg og Tanzania i tillegg bonda over statsparykkens åpenbare mangler som dere kan se i filmen under, har jeg nå bestemt meg for at det første jeg skal gjøre når jeg er ferdig med denne bedritne behandlingen, er å legge meg naken på en sandbanke på Zanzibar og virkelig nyte det faktum at livet faktisk er helt forjævlig og helt fantastisk – samtidig:

Du kan også se flere bilder fra Tara-weekend til fjells på Tarapi sin Facebookside her hvis du vil :-)

 

 

Leave a Comment

Fjols til fjells

Hva jeg gjorde i helgen? Jeg fikk to hundre damer til å begynne å grine og fant ut hva reven egentlig sier: Ingenting! Denne helgen har jeg nemlig vært på Tara-weekendVestlia Resort på Geilo.

250 lesere hadde meldt seg på og lørdag skulle jeg holde en times foredrag i skarp konkurranse med både spa, yoga og vakker natur. Jeg trodde derfor at nesten ingen ville komme, men jaggu ble salen så full at temperaturen uten åpne vinduer, steg til rundt førti grader.

tarakåserigeilo 010

Og siden denne cellegiftkuren jeg går på har sendt meg på huet og ræva rett inn i overgangsalderen, trodde jeg et øyeblikk at jeg skulle smelte og renne vekk under pulten. Jeg var likevel ikke forberedt på at tårene skulle begynne å renne på tilhørerne, jeg startet jo galgenhumoristisk som jeg pleier.

tarakåserigeilo 004

Men noen ganger kan det være sterkt å ta innover seg hvorfor livet ikke er for pyser, som foredraget mitt handlet om. Og litt grining har vi bare godt av alle sammen. Heldigvis lo de mye også og følelsen av latter gjennom tårer er jo en av de deiligste som finnes. Og da hele salen reiste seg og ga meg trampeklapp da jeg var ferdig, måtte jeg sannelig  gråte en liten skvett jeg også.

tarakåserigeilo 013

Sammen med de andre deilige foredragsholderne, kjølte vi oss ned med litt hvitvin i en fantastisk suite etterpå, jeg følte meg jo helt diva i så celebert selskap i så fjonge omgivelser.

tarakås2 007

Og da vi avrundet det hele med en fantastisk middag ledsaget av viner nøye utplukket av Taras egen vinspaltist, kjente jeg at det var veldig deilig å fjolle seg litt til fjells med 250 kvinns. Noen ganger er det helt greit å bare være damer også.

tarakås2 013

Men det var først morgenen etter at jeg løste reve-mysteriet som nå går som en Ylvis-farsott over hele verden. Over en morgenkaffe og en filtersigarett ute på terrassen til rommet mitt, nøt jeg den fantastiske utsikten mot Hallingskarvet da en revemor med tre valper plutselig kom tassende.

Jeg prøvde meg på samtlige Ylvis-lyder før jeg fant frem kamera, men de svarte ikke så mye som et pip og da jeg omsider fikk trykket på utløseren, hadde de selvfølgelig forsvunnet i iståken som lå over elven.

tarakås2 019

Hjemme igjen på gravlunden har jeg fått utsatt ny cellegift til i morgen på grunn av deadline. Jeg har nemlig blitt stadig dårligere for hver ny kur og nå fungerer rett og slett ikke hjernen i det hele tatt den første uka etter ny dose, så da gjelder det å få alt unna før jeg legger meg i stabilt sideleie på sofaen.

Men jeg fryder meg over at jeg nå skal i gang med kur nummer fire og derfor bare har to igjen etter det, før jeg begynner med stråling. Jeg har jo forlengst innfunnet meg med at denne reisen er litt som NSB-turen opp og ned til Geilo:

Et par forsinkelser underveis, en halvtimes venting på busser på Ål på grunn av steinsprang over toglinja på Voss, enda litt mer venting på motgående tog et par andre steder underveis, men til slutt kom vi nå frem likevel. Livet som reisende er ikke noe for pyser det heller 😉

tarakås2 028

 

Leave a Comment