Tag Archives: stråling

Å gi tørr skjede et ansikt

Min far var aldri i tvil om at jeg, hans førstefødte, en dag ville gripe hele nasjonens oppmerksomhet, men at det skulle bli som tørr skjedes ansikt utad, hadde han neppe sett for seg.

13501871_10154129486390781_1645063706943547575_nDet var i hvert fall det Dagbladet kalte meg på lørdag: «Alle norske tørre skjeders ansikt utad».

Men tro meg, jeg har blitt kalt langt verre ting i min tid. Dagbladet-oppslaget kom seff i kjølvannet av kronikken min om senskader hos NRK Debatt.

-XCi6S7ZvKZX9LfEooml1gEap9vu4HIR6SKV0f-exYoQSå kan du jo spørre deg hvilken kroppsdel du ville gitt ansikt til hvis du følte du måtte. For det følte jeg faktisk. At jeg måtte, altså.

Tørr skjede er jo bare en pitteliten om enn tabloidvennlig del av det spekteret som er senskader etter kreftbehandling i dag. Det må vi tørre å snakke om nå.

Folk er jo så opptatt av at vi kreftoverlevere bare skal være takknemlige over å være i live og det skal jeg i hvert fall gi dem: Kjedelig er det ikke!

13557815_1363710576976122_2468731027882947876_nDu vet du er skeiv kreftoverlever med senskader når du på en og samme helg ikke bare gir tørr skjede et ansikt i Dagbladet…

IMG_20160625_134131Men også svever i det blå over Prideparaden i Oslo sentrum som live-kommentator, før du diskuterer med kreftleger på NRK-nyhetene og setter kursen rett til tannlegevakta etterpå.

Snapchat-7453775821446080866 (576x1024)Da jeg var borte på apoteket og hentet ny runde med smertestillende nå i stad, var jeg i hvert fall glad for at mine piller ikke viste seg å være produsert av ISIS.

Så ikke kom her og si at jeg ikke er takknemlig! 😉

Leave a Comment

Når dødeligheten er hverdagskost

Elleve dager med Eurovision tok nesten livet av meg.

13227168_10154039442820781_1426175533482588889_nMed chemobrain, muskelverk, hovne ledd og generell utmattelse som senskader etter kreftbehandling, var jeg helt sikker på at jeg skulle dø flere ganger underveis.

13236317_10153810916335817_1217436412_n

Sånn som enkelte morgener på hjemmekontoret i Bearbnb-et vårt over. Tygd, spytta ut igjen og kjørt en runde i tørketrommelen etterpå. Så hvorfor gjøre det da?

13246093_10154041441895781_305281566_nFordi elleve dagers fest med verdens fineste folk er så sykt verdt det. Og fordi man i grunnen blir vant til å dø når man har hatt en runde eller to med både kreft og forstadier til kreft.

13228139_10153810915750817_896970565_nFor meg er det i hvert fall blitt hverdagskost å plutselig stå der midt i hverdagen, på fortauet, i et jobbmøte, på badet, på byen, hvor som helst.

Å kjenne hjertet hoppe over et slag mens det svartner litt og tenke: Ok, nå er det blodproppen som er en av bivirkningene fra antiøstrogenene som tar meg.

13239392_10154039447320781_6544713355297113086_nEller ups, nå er det massiv hjertesvikt som følge av stråling mot bryst som skrur av lyset her.

Eller litt vondt nederst i magen: Jepp, der var livmorhalskreften som er enda en potensiell bivirkning av hormonbehandlingen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ikke sånn på en hypokondrisk og panisk måte. Mer som en stille erkjennelse og følelse av jaja, jeg fikk 47 fantastiske år.

Vi blir vant til døden vi som har hatt kreft. Vi vet den kan komme når du aller minst aner det.

Etter at den første sjokkbeskjeden når diagnosen kom, åpnet det seg et svart hull i livet vi vet vi kan falle ned i igjen når som helst.

13254221_10154039448300781_3353503973170087178_nDerfor blir det desto viktigere å henge med når det gjelder og å dø med festskruden på. For mange dager på hjemmekontoret er jo veldig bra også.

13227927_10154028180250781_527209220_nOg kjærligheten, den kan jo få selv det mest skrotete takras til å føle seg fin når det gjelder.

13094283_10154039443345781_3596128407898075900_n13265979_10154039446530781_6325304823356255948_nMen det er viktig at de rundt oss vet hvordan vi kreftpasienter har det nå som vi endelig er «friske». Aldri har fler i Norge overlevd en kreftdiagnose og aldri har fler levd med senskader av behandlingen. Det MÅ vi snakke om.

Derfor går jeg i krigen på onsdag. Da stiller jeg til debatt i NRK P2`s Ekko for å slå et slag for åpenhet om tørre skjeder, fatigue, lammende hetetokter, chemobrain, muskelverk, angst, depresjon, hormonfedme og alt annet vi «friske» kreftpasienter rammes av.

Skal man først dø, kan man jo like gjerne gjøre det med støvla på! 😉

Leave a Comment

Kreftlivet derpå

Du har ikke vært til skikkelig korsryggbehandling før du holder på å både spy og drite på deg på vei hjem med sniffesvikt i begge knær mens du græbber tak i tilfeldig forbipasserende for å støtte deg selv inn på trikken.

Hva har ryggbehandling med kreft å gjøre, lurer du kanskje, men det skal jeg bare si deg: Det er jævlig mye som har med kreft å gjøre som ingen noen gang snakker om.

Bilde2I mitt tilfelle har prolapser i ryggen blitt sjukt forverra av antiøstrogener jeg må gå på for å minke sjansen for tilbakefall av brystkreft. Antiøstrogener gjør deg stiv og får stram muskulatur til å bli enda strammere.

Men klart; det er jo ikke dødelig, bare veldig vondt og sykt upraktisk siden jeg ikke kan gå eller stå mer enn kort tid av gangen. Men så lenge det ikke er potensielt akutt dødelig, er kreftpasienter og overlevere i Norge opplært til å holde kjeft.

Så derfor hører vi ikke noe om damer som er stive som stokker og åtti år i skrotten etter full pakke med brystkreftbehandling. Vi hører ikke om folk som er kronisk utslitt med fatigue, får eksem, blir glemske og mye fortere utslitt enn før.

DS7_2385Vi hører heller ikke om tørre slimhinner, manglende sexlyst, vektoppgang, lydfølsomhet, tenner som detter ut, nevropati og depresjon. Vi hører ikke noe om at livet etter kreftbehandling aldri blir det samme igjen.

Det er rett og slett ikke sexy nok. Folk vil bare ha skikkelig drama med levende kreftceller som drepes. Når man er ferdig med det, vil alle bare snakke om hvor frisk du er.

bilde 5Og vi kan godt gjøre det, men da må vi redefinere begrepet frisk. Og vi må få realistisk informasjon på bordet til folk flest.

Norsk kreftbehandling er blant de mest effektive i verden, men helvete er langt i fra over for de fleste etter at de er ferdig med cellegift og stråling. Det er ofte da det virkelig begynner.

For etter å ha vralta over Grønland i dag med svikt i knærne, innlagte sittestopp på fortauet og ufrivillig smertegauling som fra en drektig blåhval, gidder i hvert fall ikke jeg å juble over hvor «frisk» jeg er neste gang noen så forventningsfullt og logrende spør.

Leave a Comment

Ett år med kreft og to uten

Vel, de kaller det i hvert fall toårskontroll det jeg var på i dag selv om ettårskontrollen finner sted ganske så raskt etter endt brystkreftbehandling. Hvis man ser bort fra sjokket og den navnløse dødsangsten sånn helt i begynnelsen, syns jeg faktisk året etter endt behandling var det verste.

Cellegift og stråling blekner mot å plutselig stå der, spyttet ut av systemet igjen, helt alene i ei kræsja romferge etter å ha vært bortført av aliens i et år. Kroppen er totalt vrak og blir bare verre ettersom bivirkningene av stråling og antiøstrogen-behandling setter inn for fullt.

DSC06252Det er først det siste halvåret at jeg har begynt å bli meg selv igjen og klarer å leve med bivirkninger på en fornuftig måte etter mye fysisk trening og mange besøk hos leger og spesialister.

Selve mammografien har Ullevål nå satt ut til private, men analysen av den og samtale med kreftlege finner fortsatt sted innomhus og det var det jeg var til i dag. Heldigvis så alt bra ut og jeg kan fortsatt regne meg som kreftfri.

Men da jeg satt på venterommet og ventet på at legen skulle komme ut igjen med noen nye resepter, fikk jeg øye på en bekjent i øyekroken. Jeg rakk ikke si noe før hun var ropt opp og forsvant inn til legen. Det lange håret og uroen i blikket hennes fortalte meg at hun nok var ganske nydiagnostisert.

DSC06251Jeg kjente meg så igjen og fikk så vondt av henne at det eneste jeg hadde lyst til var å banke på den døra og gi henne et eksemplar av boka mi Fuck tante Augusta, men jeg hadde ingen bøker med meg.

cover-fuck-tante-augustaSå i stedet legger jeg ut denne filmen fotograf Xenia Villafranca har satt sammen etter det første året med brystkreftbehandling da hun fulgte meg med kamera hele veien. Denne er til deg. You know who you are. Det blir bedre. Etter hvert.

Leave a Comment

40 er det nye 80

Det er ikke bare-bare å bli nuka i strålemaskinen til Ullevål klokka halv åtte hver morgen etter gjennomfört cellegiftkur med to prolapser og brustne ribbein.

lIMG_1852For ikke å snakke om disse anti-östrogenpillene som har sendt meg hodestups inn i overgangsalderen med alt det innebærer av hetetokter og humörsvingninger.

IMG_7198Heldigvis har jeg en god venninne med bil som kjörer på jobb rundt disse tider og hun henter meg her på gravlunden hver morgen. Men det er likevel såpass tidlig at vi både ser ut og föler oss som selfien jeg prövde å knipse av oss i bilen på fredag.

IMG_7185Jeg syns egentlig det er ganske betegnende at selve strålemaskinen ser ut som en diiiger mixmaster eller kjökkenmaskin, den mangler liksom bare vispen når den stilles rett opp og ned.

IMG_7188Likevel er det noe som sier meg at de setter inn en diger usynlig visp når jeg ligger der på benken med de pustestyrende Robocop-brillene på. Jeg begynner i hvert fall å föle meg ganske hjulvispa etter hvert.

lIMG_1861Men det var först da jeg ble forbipassert av en gammel dame med rullator på vei til Elkjöp i går at jeg til fulle innså at livet som förti pluss og kreftpasient er det nye åtti.

Det er så utrolig mange rare bivirkninger og effekter av denne brystkreftbehandlingen jeg syns det er helt absurd at legene aldri nevner.

Så nå har jeg fått tilbud om å skrive en humoristisk-seriös bok om alt de forteller og ikke forteller deg om brystkreft. Syns dere det er en god ide? Noe sier i hvert fall meg at den trengs!

Leave a Comment

Jeg savner cellegiften!

Fy faen, man blir så koko i hodet av kreftbehandling at jeg egentlig syns det er rart at de ikke smeller inn en psykiater innimellom alle legene, sykepleierne og onkologene man må gjennom.

sistecellegift 001

Nå fikk jeg jo siste cellegift forrige mandag og det var en dag jeg hadde sett frem til. Men etter møtet med kreftlegen i forbindelse med den videre behandlingen med stråling og anti-østrogener, bivirkninger og effekt av dette, har jeg tatt meg i å savne cellegiften.

sistecellegift 028

Det er noe med fienden du kjenner som er betryggende og godt. Det er usikkerheten, ventingen, alt det nye som tar rotta på psyken din under kreftbehandling. I hvert fall er det sånn for meg.

Cellegiften var liksom avgrenset, bestemt, fastlagt. Da jeg holdt på med det, kom det ingen nye overraskelser annet enn kvalme og utslitthet. Jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til. Nå har jeg en liste med fjarten nye og potensielt dritskumle ting på blokka.

sistecellegift 004

En ting er stråling og anti-østrogener, men i tillegg har jeg pådratt meg et gallopperende blodtrykk jeg stadig må få nye piller for og så må jeg faen meg scannes i et sånt helvetes MR-rør igjen fordi jeg har så store smerter i korsryggen som jeg på dårlige dager seff er helt sikker på er kreft.

sistecellegift 015

I tillegg blir jeg gaaaal av alle som nå kommer bort til meg ute i samfunnet og stråler over at jeg nå er ferdig med dette her siden cellegiften er over. De forventer seg jublende smil og erklæringer om at jeg nå kjenner meg frisk. Dra meg langsomt inn i fuglekassa etter de nesehårene jeg ikke har altså!

sistecellegift 029

Jeg er utmatta, sliten, deprimert og gruer meg som ei våt bikkje til resten av behandlingen. Men jeg vet det kommer bedre dager og at ting ikke er så ille som man frykter når man først kommer i gang.

Men etter å ha sittet og hørt på legen liste opp alle fallgruver, bivirkninger og dette-kan-du-ikke-gjøre, kjenner jeg at jeg har mest lyst til å bestille full avlivning ved neste konsultasjon.

Listen var så lang at fotograf Xenia ikke fikk pressa alt inn på filmen en gang. Særlig det der med hjertet friker meg helt ut, men vi står han vel av. Men nestemann som gnåler forventningsfullt om at jeg er frisk, tørker jeg snørra på altså!

 

 

Leave a Comment

Fuck all bullshit

Nå begynner jeg å bli seriøst sliten av denne cellegiften. Når jeg ikke ligger rett ut på sofaen her på gravlunden, raver jeg rundt som en zombie på diverse oppdrag ute i samfunnet. Den eneste fordelen er at når du er så utkjørt i hode og kropp, så gir du bare så totalt faen i hva andre syns du burde tenke, si og mene.

fab 003

Så da jeg satt i Trygdekontor-panelet til Thomas Seltzer på en konferanse om lesbiske, homofile, bifile og transpersoners levekår på fredag, merket jeg meg øyeblikkelig at det nesten bare var mennene i panelet før meg som kom til orde. Der satt vi altså og diskuterte fordommer mot kjønnsuttrykk og legninger etter den utgamle debatt-formelen der menns ord veier mest og helt på autopilot får størst oppmerksomhet.

Akkurat det der er så inngrodd i oss at det begynner allerede i barnehagen. Nrk hadde for en tid tilbake et innslag basert på en forskningsrapport som viste en ubevisst forskjellsbehandling av gutter og jenter i barnehage, både når det gjelder verbal og ikke-verbal kommunikasjon fra personalet. Gutter ble bekreftet og anerkjent oftere enn jenter.

fab 002

Sånn er det. Tradisjonelt maskuline verdier og uttrykk er rett og slett ranket høyere i de fleste kulturer – også den norske. Det er så kulturelt innprentet i oss at vi handler nærmest på refleks. At det derfor er homofile menn som møter flest fordommer og mest vold her i verden er ikke så rart da selve måten vi tenker på, anser en feminisering av det mannlige som det absolutte lavmål.

Jeg avsluttet derfor mitt innlegg i Trygdekontor-panelet med å oppfordre til privat intitativ og gjøre som jeg nå har tenkt å gjøre: Oppfordre alle heterofile venninner til å ta sine menn analt med strap-on. Alle revolusjoner begynner i det små og skal det bli noen vei i vellinga rundt kjønnsforståelsen, må det eksponerings-tarapi til! Jupp, jeg mener det; du gir fullstendig faen når du blir utslitt av cellegift.

fab 011

Derfor var det ekstra deilig at jeg etterpå skulle møte en gammel venninne jeg har gitt faen sammen med før. Beate og jeg ble kjent for en generasjon siden under studietiden i Bergen. Etter det har vi rallet, reist og ikke minst skrevet bok sammen. F.A.B. – Fuck All Bullshit kom ut på Aschehoug forlag i 2002 og er et av de morsomste prosjektene jeg noen gang har jobbet med.

fab 019

Som det står på vaskeseddelen er F.A.B. «en hybrid av brev- og dagboksromanen i e-postens tidsalder. F.A.B. er et stykke svart, humoristisk satire over de mer foruroligende sidene ved det strengt urbane og feminine liv. » Siden den gangen har Beate blitt trebarnsmor og jeg fått kreft. Jeg tror man blir sånn ca. like utslitt av begge deler innimellom.

Jeg og Beate har derfor bestemt oss for å gi litt faen igjen og stikke på en liten nyttårstur til varmere strøk mellom endt cellegift, påbegynt stråling og nytt småbarnsemester. I kofferten skal jeg pakke et eksemplar av F.A.B. for å mimre og minne meg på at vi i alt vårt ungdommelige overmot den gangen vi skrev den, faktisk hadde helt rett hva det å komme seg noen vei her i livet angår: Fuck all bullshit!

fab 020

 

 

Leave a Comment

Fuck tante Augusta!

Kan man tulle med kreft? Ja, selvfølgelig. Hvor mye kan man tulle med kreft? Det kommer an på hvem sin kreft du tuller med. Min kreft? Den kan jeg tulle med så mye jeg vil.

Jeg heter Lene Wikander og jeg har kreft. Jeg fikk det i går. Det vil si, jeg har nok hatt det en stund, men i går fant de den. I brystet. Det venstre. Et team av leger, radiografer og en mammografimaskin på det private kreftsenteret Aleris i Oslo halte og dro, presset og reiv i puppene mine helt til de måtte si det som det var:

Vi skal ikke lyve for deg. Vi skal være ærlige. Dette ser ikke bra ut. Du har det som ser ut til å være en ondartet svulst i venstre bryst.

aleris 003

Når de sa det lå jeg i et ganske mørkt rom. På ryggen. På en polstret benk. Jeg hadde ikke pute og i den stillingen uten pute får jeg alltid en sånn snorkerefleks selv om jeg er våken. Jeg liker ikke å ligge flatt på ryggen uten pute. Det kjennes som jeg skal kveles.

Han ene som sa det hadde briller og lignet litt på Derrick. Hun andre som sa det lurte på om jeg var veldig travel på en fredag. Om jeg kunne vente til neste undersøkelse litt senere. Om det var greit at helgestarten ble litt utsatt denne gangen?

Jeg tenkte at hun enten måtte være fryktelig dum eller i slekt med Tårnfrid så jeg bare snorket at joda, det hadde jeg nok tid til, kreft var ganske høyt på prioriteringslisten min denne helgen. Og så spurte jeg Derrick om det var greit at jeg satte meg opp mens vi pratet sånn at jeg slapp å ligge der å snorke så fælt. Joda, sa Derrick, det var greit. Og så spurte jeg ham om jeg skulle dø.

aleris 001

Neida, sa Derrick, du skal ikke dø. Ok, sa jeg. Det passer også veldig fint. Og så begynte Derrick å forklare masse greier om lymfene på sånn babyspråk siden jeg ikke hadde hørt ham så godt første gangen han sa det fordi jeg var mest opptatt av å ikke snorke eller kveles. Han sa sånne ting som at «hvis sykdommen setter seg i lymfevevet».

Så sa han at jeg etter alt å dømme har gode prognoser, at de mest sannsynlig ikke trengte å fjerne brystet mitt helt og da sa jeg at brystene måtte de gjerne fjerne hvis det var nødvendig, det spilte ingen rolle, jeg har hatt bryster ganske lenge, jeg vet hvordan det er, nå kan jeg helt sikkert klare meg uten bryster en stund.

Men da ble Derrick veldig sjokkert og så lenge på brystene mine der jeg satt på benken med bukser og støveletter på mens brystene mine hang der foran ham. Jeg har veldig store bryster. De synes veldig godt når de henger sånn uten BH eller bluse på. Derrick likte tydeligvis brystene mine. Han syns det var veldig sjokkerende at jeg kunne tenke tanken på å bare fjerne dem sånn.

aleris 002

Og så gikk jeg og bestevenninnen min Turi som fulgte meg, ut og satt oss i bilen og ventet på neste undersøkelse. Vi drakk vann og røyka. Det var litt kaldt så vi orket ikke å ha vinduene åpne så lenge. Til slutt kunne jeg nesten ikke se ansiktet til Turi inne i bilen og da vi åpnet bildørene for å gå inn til neste time, snudde noen seg fordi de trodde at all røyken som veltet ut skyldtes brann. Neida, det brenner ikke, sa jeg og gikk inn.

Og etter det gikk jeg og Turi hjem til henne og drakk oss fulle og skrev en kick-ass handlingsplan for det neste året med operasjoner, cellegift og stråling som vi kalte «Fuck tante Augusta». Hun var kusina til oldemor Antonette i Grimstad. Hun «la seg til» som de kalte det den gangen. Hun var sur og lei av livet for hun syntes ikke at livet var noe gøy så hun la seg i sengen for å dø. Der ble hun liggende i 23 år.

 

Leave a Comment