Tag Archives: spredning

Jeg vil begraves levende

Noen ganger får jeg henvendelser til bloggen jeg bare ikke kan si nei til:

«Hei, venninnen min fikk diagnosen brystkreft for to år siden, da hadde kreften allerede spredt seg til skjelett og ryggmarg. Hun var så «heldig» at hun fikk være en av de aller første som fikk prøve immunterapi, men behandlingen er palliativ.

Men en dag kom hun ut i stua etter å ha lest boken din Fuck tante Augusta og sa at endelig hadde hun funnet noen som snakket et kreftspråk hun forsto og at hun så gjerne ville møte deg. Så jeg går rett på sak: Kan du være «overraskelse» i 50-årslaget hennes?»

fuck_tante_augustaDet kunne jeg ikke siden jeg er i Tanzania nå når de feirer, men i går møtte jeg henne for en prat om livskvalitet på Aker Brygge. For hva er det egentlig? Livskvalitet?

Førstkommende lørdag 4. mars har jeg stilt opp for TV2 og Kreftforeningen i programmet «Krafttak hos Kloppen».

20170201_154242Programleder Solveig Kloppen leder en sending som har som formål å gi flest mulig pasienter med uhelbredelig kreft flest mulig leveår og best mulig livskvalitet i samarbeid med Kreftforeningens årlige innsamlingsaksjon.

I det TV-intervjuet snakker jeg også mye om livskvalitet. For en ting er å få forlenget levetid når du vet du snart skal dø, noe annet er det hva du er i stand til å fylle den tiden med.

20170201_15432950-åringen hadde allerede planlagt begravelsen sin, men i går fant vi ut at det lureste kanskje ville være å fremskynde den. Hva er vitsen med å se venner og familie samles og snakke om deg og livet ditt når du er dau og ligger der og glaner i ei kiste?

Hvorfor ikke arrangere en levende begravelse? Invitere alle du kjenner og liker til en feiring av livet ditt mens du fortsatt er i stand til å holde ut og dere kan takke hverandre for alt ansikt til ansikt?

Så får heller de som måtte finne det morbid drite i å komme. Det er tross alt din begravelse, ikke deres. Begravelsen etter at du er død kan heller være for dem slik alle begravelser er.

20170201_154233Livet er ditt, døden din også. Det er ingen andre som kan fortelle deg hva som er riktig og best for deg uansett hvor mye de prøver å gjøre det hele tiden. Så har man ikke gjort det før, er det sannelig på tide å stå opp for seg selv før man dør.

Valgene man har tatt, sorgen man har hatt, angeren, kjærligheten, motgangen, friheten og alle forsøk på å kontrollere den i et samfunn som fortsatt styres av sosial kontroll.

Om ikke annet for å gi de som fortsatt skal leve en ny sjanse til å gjøre det på sine egne premisser. Det kaller jeg å sette spor etter seg! Så nå har jeg bestemt meg for å begraves levende før jeg dør jeg også. Det kommer til å bli litt av en fest!

Leave a Comment

Hei døden, vi møtes igjen!

Det er så rart når noen du ikke kjenner, men kjenner litt likevel, dør. I kveld skjedde det meg. Et fyrverkeri av ei dame, ikke så mye eldre enn meg selv, gikk plutselig bort etter å ha fått beskjeden om uhelbredelig spredning av kreft for bare noen dager siden.

berlin3-008Det var jo likevel ikke sånn det skulle gå! Hun skulle jo ha mange måneder, ja kanskje år igjen. Tid til å elske mannen, barna, barnebarn og vennene sine mer. Tid til å være. Tid til å ta farvel. Tid til å reise, se, høre, si fra. For det var ei dame med evnen til å melde vi snakker om her.

Den siste Facebookstatusen hennes ber folk som copy-paster sånne kreftkjedebrev-statuser om å dra til helvete. Klarer man ikke å engasjere seg mer enn til å kopiere floskler, fortjener man tyn mente hun. Jeg er fullstendig enig. Ekte empati eller kamp for kreftsaken krever mer enn to tastetrykk på mobilen.

fb-emoji-featuredHun har fulgt bloggen min og vært en ivrig og engasjert kommentator helt fra jeg selv fikk kreft for snart fire år siden. Det føles ikke naturlig for meg å legge til så mange lesere jeg ikke kjenner personlig som venn på min private Facebook-side, men hun var unntaket.

Jeg vet hun ville likt at jeg skrev om henne nå. Og jeg vet hun ville likt enda bedre at jeg gjentar noe av det siste hun skrev til meg på pm etter at hun fikk beskjed om spredning for bare noen dager siden: «Toget mitt har gått, har bare ikke bestemt avgangstida enda. Men pytt, livet er jo ikke for pyser sant? Det som er det verste er å måtte gå fra mann, sønn, datter, et lite barnebarn, svigersønn og datter. Det gjør vondt.»

bilde5For det er sånn døden er. Den er sorg også for den som dør. Ikke over egen død, men over å måtte miste kjærligheten til livet og menneskene man har valgt å leve det med. Og som jeg har lært i den tiden vi var venner på Facebook, var dette ei dame som virkelig levde og virkelig var elsket og aldri var redd for å gi uttrykk for det.

Jeg husker det samme med min far da han døde av kreft i fjor. Han levde helt til det siste for han ville jo ikke dra. I et samfunn der døden stues vekk på institusjoner og snakkes om nærmest som en abstrakt størrelse, kommer det ofte som et sjokk at man er seg selv helt til siste pust. Det er jo bare andre som dør. Til å være så opphauset er døden merkelig hverdagslig når den kommer.

1098147_10153135589725607_1856071281_nSom jeg har sagt før så lever vi med kreft og andre potensielt livstruende sykdommer, livet med døden innabords. Det er både en forbannelse og en velsignelse, men det gir oss i hvert fall ingen illusjoner om at vi kan leve evig i det lykkelandet mange velger å presentere livene sine som i sosiale medier eller når andre skal se dem.

I kveld gråter jeg for en jeg ikke kjente, men kjente litt likevel. Og jeg gråter for livet som så altfor mange tar altfor gitt. Derfor sier jeg som denne fantastiske dama eitrande forbanna sa det i sin siste kommentar på mitt blogginnlegg om folk som fikser på fitta for å se pene nok ut nedentil: «Folkens, finn ut hva som er viktig her i livet!»

Leave a Comment

Jippi, jeg har brystkreft!

Folk er faen meg gale, men aller galest er nok vi med en rykende fersk kreftdiagnose. Jeg har alltid ansett meg selv for å være et sånt middels emosjonelt menneske med en rimelig sunn evne til både å la meg begeistre, bli fly forbanna og lei meg uten fullstendig å miste grepet på virkeligheten.

Men etter at jeg fikk kreft ble jeg plutselig redusert til et emosjonelt vrak. En slags middelaldrende emo-kid med litt mer ryddig sveis, men med hjertet i en snor rundt halsen, hudløs, søkende og ikke minst vid åpen for all slags mulig crap det viser seg at folk serverer oss som er alvorlig syke.

aleris2 016

Først var jeg bare i sjokk og grein og grein, så var jeg apatisk og så ble jeg livredd. Emo-karusellen fortsatte å pløye seg gjennom hele registeret i turbotempo helt til jeg plutselig satt på bunnen av en rødvinsflaske og tenkte at hvis dette ikke tar livet av meg så er det egentlig en gave, jeg lærer jo så mye om å være menneske blant andre mennesker…

As if! Åh, fytti grisen, hvorfor står det ingenting i medisinske leksikon om at en alvorlig bivirkning av diagnosen puppekreft er at du blir helt idiot de første ukene? Men der satt jeg da; en lallende selvmedlidende idiot med tilgang til internett og alle velmenende kommentarer som foret min vrangforestilling om at denne kreften, den var kanskje bare til det beste.

Hadde jeg hatt en dollar for hvert eneste «stå på» jeg har mottatt de siste par ukene så hadde jeg lagt meg inn på privatklinikken til Angelina Jolie i Hollywood og tatt femstjerners puppe-operasjon der. Jeg mener, stå på? Hæ? Really? Står jeg ikke på? Burde jeg stå enda mer på enn jeg gjør? Hva burde jeg egentlig stå på?

aleris2 010

Jeg skjønner jo at man mener det godt, men etter stå på nr. 207, begynte jeg å fatte mistanke. Og da «tenk rosa, tenk positivt» ramlet ned i innboksen min på Facebook med masse standardiserte rosa kreftsløyfer, skjønte jeg jo at puppekreften min hadde gitt meg adgangspass til en hel verden av klissete positivitet som jeg tidligere knapt hadde ant at fantes.

Heldigvis tipset en Tarapi-leser meg om fabelaktige Barbara Ehrenreich sin bok: Smile or die – How positive thinking fooled America and the world. Barbara fikk puppekreft og siden hun er Amerikansk der de er enda mer klissete positive enn oss her i kjølige nord, ble hun straks teppebombet av multimillion-tenk-positivt-industrien.

Denne rosaindustrien utmerker seg først og fremst med en veldig militær språkbruk: Du skal kjempe slaget, slåss mot kreften, ta kampen, ut i krigen, stå på. Alt sammen fundert på en allmen, pervertert forståelse av at vi er vår egen lykkes smed, at det er mye vi selv kan gjøre for å bekjempe kreften, at det er vår egen skyld, at du er et dårlig menneske hvis du ikke er så inn i helvete positiv hele tiden.

Men så er det jo ikke så mye du kan gjøre. Så er det faktisk helt forjævlig. Så er det ikke din feil. Puppekreft er vanlig. Mange får det. Og bare legene kan gjøre noe med det.

aleris2 014

Og jeg er allerede positiv. Jeg er positiv av natur. Jeg er allerede en kriger, en sjørøver, en som vet å slåss. Jeg elsker livet og menneskene rundt meg og har aldri vært redd for å vise det. Kreft får meg bare til å elske enda mer. Men nettopp derfor blir jeg forbanna, sint, sur og full av galgenhumor. Det må være lov. Kreft er tross alt ikke noe gøy i det hele tatt uten galgenhumor.

Men så kom den da. Endelig. Beskjeden om at jeg ikke har tegn til spredning. Det var i går. Siden har jeg bare vært sånn: Jippi, jeg har brystkreft! Noe sier meg at denne diagnosen leveres med enda flere billetter til emo-karusellen enn de turene jeg allerede har vært på. Stå på!

 

Leave a Comment