Tag Archives: St. Petersburg

Absolutt ufabelaktig!

I dag har den nye AbFab-filmen førpremiere i Norge på Oslo/Fusion Internatinal Filmfestival.

abfabDen offisielle premieren er ikke før den 30. september, men det fikk meg likevel til å tenke på noen absolutt ufabelaktige øyeblikk i eget liv. Det begynte tidlig.

218089_10150221692025781_4893597_nDa de første AbFab-episodene kom så jeg sånn ut. Det har jo vært så poppis med ungdomsbilder på FB den siste tiden så jeg kan like godt begynne der. Det som kjennetegner et virkelig AbFab moment er jo at man gjerne starter med suksess i blikket og planer om store, lekre overskrifter.

11800227_807351506000380_5323652538995211594_nFør overskriftene etter hvert tar en litt annen vri enn planlagt.

10610796_10152658228180781_6357951517739581032_nMan har liksom planer om en fæbbuløss tur til New York med glamorøse Unni Askeland…

523942_319728531429349_1076413997_nMen ender opp med å kjøpe altfor trang bestemorhatt i hipster-Brooklyn fordi man blir revet med av hva som er mote blant de unge, hippe og bare blir seende ut som en litt sliten blekksopp.

552862_317566808312188_2100249881_n552862_317566811645521_302241597_nEller når selvsamme Unni holder vernissage, du pynter deg til tenna i førti pluss-dyreprint, er klar som et egg for pressefotografene, men får tidenes mest plaskvåte hetebyge på grunn av tidlig overgangsalder og vannmengden som produseres får puppene dine til å skli ut av kjolen.

581272_328286750573527_2003601352_nMen de aller mest ufabbe øyeblikkene begynner gjerne med følgende replikk: Bartender, bare en siste drink til.

306705_346127948789407_1741902603_nLivet er som kjent ikke for pyser og selvmedisinering er sterkt undervurdert.

1979577_10152911624150236_7401335253703688076_nSom for eksempel når du havner på vodkaflatfylla med Marit Christensen i St. Petersburg fordi du skal spise en bedre middag på fancy, russisk restaurant, prøver å holde tritt med skålingen til det lokale vertskapet og ikke skjønner hvor lite rein vodka du egentlig tåler.

576325_385787971490071_525618255_nDet ender seff med at du våkner på hotellrommets baderomsgulv med ei diger bjørnefitte på hodet som du ikke aner hvordan du fikk tak i og noen vage minner om at du prøvde å få kjøpe en av restaurantens lysekroner.

428045_463057627096438_621884897_n969299_463057777096423_928887721_nFor det er jo det absolutt ufabelaktige som gjør AbFab så fabelaktig. I hvert fall var det nettopp det som traff meg midt i hjertet og lattermusklene som student i Bergen da de første episodene kom. Jeg kjente meg bare så altfor godt igjen i det å prøve å leve opp til, men å feile på spektakulært vis.

431655_282405945161608_1139996726_nSom førti plusser kan jeg heller ikke si at det har avtatt med tiden. Forskjellen er bare at jeg nå driter totalt i å leve opp til, men flirer desto mer av spektakulær feiling. Som da jeg og min gode venninne June var ute for å ta oss et møblert glass i forigårs og June spjæra.

snapchat-6528178188344123827-1-720x1280Da er det bare å knytte genseren rundt livet og fortsette som før, men ikke før man har fått delt det på Snapchat selvfølgelig. Hva er dine mest spektakulært, ufabbe øyeblikk? Sånn mens vi venter på den 30. mener jeg 😉

Leave a Comment

Med Marit Christensen til Petersburg

Å besøke Russland med Marit Christensen er et sant privilegium. Ikke bare snakker hun russisk så godt at russerne til og med har gitt henne et lokalt kjælenavn slik alle innfødte får der borte. Da vi spurte hva kjælenavnet hennes ville sett ut som med latinske bokstaver og ikke kyrilliske, viste det seg attpåtil å være så rot-russisk og heil-bondsk at det formelig oser samovarer og sibirske tømmerhytter med bjørnepels foran ildstedet. – Det er som om dere skulle kalt meg Fjosfrid på norsk, flirte Marit da vi delte en liter (!) vodka på restaurant Idioten i Petersburg.

moskva7 025

moskva7 011

Vi har lagt bak oss en uke i 1700-talls byen St. Petersburg som dere nå kan lese om i Tara i min nye reportasjeserie «Mitt sted på jorden» der jeg og fotograf Xenia Villafranca har reist jorden rundt med noen kjente, kjære, profilerte og enkelte ikoniske norske kvinner som nettopp Marit Christensen. Let`s face it: Glasnost ville aldri vært det samme uten Marit. For oss som satt klistret til TV-skjermen den gangen det utenkelige skjedde, var hun stemmen fra et Sovjet som smuldret rett foran øynene våre.

moskva3 015

moskva7 021

Jeg virkelig nyter å henge med mennesker som Marit Christensen: Kunnskapsrike, trygge, stødige, morsomme, levende, tøffe. Marit er en kvinne av et kaliber som gir deg trua på at alt er mulig her i livet hvis du bare vil og orker. Å vandre rundt med henne i Petersburgs mange fantastiske palasser og museer er som å ha med seg en levende historiebok proppfull av flirfulle anekdoter og kreativ linjetrekking frem til moderne tid.

moskva5 043

Det er nesten så jeg skulle ønske at hun tok opp igjen sine gamle kunster som guide for Norske Folkereiser så dere alle kunne få oppleve en guidet tur med Marit Christensen til Russland. Det har vært en av de sjeldne ukene her i livet som har festet seg for alltid. En liten uke som vil vare et helt liv. Det har vært lærerikt, øye-åpnende og ikke minst hysterisk morsomt.

moskva2 038

Jeg har vært i Russland før og alltid likt meg her. Russland er liksom det ville østen. Det er alltid litt sånn deilig crazy og potensielt sinnssykt her borte. Et land der du får en følelse av at anything goes uten egentlig å gjøre det likevel. Men etter å ha reparert konsumet av en liter vodka med cola på gammeldagse glassflasker sammen med Marit Christensen, er jeg mer av den oppfatning av at anything goes – anywhere!

moskva3 002

Men vi har grått også. Da de musikkstuderende kelnerne på restauranten vi spiste på en kveld, plutselig brøt ut i klassisk sang som du kan se og høre i videoen fra turen under, gråt vi salte tårer for Russland ned i borsjen. Og jaggu var det ikke ganske så deilig det også!

Se flere bilder fra reisen på Tarapi sin Facebookside her.

 

Leave a Comment

Russisk vodkarulett

Åh du milde tsarina, russisk aften er ikke noe for nordmenn altså! Jeg sitter her og blogger med solbriller med sånn innlagt lesebrillestyrke siden jeg ikke for mitt bare liv kan finne ut hvor det ble av de vanlige lesebrillene mine lørdag kveld.

Jeg forstår enda ikke helt hva som gikk galt, vi gjorde jo alt riktig. Akkurat som Marit Christensen lærte meg borte i Petersburg, ble vodkaen kun servert til kraftig, russisk mat. Jeg hadde jo laget biff stroganoff med alt av tradisjonelt tilbehør. I tillegg løftet vi armen og utbragte en skål for verdensfreden slik man skal hver gang man drikker.

Og fulgte forskriftsmessig opp med å tømme hele vodkaglasset i en slurk.

Før vi like forskriftsmessig svelget den ned med en bit mat.

Nå er det jo riktignok ganske dårlig stelt med verdensfreden for tiden så det ble en del skåler, men jeg lurer på om det kan være fordi vi startet vår russiske aften på svensk vis at vi kom så skeivt ut etter hvert. Jeg rekvirerte nemlig to av de nevenyttigste gjestene til å skru sammen et badeskap fra IKEA til forrett og IKEA stikker som kjent ofte kjepper i hjulene for god livskvalitet.

Humøret holdt seg imidlertid gjennom hele hovedretten.

Men da desserten var fortært og det var tid for snacks, kom bjørnefitta på og siden gikk det bare en vei.

Nedover…

Inntil jeg våknet på sofaen med sovebriller fra Kenya Airways på hodet og solbriller på nesen. Jeg har i grunnen enda ikke kommet meg og vurderer virkelig hvit jul i år. Håper dere har en litt bedre start på uken enn meg der ute. Vi snakkes!

Leave a Comment

Nesevisa…

I anledning allehelgensnatten må jeg bare slå et slag for salige Sigbjørn Obstfelder: «Jeg ser på den hvite himmel, jeg ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blodige sol. Dette er altså verden. Dette er altså klodenes hjem… Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig…»

Jeg har akkurat kommet hjem fra Russland til mitt lille krypinn på gravlunden og riktignok snødde det der borte også, men det var årets første snø på Gardermoen som førte til at flyet hjem ble fjarten timer forsinka. Russerne har jo vært i vinterkrigen før og lar ikke noen skarve centimeter nedbør vippe dem av vaglet sånn som her på berget.

Men vintertid vil russerne altså ha seg frabedt! Så med tre timers tidsforskjell og seks timers flyplassventing, var jeg såpass groggy i hodet da jeg skulle på jobb i Oslo sentrum dagen etter at jeg ikke lettet på så mye som et øyebryn da jeg så at Stortinget var sperret av og bevoktet av soldater. Jeg stusset bare over hvorfor soldatene ikke hadde de tradisjonelle bjørnefittene på hodet.

Etter hvert klarnet likevel topplokket et øyeblikk da avisene meldte om terrorøvelse i Oslo ut uka. Med en blanding av jetlag og total utmattelse etter en ellevill uke på farten med Marit Christensen i Petersburg, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Du vet når det legger seg en sånn ulldott bak pannebrasken og livet rundt deg syns å gå i sakte film? Jeg var i grunnen bare glad til for vinteren og at jeg slapp å fryse nesa av meg i kulda fordi den ga meg påskudd til å trekke den nye bjørnefitte-lua mi langt ned i ansiktet uten at folk så altfor rart på meg.

Jeg føler meg i grunnen litt som statstjenestemannen Kovaljov i Gogols berømte Petersburg-novelle «Nesen». Kovaljov våknet en morgen og oppdaget at nesen hans var borte. Mellom kinnene var det bare glatt hud og Kovaljov ble naturlig nok fortvilet. Særlig ettersom han var en mann som var opptatt av å ta seg godt ut og gjøre lykke hos damene.

Plutselig får han øye på nesen sin, spaserende rundt i Petersburg forkledd som en høytstående embetsmann. Når Kovaljov prøver å konfrontere den med fakta, nekter nesen enhver befatning med saken, og ser i et ubevoktet øyeblikk sitt snitt til å stikke av. Kovaljov setter inn en etterlysning etter nesen i avisen, og anmelder deretter forsvinningen til politiet.

Den forunderlige fortellingen om nesen fra 1836 går bra til slutt, men som fortelleren Gogol selv sier det så syns han det er nesten mer forunderlig at forfattere kan få seg til å skrive om slike emner: «For det første tjener det avgjort ikke fedrelandet, for det andre .. heller ikke for det andre er det til nytte. Jeg vet simpelthen ikke hva det er…»

Men det vet jeg! Jeg trenger ingen spøkelser, gresskar, knask, knep eller andre nesevise Halloween-triks for å minne meg om livet og naturens absurde runddans akkurat nå. Noen ganger tror jeg man blir sliten og jetlagged bare for at kroppen vil minne en på det absurde ved livet. Jeg skal i hvert fall bruke allehelgensnatten godt gjemt under dyna her på gravlunden på leting etter nesen!


Leave a Comment

Lenge leve ny-maksimalismen!

Det begynte med at jeg fant lysekronen i mitt liv her borte i St. Petersburg som dere som følger med på Tarapi sin Facebook-side jo vet siden jeg har lagt ut bilder fra turen der.

I dag er det søndag. Vi har seff vært i kirken og jeg må virkelig si jeg har sett lyset hva interiør og eksteriør-design angår.

Som dere vet har jeg jo flyttet inn i ny bolig på Gamlebyen gravlund, men siden jeg har vært så sinnsykt på farten siden da, har jeg verken rukket den planlagte Ikea-turen med bestis Turi som har bil, eller fått begynt å innrede skikkelig. Med Turi som konsulent og hjelpemann (hun har faktisk egen drill og greier!) hadde vi tenkt å komme i gang med innredningen av gravlunden nå til helgen. Etter å ha besøkt en rekke slott og palasser her i Russland har jeg imidlertid fått helt ny inspirasjon. Glem skandinavisk minimalisme, Ikea og furu. Nå er det russisk ny-maksimalisme som gjelder!

Livet er altså for kort til å tilbringes i en brun sofa og vinternettene for lange til bare å opplyses av kalde, metalliske spoter fra Ikea. Jeg lurer på hvor i Norge jeg kan finne en tilsvarende salong som denne? Brunt er jo fint nok når det kantes av gull!

Og sovearrangementet mitt på hemsen skal sporenstreks oppgraderes. Vi trenger alle å pleie vår indre tsarina iblant!

Nå er det jo innlagt gulvvarme på gravlunden, men hadde jeg ikke hatt det, skulle jeg jaggu ha innstallert peis og da ville det ikke vært snakk om en svart og trist Jøtul-ovn, nei! Bladgull og halvedelstener må til for å få opp varmen!

Speilet i gangen skjønner jeg jo også nå at må hives på dynga. Hva er vel en enkel, brun treramme mot dette?!

Og selv om noe sier meg at lommeboken min ikke helt matcher min nyfunnete sans for maxi-maksimalisme, det er jo tross alt en grunn til at det ble revolusjon her i landet,  så vet suvenir-sjappene her borte i hvert fall råd så nå skal jeg ut å fylle opp kofferten til maks-vekt. Fordi min indre tsarina fortjener det!

Leave a Comment

From Russiaaa with lllove

Da har vi landa i Russland og fått installert oss på hotellet i St. Petersburg. Det har gått overraskende smertefritt til tross for at sjåføren som skulle hente oss på flyplassen aldri dukket opp. Men det er jo ingen sak å få tak i en billig taxi når man reiser med sjølveste Marit Christensen, NRK`s mangeårige Russland-korrespondent, som snakker flytende russisk.

For mitt utrente øre, høres det imidlertid bare ut som de prøver å harke opp en hårball fra en overdådig bjørnefitte-lue når de snakker her borte da mengden skj, sch, schk og hrk-lyder er helt overveldene. Men når de prøver seg på engelsk, blir det i grunnen enda litt verre å forstå. Gutturale l-er og lange a-er, ispedd u-lyder (!) jeg tidligere kun har hørt hos en regnskogstamme på Papua Ny Guinea, dominerer den engelske uttalen.

Jeg har vært på svært mange flyplasser verden rundt i min tid, men aldri har jeg hørt lignende annonsering som da vi satt på flyplassen her og prøvde å få kontakt med den før omtalte sjåføren over smartphone-sambandet: «Dear passengers. Lllaaaaidies and gentlemen. Plllease be advised thaaat it is not alllllowed to caaarry any explosives aboard the aaaaircraft. Thank you. Spasiba.»

Russland er fortsatt på mange måter det ville østen selv om det nå må være drøye tretten år siden jeg var her sist og tok innenriksfly til Sibir for å møte en selvgestaltet messias som hadde forskanset seg på et fjell, mens drita fulle passasjerer sto i midtgangen under takeoff med synlige håndvåpen i beltet. Russland er og har i grunnen alltid vært litt rock`n roll. Eller som Marit sier det: «Det er noe grunnleggende anarkistisk over den russiske folkesjelen.»

Så flesket vi også til med en av østens drøyeste fordums cowboyer; Josef Stalin, sin favorittvin til middag allerede første kveld. Jeg kan ikke prøve meg på å uttale navnet på vinen i frykt for å kortslutte PC-en med gutturalt spytt, men den kommer altså fra Georgia der Stalin selv var fra og er helt hinsides god.

Siden denne vinen ikke bare er god, men også relativt sterk, bidro den likevel til en midlertidig kortslutning av min mer innebygde harddisk da Marit kunnskapsrikt fortalte om Stalins hang til vin og pipetobakk. Uvisst om det var fordi jeg ble fratatt nappe-pinsetten min i sikkerhetskontrollen selv om jeg ikke hadde med meg noen eksplosiver, eller om det bare var Stalin-vinen som gjorde utslaget, så slo det det meg i hvert fall at det var èn ting noen av verdens største despoter hadde til felles utenom sansen for det gode liv – og det var bart! Desverre illustrerte jeg innledningsvis med feil despot-bart.

Inntil Marit korrekt påpekte at vinbarten jeg prøvde å anlegge nok var av mer Tysk enn Georgisk herkomst. Stalin hadde da vitterlige undernesevekst mer som en hvalross.

Noe som seff fikk meg til å prøve å anlegge hvalrossbart uten videre suksess, men til stor forlystelse for det russiske paret på nabobordet som åpenbart var flytende i min form for tegnspråk da de utbrøt: Ah, Staaalllin.

Jeg har nå alltid ment at jeg ser mest ut som Boris Jeltsin i drag, men er takknemlig for at det ser ut til at jeg er i ferd med å utvikle en evne til å kommunisere her borte!

Leave a Comment