Tag Archives: Tamoxifen

Fotballmage uten frue

Jeg ser at fotballfrue har lagt ut bilde av magen sin etter fødselen nå igjen. Hun kjefter på andre gravide, fødende og folk flest fordi hun mener etter-fødsel-kropper som hennes ikke er akseptert. Hun kjefter på engelsk. Åpenbart fordi kroppen hennes er uakseptabel i utlandet også.

skjermbilde-8 «Each body is unique and there is just one of you», sier Fotballfrue på engelsk. «Stop comparing yourself to others and stop pointing fingers at other women just because they don’t look a certain way or the way society expect or want them to look like.» Right on, Fotballfrue!

ds7_6072Noen av oss har jo ikke født en gang, men ser ut som vi er gravide med tvillinger etter å ha amma samtlige innbyggere i dalstroka innafor. Brystkreft, tamoxifen-fedme, mat og øl will do that to a body. Særlig øl. Det går jo simpelthen ikke an å holde seg edru skal man stå ut med «the society today.»

Likevel går Fotballfrue altså langt i å insinuere at kropper som er helt omvendt av hennes, må være slike som «the society expect or want us to look like», siden hennes egen kropp åpenbart er så på kant med samfunnet. I hvert fall etter at den har født når det ikke synes at den har født i det hele tatt.

Jeg syns det er helt fantastisk rebellsk å være så på kant med samfunnet at samfunnets kommersielle aktører sponser bloggen din med hundretusenvis av kroner hvert år. Tenk å gå så mot strømmen at den rett og slett snur! Hvordan får hun det til?! In your face, samfunnet!  Fotballfrue har lurt dere alle sammen!

DS7_2339Selv nøyer jeg meg med å kjefte på norsk om at vi må få slutt på at kvinner først og fremst vurderes etter hvordan vi ser ut. Helt uavhengig om vi har født eller ikke. Av en eller annen merkelig grunn opplever jeg ikke at samfunnet ser ut til å være enig med meg i den verdivurderingen så langt.

Fotballmage får du lett ved å spise og drikke for mye, vaskebrettmage av å henge i treningstudio hele tiden. Ingen av delene krever mer intelligens enn en middels brunsnegl. Det er jo langt mer utfordrende å bli vurdert ut i fra hvordan hjernen din ser ut. Hva foregår der?

Leave a Comment

Dåsefikler og andre vaginamonologer

La meg først unnskylde for at det ikke kom noen bloggrapport fra Ålesund, men det skyldes altså at jeg hadde mer enn nok med å gjøre jobben jeg skulle der, samtidig som jeg ble torturert av en kinesisk kjevekirurg jeg bare kan anta fikk sin opplæring i Abu Ghraib.

DSC05818Det begynte med en smerte i kjeven som fikk det til å svartne fullstendig for meg rett etter intervjuet var gjennomført og vi skulle i gang med fotografering. Heldigvis var intervjuobjektet fabelaktige Astrid Overaa, primus motor bak Teaterfabrikken i Ålesund og som dere kan lese mer om i Tara senere.

DSC05805Men selv en helaften med henne, visesang, sprit, øl og et aresenal piller samlet inn fra hennes vennekrets og som ingen riktig visste hva inneholdt, annet enn at de var «jævlig sterke», hjalp. Neste morgen våknet jeg med navnløse smerter uten talens bruk. Det var her kineseren fra Abu Ghraib kom inn i bildet.

DSC05822Fotograf Xenia kastet seg over telefonen og fikk lokalisert den eneste tannklinikken som kunne ta imot akutt-pasienter. Der ble tannkjøttet mitt skåret opp, visdomstannen boret opp i biter og dratt ut rot for rot.

Alt mens Abu Ghraib utbrøt ting som «ja jeg må skjære litt her nå» og «nei nå skal bedøvelsen virke», mens jeg skrek i skrekk og smerte, akkopagnert av knaselydene han laget i kjeven min. Tannhelsen får seg nemlig en solid knekk med så store doser cellegift som jeg har gått på.

11412320_10155718084590607_4131461695776246260_nXenia på sin side bare lo og tok selfies med meg på flyturen hjem siden jeg da var så animert av morfin at jeg visstnok var veeeldig morsom. Hrpmf. Jeg har høy toleranse, bedøvelse og sånn virker ikke på meg før etter en stund. I dette tilfellet en god stund etter at kjevekirurgen var ferdig.

Og hvis noen skulle tro at dette burde holde med smerte og legetortur for en uke, tar de grundig feil! I dag hadde jeg nemlig time hos gynekologen for å ta «en liten biopsi» som viste seg å innebære nok en sent virkende bedøvelse så blodspruten sto og jeg måtte bruke bind igjen for første gang siden brystkreftbehandlingens anti-østrogener smokka meg rett inn i overgangsalderen.

Gynecology-Chair-Electric-Motor-Gynekologstolen og tannlegestolen har sånn sett svært mye felles, spør du meg. Foranledningen for biopsien var at med antiøstrogener er jeg blitt like tørr i dåsa som sanden i Sahara. Det gnisser og svir og bare tanken på å føre fremmedlegemer inn der får meg til å reagere med hypervoldelige drapstanker.

DSC05827Heldigvis finnes det hjelp å få for oss som går på anti-østrogenene Tamoxifen, og det er lokal østrogenbehandling med vagitorier. Nå er det jo ikke akkurat sånn at det er kø utenfor soveromsdøra mi og at jeg har beilere og sommerflørter lina opp for en runde i sengehalmen.

Men siden det tar flere uker før disse vagitoriene begynner å virke, jeg må fikle meg i dåsa med dem hver dag de to første ukene og kjeven fortsatt er av ledd, kan det kanskje være like greit. Det er jo ikke akkurat som om jeg har noe særlig å by på i det departementet når både kjeften og glufsa er indisponert.

57Men det hadde jo vært litt greit om ikke begge deler streika samtidig, da. Sånn i tilfelle sommerlivet skulle ha noe å by på, mener jeg. Men den gang ei. Sa brura. Jeg kommer uansett til å blogge mye mer om overgangsalderen fremover.

Det jeg har lest om tema så langt er jo så kvalmende yndig, forsiktig og vagt formulert. «Opplever du ubehag nedentil?» og sånn. Ubehag?!? Nedentil?!? Jeg skal vel faen drøske meg få forklart hva det betyr å bli drylt rett inn i overgangsalderen på vanlig norsk! Brystkreftbehandling – the gift that keeps on giving. God sommer så lenge.

Leave a Comment

Mammografi og andre grafiske uttrykk

Fy faen i innerste satans helvete som jeg hater kreft og kreftkontroller! Sånn, det var godt å få det ut. Ikke før hadde jeg landet etter ti fantastiske dager med Eurovision i Wien, bar det rett til Aleris for toårs kreftkontroll og mammografi.

Ullevål har flagget ut denslags til private aktører for tiden så da ble det et kvalmende gjensyn med kreftklinikken der jeg først fikk diagnosen.

DSC05500Bare synet av den korridoren fikk magen til å vrenge seg og alt kom tilbake som et slag midt i trynet. Hvordan bestis Turi satt på den stolen og ventet mens jeg gikk inn. Hvordan hun sa «slapp av, det er sikkert bare en godartet cyste». Hvordan ansiktet hennes så ut da jeg kom ut igjen og ristet på hodet mens tårene rant. Hvordan jeg var helt sikker på at jeg snart skulle dø.

aleris2 014Men så skulle jeg altså ikke dø. Ikke da. Ikke enda. Om en ukes tid får jeg svar på mammografien og om de trenger å ta eventuelt ytterligere prøver, men det kjennes bra, jeg har ikke merket noen endringer og jeg er vant til å leve med døden innabords nå.

berlin3 008Dø skal vi alle, men for noen føles det kanskje mer akutt enn for andre. For oss med en kreftdiagnose og påminnelsen om den gjennom årlige kontroller, er det nok slik. Men jeg kan ikke dvele ved døden, da blir jo livet helt uutholdelig. Jeg velger derfor heller å bruke døden som en påminnelse om å leve.

DSC05504Også teller jeg fremskritt. Fra da jeg for et år siden på denne tiden var så stiv i kroppen av Tamoxifen-behandling at jeg ikke kom meg opp fra gulvet igjen etter å ha bøyd meg ned på knærne og måtte ringe en venn for å få hjelp.

Fra jeg i fjor ikke klarte å gå til butikken og hjem igjen uten å sette meg ned og hvile. Fra jeg var så blåst i skallen av cellegift at jeg knapt klarte å tenke en sammenhengende tanke, til jeg i dag bare glemmer enkelte vanlige ord. Fra å være livredd for kreften til å kjenne den godt og vite hva som kommer hvis det verst tenkelige skulle skje.

cellegift 028Jeg har trent og jobbet meg opp sakte, men sikkert gjennom beinharde økter i Tøyenbadet med ett mål for øyet og det var å klare ti sinnsyke dager med Grand Prix i Wien uten å kollapse fullstendig. For mange virker Grand Prix kanskje som et tullete mål, men for meg var det som å løpe New York Maraton. Og jeg klarte det!

DSC05458Alle får sette sine egne mål, men jeg vil at dere som står midt oppi det nå, skal vite at det blir bedre. Ingenting blir helt det samme igjen, men du lærer deg å takle det, leve med det, smile, le og bare tenke på tull og moro igjen.

Sakte, men sikkert klarer de fleste av oss å jobbe kroppen på plass igjen også. Jeg er langt i fra i mål enda, men det går veien og det er det viktigste. En kontroll av gangen. Livet med døden innabords er faktisk slett ikke det verste man har.

Leave a Comment

Å rusle for gull

Med en liste av bivirkninger, senskader, komplikasjoner og fandens oldemor etter et års brystkreftbehandling, har jeg ligget i hardtrening i Tøyenbadet de siste månedene for å få fysikken opp på et minimumsnivå igjen.

DSC01327Jeg vet jo at det er populært å trene med et mål for øyet, det så vi jo et massivt eksempel på her i hovedstaden i helgen da det som fortonte seg som en halv million svette nordmenn, løp Holmenkoll-stafetten alle andre steder enn i Holmenkollen.

Men å trene til maraton og Holmenkollstafetter er ikke motivasjon god nok for meg. Guleroten jeg har hatt hengende foran svømmebrillene i Tøyenbadet, er nemlig at jeg skal klare ti intensive dager med Gran Prix-sirkus i Wien nå fra fredag.

IMG_7623Det er nemlig ikke en selvsagthet når du har bein stive som tømmerstokker og halvert lungekapasitet på grunn av cellegift, stråling og antiøstrogener, med en saftig  prolaps i korsryggen attåt. Jeg følte meg lenge som en olympisk mester bare jeg klarte å kreke meg på butikken og hjem igjen med varene uten å måtte sette meg ned på gata altfor mange ganger underveis.

I tillegg til massasje og fysio er det bare trening og atter trening som hjelper. Med Wien-avreise nært forestående, var det derfor med høylytt frustrasjon jeg leste at Tøyenbadet var stengt på grunn av svømmestevne i helgen. Men ukrutt forgår ikke så lett, så jeg bestemte meg for å teste ut pedalenes makskapasitet og la ut på en omfattende spasertur i Gamlebyen og på Grønland der jeg har min ringe bopel for tiden.

Grønland er Norges kuleste bydel å bo i. Det er nemlig bare her man på slutten av en spasertur kan ramle over gode venner som feirer at venninne Ida Elise Broch akkurat har vunnet Gullruten for beste kvinnelige skuespiller for sin innsats i Lillyhammer.

DSC04679Mens resten av vinnerne sikkert feiret på de mest glamorøse steder, valgte hun heller å feire på en av Grønlands desidert bruneste buler; Bobs Pub.

11219074_10152683503106652_5810814444042604557_nSå da avsluttet jeg seff spaserturen med å sole meg litt i gullglansen ved utebordet på Bobs.

DSC04675Jeg følte vel at det også var god opptrening til ti dager med Grand Prix. Det er jo en begivenhet som heller ikke sparerer på glitteret. Jeg skal lage Grand Prix-saker for blant annet Blikk og seff blogge massivt her på Tarapi.

Med resten av uka i Tøyenbadet, føler jeg meg sikker på å ha samlet nok krefter til å levere tidenes dekning av Europas desidert største sirkus på en måte du aldri har sett før. Mottoet for årets Eurovision er «Building Bridges» og det akter jeg å ta på ramme alvor. Jeg har jo allerede gjennomført skjeggtesten til fjorårets fabelaktige vinner Conchita Wurst.

Conchita_Wurst,_ESC2014_Meet_&_Greet_08_(crop)beardalized-kS0uyRHAKUMen jeg skal ikke stresse altså. Her rusler vi for gull! Snakkes i Wien.

Leave a Comment