Tag Archives: Syria

Når mørket kommer

Permisjonshelgen min fra Radiumhospitalet ble ikke som jeg hadde tenkt. Det er jo ofte sånn. Du starter med allslags planer i optimistisk tro på at det er du som har kontroll over livet.

Fordi det finnes folk du elsker, fordi det er så mye gøy, slitsomt, vondt, godt og helt vanlig å tenke på og styre med, så har du rett og slett glemt at det til syvende og sist ikke er du som har kontroll over livet, men livet som har kontroll over deg.

DSC08663Det er menneskelig å glemme det. Det må faktisk være sånn. Ellers hadde vi aldri orket å leve. Så jeg begynte med det. To bestevenner og meg med sittepute fra Radium ute på godt kledd fortauspils på fredag, min første på over fem uker. Livet og bedring skulle feires.

DSC08682Men så kom denne sms-en fra min bestevenninne Trude på jobbtur og fotomesse i Paris og mørket kom veltende inn bakfra som en vegg, et lydløst sluk som får deg til å kjenne på en avgrunn helt tom for liv, bare svart.

trude (2)Hun satt på en naborestaurant til konsertstedet Bataclan og skulle spise middag sammen med sin nære venninne og kollega Tone da ondskapen, hatet og mennesker med liv uten mening tok over Paris.

Trude og Tone kom heldigvis fra det med sine egne liv i behold, men det var noen grusomme timer med teksting, frykt og lite batteri på telefonen der de gjemte seg på toalettet sammen med skadde og livredde mennesker mens det ble skutt i gatene utenfor.

DSC05560Trude elsker Paris, har bodd der og reiser dit ofte. Sist var både jeg og denne fantastiske jentegjengen med Lindmo i spissen også med da Trude tok coverbilde for Tara. Det er bare noen måneder siden nå. Livet kjenner ikke tid. Ikke døden heller.

1098147_10153135589725607_1856071281_nFor på lørdag, da Trude var trygg og mørket begynte å slippe taket, kom telefonen om at min elskede far var død og avgrunnen åpnet seg igjen. Denne gangen kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å falle.

Jeg skrev litt om alt han har vært da han først fikk kreftdiagnosen for et lite år siden. En bauta i livet er borte. Det er ikke flere ord. Ikke nå. Ikke enda. Nå er det bare mørke.

sengDet merkelige er at jeg har følt meg så nær min far de siste par ukene selv om jeg har måttet være borte. Jeg dro jo rett fra sykesengen hans i kjellerstua hjemme i Grimstad til Radiumhospitalet der jeg har vært innlagt siden.

I akkurat samme type seng, med akkurat den samme kladden over lakenet, med nøyaktig samme trykknapper for å heve og senke ryggen og det samme ekle, svette, spygrønne gummitrekket over madrassen under alt det hvite.

Jeg har ligget der og tenkt på hvor mykt håret på hodet hans ble etter cellegiftkuren og hvor glad jeg var for at jeg fikk klappe på det mens jeg var der og hvor intenst og jævlig jeg avskyr kreft og alt den gjør med mennesker.

052For han ble bare 71 år og var ikke klar for å dø. Ikke i det hele tatt. Men døden kjenner ikke tiden. Ikke livet heller. Det er det jeg har tenkt mest på denne helgen. Hvor vondt det er å elske og hvordan jeg aldri ville vært kjærligheten foruten likevel.

Og det er det jeg tenker på i dag når jeg er på vei opp på Radiumhospitalet igjen. Nå når islamismen får fotfeste hos Europas ungdom og fascismen brer seg over kontinentet med rop om stengte grenser. Nå når frykten for alle mennesker som ber til en muslimsk gud brer seg som en kreftsvulst selv om vi vet så mye bedre.

withsyriaVi vet at det til sammen har vært 48 000 terrorhandlingar i verden de siste fjorten årene. Vi vet at de til sammen har krevd over 107 000 dyrebare, umistelige menneskeliv. Vi vet at 82 prosent av de som ble drept i terrorangrep fra 2000 til 2013 ble drept i fem land; Irak, Afgjanistan, Pakistan, Nigeria og Syria.

Vi vet at bare i 2013 krevde 10 000 terrorangrep 18 000 menneskeliv. Vi vet at radikale islamistiske grupper som oppfordrer til vold i islams navn, står bak mye av denne økningen. Og vi vet at de fleste av ofrene deres er muslimer.

DSC077111Det snakkes mye om å holde hodet kaldt, men jeg tror det er enda viktigere at vi holder hjertet varmt. Vi er bare mennesker. Vi er svake, sårbare og vil aldri bli bra nok. Alt vi har er livet. Det er like dyrebart og umistelig for alle som elsker og blir elsket. Og det gjør vi alle sammen. For vi kan ikke annet. Vi er bare mennesker.

Det er ikke ofte jeg har gått ned for telling her i livet, men det gjør jeg nå. Batteriet er tomt og lyset har gått. Som frilanser er deadliner utsatt og oppdrag avlyst. Så har jeg oppfordret dere før så gjør jeg det igjen:

Støtt bloggen med å kjøpe et eks av boka mi Fuck tante Augusta til bare 199 fra forlagets nettbutikk her så har jeg kanskje til husleie i desember også. Del, klikk og spre. Så skal jeg selv klare å få ladet batteriet og slått på lyset igjen om en stund. Størst av alt er kjærligheten.

Leave a Comment

Da Syria kom til Frogner

Du tror det ikke før du får høre det i en frisørsalong på Frogner. Men la meg begynne med begynnelsen. For en drøy uke siden satt jeg på en fortauskafe i Beirut og var fly forbanna på Norge og nordmenn.

DSC07711Libanon som er på størrelse med Aust-Agder fylke, har snart tatt imot 1, 5 millioner syriske flyktninger. Da jeg forlot Gardermoen drev Facebook-høyre og norsk offentlighet fortsatt og diskuterte hvor vanskelig det ville bli for Norge å ta imot 8000. Samtidig meldte Amnesty at det nå er over 11 millioner menn, kvinner og barn på flukt som følge av krigen i Syria.

11953256_698249763651939_2235605293934963830_nSå jeg skrev et eitrande forbanna blogginnlegg om verdens bevisstløse overklasse på den fortauskafeen i Beirut. Jeg var rett og slett litt deprimert og hadde nesten mista trua på mine egne landsmenn og kvinner. Jeg var redd all medmenneskelighet og sunn fornuft hadde drukna i det oseanet av velstand vi velter oss i.

Three-year-old-Syrian-boy-Aylan-Kurdi-495x650Men så var det altså en helt annen drukning som skulle få oss til å våkne. Lille Aylan Kurdi som lå død på stranden i Tyrkia, vekket hele Europa. Jeg vet ikke hva det var med akkurat ham, jeg har hatt bilder av drukna, syriske barnelik i Facebookfeeden min lenge nå, men lille Aylan nådde helt frem til avisenes forsider. Takk og lov for det.

11949386_10155986998585223_5130101020455811955_n Jeg er nemlig en av dem som syns det er helt på sin plass å vise slike bilder i sin rette sammenhengen når spekklaget rundt både hjerterot og hjerne er så smellfett at bare den aller hardeste skyts trenger gjennom. Men Lille Aylan trengte gjennom. Han slapp inn. Han fikk oss til å åpne. Det er helt fantastisk å se engasjementet til nordmenn i de mange Refugees Welcome-gruppene nå.

Så var vi ikke helt ødelagt likevel. Så hadde vi kjærlighet å by på. Så kunne vi hvis vi ville. Facebook-høyre ligger tilbake med brukket rygg der medmenneskeligheten nå har tatt over. Vi skjønte at vi hadde latt dem dominere diskusjonen altfor lenge uten at vi gadd å protestere, orket å minne dem på at vi er ikke sånn. Ikke folk flest.

Nå er det ikke bare vi som hjelper flyktninger, men dem som har hjulpet oss med å få troen på medmenneskeligheten tilbake. Nå gjenstår det bare å gjenreise verdigheten til våre politikere. Bruk stemmeretten 14. september.

DSC07760Men så sitter man i en frisørsalong på Frogner da. En god venn er nemlig frisør der og en av veldig få jeg tillater å klippe den julenissehvite sveisen min. Han fikk meg også til å le så tårene trilla midt oppi alt. Han og en kollega fortalte om et par kvinnelige Frogner-beboere som litt uforberedt hadde kjent hjertet tine og donert til flyktningesaken de også.

Hun ene hadde donert et par smelldyre strass-stilletter og hun andre en såkalt «bandasjekjole» fra Hèrve Lèger til tusenvis av kroner. For som de sa: Selv flyktninger fortjener å føle seg fine. Jeg så selvsagt umiddelbart for meg alle flyktingene som er samlet på Tøyen her i nabolaget nå, vakle ned mot Grønland i gallakjoler og stillett med plakater påskrevet «Only in Norway».

Samtidig er det jo enda godt at hjertet befinner seg på rett plass når man har hodet under armen og armen i en bandasjekjole. Det er nemlig ikke «føleri» og «sentimentalisme» å engasjere seg i flyktningesaken nå. Det er grunnleggende menneskelig. Så får vi bare håpe at litt elementær kunnskap om verden rundt oss fester seg hos verdens overklasse etter hvert.

Leave a Comment

Å vente på en varslet revolusjon

Forbausende mange vesteuropeere som aldri har vært i Beirut, har både sterke forestillinger og meninger om byen. Ingen av dem stemmer.

DSC07430Alle på min alder husker krigen, kapringene, Hizbollahs mujahedin. Jeg var selv på jobb som journalist med Hizbollah i Bekaa-dalen da konflikten med Israel eskalerte igjen på 90-tallet. Gerjilakrigføring er ikke noe for pyser. Nå har Hizbollah mistet flere geriljasoldater i krigen mot IS i nabolandet Syria enn de noen gang mistet i krigen mot Israel.

I dag har Libanon snart tatt imot 1, 5 millioner syriske flyktninger. Når vi vet at hele landet er på størrelse med Aust-Agder fylke, setter jo det den kvalmende norske debatten om å ta imot 8000 i det virkelighetsfjerne og menneskeforaktende lyset den fortjener. Verdens bevisstløse overklasse ser enda mer motbydelig ut på avstand enn sett hjemmefra.

DSC07510Men i Beirut fortsetter festen. Det har den alltid gjort. Den gjorde det under krigen og den gjør det nå. Blir det for hett, flytter vi bare festen litt lenger nord, har alltid vært Beiruts motto. I dag bytter de bare litt på retningen. Beirut er en by der muslimer, jøder, drusere, kristne, liberale, ekstremister og fandens oldemor alltid har levd side om side i sentrum av et av verdens heiteste konfliktområder.

Selvsamme verden har derfor veldig mye å lære av libaneserne. Avtroppende ambassadør for United Kingdom til Beirut,  har hevdet at den libanesiske kulturen og tilpasningsevnen er selve nøkkelen til verdensfreden. Jeg er ikke uenig.

DSC07559Men Beiruts moderne historie er også en korrupsjonshistorie. Her jeg sitter på en fortauskafe i det pulserende Hamra District, er soldatenes nærvær i Beirut igjen påtagelig. I morgen lørdag er det varslet den største demonstrasjonen i byen på mange år.

DSC07531Opptøyene har eskalert siden søppelkrisen ble et faktum i juli år og dreier seg kort oppsummert om at politkerne skimmer over 100 USD av prisen for hvert tonn fjernet søppel – med det resultat at folk har protestert og hele infrastrukturen brutt sammen.

Lørdag skal det demonstres i regjeringskvartalet her og ved alle Libanons ambassader ute i verden. En person er allerede drept i tidligere demonstrasjoner og mange er skadet. Flere vil det nok bli. Vestlig presse presenterer det som noe i retning av spiren til en revolusjon i dragsuget av den arabiske våren.

Libaneserne selv smiler og og sier: «Welcome to our very small revolution» når vi spør dem om hva de forventer blir resultatet av lørdagen. Business as usual i Beirut altså. Som i natt da vi var på en gedigen, ulovlig pop-up homseklubb og danset oss silende svette til arabiske hitsongs sammen med rundt fem hundre lokale bøgs. En opplevelse for livet.

DSC07568Det er nemlig det som er det Beirut jeg kjenner og elsker. Ingen steder i verden føler jeg så intenst på den menneskelige viljen til å leve. Og da snakker jeg ikke om å overleve, men å virkelig leve med sprut, gnist og fyrverki mens dommedag og slutten på alt, konstant spøker i det ikke så fjerne.

Jeg kjenner meg virkelig hjemme i Beirut. Og det er altså ikke kun fordi jeg vokste opp i Bodø som barn og vår lokale hipsterbar rett ved hotellet her i Hamra heter det samme.

DSC07526Og enda har jeg nesten ikke nevnt menneskene, maten, musikken, fargene, luktene, smakene, havet og fullmånen som hang sprekkferdig over byen i natt, men det får vente til senere.

I morgen er det altså meldt lettskyet revolusjon sånn fra 18.00-tiden og utover her i Beirut. Ære være libanserne for å gi korrupsjonen en på trynet. Tilpasningsdyktig er en ting – å være en pushover noe annet.

Vi er invitert på takterrassefest der vi skal danse til solen står opp mens revolusjonen brenner ut i gatene under oss. For det er først når festene dør at alt håp er ute.

Leave a Comment