Tag Archives: stress

Aldri et kjedelig øyeblikk!

De siste par månedene er det faktisk det jeg har funnet ut at jeg skal ha på gravsteinen min: «Aldri et kjedelig øyeblikk». Og da selvsagt med giftdryppende sarkastisk undertone. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Det er ikke de helt store krisene som knekker deg til slutt, men alle de små minikrisene, stikkene og dryppene av drit som hauger seg opp i digre kompostdynger som tyner livsgnisten ut av deg. The struggle IS real!

DS7_45231 Glem orkan, vulkanutbrudd, kreft, bunnløs sorg og fortvilelse, ja til og med din egen død hvis du skulle være så uheldig å få vite om den på forhånd; de tingene der takler du utrolig nok om ikke på strak arm, så i hvert fall veldig mye bedre enn du tror før du har opplevd dem.

6c1c5123251777baa1d983f9292be1d8Men de daglige pirkene i livskvaliteten, når jobben går til helvete, vannlekkasjen er et faktum og bilen finner det for godt å streike akkurat når du hadde nøyaktig fem minutter på deg til å rekke det møtet som er så sykt dritviktig for at resten av kalenderen skal gå opp, de tingene der har en tendens til å akkumulere seg til et nivå som fordrer primalskrik ute i regnet.

26241742_10155737444485781_696199928_nSå etter noen måneder i koffert etter å ha sagt opp leiligheten, prøvd å sjonglere fjarten hundre frilansoppdrag på kvartparten av normert tid fordi jeg skal til Tanzania på litt ubestemt tid, tre PC-sammenbrudd, fire hundre misforståelser, bytte av bosted i Tanzania sånn helt på tampen, diskusjoner, krangling og gnæg, har jeg levd litt som et levende brannslukkingsapparat siden juni.

27544601_1505928472809343_4032521571250478096_nI-landsproblemer er også problemer og stress er en dødare. Men nå sitter jeg her med Tanzania-billetten i hånda, har akkurat ordnet meg nytt og enda finere hus i Tanzania, fått låne-PC av verkstedet som jeg kan ha i et år og levert den aller siste saken til desk.

IMG_20170313_080207_649-440x550Alt av lister og logistikk er på plass for nesten 60 blogglesere jeg skal ha med meg på jentetur til Tanzania og Zanzibar nå i oktober og januar. Kofferten er pakka med mer jobb så jeg ikke går konk underveis og klær bare kjøper jeg der nede. Kaftan life is the only life.

36735791_10156206780770781_2534572647908376576_nJeg har fortsatt fem tusen baller i lufta og vet av erfaring at livet som immigrant i en helt annen kultur ikke akkurat skorter på nye utfordringer, men heller det! Heller det enn å kjede seg. «Du lever bare en gang, men gjør du det riktig, er en gang nok», sa fabuløse Mae West i sin tid. Jeg vil gjerne legge til at syns du livet ditt er kjedelig, lever du det ikke riktig.

img_20170308_180157_810-QFd_WvIktpbglwVo47ni3wJa, the struggle is real, men den er også verdt det! Ingenting av virkelig verdi kommer gratis – ikke en gang for relativt sett søkkrike nordmenn. Man må satse for å vinne – også i livet. Og satser du alt blir heller ikke det å vinne viktig siden førsøket i seg selv er verdt det.

13267788_10154050991135781_5209526150976935255_n Så her skal jeg dø med sandalettene på! 😉  Onsdag morgen pakker jeg snippesken for godt og setter kursen til Dar es Salaam. Vil dere følge meg i mitt nye liv som expat, turguide, reisespaltist og multitasker mens jeg lærer meg å leve livet på helt andre premisser nok en gang, er det bare å henge med her på tarapi og ikke minst Snapchat @lenewikander for daglige oppdateringer behind the scenes.

20561653_10155331651980781_1481631085_nInstagram @Lene Wikander blir reservert de litt mer glamorøse øyeblikkene, for de vet jeg også at det blir mange av!

25994790_10155724565460781_1728339029656688544_n-440x550Tanzania og Øst-Afrika er mine favorittområder på jorden. Heng med på reisen så skal jeg vise deg hvorfor! Og en ting kan jeg i hvert fall love: Aldri et kjedelig øyeblikk! Sees i Dar es Salaam.

Leave a Comment

Kreftfri på fjerde året

På fredag var jeg til fireårs brystkreftkontroll på Ullevål. Det gikk bra. Ingen tegn til tilbakefall så nå har jeg vært kreftfri siden 2013. Det feirer jeg med et par puppeperspektiver fra Pride i København forrige helg.

21151108_10155407313350781_508585968_nNår det dukker opp et par prakteksemplarer som her, vil man selvfølgelig både snappe og instagramme det perfekte bildet. Men som i livet ellers er det oftest det som skjer når man ikke er klar for posering, sånn utenfor rammene so to speak, som blir det mest minneverdige.

21175131_10155407314365781_239958190_nTrynet til han fyren nederst i venstre hjørne her oppsummerer i grunnen alle mine følelser etter å ha ligget brakk med feber, bronkitt og snørr hele forrige uke bare for å avslutte den med kreftkontroll og gudskjelov gode nyheter. Jeg tror alle som har gått og gruet seg til en sånn kontroll skjønner hva jeg mener.

21175960_10155407314155781_1197284533_nMan merker ikke hvor redd og stressa man har vært før etterpå når man kan tillate seg å slappe av igjen. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe – for det føles faktisk litt som å få livet i gave igjen og igjen. Hvert eneste år. Så lenge det går.

21175676_10155407314250781_302493126_nGammelrosabloggen is back og klar for et nytt, kreftfritt år. Man får være glad så lenge man lever! Snart relanserer vi Tarapi i ny og forbedret utgave så prøv å hold dere i live dere også. Bare den som lever får se 😉

Leave a Comment

Hakuna Matata

Jeg hater Walt Disney. Vel, ikke så mye gamle Walt selv, han var jo bortimot genial på sitt beste, men nærmere bestemt Disney industries med sine Disneyland og glattpolerte tegne- og familiefilmer. Det er aldri rom for levde liv hos Disney. Prinsessen må alltid få sin prins, heksa må dø, seksuelt samkvem er redusert til forsiktig nussing mellom ekorn eller andre søte dyr og alle barn blir derfor oppdratt av onkler og tanter i Andeby etter det man bare får anta har vært jomfrufødsler.

Men riktig kvalmende blir Disney først når de skal ta for seg andre kulturer og historier enn den lavkirkelige, kritthvite og amerikanske middelklassekulturens glattpolerte idealer og uskrevne regler for moralsk forsvarlige liv som får sharia til å fremstå som direkte vovet. Sharia står høyt i kurs her på muslimske Zanzibar, men selv her er profeten Muhammeds lover og påbud ingen match for Disneys kulturimperialisme. Med en enkelt film har Disney kapret Swahili-begrepet «Hakuna Matata» og gjort det til salgsvare.

Her i nesten tusen år gamle Stone Town på Zanzibar hvor vi er nå, kan du ikke gå to meter uten at noen roper Hakuna Matata etter deg. Etter Løvenes Konge har Hakuna Matata blitt et hult salgsutrykk preget av gallopperende inflasjon i turistnæringen. På Swahili er Hakuna Matata en hilsen, et begrep, en livsfilosofi, et farvel og et ønske. Det betyr direkte oversatt at «det er ingen bekymringer», men omfatter så mye mer. Det handler om en holdning til livet og en generøsitet ovenfor andre med ønske om problemfrie dager i livet som kommer etter at tilfeldige menneskers veier krysses.

Noe av det første du oppdager som stressa, vestlig journalist med timeplan, agenda og deadlinepress her er at problemer er det imidlertid nok av. Ting tar tid, taxier bryter sammen, maten komme først på restaurantbordet etter to timer, det er varmt som i en middels finsk sauna, folk flest skjønner ikke engelsk, telefonlinjene virker bare av og til, strømmen går hele tiden og å betale regningen på hotellet innebærer gjerne timelange taxiturer (med tidligere nevnte sammenbrudd) til sju forskjellige minibanker for å få tatt ut penger da kortterminalene aldri virker på tross av store skilt med «We welcome Visa – Hakuna Matata».

Det toppet seg etter et par-tre dager på forrige hotell ute på østkysten med tegnspråkforklaringer av frokostmenyen som alltid resulterte i rå kråkebolle eller et for oss ukjent og stekt sjødyr på tallerkenen, fem taxiturer til minibanken to mil unna, ingen aircon og strømbrudd hele natta i førti graders varme. Vi hadde akkurat kommet tilbake til hotellet etter å ha vært ute på jobb hele dagen. Etter å ha dyttet taxien opp den siste og syvende bakken den dagen, banket vi forventningsfullt på porten til hotellet med den naive forhåpning å bli sluppet inn. Den gang ei. Gjennom en sprekk i gjerdet så vi at nattevakten lå og snorket under en palme, godt pakket inn i t-skjorten med påskriften, jepp, du gjettet riktig: Hakuna Matata.

Med en aggresjon bare år med rotterace og blodstress i vestlig arbeidsliv kan avstedkomme, klatret vi over den fem meter høye porten, hoppet ned på andre siden, treiv tak i nattevakten og skrek ham inn i øret: HAKUNA MATATA MY ASS! Men ble han redd? Ba han om unnskylding for å sove på jobben? Var han overrasket? Nei. Han lo! Han åpnet kjeften på vidt gap og skrattlo som om vi skulle ha fortalt verdens beste vits, slo seg på låret og skrattlo litt til før han ristet på hodet, tente lommelykten og lyste vei for oss frem til hotellrommet.

Det var først neste dag vi skjønte greia. Ute på en kritthvit sandbanke omgitt av turkis hav der landsbyens kvinner dyrket tang for salg til vestlig soft-is-industri for noen øre kiloen, begynte det å demre. Da kvinnene begynte å synge i den brennende varmen, sank innsikten inn. Da jeg fløt på rygg i det varme vannet og så solen og den liggende månen konkurrere om plass på himmelen, tok jeg meg i å nynne litt jeg også. Og da vi slo av en liten tegnspråkprat med damene som kom bort og ga oss en klem, innså jeg at Disney ikke har en sjans.

Swahili har tross alt blitt snakket i hundrevis av år, Disney har bare eksistert et par generasjoner. Det var ingenting annet å gjøre enn å slå seg på låret og skrattle av oss selv akkurat slik nattevakten hadde gjort. Da vi skiltes ved stien damene hadde tråkket opp i sandene under vannet gjennom generasjoner med tangbæring til land, var det bare en ting å si til avskjed: Hakuna Matata.

Leave a Comment