Tag Archives: Stone Town

Ikke vær så veldig turist da dere!

Don`t be a tourist – be a pioniir, er slagordet til verdens første nettsted og globale community for å booke møter og opplevelser med lokale ildsjeler. Gründeren av nettstedet er norske Yvette Mariann Stornes (48) som jeg har intervjuet i siste nummer av Tara.

Skjermbilde (13)Som mangeårig reiselivsjournalist med hele verden som arbeidsfelt, ble jeg jo bevisst «instagram-turismen» lenge før instagram kom. Prinsippet er det samme. Det man presenterer og viser frem fra reisen er picture perfect Zanzibardører som denne jeg postet på insta fra Stone Town nå sist.

IMG_20170313_074949_766Mens den virkelig morsomme døropplevelsen jeg aldri kommer til å glemme, var jo da det viste seg at jeg var altfor bred last til å komme meg inn dodøra når den ene dørlemmen var slått igjen.

17353019_10212308691941358_773944594_nDet bildet gikk seff ut på Snapchat @lenewikander i stedet for instagram siden snap er litt mer nedpå, ekte, interaktivt, bakom kulissene og ikke minst sosialt. Der handler det ikke om likes, men om å dele øyeblikksopplevelsen.

Snapchat-33087969Men det er alltid og uten unntak møtene med mennesker som setter dypest spor. Og da er det viktig og møtes i ansiktshøyde og ikke ovenfra og ned.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært på reportasjetur i for eksempel Øst-Afrika der jeg var nå sist, og sett busser fulle av turister møte opp med kameraer i en arrangert Masai-lansby for å ta bilder av folk «all dressed up» som om de var eksotiske dyr eller ting.

17354769_10212308719822055_1400447943_nSånne møter mennesker i mellom er ikke bare helt ræva kjedelige, de er også direkte skadelige. Dessuten går mesteparten av pengene slike organiserte turer koster, som oftest til arrangørene og ikke til aktørene. Det er det pioniirs gjør noe med.

17274842_10212308691301342_1961711703_nGjennom å møte og delta i arbeidet til mennesker dedikert til å forbedre liv, bidrar nettstedet til at du kan få nye og andre perspektiver når du er ute på tur, lære og gi tilbake til lokalsamfunnet du besøker siden vertene er innovatører, entrepenører, miljøaktivister, utdanningsinstitusjoner og folk som kjemper for frihet og like rettigheter.

17199113_10154875021790781_568845362_n I følge Vogue blir 2017 året da turister går fra å være rene konsumenter til å bli deltakende observatører. Bærekraftig turisme med mening er den nye måten å reise på. Jeg håper de får rett.

IMG_20170311_231215_621Jeg kan ikke tenke meg noe mer meningsfylt enn å bidra til å gi folk unike, lokale opplevelser, møte mennesker på deres egne premisser, utveksle ideer, tanker, kultur og latter på tvers av globale og sosiale grenser.

Derfor syns jeg du skal følge pioniirs på Facebook her så har du i hvert fall muligheten til å skaffe deg en helt unik opplevelse neste gang du skal på tur. Det er ideer og konsepter som dette som bidrar til å forandre verden – ett møte mennesker imellom av gangen.

Leave a Comment

To tårn på Zanzibar

Jeg vet om to tårn i Stone Town på Zanzibar. Det vil si, jeg vet om mange tårn på Zanzibar, men akkurat disse to tårnene forteller en helt spesiell historie der de står og skuler på hverandre høyest på himmelen.

IMG_20170310_232708_541De ligger ikke langt fra hverandre. Du ser over på det ene når du sitter i det andre etter at solen har senket seg og minaretene gjaller over byen. Eller du er på jobb med kamera sånn som meg og prøver å fange solnedgangen mens fullmånen står opp bak deg.

IMG_20170313_191111_041 Og for noen fullmåner Zanzibar kan by på! Det er fullmånenetter som dette som har gjort begrepet «magisk» til en utslitt og impotent klisje i reiselivsjournalistikken.

IMG_20170313_074603_214Første gang jeg besøkte det ene tårnet, var det andre tårnet bare et falleferdig, dødt skall. Da tilhørte det ene tårnet der jeg satt, det verdensberømte hotellet «Emerson & Green» etter etternavnene på de to livspartnerne som drev det.

IMG_20170313_075346_011Som i dag ble det også den gangen servert middag på myke puter mens solnedgangen senket seg over byen. Andre gang jeg var der, besøkte jeg huset til det andre tårnet, men måtte spise i foajeen siden tårnrestauranten ikke var ferdig enda.

IMG_20170310_233127_498Men da var jeg til gjengjeld også en av svært få gjester som fikk prøvesmake testmenyen til det som i dag er blitt den fantastiske tårnrestauranten til Emerson Spice.

IMG_20170310_231851_614Emerson og Green hadde nemlig skilt lag og lagt hverandre for hat. Rettsakene hopet seg opp der de satt i hvert sitt tårn og stirret olmt på hverandre med hver sin tomme stol ved frokostbordet. Kjærligheten kan være en grusom læremester.

IMG_20170315_172111_902Tredje gang jeg var her, besøkte jeg bare det andre tårnet. En middagservering på Emerson Spice er nemlig en fargerik forestilling i festlige smaker, lukter, surt, søtt, salt og krydret, presentert med en lekenhet og humor du kan oppleve få andre steder i verden.

IMG_20170310_232228_955Drevet av stolthet, hat, sinne, enorme talenter, sin nærmest uovertrufne estetiske sans og dypest sett sin uttømmelige kjærlighet til Stone Town og Zanzibar, bygget Emerson opp et intet mindre enn praktfullt hotell med bare nevene.

IMG_20170315_171750_158Å bo på Emerson Spice i dag er som å flytte inn i et kapittel av tusen og en natt og et kaleidoskop av farget glass, høye himmelsenger, veggmalerier, antikviteter, rom, ganger, avsatser og selvfølgelig: Tårnet.

IMG_20170313_221245_955 I dag er Emerson død og begge tårn og hoteller drives i samarbeid som søsterhotellene Emerson Spice og Emerson on Hurumzi. Det tror jeg Emerson ville ha likt. Fortært av kjærlighet var han en mann som nektet å gi seg. Uansett. Og nå har han jo på en måte fått det siste ordet likevel.

Eller som han siterte fra et annet hotell, nemlig John Irivings «The Hotel New Hampshire» da vi satt drita fulle i foajeen hans og kranglet om favorittforfattere den gangen for mange år siden: «Keep passing the open windows.»

20170310_220449Og moralen i denne historien er? Vel. Jeg mener man ikke kan si at man virkelig har levd til det fulle før man har opplevd Zanzibar og man har ikke opplevd Zanzibar uten å besøke disse to tårnene i brutalt vakre Stone Town. Så gjelder det bare å dra hjem igjen før man dør av det.

Leave a Comment

Nei, vi skakke ha chiuaua

Du vet du har vært på en sinnsykt bra safari når løvene kommer så nærme at bildet du sitter igjen med på mobilen er dette…

17238221_10154875024940781_166028138_nHeldigvis fikk jeg summet meg av sjokket og hadde med et skikkelig kamera der jeg fikk med meg business-enden av løven også.

IMG_20170307_164754_119De fleste forbinder safari med sightseeing på savannen, men på swahili betyr ordet enkelt og greit bare «reise». «Å reise» heter «kusafiri». Dette er ord som brukes om alle typer reiser. Enten de foregår over land…

IMG_20170308_180157_810Eller vann…

20170305_121204Per sykkel…

Snapchat-679724149Eller buss…

Snapchat-1533142907Det som teller er at man er i bevegelse over store avstander med alle møtene, krysningene og korsveiene det innebærer.

Jeg er her i Tanzania på besøk hos fantastiske Karianne som driver det lille hotellet Upepo Garden utenfor Dar es Salaam.

IMG_1787Men hun har ikke alltid vært her. Upepo er den foreløpige slutten på en safari som begynte med at mannen hennes døde brått og uventet rett før hun selv fikk kreft i begge bryst med spredning til lymfe.

Snapchat-1790957129På safari over savannen traff hun savanneguiden Rashid og nå har de to tatt meg med på en safari i fotsporene til deres historie om kjærligheten, døden og livet som beveger seg imellom.

Resten av fortellingen om Karianne og Rashid kan dere lese mer om i Tara senere, men akkurat nå vil jeg bare dele et av hennes beste livsmotto: Nei takk, vi skakke ha chiuaua!

20170307_140216Med det mener hun at man ikke skal knusle og holde seg med for små prosjekter og kjæledegger her i livet. Til det er livet altfor kort. Så på den lille uka jeg har vært her har vi dekka over 10 000 kvadratkilometer land og vann på en storstilt safari som enda ikke er over.

20170305_112804Som man skal på all safari, har jeg overlatt meg selv til selve reisen så mer blogging får dere vente med til jeg kommer hjem. I morgen går turen til det historiske sultanatet Zanzibar der vi skal bo i et gammelt palass og bedrive safari til fots i Stone Town.

17198034_10154875162340781_141159303_nHakuna Matata så lenge! Snakkes et annet sted langs veien. En sann safari tar nemlig aldri slutt før du selv gjør det.

Leave a Comment

Mitt Afrika – Tusen og tre netter

Gode Gud og Allah O Akhbar, jenter, gutter, kvinner, menn, transer og transseksuelle, ja selve menneskeheten: Jeg har sett himmelen og vet hva englene spiser til middag!

I går morges landet vi på flystripa her ute i Tanzanias bit av det Indiske hav og etter litt forvirring etter å ha banet oss vei gjennom fem hundre hissig gestikulerende italienere og stusset på om vi hadde havnet på feil fly og endt opp i Roma, ble vi heldigvis reddet av sjåføren og innså at vi virkelig var ankommet Zanzibar og Stone Town som bestilt.

Bestilt var også rom på fabelaktige Emerson Spice Hotel her midt i mylderet av Stone Towns trange gater og smug. Hele byen er som å bli transportert tilbake til sultanatets dager og tusen og en natt og her skal vi altså være i hele tre netter. Emerson Spice kan nesten ikke beskrives så jeg må si det med bilder, mye bilder. Bare lyset inn i stuen vår…

Og over himmelsengen der jeg hviler ut trette og oppsvulmede safari-føtter…

Og i gangene som snirkler seg oppover rundt atriumet og fontenen i midten av dette eldgamle huset restaurert tilbake til svunne tider og glemte drømmer om krydret velstand brakt hit med trade-winds som blåser mykt, varmt som kilne kjærtegn gjennom enorme, fargede glassvinduer, baldakiner og utskårne gesimser…

På hver avsats et nytt, himmelsk rom med nye farger, veggmalerier og glassvinduer å titte inn i, en ny balkong mot atriumet, en ny krok med en ny antikvitet…

Det føles som du går deg vill i en eventyrverden av farger, lys, varme og en krydret havbris som sukker gjennom korridorene når du beveger deg oppover, oppover, helt opp til takterrassen og restauranten der hele Stone Town ligger for dine føtter. Å se solnedgangen over det Indiske hav herfra får sjelen til å gråte søtsalte tårer over livet, havet, døden og kjærligheten. Intet mindre, intet mer.

Og når solen synker i havet og mørket senker seg, gjaller minaretenes bønnerop utover Stone Town med sin dype, messende sang slik de har gjort i århundrene siden byen ble bygget. Zanzibar er selve hjerte i den arabisk-afrikanske Swahili-kulturen, noe Emerson Spice gjenspeiler i den femretters menyen med smaker, dufter og farger som bare kan skapes på Zanzibar.

Hvert rom og suite har sitt eget navn og sine egne farger. Min heter seff Aida etter en stor og bråkete opera, men så har jeg både hilst på Emerson som eier hotellet og Katia som jobber her før så de visste jo hva som ville kle meg. Stor og bråkete it is. Men nede i himmelsengen etter gårsdagens middag ventet en kjølende dusj på det fantastiske badet og friske hibiscusblomster i himmelsengen, en sann diva verdig.

Og i morges etter frokost inntok jeg mit livs hittel beste filtersigarett på terrassen her på Aida før jeg forflyttet meg inn på divanen i stua.

Og staben! Nevnte jeg staben?!? Du har altså ikke sett virkelig vakre menn før du har vært på Zanzibar!

Jeg holdt jo på å skli av stolen da han til høyre kom opp og serverte meg kaffe her nå i stad, gode gud, slikt er mer enn hva et hårdt prøvet førti pluss-hjerte har godt av i førti graders varme! Så nå er det rett inn på badet for en kladdusj før vi skal spise middag liggende på silkeputer nede ved havna. Hakuna Matata!

Leave a Comment

En kjoles død og utrettelige oppstandelse

Jeg har vært utsatt for de villeste prøvelser under min rundtur i USA som kulminerte med at SAS rota bort bagasjen min i New York igjen på hjemturen. I grunnen tilbragte bagasjen min mer tid i New York enn jeg gjorde da den oppholdt seg noen dager der mens jeg var i Phoenix også og det er jo fint for den, men skapte voldsom frustrasjon og lengsel hos meg.
Lengselen skyldtes de fantastiske skattene kofferten min for en gang skyld inneholdt. Da jeg dro fra Norge innholdt den bare en toalettmappe, et par truser og et ynkelig lite klesskift sånn med seriøs shopping i mente, men da jeg sjekket den inn på Newark var den svanger til randen med de deiligste drømmer. Det er min venninne Cecilia sin skyld.

Etter en runde i snurrebaren til Mariott Hotel på Time Square der jeg sverger på at en dry martini innholder en liter sprit, fikk hun overbevist meg om at det likevel ikke er på Manhatten det skjer. Og det på tross av at vi snurret og snurret rundt mellom skyskraperne 99 etasjer oppe i luften der de fløt rundt oss som glitrende diamanter i et hav av dry gin.

Vi må dra til Brooklyn, skålte Cecilia som du kan lese mer om i min nye serie «Lidenskapen i livet» som starter i Tara nr. 6 og er i salg fra 15. april. Cecilia har svart belte i shopping, er de facto superstjerne etter norsk standard, driver egen moteblogg og greier. Det er der det skjer! fortsatte hun. – Second hand is the way to go!

Og da Cecilias påstander ble bekreftet av to fabelaktige dragqueens jeg møtte nede på fortauet igjen, ble jeg overbevist. Jeg har en hang til det outrerte i klesveien, i hvert fall sånn til fest og det er altfor lite fest i hverdagen spør du meg. Er det noen som kan kunsten å lage fest av et antrekk er det dragqueens. I simply adore them.

Ingen er mer kvinne enn en mann i glamorøse kvinneklær. Dessuten er jeg jo selv rimelig grov i målet, 180 cm høy, bruker størrelse liten elefant og blir stadig tatt for å være Erna Solberg, så jeg føler et ubrytelig søsterskap med verdens transer. Så som skålt så gjort. Cecilia ga meg et grunnkurs i New Yorks subway, lærte meg å kjøpe T-bane-kort og off I went to Brooklyn. Det ble dyrt, men deilig!

Brooklyn er et eldorado for second hand shopping. De har faen meg en egen, liten brukt-botique for damer i str Small til XXXL elefant! Det var der, på boutiquen re/dress i Brooklyn at jeg så kjolelyset og kredittkortet smelte . Mens jeg sto der og bladde meg gjennom stativene med klær merket XS, i seg selv en deilig opplevelse for en liten elefant, de fleste stativene innholdt jo klær som var altfor store for meg, kom jeg til å tenke på en annen venninne et annet sted og bruktbutikken hun handler i der.

Elisabeth som du også kan lese om i den nye Tara-serien min, bor på Zanzibar og shopper klærne sine fra en haug på fortauet. Jepp! På markedet rett utenfor Stone Town ligger det fjell på fjell med brukte klær fra vesten. Noen gitt til innsamlingsaksjoner på avveie, men de fleste kjøpt i store kvanta fra overskuddslagere selv ikke vestens bruktbutikker og loppemarkeder vil ha. På Zanzibar blir klærne high fashion. Brukte Adidas-skjorter og forkastete Hennes & Mauritz-kjoler går unna som varmt hvetebrød og Elisabeth gjør stadige kupp i kleshaugene på Zanzibar der våre kjoler kommer for å dø.

Hvor mange ganger har du ikke stått foran speilet og skjelt ut kjolen som strammer seg så ufordragelig frekt over magen før du dytter den innerst i klesskapet der den til slutt ender sine dager i søppelkassen eller en UFF-container under en vårrengjøring? Vit da at kjoler lever sine egne liv. En kjole lar seg ikke vrake så lett! En kjole vet å innrette seg! En kjole har sin egen vilje!


Det innså jeg da jeg omtåket og lykkelig brøytet meg ut av re/dress med handleposene fulle av en lekker liten leopardjakke med sjokkrosa silkefor fra 60-tallet, en sort discokjole med gullmønster fra 70-tallet, en hinsides lekker og sortlakkert regnfrakk med glitrende belte i strass, fire par høye hæler og en drøm av en gul, grønn, oransje, blå og rosa psykedeliamønstret kjole i plisse`.

Det var nok sistnevnte som gjorde sitt ytterste for å holde bagasjen min igjen i New York. Hun fryktet nok at livet som psykedelisk plisse`-kjole ville bli tilbragt i skapet i et land som Norge. Men jeg sverger jeg skal gjøre hennes frykt til skamme. Verken hun eller jeg har noe i skapet å gjøre! Her skal vi ut og danse uansett om folk tar oss for transer eller ei! Det første jeg gjør er å ta henne med til Brasil på onsdag!

Se flere bilder fra Tarapi på turne – bli fan av Tarapi på Facebook!

Leave a Comment

Because of the way they do their thing

Den siste kvelden i Zanzibar skulle det feires. Jeg og fotograf Stian pleier alltid å feire siste dagen på tur. Og tro meg, det er alltid noe å feire. Mange lider av den vrangforestilling at det å reise jorda rundt på reportasjetur for Tara er en bedagelig drømmetilværelse kontorrotter her hjemme bare kan fantasere om i sine mørkeste stunder, men slik er det altså ikke. Ting er i grunnen sjelden hva de ser ut som.

Ved reisens ende feirer vi alt fra vel overstått jordhytte-innkvartering og diplomatisk turnering av en uheldig oppstått krangel med høvdingen (se blogginnlegg «Fire menn per kvinne. Nå!»), til søvnmangel påført oss av turister høye som drager på lokalt dop (se blogginnlegg «Fear and loathing in Jamaica») og i dette tilfellet; vår kreative turnering av strømbrudd, manglende telefonforbindelser og musklene vi har opparbeidet oss etter en uke med taxi-dytting (se blogginnlegg «Hakuna Matata»).

Vi landet på en rimelig streit bar i Stone Town full av dølle turister, men med øyas beste utvalg i Whisky. Etter å ha smakt oss gjennom fire sorter fant vi likevel ut at her måtte det feires local style, vi hadde tross alt hengt med utlendinger nesten hele uka. En taxisjåfør hadde fortalt oss om et lokalt discokompleks et stykke utenfor Stown Town da vi tok en pust i bakkedyttingen dagen før og nå henvendte vi oss til bartenderen for å få vite litt mer om stedet.

Han sperret opp øynene, målte oss fra topp til tå og svarte kontant: «You`re not gonna like it.» Vi kikket nedover oss selv for å sjekke hva som var galt, men kunne ikke finne andre feil enn at vi nok var en smule tekkelig antrukket etter en syvretters middag med Emerson Keens. Emerson er den bedre halvdel av den verdensberømte Zanzibar-restauranten Emerson & Green. De to har nå splittet opp og sitter bokstavelig talt i hvert sitt tårn ovenfor hverandre i Stone Town og skuler. Green på restauranten «236» og Emerson i sitt nye «Emerson Spice».

«Hvorfor vil vi ikke like oss der?» spurte vi bartenderen på Whiskybaren. «Er det måten vi er kledd på? Er folk drita fulle og voldelige? What?» Han tenkte seg om en liten stund før han svarte: «You`re not gonna like it because of the way they do their thing». Det avgjorde saken. Vi måtte bare dra.

Discokomplekset viste seg å være en enorm, åpen plass med flere barer og et digert, utendørs dansegulv. Riktignok jobbet bartenderen bak jerngitter, noe som nok kunne indikere at det gikk en kule varmt på stedet innimellom, men både folk og betjening var trivelig nok og siden vi hadde rukket å lære oss hva både øl og sprit het på Swahili, syns vi det hele gikk smooth. Det var først da dansegulvet begynte å fylle seg at vi fikk ferten av hva whisky-bartenderen hadde referert til.

I en merkelig miks av fugledansen, amerikansk line-dance og skikkelig stamme-krigsdans, stilte folk seg opp på rekker og dansa synkront aggressivt flere timer til ende. Det hele minnet meg litt om da jeg var på en Singsing på Papua Ny Guinea en gang. Singsing er en årlig festival da alle stammene møtes ikledt sin fineste stas for å vise seg fem, danse tradisjonelle danser og megle ut tvister de måtte ha seg imellom. Folk er pynta med fjør, pels, skjell, krigsmaling – i det hele tatt ekstremt etniske ensembler – men selv der har Coca Cola funnet sin nisje.

Kulturkræsj er likevel ikke alltid av det onde. Den lokale discodansen i Stone Town var egentlig veldig kul bare vi fikk studert den litt og etter et par bestillinger sprit på Swahili var det ikke fritt for at vi gled inn på rekke og fuglekrigsdanset litt vi også.

Det største kultursjokket fikk jeg uansett da jeg kom hjem. På vei til et intervju på Grand Cafe måtte jeg bane meg vei gjennom et hav av vikinghjelmer og kubjeller i Spikersuppa mens salige Jokke`s «Her kommer vintern» drønnet over høytaleranlegget. Ski-VM var kommet til Oslo and that`s just the way they do their thing. Jeg skuet utover folkehavet som alle sang med på teksten: «Har du problemer med å omgås overdrevent positive folk?… Da har du problemer i følge peanøtthjerneforbundet.» Her reiser man altså utenlands noen uker og når man kommer hjem har befolkningen mistet sin evne til å skjønne norsk? Jokke må snu seg i graven!

Heldigvis tok hans bror Christopher Nielsen affære og forbød NRK å bruke sangen på onsdag. «Jeg håper det er et skikkelig skår i gleden for alfahannene og alfahunnene i skisporet, disse som jeg hater
og forakter akkurat slik min bror gjorde», sa Nielsen til Dagbladet. Jeg syns han kunne slengt på et krav om norskkurs for nordmenn også. På den annen side er det jo alltid morsomt når folk står og driter ut seg selv av full hals uten å skjønne det:

http://www.youtube.com/watch?v=aN1QvTIraeA

Leave a Comment

Hakuna Matata

Jeg hater Walt Disney. Vel, ikke så mye gamle Walt selv, han var jo bortimot genial på sitt beste, men nærmere bestemt Disney industries med sine Disneyland og glattpolerte tegne- og familiefilmer. Det er aldri rom for levde liv hos Disney. Prinsessen må alltid få sin prins, heksa må dø, seksuelt samkvem er redusert til forsiktig nussing mellom ekorn eller andre søte dyr og alle barn blir derfor oppdratt av onkler og tanter i Andeby etter det man bare får anta har vært jomfrufødsler.

Men riktig kvalmende blir Disney først når de skal ta for seg andre kulturer og historier enn den lavkirkelige, kritthvite og amerikanske middelklassekulturens glattpolerte idealer og uskrevne regler for moralsk forsvarlige liv som får sharia til å fremstå som direkte vovet. Sharia står høyt i kurs her på muslimske Zanzibar, men selv her er profeten Muhammeds lover og påbud ingen match for Disneys kulturimperialisme. Med en enkelt film har Disney kapret Swahili-begrepet «Hakuna Matata» og gjort det til salgsvare.

Her i nesten tusen år gamle Stone Town på Zanzibar hvor vi er nå, kan du ikke gå to meter uten at noen roper Hakuna Matata etter deg. Etter Løvenes Konge har Hakuna Matata blitt et hult salgsutrykk preget av gallopperende inflasjon i turistnæringen. På Swahili er Hakuna Matata en hilsen, et begrep, en livsfilosofi, et farvel og et ønske. Det betyr direkte oversatt at «det er ingen bekymringer», men omfatter så mye mer. Det handler om en holdning til livet og en generøsitet ovenfor andre med ønske om problemfrie dager i livet som kommer etter at tilfeldige menneskers veier krysses.

Noe av det første du oppdager som stressa, vestlig journalist med timeplan, agenda og deadlinepress her er at problemer er det imidlertid nok av. Ting tar tid, taxier bryter sammen, maten komme først på restaurantbordet etter to timer, det er varmt som i en middels finsk sauna, folk flest skjønner ikke engelsk, telefonlinjene virker bare av og til, strømmen går hele tiden og å betale regningen på hotellet innebærer gjerne timelange taxiturer (med tidligere nevnte sammenbrudd) til sju forskjellige minibanker for å få tatt ut penger da kortterminalene aldri virker på tross av store skilt med «We welcome Visa – Hakuna Matata».

Det toppet seg etter et par-tre dager på forrige hotell ute på østkysten med tegnspråkforklaringer av frokostmenyen som alltid resulterte i rå kråkebolle eller et for oss ukjent og stekt sjødyr på tallerkenen, fem taxiturer til minibanken to mil unna, ingen aircon og strømbrudd hele natta i førti graders varme. Vi hadde akkurat kommet tilbake til hotellet etter å ha vært ute på jobb hele dagen. Etter å ha dyttet taxien opp den siste og syvende bakken den dagen, banket vi forventningsfullt på porten til hotellet med den naive forhåpning å bli sluppet inn. Den gang ei. Gjennom en sprekk i gjerdet så vi at nattevakten lå og snorket under en palme, godt pakket inn i t-skjorten med påskriften, jepp, du gjettet riktig: Hakuna Matata.

Med en aggresjon bare år med rotterace og blodstress i vestlig arbeidsliv kan avstedkomme, klatret vi over den fem meter høye porten, hoppet ned på andre siden, treiv tak i nattevakten og skrek ham inn i øret: HAKUNA MATATA MY ASS! Men ble han redd? Ba han om unnskylding for å sove på jobben? Var han overrasket? Nei. Han lo! Han åpnet kjeften på vidt gap og skrattlo som om vi skulle ha fortalt verdens beste vits, slo seg på låret og skrattlo litt til før han ristet på hodet, tente lommelykten og lyste vei for oss frem til hotellrommet.

Det var først neste dag vi skjønte greia. Ute på en kritthvit sandbanke omgitt av turkis hav der landsbyens kvinner dyrket tang for salg til vestlig soft-is-industri for noen øre kiloen, begynte det å demre. Da kvinnene begynte å synge i den brennende varmen, sank innsikten inn. Da jeg fløt på rygg i det varme vannet og så solen og den liggende månen konkurrere om plass på himmelen, tok jeg meg i å nynne litt jeg også. Og da vi slo av en liten tegnspråkprat med damene som kom bort og ga oss en klem, innså jeg at Disney ikke har en sjans.

Swahili har tross alt blitt snakket i hundrevis av år, Disney har bare eksistert et par generasjoner. Det var ingenting annet å gjøre enn å slå seg på låret og skrattle av oss selv akkurat slik nattevakten hadde gjort. Da vi skiltes ved stien damene hadde tråkket opp i sandene under vannet gjennom generasjoner med tangbæring til land, var det bare en ting å si til avskjed: Hakuna Matata.

Leave a Comment