Tag Archives: sosiale medier

Jeg også

Første gang jeg ble voldtatt var jeg 15 år. Jeg hadde vært på fest, ble full for første gang i mitt liv, sovnet og våkna med en kompis inni meg.

I sjokk kom jeg meg løs og løp ut av huset. Det eneste jeg kunne tenke på var hvor dum jeg hadde vært, hvor mye jeg skamma meg og hvor viktig det var at absolutt ingen fikk vite dette.

DS7_4622Neste gang jeg ble voldtatt hadde jeg rukket å begynne på universitetet og datet en fyr som ikke tok nei for et nei og tvang seg på meg da vi hadde lagt oss hjemme i kollektivet.

Jeg husker jeg lå der og tenkte jaja, vi er jo liksom sammen er vi ikke det? Jeg må vel bare finne meg i det. Han har jo rett når han sier at jeg har vært avvisende i det siste. Jeg er vel bare kjip da. Såpass må jeg kanskje forvente.

DS7_4387Hverdagsvoldtekter. Ikke en skummel fremmed mann som overfaller deg på gata, men en du kjenner, ja kanskje til og med er glad i. Det er det som er de vanligste voldtektene. De er faktisk så vanlige at mange ikke betrakter dem som voldtekt en gang. Men det er de.

I årene mellom de to voldtektene og i alle årene siden, har jeg rett og slett ikke tall på hvor mange ganger menn har skremt meg med aggressiv og pågående, seksuelle tilnærmelser, fysiske overtramp og seksuell sjikane når de enten ikke får det som de vil eller bare er sinte på meg for noe helt annet.

DS7_4481Som når de har fulgt etter meg på vei hjem gjennom byen en lørdags natt og hvest ut «komplimenter» etter meg. Eller når han ene mellomlederen på jobben grafsa tak i meg på julebordet inne på do.

Eller når han professoren på universitetet inviterte på «veiledning» som viste seg å involvere vin og beføling sånn at jeg måtte løpe ut av huset i sjokk og skam – igjen. For det er jo det vi er lært opp til vi kvinner: At det på en eller annen måte er vår skyld, at det er vi som skal skamme oss når seksuelle overgrep og trakassering skjer. At det er vi som må holde kjeft.

hashtag-me-too-sexual-harassment-in-india-866x487Den siste uka har #MeToo rast gjennom sosiale medier. Etter at anklagene om de seksuelle overgrepene, sjikanen og trakasseringen til Hollywoodmogul Harvey Weinstein ble offentlige, har hundretusenvis av kvinner verden over nå begynt å stå frem med egne voldtekt- og overgrepshistorier bak emneknaggen #MeToo.

Det er overveldende å oppleve det massive omfanget dette skredet i sosiale medier har nå, men slett ikke overraskende. Dette er vanlig, dette er faktisk noe nesten alle kvinner uten unntak blir utsatt for i løpet av livet. Dette er kjønnskultur. Dette er resultatet av at vi oppdrar våre gutter til å bli seksuelle subjekter og våre jenter til objekter.

Resultatet av at vi forteller jentene våre at de må være forsiktige og passe seg på fest, men ikke sier et ord til guttene våre om at de må passe seg så de ikke voldtar eller sjikanerer jenter seksuelt.

DS7_4646Og jeg gidder ikke høre et eneste ord til om at «menn også er ofre», at «menn også blir utsatt for seksuell sjikane og overgrep». Javisst blir de det, men det er altså ikke det dette handler om nå. Dette handler om et strukturelt problem som gjennomsyrer hele kjønnskulturen vår. Gutta får lage seg sin egen hashtag og ikke avspore denne.

Jeg håper og tror at dette er begynnelsen på slutten for en kjønnskultur som har unnskyldt menn og skyldpåført kvinner så altfor, altfor lenge. #MeToo er nå blitt verdensomspennende og massivt. Del og sett #MeToo i statusen din du også. Vi kan ikke holde kjeft lenger nå!

Leave a Comment

Hei døden, vi møtes igjen!

Det er så rart når noen du ikke kjenner, men kjenner litt likevel, dør. I kveld skjedde det meg. Et fyrverkeri av ei dame, ikke så mye eldre enn meg selv, gikk plutselig bort etter å ha fått beskjeden om uhelbredelig spredning av kreft for bare noen dager siden.

berlin3-008Det var jo likevel ikke sånn det skulle gå! Hun skulle jo ha mange måneder, ja kanskje år igjen. Tid til å elske mannen, barna, barnebarn og vennene sine mer. Tid til å være. Tid til å ta farvel. Tid til å reise, se, høre, si fra. For det var ei dame med evnen til å melde vi snakker om her.

Den siste Facebookstatusen hennes ber folk som copy-paster sånne kreftkjedebrev-statuser om å dra til helvete. Klarer man ikke å engasjere seg mer enn til å kopiere floskler, fortjener man tyn mente hun. Jeg er fullstendig enig. Ekte empati eller kamp for kreftsaken krever mer enn to tastetrykk på mobilen.

fb-emoji-featuredHun har fulgt bloggen min og vært en ivrig og engasjert kommentator helt fra jeg selv fikk kreft for snart fire år siden. Det føles ikke naturlig for meg å legge til så mange lesere jeg ikke kjenner personlig som venn på min private Facebook-side, men hun var unntaket.

Jeg vet hun ville likt at jeg skrev om henne nå. Og jeg vet hun ville likt enda bedre at jeg gjentar noe av det siste hun skrev til meg på pm etter at hun fikk beskjed om spredning for bare noen dager siden: «Toget mitt har gått, har bare ikke bestemt avgangstida enda. Men pytt, livet er jo ikke for pyser sant? Det som er det verste er å måtte gå fra mann, sønn, datter, et lite barnebarn, svigersønn og datter. Det gjør vondt.»

bilde5For det er sånn døden er. Den er sorg også for den som dør. Ikke over egen død, men over å måtte miste kjærligheten til livet og menneskene man har valgt å leve det med. Og som jeg har lært i den tiden vi var venner på Facebook, var dette ei dame som virkelig levde og virkelig var elsket og aldri var redd for å gi uttrykk for det.

Jeg husker det samme med min far da han døde av kreft i fjor. Han levde helt til det siste for han ville jo ikke dra. I et samfunn der døden stues vekk på institusjoner og snakkes om nærmest som en abstrakt størrelse, kommer det ofte som et sjokk at man er seg selv helt til siste pust. Det er jo bare andre som dør. Til å være så opphauset er døden merkelig hverdagslig når den kommer.

1098147_10153135589725607_1856071281_nSom jeg har sagt før så lever vi med kreft og andre potensielt livstruende sykdommer, livet med døden innabords. Det er både en forbannelse og en velsignelse, men det gir oss i hvert fall ingen illusjoner om at vi kan leve evig i det lykkelandet mange velger å presentere livene sine som i sosiale medier eller når andre skal se dem.

I kveld gråter jeg for en jeg ikke kjente, men kjente litt likevel. Og jeg gråter for livet som så altfor mange tar altfor gitt. Derfor sier jeg som denne fantastiske dama eitrande forbanna sa det i sin siste kommentar på mitt blogginnlegg om folk som fikser på fitta for å se pene nok ut nedentil: «Folkens, finn ut hva som er viktig her i livet!»

Leave a Comment

So me, it`s You!

Folk som mener sosiale medier er usosialt og at folk bruker for mye tid med telefonene sine, har rett og slett ikke skjønt det.

13453893_10154267077781255_1915578816_nHer er jeg og favorittbamsen min fra Facebook forleden etter en deilig ettermiddag på stranda. At vi snappet noen bilder og delte de med kjente og ikke fullt så kjente, førte jo ikke til at vi ikke nøt hverandres selskap, havet, solen og sommeren også.

IMG_20160614_180349 (1024x1024)At jeg postet picnic-vinglassene våre på instagram, førte jo heller ikke til at hvitvinen smakte noe dårligere av den grunn.

13445455_10154267081976255_3552928309879741788_nDenne uka har jeg nemlig brukt tid på å bli aktiv på enda fler sosiale medier og er nå oppe og står på både Instagram og Snap i tillegg til Facebook og blogg. Snap har jeg jo holdt på med noen uker, men først nå begynner det å bli skikkelig gøy.

Snapchat-2905406637819466892 (576x1024)Og det er selvfølgelig fordi så mange av dere har lagt meg til. Nå har jeg plutselig en helt ny verden med kaffekoppen og får innblikk i livet til folk som er bønder, har barn, masse dyr, gartnere, husmødre, businessfolk, treningsfolk, håndarbeidsfolk, fashionfolk og hipstere.

Kort sagt folk som lever veldig annerledes liv enn meg selv i tillegg til alle de som lever ganske likt. Ikke kom og fortell meg at det ikke er berikende! Det er jo ikke sosiale medier som er problemet, men hvordan du bruker dem!

IMG_20160612_150816 (1024x1024)Mine husmor-poster på instagram hadde for eksempel neppe havnet i et interiørmagasin. Her kjører jeg gammelrosablogging for alle pixler.

IMG_20160608_173002 (1024x1024)Enkelte ganger føler jeg likevel at jeg virkelig får dreisen på matlaginga, men da poster jeg gjerne retter jeg syns andre bør prøve som Midtøstens fantastiske Shakshuka over.

IMG_20160614_220812 (1024x1024)Og for de av oss som er skeive har denne ukas sosiale medier for eksempel vært en kilde til solidaritet, informasjon og debatt samt et sted å dele sorgen og felleskapet etter den grusomme massakren av 49 LHBT-mennesker i Orlando.

IMG_20160615_174947 (1024x1024)Det førte sågar til at jeg og homsebaren London Pub sin egen diva; Håkon Karlsen, ble invitert til å snakke litt om viktigheten av slike skeive samlingssteder på NRK P1`s Norgesglasset i dag.

På den måten fikk vi fortalt det store, heterofile flertallet litt om hvordan livet er på den andre siden. Og gudene til samtlige verdensreligioner skal vite at er det noe vi trenger mer av alle sammen, så er det innblikk i den andre siden.

IMG_20160611_163600 (1024x1024)Sosiale medier forkortes jo gjerne til SoMe, men egentlig burde det jo vært So You! Det handler om å dele, gi og få innblikk, le sammen, gråte sammen, se, høre og være med. Sammen.

Så får det ikke hjelpe at noen ikke har folkeskikk med telefonbruken eller fortsatt tror det handler om dem selv, sine selfies og perfekt filtrerte og styla liv. Vi andre vet jo bedre. Sosiale medier gjort på gammelrosamåten er gøyest, ferdig snakka!

Legg meg til på Insta og Snap som @lenewikander så snakkes vi i cyberspace! 😉

Leave a Comment