Tag Archives: Tøyen Gategerilja

Tøyengatas Tårnfrid

Milde himmel, her har det vært travelt i det siste altså! Først nå på søndag jeg fikk slengt meg på såffan og blogga litt. Tara fant nemlig ut at de ville fremskynde starten på min nye portrettserie der jeg intervjuer helt hinsides kule, norske damer som desverre altfor sjelden får spalteplass i media. Og jeg strekker meg langt for kule damer, derfor kasta jeg meg inn i en halsbrekkende Norgesturne fra Mysen til Bergen for å rekke deadline.

Som übersturmführer i Tøyen Gategerilja rakk jeg seff også å ta på meg superheltinne-hatten og hindre Bergen fra å brenne ned til grunnen i løpet av det snaue døgnet jeg oppholdt meg i breiflabb-kebabens hjemby.

Jeg og fotograf Xenia Villafranca skulle nemlig innom homsestedet Fincken etter endt arbeidsdag for å møte noen forumhorer jeg diskuterer med på det skeive nettstedet Gaysir, og da jeg gikk ut for å ta meg en røyk ble jeg altså møtt av flammer bak vinduet til platebutikken Apollon.

Jeg reagerte raskt. Apollon ble tross alt drevet av min gode venn Engelen og var fast hangout i min utagerende studietid i Bergen som vi jo behørig feiret i fjor. Brannvesenet kom umiddelbart og takket dagen etter publikum i Bergensavisen for rask og klar melding. Jeg og Xenia så ingen grunn til ikke å ta æren for det på flyet tilbake til Oslo, men savnet overskriften: «Gjester på homsested reddet Bergen fra flammehavet». For det skulle bli mer flammer denne uka. Mye mer. Homser også.

Ikke før var flyet parkert på Gardermoen måtte jeg nemlig suse avgårde til den fabelaktige homsen Vidar Bigboy sin bursdagsfest i den kombinerte frisør-, porno- og dildo-salongen han driver i Oslo. Det var en broket og fabelaktig forsamling gjester på både to og fire ben, men vesle Agnes stjal showet hva genial posering angår.

Dagen etter hadde jeg nesten glemt at jeg hadde invitert to deilige sørlandshomser og forumhorer på vorspiel siden de hadde dristet seg til hovedstaden på besøk. Under mitt faste motto; livet er ikke for pyser, tok jeg på meg Tårnfrid-hatten og vasket gulv med den ene hånden mens jeg forfattet en krass kronikk til Dagbladet med den andre.

Det viste seg nemlig at en av mine landsmenn på øya jeg har bodd på så lenge; den jamaicanske reggae-artisten Sizzla, var invitert til Norge for å synge om hvor viktig det er å få skutt og drept alle de deilige homsene mine! Vidar Bigboy med sin fantastiske og fargerike salong, Olaf og Kai som pakka ned og ut av kofferten fire ganger før Oslo-besøket inntil jeg måtte sette ned foten og si at det enkleste nok er bunad, det går til alt! Fantasiske, skjønne, levende og deilige menn som er menn på en litt annen måte enn det forventes at man(n) skal være og nettopp derfor beriker oss alle. Skyte dem? Over mitt lik!

More fire! skrek Sizzla. Brann over homser, alt de fortjener er en kule i munnen! Jeg skal vel faen meg gi deg brann ditt jævla rasshøl, sa jeg til meg selv – seff noe oppildnet av at jeg nyllig hadde klart å slukke en potensiell bybrann i Bergen – og kastet meg inn i en ny turne, denne gangen Marinlyst rundt der jeg stilte opp på P3s «Verdens rikeste land», «Kulturnytt» og «Dagsnytt Atten» for å forklare Sizzla hvor skapet skal stå: Ikke i Norge!

Det endte med demonstrasjon og meg som språkmektig spion for LLH på Sizzla-konserten der jeg blåste hans homofobe forsvarstale for sitt eget fanatiske martyrium til media etterpå. Det førte til at Sizzla gikk ut i Dagsavisen på lørdag og sa han vil saksøke meg. Bring it on, Sizzla! Tøyengatas Tårnfrid tar saken! Og er ikke dette påskekrim god nok for dere så vet ikke jeg. God påske til alle deilige tarapeuter der ute!

Se flere bilder fra bybrann, homseparty og demonstrasjon på Tarapis Facebookside.

Leave a Comment

Jeg har giftet meg!

Jeg er gift! Gratulasjoner er på sin plass! Som jeg har nevnt før så er man jo den absolutte pariakaste i vår amerikaniserte kultur dersom man er en fortsatt menstruerende kvinne uten barn. Men når man passerer førti med god margin, slipper man heldigvis gjerne dette evinnelige gnålet fra familie, venner og tilfeldig forbipasserende om du ikke skal gifte deg og skaffe deg barn snart. Man har innsett at min tid som fruktbar rugekasse for fremtidens despoter er på hell og lar meg være i fred. Giftinga slutter de imidlertid ikke å mase om!

«Men er det ikke stusselig å være singel da?» «Vil du ikke ha noen å bli gammel sammen med?» «Joda, gamle tante Magnhild gifta seg jo aldri og levde til hun var nesten hundre, men så levde hun med rullegardinene trukket ned hele året også!» Så desperate er de etter å få vervet fler medlemmer til tosomhetstyrraniet at de ikke tar fem øre for å prøve seg på arrangert ekteskap American style heller. Hvor mange ganger har jeg ikke kommet i vennemiddager der alle er par bortsett fra meg og han ene, single gnomen man har spadd frem fra vennekretsens skilsmissestatistikk i håp om at vi skal «finne tonen» så de endelige kan gjøre en ærbar kvinne av meg?

Men nå er det nok! Gammelrosabloggen er hentet frem igjen og har i anledning den amerikanske høytidsdagen Valentines Day, aksjonert sammen med Tøyen Gategerilja. I dag har jeg derfor giftet meg med meg selv! Jeg fridde så søtt jeg kunne inne på badet og utrolig nok fikk jeg ja!

Og jeg er ikke alene heller. En kjapp sveip på internett viser meg flere nettsteder der særlig amerikanske kvinner har gjort det samme. De gidder rett og slett ikke dette høymiddelaldergnålet om at en kvinne finner sin verdi gjennom å være elsket av en partner lenger! Get with the program, vi lever i 2012! Noen av oss vil faktisk elskes av opptil flere! Jeg valgte meg et sort slør til selve seremonien da jeg syns tosomhetstyrranene kan få beholde det uskyldsrene, hvite. After all er det en stund siden sist jeg var jomfru. Det var riktig så vakkert!

Utfordringene med å få aksept for mitt nye ekteskap med meg selv, tårnet seg imidlertid selvsagt raskt opp. Allerede da jeg skulle oppdatere sivilstatusen min på Facebook, nektet det amerikanske nettstedet å akseptere min partner uten en bekreftelse fra henne, noe de ikke ga meg anledning til å gi. Men hva kan man strengt tatt forvente av et nettsted som nylig sensurerte mitt bilde av menn som kjæler for sin pondus?

Jeg fikk imidlertid oppdatert meg til «Married» og i skrivende stund hagler gratulasjoner og likes inn. Jeg har kjøpt en nydelig ring til hver ringfinger som jeg akter å både briefe og vifte med i alle middagselskaper fremover. I motsetning til alle selværklært lykkelig tosomme der ute, VET jo jeg at mitt ekteskap vil vare livet ut! Dessuten kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg til spenningen med å være litt utro av og til! Jeg er helt sikker på at min kone vil forstå. Happy Valentines! Håper tosomhettsyrraniet setter en hjertesjokolade i halsen!

Se flere bilder fra bryllupseremonien på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Månedens modigste modne fruktfat

For en uke! Kampen for en felles, fruktbar fremtid nådde sitt foreløpige høydepunkt med Taras kåring av Årets modigste kvinne 2011 på Gamle Logen i Oslo torsdag der fabelaktige Torill Hansen fikk prisen for å ha reddet nærmere 40 Utøya-ungdommer fra campingplassen i Utvika. Et gammelt fruktfat som meg ble selvfølgelig ekstra rørt da Torill inviterte sin kone opp på scenen for å motta premien der hun deklamerte sin lesbiske kjærlighet for hele salen. Det var rett og slett fruktelig vakkert.

Før det tilbragte jeg to timer på stand i foajeen med ny fruktoppsats på hodet for å friste nye Tara-lesere over to the wild side her hos oss på Tarapi. Etter en støyt bidronning-gele fra standen til Bidro Original Gelè Royal var jeg klar og tiltrakk meg nye, potensielle fruktfat som bier til blomsten.

Selv om jeg tidligere har tilbragt en hel uke ute i samfunnet med frukt på hodet, blir jeg fortsatt overrasket over hvor mye oppmerksomhet en mango i håret vekker her i det golde nord. Jeg måtte derfor bruke mye tid på å forklare alt fra Elisabeth Andreassen til den gjevne Tara-leser hvorfor i all verden jeg har gått bananas.

Tarapi sin fruktkampanje denne høsten, med frukthatt-konkurranse og avsluttende frukt-parade i januar handler om å tørre å være litt annerledes, stikke seg frem og hente frem det indre fruktfatet som bor i oss alle. Frukt er aldri feil! Hvorfor er vi så redd for litt annerledeshet her i landet? Ingen av oss er de A4-menneskene vi ofte fremstiller oss selv som i offentlige og festlige lag. Inspirert av banandamen på T-banen som fikk så mye tyn for sine glitrende bananer, slår Tarapi et slag for friheten til å være seg selv ved å gi sosiale kontrollmekanismer en real banan! Det er ikke farlig å være litt fruity!

Det krever imidlertid sin kvinne å være fruktfat for en kveld. Den nye frukthatten min veide sine kilo og med flere hundre varmblodige kvinner i lokalet, fant selvfølgelig en tidlig overgangsalder det nødvendig å slå til med et så heftig hetetokt at jeg måtte tørke svetten med borduken før jeg skulle intervjues om fruktmot av Style TV. Riktignok så kelnerne noe sjokkert ut der jeg satt på kne og gned dukene deres over panne og bryst, men er man ekstra saftig så må man tenke praktisk.

Det er derfor med frukten i halsen jeg, Tara-redaksjonen og Tøyen Gategerilja rørt som tyttebær kan kåre Yvette Mariann Stornes til oktober-vinner av lekker goodiebag fra Restylane, Body Shop og Ole Henriksen til en verdi av 3166 kroner. Yvette er valgt blant alle de andre damene som har postet bilder av sine fruktige kreasjoner på Tarapi sin Facebook-side for sin sesong-betonte håroppsats med gylne kongler og høstlig eple akkompagnert av bleke roser og glitter. Gratulerer Yvette! Goodiebag på vei i posten.

Dere andre har fortsatt sjans til å vinne tilsvarende fruktbare goodiebags både i november og desember så her er det bare en ting å gjøre: Get your fruit on!

Se flere av lesernes lekre hatter og bilder fra fruktbar Tara-aften på Tarapi sin Facebook-side.

Leave a Comment

Get your fruit on!

Småtøser – jeg har fabelaktige nyheter! Tara-redaksjonen, Body Shop, Ole Henriksen og Restylane har slått seg sammen om å lage verdens feteste goodiebags til en samlet verdi av hele 7564 blanke, norske kroner til de tre beste frukthattene dere klarer å lage! Tara-redaksjonen og Tøyen Gategerilja utgjør juryen og hver måned frem til den store fruktmarsjen i januar, velger vi en verdig vinner. Vi begynner like godt med den feteste premien først:

Oktober-vinneren får: BodyShop: Coconut Bath & Body bade- og dusjgele, bodybutter, spraylotion, skrubbekrem og leppepomade (661,-) + Brush on Bronze m/kost (368,-). Ole Henriksen: African Red Tea starter kit (460,-). Restylane: Day Cream SPF 15 (549,-) + Night Cream (499,-) + Eye Serum (629,-). Samlet verdi: 3166,-

Jeg simpelthen dør av begeistring over å ha fått med meg Corporate Norway i vår kamp for en felles fruktbar fremtid, det er nesten så jeg begynner å tro at Jagland lander på å gi oss Fredsprisen likevel!

For de av dere som mot formodning ikke har fulgt med i timen, suste jeg altså rundt i samfunnet en hel uke tidligere i høst med frodig frukt på hodet, inspirert av banandamen som jeg møtte på t-banen og som vi diskuterte heftig på Tarapi sin Facebookside. En sliten hverdag på vei fra Grønland til Stortinget satt hun der. I hvit bluse, olajakke, blomstrende skjørt og med to digre, forgylte bananer på hodet.

Hun fikk meg til å smile mens to sidepassasjerer hvisket surt om at hun måtte være mentalt forstyrret. Hvorfor i all verden er det så galt å stikke seg litt ut her i landet? Hva er feil med frukt? Ingenting, selvfølgelig! Jeg har derfor startet en landsomfattende aksjon i protest mot sosial kontroll og sure landsmenn som i sin frykt for frukt ikke bare dissa banandamen på T-banen, men også generelt undertrykker sin egen og andres fruktbarhet!

Jeg avsluttet høstens uke-aksjon med å infiltrere kultureliten på Aschehougs årlige hagefest og under mottoet «sammen frukter vi intet» fikk jeg som dere vet en hel rekke celebre støttespillere. Mia Gundersen var til og med så begeistret at hun måtte smake litt på fruktfatet.

Lørdag 21. januar blir det derfor storstilt fruktparade i hovedstaden. Samtlige stiller med sin egenkreerte frukthatt på hodet og jeg håper så mange som mulig av dere førtifjortiser vil møte opp så vi kan gjøre Justin Bieber-paradene til skamme en gang for alle!
Det blir oppmøte utenfor Stortinget klokken 15.00 den 21. januar 2012 der jeg vil holde en kort, men fruktbar appell, før vi paraderer ned Karl Johan til Bobs Pub på Grønland som jo tidligere har vist seg å servere fruktelig generøse mengder druevin.

Frem til da kjører vi altså konkurranse med premie hver måned. Finn frem hårbøyler og gamle hatter, superlim og morosaker og sett i gang. For de av dere som bor i byer der det finnes nipsbutikker drevet av nye landsmenn fra f.eks. Pakistan og Thailand, kan jeg opplyse om at jeg bl.a fikk en bærepose full av godsaker på Hadi City i Oslo til ti kroner. Ellers hadde Nille også et bra utvalg. Her er det bare fantasien som setter grenser!

November-vinneren får: BodyShop: Coconut Bath & Body bade- og dusjgele, bodybutter, spraylotion, skrubbekrem og leppepomade (661,-). Ole Henriksen: African Red Tea starter kit (460,-). Restylane: Whitening Cream (679,-) + Eye Serum (629,-). Samlet verdi: 2429,-

Ta bilde av dere selv med fruktfatet på hodet og post på veggen til Tarapi sin Facebookside, med en kort tekst som forteller hva dere har brukt og hvordan dere gjorde det så andre også kan lære. Dette er håndarbeid for viderekomne fruktfat! Et Hall of fame-album der dere får strutte til evig tid vil seff bli opprettet. I slutten av hver måned presenteres vinneren på Tarapi og Tara.no. Alle småtøser og førtifjortiser i alle aldre og kjønn oppfordres til å delta. En særlig utfordring er seff sendt til LLH – Landsforeningen for lesbiske og homofile på mail da jeg forventer at de i hvert fall har lang erfaring med «fruitcakes».

Get your fruit on!

Desember-vinneren får: BodyShop: Coconut Bath & Body bade- og dusjgele, bodybutter, spraylotion, skrubbekrem og leppepomade (661,-). Ole Henriksen: African Red Tea starter kit (460,-). Restylane: Day Cream SPF 15 (549,-) + Hand Cream (299,-). Samlet verdi: 1969,-

Se flere bilder fra høstens fruktaksjon, følg med og bli inspirert på Tarapi sin Facebook-side.

Leave a Comment

Sammen frukter vi intet!

I går innfiltrerte Tarapi og Tøyen Gategerilja kultur og makt-eliten på Aschehougs store hagefest.

Som dere vet startet jeg forrige lørdag en liten aksjon for en felles fruktbar fremtid, inspirert av banandamen fra T-banen som vi diskuterte på Tarapi sin Facebookside. Under mottoet «Frukt er aldri feil» har jeg derfor de siste dagene beveget meg i det offentlige rom med et fruktfat på hodet. Dette i protest mot sosial kontroll og sure landsmenn som i sin frykt for frukt ikke bare dissa banandamen på T-banen, men også generelt undertrykker sin egen og andres fruktbarhet. Med bakkestøtte fra Tara-redaktør Torunn Pettersen på plenen i Aschehoug-hagen, gikk jeg for gull.

For et fruktbart felleskap stilte seff redaktør Kristine Grønhaug i en av Taras argeste konkurrenter; magasinet «Det gode liv» som geriljafotograf for anledningen. Når formålet er et mer fruktbart Norge, legger man selvfølgelig smålige konkurransehensyn til side. Sammen frukter vi intet! Da Kristine fikk vite om den storstilte fruktmarsjen vi planlegger i hovedstaden i januar, mente hun at å gå for gull var altfor beskjedent. Etter to glass vin fikk vi nemlig øye på Torbjørn Jagland og bestemte oss for å gå for fredsprisen i stedet.

Jagland ble som dere ser umiddelbart fristet og lovet å ta forslaget opp til vurdering. Og selv om han ikke kunne sikre oss fredsprisen på stedet, garanterte han i hvert fall at Tarapi har hans fulle støtte i kampen for en fruktbar fremtid. Men ingen gategerilja kan vinne frem uten støtte i pressen så etter to glass druevin til, trev vi tak i Dagbladets Trude Ringheim som ene og alene redder avisens reaksjonære kvinnebilag «God torsdag» fra den totale fordumming. Trude er jo en av Dagbladets skarpeste hoder og penner og lovet selvfølgelig umiddelbart støtte til saken.

Dette førte til et formidabelt fruktfat av støtte fra Norges kulturavis. Dagbladets kommentator og tidligere sjefredaktør John Olav Egeland ilte nemlig umiddelbart til med sin støtte for et fruktbart felleskap.

Marie Simonsen som skrev den fabelaktige kommentaren «De fortapte menn» som jeg lenket til på Facebook onsdag, støttet også umiddelbart saken sammen med Ingunn Yssen da vi gratulerte fantastiske norsk-somaliske Amal Aden med å ha styrke til å løfte frem sitt indre fruktfat og gi alle fordomsfulle fruktfascister en skikkelig banan da hun kom ut av skapet som lesbisk i Aftenposten for et par uker siden. Amal avslørte også at hun er en ivrig leser av Tarapi og ga sin fulle støtte til fruktmarsjen vår i januar.

Skjønt enige om at Aschehougs legendariske hagefest har blitt altfor streit med årene og at fordums skandaler så og si er fraværende nå, minnet Mia Gundersen meg på at vi ikke må glemme befruktningen midt oppi alt. Vi klinte derfor til med litt pikekos i hagen i et generøst forsøk på å redde hagefestens gode navn og rykte.

Det hele utviklet seg til den rene fruktfest. Vi innhentet til og med kongehusets indirekte støtte ved Ari Behn sin mor Marianne Solberg Behn.

Før også selveste rosinen i komiker-Norge; Robert Stoltenberg kastet seg med.

Og det var fler – mange fler! Kampen for et mer fruktbart Norge er i gang! Frøet er sådd. Morellsteinen er spyttet og bananen skrelt. Og vi gir oss ikke før folk syns det er rart å sitte på t-banen uten frukt på hodet!

Se flere bilder fra en fruktbar hagefest på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

Livet på skeiva

Denne helgen har det vært Skeive Dager i Oslo. Dere som henger på Tarapi sin Facebook-side vet det jo allerede, men nå har altså Tarapi.no blitt utropt til «kjendisblogg» av Norges eldste og mest ærverdige herreklubb for homofile menn; London Pub i Oslo.

Jeg sier som Samantha sa det i en episode av Sex and the City da hun skulle gjøre sitt nye boytoy, skuespilleren Smith til stjerne og han først bare ble kjendis blant homoene: «First comes the Gays, then comes Hollywood!»

Først i Skeive Dagers store homoparade gikk selvsagt Tøyen Gategeriljas trofaste soldat Bård Nylund, mest kjent fra geriljaens kjønnspolitiske aksjon på Øst- og Vest-kanten av hovedstaden etter et utspill i Dagsavisen tidligere i år om at kvinne-genene på vestsiden av byen var bedre enn her i øst.

Bård har for tiden en velfortjent pause som geriljasoldat for å ta seg av det viktige ansvaret som leder for LLH – Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Ved hans side fremst i paraden gikk derfor også barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken, i anledning helgen utnevnt til homominister.

Jeg syns flere heteroer burde gjøre som Lysbakken og titulere seg som æreshomo iblant. I hvert fall under Skeive Dager. Når alt kommer til alt, hvor «rette» er dere egentlig? Hvem kan med hånden på hjerte si at livet ikke har gått litt på skeiva i blant? For meg er det i hvert fall det Skeive Dager handler om: Å feire mangfoldet, spisse albuene og skape litt større rom i storsamfunnet for det å være annerledes – så vi alle kan puste friere.

Høydepunktet under årets Skeive Dager var uansett selvfølgelig Tarapis tale til våre kjære, homofilerte menn som vist på plakaten over. Jeg var så beæret og så nervøs at det slo knockout på immunforsvaret sånn at jeg nå ligger rett ut i feber og produserer snørr som Vøringsfossen, men det var verdt det! Man må tørre å utfordre seg selv av og til.

Og selv om noen lesber ble sure på meg for det jeg sa om dem i talen, ble jeg senere enig med lesbene i koret Den Norske Homofonien som også opptrådte på Herrenes Aften, at vi er veldig glade i hverandre for det! Jeg har tross alt hatt mine lesbiske perioder selv her i livet så jeg vet hva jeg snakker om!

Taras egen, fabuløse nettjournalist Marit Lien var seff på pletten med filmkamera og foreviget det hele så også dere kan få ta del i feiringen av livet på skeiva:

Leave a Comment

Siste tog til helvete

Jeg er fortsatt ganske oppildnet av dommedag, særlig siden Dagbladet forleden kunne melde at vår kjære, amerikanske radio-pastor ikke gir seg, men kliner til med ny dommedagsdato den 21. Oktober. Yey! Jeg ble faktisk så begeistret for denne nyheten at jeg bestemte meg for å ta helg allerede på torsdag.

Men en forespørsel i statusfeltet på Facebook om det var noen andre som følte for å kaste inn håndkle, la humla suse og drikke vin som om vi levde i de siste dager, førte dessverre ingen steder hen. Herregud for noen dølle venner jeg har! Vel, bortsett fra Tøyen Gategeriljas trofaste soldater, Turi og Frode da, men det kommer jeg tilbake til.

Da det ble klart at ingen ville leke med meg tenkte jeg at faen heller, jeg er ingen engstelig kjerring som ikke tør gå på byen alene! Jeg har noen venninner som heller begår selvmord ved offentlig ildspåsettelse enn å gå alene på restaurant eller pub. Jeg har aldri skjønt greia. Det er jo alene du møter de morsomme menneskene! Sitter du der begravd i venninner og endeløse samtaler om traurige ektemenn og slitsomme unger, er du jo ikke tilgengelig for verden som passerer revy rundt deg. Da kunne dere jo strengt tatt like gjerne sittet rundt kjøkkenbordet hjemme!

Som sagt så gjort. Jeg tok på meg de absolutt høyeste hælene jeg har, slengte gerilja-kamuflasje-veska over skuldra og satte kursen ned til den legendariske rocke-puben Last Train i Oslo som var mitt faste vannhull da jeg fortsatt var ung og entusiastisk.

Last Train er en veritabel kulturinstitusjon hva norsk rock angår. Her så Turboneger med Hank Von Helvete sine rumperaketter dagens lys for første gang og her har den harde kjerne av norske rock-entusiaster samlet seg i alle de 25 årene stedet nå har eksistert. Grattis Last Train! Likevel har det vært skuffende lite dommedagsrock fra scenen her. På torsdag kompenserte man imidlertid for dette, om ikke fra scenen, så i hvert fall fra bardisken.

Geriljasoldat Frode var allerede på plass, naturlig nok siden han jobber som bartender her og Turi var innkalt via sms etter endt kveldskift. Men det var mens jeg satt der alene at magien som forventet fant sted. Inn døra veltet keyboardisten i det norske, symfoniske black metal-bandet Dimmu Borgir sammen med to kvinnelige blodfans som hadde reist helt fra Australia for å få med seg ekte dommedagsstemning i Oslo Spektrum lørdag 28. mai når Dimmu Borgir gjør helvete hett sammen med sjølveste Kringkastingsorkesteret.

Kanskje har du aldri hørt om Dimmu Borgir, men det har resten av verden gjort! Norsk Black Metal, i tabloidene ofte beskrevet som «satanrock», er SVÆRT i utlandet og ved siden av band som tidligere nevnte Turboneger og a-ha, er Dimmu Borgir Norges største eksportvare hva musikk angår. Mer overraskende hang imidlertid Mikkel Gaup seg på det gode selskap.

Han var i det amorøse hjørnet og la inn en ganske kraftfull sjarmoffensiv halveis i min femte øl. Småbrisen og smertefullt klar over at jeg ikke har hatt verken menn eller kvinner mellom laknene på all den tid jeg kan huske, vurderte jeg å ta imot tilbudet. Mannen har jo tross alt vært sammen med den vaskekte sexologen Kristin Spitznogle, så noen soveromskills må han jo ha, tenkte jeg.

Men da Mikkel fortalte meg at det var Kristin som dumpa ham og ikke omvendt, ble jeg litt mer skeptisk. Omtrent samtidig kom imidlertid geriljasoldat Turi fra kveldsvakt og begravde hodet i hendene sammen med Frode. Det ble en festaften av de sjeldne! Så har du ikke noe å finne på i helgen – stikk på byen alene! Hva har du å tape? Det er tross alt bare drøye fire måneder igjen til dommedag!

Leave a Comment

Børsnotert biologi

Grunnet übersturmführerens intensive reisevirksomhet har Tøyen Gategerilja ligget litt brakk en stund, men i helgen var vi tilbake igjen! Det begynte på fredag med det som skulle være et avslappet grilltreff i fengselsparken på Grønland, men innom Rema for å kjøpe lavkarbopølser fikk vi altså arbeiderbevegelsens forfall midt i trynet. Ærverdige Arbeiderbladet som i takt med forfallet har skiftet navn til Dagsavisen for lenge siden, kunne nemlig melde at befolkningen vest i Oslo stadig blir penere enn oss her i øst. Wtf?

Begrunnelsen til biologiprofessorene Dag Hessen og Bjørn Grinde, ved Universitetet i Oslo og Folkehelseinstituttet var basert på oppfatningen av at pene kvinner søker pene menn som har makt og penger.

– Det er et faktum at pene kvinner gjerne søker pene menn. Mennene blir enda mer attraktive hvis de også har makt og penger. Status er viktig, men også penhet, sa Hessen til Dagsavisen.

Lavkarbopølsene røyk rett tilbake i kjøledisken og jeg, offiser Trude og Turi dro umiddelbart hjem og iførte oss geriljahabitt.

Så startet jakten på Østkantens pene menn. Vi fant raskt ut at ølbriller var en viktig rekvisitt. Ikke bare kunne vi drikke østkanten pen, men sponsa vi omgivelsene i tillegg, drakk vi jo oss selv enda penere også. Kampen om genene var i gang! Hessen og Grindes rasehygieniske huleboer-teorier skulle motbevises en gang for alle! Vi allierte oss med søstre i Bergen også for å få i gang en parallell aksjon der siden de etter teorien jo burde tillhøre en svært attraktiv genpool så langt vest som de bor. Det ble et sjøslag.

– Hva faen mener du med at jeg ikke er pen nok til å videreføre menneskeslekten, din uføretrygda kødd? ble etter hvert det mest brukte utsagnet vårt etter som det ble klart at ingen av de pene mennene ville ha oss. Trude som allerede har videreført menneskeslekten i hele to eksemplarer, valgte imidlertid en litt mer intrikat strategi i de innledende rundene og prøvde å fritte ut to fine homoer om hva som skulle til for å drikke dem hetero.

Da vi rava hjem like single i tretida og så to damer med miniskjørt og stovnerpalme-hestehale på hodet sitte og pisse på gata bak Grønlands basar, begynte vi å lure på om Hessen og Grinde kanskje hadde rett. Og da hun ene snøvla til venninna at tampongen hadde ramla ut på asfalten og fikk til svar at det bare var å stappe den inn igjen, ble vi nesten sikre. Østkant-kvinnenes tid som biologisk vare var kanskje på hell. Men var det nå egentlig så negativt?

På balkongen til geriljaens generalsekretær Bjørg lørdag ettermiddag ble det klart at noen endelig konklusjon ikke kunne dras før vi hadde aksjonert på vestkanten også. Etter et par flasker sjampis dressa vi opp geriljamedlem Bård med passende tilbehør og satte kursen for Bygdøy Alle Restaurant der den absolutte finanseliten henger for tiden etter hva vi har blitt fortalt.

Vi gled ubemerket inn i køen bak russerhorene med digre Chanel-logoer på brystet og endte til slutt på bord med en afrikansk president-sønn, noen «investorer» som de svarte da vi spurte hva de jobba med og fire-fem damer som var så tynne at de ble transparente i discomotlyset. Damene innledet raskt en samtale om dyr kontra billig silikon og henviste stolt til egne fordeler de mente var udetektbare av det menneskelige øyet. Jeg foreslo generøst at neste gang kunne de heller få litt ekte østkantfett av meg, jeg trengte det ikke likevel.

Og selv om Bjørg fikk lagt inn noen svært gode aksjer i en fremtid som presidentfrue i et her ikke nevnt land i Afrika, må vi nok konkludere med at det først og fremst skyldes hennes omfattende kompetanse om kontinentet etter å ha jobbet der i en årrekke og derfor hennes evner til å føre en interessant og intelligent samtale med presidentsønnen. For da vi fortalte tamponghistorien fra Oslo øst kvelden før, så en av damene sjokkert på oss:

– Gosh, jeg bruker aldri tamponger, de får meg til å se så tykk ut!

Vår endelige konklusjon er derfor at vi er enige med VG`s Eirik Mosveen. Mannfolk flest er idioter og damer på førti pluss er better off doing it for themselves!

Leave a Comment

Enden på Visa

Jeg har alltid vært av den oppfatning at å forlenge livet er en smal sak, særlig for globalt relativt søkkrike nordmenn. Og da snakker jeg ikke om helsekostpiller, rynkekremer, div astrale øvelser sortert under New Age og annet fjollete vissvass de overmette befatter seg med for å innbille seg at de lever.

Det er en svært enkel teori. Grunnelggende naiv har til og med enkelte hevdet; fuck them! Alle vet at når man er på reise varer dagene lenger. En dag tilbragt på ferie eller reise til et nytt sted i et annet eller eget land for den saks skyld, varer alltid lenger enn en dag tilbragt hjemme. Tid er et relativt begrep, det skjønte jo selv Einstein. Det er opplevelsen av tiden som gjelder for folk flest og ikke sekundviserne på en klokke. Teorien er da som følger: Dagene tilbragt på reise oppleves lenger så vil du forlenge livet må du reise mer!

Selvfølgelig opplever man også et par potensielt dramatisk livsforkortende episoder på tur, særlig hvis man drister seg utenfor charter-løypa, som da jeg og fotograf Stian nesten ble arrestert for ransforsøk av blodtørstig og tungt bevæpnet militærpoliti her i Brasil etter å ha blitt nektet servering av den fjortende minibanken på rad. Frustrasjonen førte til noen illsinte spark mot minibankautomaten, noe som igjen påkalte oppmerksomhet fra lovens bevæpnede avdeling.

Først etter noen telefoner til Stians egen kontakt i Visa fikk vi bragt på det rene at slikt er helt vanlig her, at det bare er lov å ta ut en viss sum per dag pga ransfaren og at vi nok måtte kjøre til Natal for å få ut penger. Visa er for velfungerende samfunn som det norske, det er noe av det første du lærer på tur. Og jeg og Stian har vært mye på tur. Siden nyttår har vi reist jorda rundt for Tara, men nå mens jeg sitter her på terrassen i Brasil og skriver, er vi ved reisens slutt. Det føles som det er et år siden vi begynte, men det er helt greit for da har vi jo levd et år lenger.

Resultatet av vår reise kan du lese om i vår nye Tara-serie «Lidenskapen i livet» der første reportasje av seks er å finne i Tara som er i salg nå. Vi har møtt fantastiske mennesker, fabelaktige mennesker, fått nye venner og hilst på noen gamle, men mest av alt har vi fått bekreftet at det alt egentlig handler om er å tørre å leve. Altfor mange jeg kjenner hjemme i Norge ser ut til å tro at de skal leve evig, at de har all verdens fremtid foran seg – og det til og med uten å flytte på seg i det hele tatt. For å parafrasere Forrest Gump så er nok livet ganske sant en godtebutikk, men en godtebutikk i Gambia er ikke helt som den hjemme. Jeg er av den oppfatning at du vanskelig kan se snopet i skogen av sukkertøy hjemme hvis du aldri har spist en tamarind-kule i Afrika.

Livsmot er så mye. Det kan være å tørre å gi faen i konvensjoner og krav og slenge seg på en sandbanke på Zanzibar slik min nye venninne for livet; Elisabeth Hake Lunde har gjort og som du kan lese om i neste nummer av Tara. Det handler også om å tørre å svare som henne når representanter fra rotteracet spør: Men hva gjør du med livet ditt da? og hun sier på tenkende menneskers vis: Må man absolutt gjøre noe og hva betyr i så tilfelle det?

Men livsmot kan også handle om virkelig å gjøre helt til kalenderen sprenges slik som norske Merete Kemi Wear her i Brasil. Hun er bestevenninnen til Marianne som vi har intervjuet her og driver en Capoeira, Breakdans og hip hop-skole for ghetto-kidsa uten fremtid. Gjennom «Barnas Prosjekt» har hun brukt alle sine penger på skolen, bor på et lite rom ved gymsalen og samler inn penger som et sprekkeferdig lemen. Sånt gir resultater og i mai drar hun og noen av de beste danserene og instruktørene på en lang festival-turnè i Norge. Med de aller enkleste midler har Merete klart å bruke sitt eget liv til å gi noen av Brasils aller fattigste barn det de aldri har hatt: håp, drømmer, fremtid og sist, men ikke minst; lek!

Jeg har vært borte lenge, men nå kommer jeg tilbake for fullt og jeg har ikke tenkt å gi ved dørene! Neste gang jeg møter en norsk bekjent som klager over å råtne i et kjedelig ekteskap, er pisslei av jobben som slave for corporate Norway, ikke tør komme ut av skapet som danseløve, homo, bi – whatever – eller sutrer over generelt kjedelige liv, skal de få seg en på trynet. Og den neste som sier til meg «så heldig du er som får leve og reise som du gjør» ryker rett på et shock and awe-attentat fra Tøyen Gategerilja. Og holder ikke det har jeg også gammelrosa-bloggen på lur for å gi dem en ørefik.

Det er dere som er heldige! Heldige som bor og lever i et av verdens aller rikeste land. Heldige som har de mulighetene dere har. Heldige som har de pengene, den utdannelsen, de ressursene dere har! Resten handler om valg. Bruk din mulighet til å velge, du er en av svært få i verden som har den. Livet er ikke for pyser!

Se flere bilder fra Tarapi på turne – bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment

Nobody in Niqab

Da jentene på diskusjonsforumet til Det islamske nettverk i Norge ville avslutte året med å øve seg på å gå i Niqab over Grønland i Oslo dagen før nyttårsaften, var det ikke VG sitt enorme oppslag som overrasket meg mest. Det gjorde heller ikke ledende politikeres reaksjoner. Stortingsrepresentant for Frp, Christian Tybring-Gjedde reagerte «sterkt» som det heter og tordnet løs i Verdens Gang på nett:  «Jeg synes dette er helt sjokkerende. Det betyr at islamiseringen av Norge har tatt en ny vending. For et par år siden snakket vi i Frp om snikislamisering, men nå skjer dette i full åpenhet». I full åpenhet? Yeah right!

Det virkelig overraskende var jo at jentene bare skulle øve seg på Grønland. I invitasjonen het det at treffet «var for at de som ønsker å bruke Niqab skal få øvd seg litt og se hvordan det er å være ute i offentligheten». Newsflash, jenter: Den Norske offentligheten bor ikke på Grønland! Grønland er Niqaben og Burkaens hjemland i Norge. Her tusler de side om side med etnisk norske fylliker, utagerende gatekids, norske hverdagsrasister og vestkant-shoppere på eksotisk utflukt til Olav Thon-eide Grønlands Basar; en slags udelikat arkitekonisk bastard av et kjøpesenter, designet som det er med inspirasjon fra både IKEA og Midtøsten.

Tøyen Gategerilja (se tidligere blogginnlegg) måtte derfor trå til igjen. Vil man vite hvordan det er å bære Niqab i den norske offentligheten, må man lengre opp i byen. Bort til Karl Johan, Stortinget og Slottet. Her henger flertallet, her har de færreste sett et ansiktslør eller en Burka-babe andre steder enn på nyhetssendinger fra krigens Kabul. Og det er som kjent ofte de som vet minst som mener mest. Vi trodde det skulle bli gøy. Et lite skråblikk gjennom sløret på det norske storsamfunnets syn på tilslørte bondepiker fra øst. Det ble ikke gøy. Det ble et helvete.

Vil du vite hvordan det er å være virkelig hatet? Vil du vite hvordan det føles å bli kalt drapskvinne av vilt fremmede? Vil du vite hva frykt er? Vil du vite hvordan det er å være usynlig? Umyndiggjort? Da skal du ta på deg Niqab og gå rolig ned Karl Johan.

Sammen med geriljafotograf Xenia Villefranca, hoppet jeg av drosjen ved VG-huset og knyttet på meg sløret. Ingen så inn, men jeg så helt fint ut. Gjennom transparent, sort silke, så jeg alle blikkene. Hvordan de så uten å se. Skottet lynraskt bort på meg og slo øynene like raskt ned, som i blygsel, som i frykt, som man gjør når man ser noe svært ubehagelig og ikke vil være bekjent av å stirre. Foran stortinget ble jeg raskt omsvermet av mobilkameraer som alle gikk av på behørig avstand da jeg viste dem fingeren som seg hør og bør.

Fremme ved Scotsman – som på tross av navnet er en av de norskeste pubene man finner på Karl Johan. Her samles nordlendinger, sørlendinger, trøndere og alle andre «bønder i byen» som Oslofolk kaller dem, når de er på besøk i hovedstaden. Scotsman er faktisk så framifrå norsk at de i 2005 ga dørvakten Samad Elhami sparken på grunn av hans mørke hår og øyne.

På Scotsman leverte Norge varene allerede før jeg kom innenfor døren. Haka glapp på alle som stod utenfor og røyka og ord som «herregud», «å nei» og «se» hvislet gjennom luften som om jeg var døv i tillegg til tildekket. Inne ble det stille i baren før en fyr sa til en annen at nå hadde de fått en selvmordsbomber på besøk. Da jeg prøvde å bestille et glass rødvin, nektet bartenderen å svare meg, langt mindre se på meg, men henvendte seg konsekvent til fotograf Xenia. Da han forsto at jeg virkelig ville ha rødvin, himlet han med øynene.

Men er det ikke det vi vil? At slørbærende kvinner skal bli som oss? Drikke rødvin som oss? Røyke sigaretter som meg? Gå i miniskjørt som damene inne i kroken på Scotsman en kald vinterdag? Eller hvem av oss er det egentlig vi vil de skal bli som? Hvordan kan det ha seg at vi her i individualismens navle, plutselig blir så like i møte med et slør når vi aldri er det ellers?

Er det fordi Niqab-nonner og Burka-babes er så like for oss? Umyndiggjort av sine menn og deres slørtvang som de er i våre øyne? Er det virkelig disse damenes frigjøring de forbipasserende har i tankene når de gjør meg usynlig, stirrer hatsk på meg og hvisker «herregud» til hverandre? Kanskje hadde det hjulpet med en litt mer skandinavisk design på Niqaben min? Noe ala IKEA eller H&M? Det ser i hvert fall Olav Thon ut til å mene i det han bråbremser sin karakteristiske gange med hendene på ryggen og den røde lua på hodet, når jeg kommer ut fra Scotsman. Olav Thon stirrer på meg. Jeg møter blikket hans selv om han ikke ser øynene mine. Det virker ikke som han liker det han ser. Jeg skulle nok sett mer ut som Grønland Basar.

Jeg tror den politiske nestlederen i Sør-Varanger Frp, med det klassisk norskklingende navnet; Jane-Teresa Bednarczyk, oppsummerer svarene på alle mine spørsmål best. I desember sa hun det som det var til Altaposten: «Her kommer disse folkene fra Gud vet hvor, langt bortvekkistan, og skal ha alt av rettigheter som vi innfødte nordmenn har. Det provoserer meg skikkelig

Se flere bilder fra ferden, bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment