Tag Archives: sommer

Sommerkroppen er for alle!

Hvordan er det å være førti pluss, rundt 100 kilo, kreftsenskada, stiv og støl med bare halvannen pupp og velte seg rundt på TV i badedrakt sammen med en ung og lovende komiker på 22 og en av de strammeste gutta fra årets Paradise Hotel? En meget blandet fornøyelse!

IMG_20170524_175613_214Men etter at kronikken min for Nrk Ytring om Sommerkroppen 2017 gikk fullstendig bananas på nett, ble det faktisk nødvendig å takke ja til å stille opp i badedrakt for Lørdagsrevyen nå til helgen sammen med komiker Piateed aka Maria Stavang og Grunde Myhrer fra Paradise Hotel.

Snapchat-2005421351Hvis du ikke er vant til det, er det nemlig ganske sjukehus å ha sånne kronikker med bilde av deg selv naken bakfra gå viralt på internett.

DS7_6064Kommentarfelt og innbokser renner helt over av folk (særlig godt voksne mannfolk) som skal fortelle deg hvor «kvalmende ekkel» du ser ut, tillegge deg alskens egenskaper som at du er lat, liker potetgull, er ekshibisjonist, har et sykelig eksponeringsbehov, er misunnelig på «de som har utseendet med seg», de veltrente og de unge siden du selv er «ei gammal og bælfeit drittkjerring som bare vil at alle skal se like jævlige ut som deg selv» og selvfølgelig gjengangeren: At du burde skamme deg!

Snapchat-1803347176Sorry alle sammen, men jeg gidder rett og slett ikke å skamme meg! Sånn kroppshets og hjelpeløse forsøk på sosial kontroll, virker rett og slett ikke på meg. Jeg skrev kronikken og delte bildet fordi jeg er med på kampanjen til ExtraStiftelsen som går ut på å kuppe, bombe og spamme Instagram-hashtaggene #sommerkroppen #sommerkroppen2017 og #sk17 med bilder av alle slags kropper i alle aldre og fasonger.

Snapchat-697951981Og det funka! Nå er det ikke bare vaskebrett og svulmende biceps som fyller de hashtaggene, men også gamle kropper, syke kropper, tjukke kropper, tynne kropper, gravide kropper og helt vanlige kropper. Alle som har en kropp har en sommerkropp! Sommerkroppen er for alle! Det betyr ikke at det er noe galt med de veltrente, unge kroppene, det betyr bare at det er veldig mange som er veldig drittlei av at de skal være det eneste idealet for sommerkroppen.

20170524_171554Og når jeg våknet i dag og så at hun Playboymodellen i USA har blitt dømt for å snappe det bildet av hun 71 år gamle damen i treningsgarderoben med teksten «If I can`t unsee this then you can`t either» til alle sine følgere, kjenner jeg at jeg gir enda mer faen i alle kommentarene jeg vet vil komme etter at folk har sett meg i badedrakt på Lørdagsrevyen også.

Snapchat-1051950750For hun Playboy-dama er desverre ikke alene. At hun gjorde som hun gjorde, skyldes en kroppskultur og et utseendefokus som har forgiftet hele den vestlige kulturen – også her hjemme i Norge. Når kroppens ideelle utseende er blitt viktigere enn trening for funkjson, helse, en sunn kropp og kroppslig velvære, må noen bare si stopp.

Snapchat-628214922Kroppshetsing er pinglenes måte å kjenne seg verdifull og elsket på. Kroppshetsing er pinglekultur for folk som rett og slett ikke evner bedre. Kroppshetsere er ynkelige bøller som trenger å bli oversvømt med virkelighet. Livet er så skremmende kort. Nyt kroppen din og sommeren mens du har den og piss off til alle som mener du bør skamme deg og holde deg borte fra stranda. Sees på Lørdagsrevyen!

Leave a Comment

Og påska varer helt til sommern

Jeg har aldri forstått meg på folk som drar til fjells for å gå på ski i påska. Her har vi slitt oss gjennom månedsvis med vinter og når våren endelig titter frem, er den første tanken som slår dem at nå må de trekke i høyden for å få med seg enda mer snø?! Galskap!

DSC04243Men i et versatilt og fargerikt samfunn, aksepterer jeg selvsagt at slike mennesker finnes og respekterer deres naturstridige behov selv om jeg ikke forstår dem. Personlig bruker jeg imidlertid alltid påska til å innlede grillsesongen i lavlandet og forberede meg på sommer.

DSC04339Det betyr imidlertid ikke at vi har kastet alle påsketradisjoner på båten her i Grimstad, vi har bare laget vår egen lille tvist på dem. Vi har for eksempel gjennomført den obligatoriske hatt påskeeggjakten i hagen.

DSC04273DSC04297Og har seff også spist påskeeggenes innhold etter et saftig lammelår.

DSC04307DSC04323Vi har hatt påskekrim-maraton med peiskos og alle tre Jurassic Park-filmene. Gudene skal vite at de inneholder nok drap selv om Jeff Goldblum ikke akkurat er noen Hercule Poirot.

DSC04227Og siden det alltid er fullmåne i påsken, har vi stått opp på natta for å ule litt mot den også.

DSC04235Men det vi har fokusert mest på, er altså våren som tyter frem overalt her i lavlandet nå.

DSC04192Noen ganger er dette med våren et ekstra stort mirakel fordi du nesten ikke kan tro at sommeren skal komme igjen. Noen ganger er vinteren så mørk at det virker utenkelig at lyset igjen skal bryte gjennom.

Med en far som er alvorlig kreftsyk betyr det i år derfor ekstra mye å se lyset tvinge seg frem igjen. Måtte det vare helt til sommern.

DSC04221God vår så lenge!

 

Leave a Comment

Jeg tar med blomsten min og stikker!

Nå er jeg drittlei av den norske sommeren med regn og kuling og stikker til Mallorca! Jeg har aldri vært på charter-tur før, men en gang må bli den første. Etter å ha tatt en titt på langtidsvarselet for sørlandet og Oslo, bestemte nemlig jeg og min gode venninne Turi oss for å bli klimaflyktninger en ukes tid.

Jeg har prøvd å være sommer-patriot her nede i Grimstad i to uker nå. Denne gangen tok jeg til og med toget og boikottet den Al Qaida-oppkjøpte Sørlandsekspressen, men allerede på Nelaug stasjon viste NSB sitt sanne ansikt, ikke rart Kleppa måtte gå. Regnet øste ned, strømmen gikk og vi måtte stå og vente i en time på motgående tog som skulle trille inn på stasjonen med rennefart.

Men jeg var fortsatt optimist og så fort det ble en glippe i skydekket, styrtet jeg ned på brygga og kjøpte krabber til hele familien uten hensyn til at det ble ti grader så fort sola forsvant fra terrassen. Krabber må som kjent spises ute, det er noe enhver sørlending vet. Jeg var som besatt, sommer skulle jeg ha!

Jeg burde jo imidlertid tatt hintet da en liten flokk skjærer stakk av med krabbeklørne så fort vi snudde ryggen til. Min far har nemlig matet et skjærepar gjennom to vintere nå og de holder hus i kirsebærtreet rett over terrassen. Med to katter og en familie som ikke verdsetter å bli vekket av skjære-spetakkel klokken 05.00 hver morgen, har han møtt stor motstand mot skjærer som kjæledyr, men står på sitt.

Nå har fjørkreet fått unger også, noe som resulterte i at vi måtte tørne ut av dundynene helt ukristelig tidlig en morgen til et spetakkel fra helvete selv. Den største skjæreungen skulle nemlig prøve seg på å fly for første gang, men kræsjlanda på terrassen til stor begeistring for katta. Det var skvæk, fres, mjau og knurr i et desibel-nivå som kunne vekke de døde. Lillesøs Ida måtte trå til i hansker og pysj og redde krabaten mens en bekymret matfar engstelig bivånet det hele i bakgrunnen.

Heldigvis var det den årlige kortfilmfestivalen i byen så vi hadde i det minste litt innendørs-aktviviteter å bedrive mens regnet høljet ned og menget oss med film-celebriteter som best vi kunne.

Jaggu stakk ikke krompen innom Grimstad også, men han måtte Ida ta bilde av, jeg holder meg klokelig unna kongelige etter Mette-Marit-fadesen sist.

Kortfilmfestivalen er uansett ikke halvparten så spennende som den fabelaktige Ibsen og Hamsun-festivalen som går av stabelen i Grimstad i august, der jeg er booket inn for å kåsere sammen med tungvektere som bl.a. Dag Solstad. Som Tara-peut er jeg seff ikke skvetten for å måle muskler med den mannsbastionen som fortsatt er norsk åndselite og benket meg til på torget sammen med sjef for Ibsen og Hamsun-festivalen; Torolf Kroglund, og la en slagplan.

Jeg skal kåsere om småbyen og verden utenfor som er tema for årets festival og tenkte jeg skulle begynne med den gangen Grimstad Adressetidende hadde et leserinnlegg på trykk med tittelen «Lene Wikander og Jesus kristus». En sammensetning som vel må sies å være både utenfor verden og småbyen, men det må dere kjøpe festivalpass for å få høre mer om. De er til gjengjeld veldig billige nå i Juni.

Mens jeg er på Mallorca håper jeg imidlerid at de av dere som er på Twitter holder liv i den nye hashtagen #blomstenmin, inspirert av DrGreves sommerslagord for gratis tamponger: «Ta vare på blomsten din». Har dere ikke fått det med dere enda, utlyser nemlig DrGreve en konkurranse der du skal levere ditt eget navn på «blomsten din» og vinne «freshe bikinier». Jeg sier som @charila: «Venninne treffer bekjent på stranden. Venninne sier: Fin bikini du har! Takk, men jeg synes jeg får litt bollemus i den.»

Det er på tide med litt ugressmiddel i blomsterbedet så femtitallet kan dø en gang for alle! Selv har jeg foreslått både «Just in beaver», «Pølseboden» og «Flaggermusa», men jeg er sikker på at dere kan bedre!

Leave a Comment

Plutselig halvnaken

Jeg vet ikke med dere, men for meg er det alltid sommeren og ikke julen som kommer som julekvelden på kjerringa. Den ene dagen går du og småhutrer i litt for tynn vårjakke og bang! Neste dag peser du halvnaken og svetteglinsende langs fortau og parker ute av stand til å tenke en eneste klar tanke bortsett fra at det kanskje er lurt å holde seg unna større fiskerihavner da noen hvalfangere kunne komme i skade for å ta feil av deg og en albino småhval.

Ikke før hadde sommeren smelt til med sitt bedøvende høytrykk over Sør-Norge denne uka, så kom min gode venn Sveinung tilbake fra en utfordrende ferietur til Las Vegas og det måtte selvfølgelig feires med et par glass vin. Siden han bor i Bærum så vi ingen grunn til at han skulle reise helt hjem med kofferten i tropevarmen først, så vi trillet rett ned på Hjort ved Akerselva – og ikke spør meg hvordan «et par glass vin» ble til fire flasker lite frilanserlønn-vennlig Sancerre, andebryst og en regning på flere tusen kroner. Jeg skylder på sommeren.

Det vi ikke visste da, var imidlertid at dette skulle bli opptakten til en tredagers sommerpsykose av sjeldent kaliber. Oslo blir plutselig litt skikkelig storby når sommeren angriper. Folk tyter ut av dører og vinduer i et omfang som får meg til å lure på hvor i hule heite de oppholder seg resten av året. Det må være dette de mener de som snakker om at plutselig innvandring skal ta over samfunnet og sånn, de glemte bare å forberede oss på at de innvaderende hordene skulle være fullt så blendahvite og halvnakne.

I en lett bakrus av Sancerre fulgte vi derfor opp med jordbær og mer hvitvin i solen neste dag, tett etterfulgt av tur i parken, en sving innom Akers Mek, Bobs, Sushien på Teaterplassen på Grønland, en tropenatt med løste verdensproblemer på en uteservering på Youngstorget, en ny formiddag der sommerpsykosen hadde slått så rot at jeg og bestevenninne Turi endte med å booke juni-tur til Marokko via hennes nyinnkjøpte smartphone, og så var det jaggu tid for åpning av Unni Askelands utstilling sammen med Tommy Olsson på galleriet Pink Cube.

Der inne var det så sinnsykt varmt og jeg så svett at kjolen min praktisk talt skled av som dere ser, så selv om det er Unni som blottstiller seg naken i sin nye kunstvideo, var det desverre jeg som fremsto mest avkledd og klar for første og beste harpun blant de mer ukunstneriske innslagene. Utenom meg og Sveinung som enda ikke hadde kommet seg hjem til Bærum og derfor hadde parkert kofferten i underetasjen, var det heldigvis et vell av celebre gjester som klarte å beholde kjolen på.

Og det var bra, for Unni og Tommy sin utstilling fortjener å bli sett med klart blikk. Den er åpen neste helg også og er sjokkerende, provoserende, insisterende og plagsom. Akkurat som Unnis video Failure. Plagsom fordi den skal være det, fordi du må tåle det for å kjenne det. I all sin insisterende plagsomhet er den et stykke ultrafeminin kunst som aldri kunne vært laget av noen andre enn en kvinne.

Men etter så mye nakenhet og svette inne i galleriet var det heldigvis ikke bare jeg som var svimeslått da vi trakk ut i bakgården for fotoshoot der jeg og de andre og atskillig proffere fotografene sommerfnisende begynte å ta bilder av hverandre før vi fikk summet oss igjen.

Noen filmet visst også, ser jeg på mailen min nå, men gud vet hvor jeg befant meg da, det eneste man har klart å billedlegge var i hvert fall at jeg var etterlyst. Sommerlig hvitvin er ikke for pyser!

Og hadde temperaturen sunket noen grader eller vi hatt en siste rest kjølig vett igjen i hodet, hadde vi kanskje gitt oss da og tatt en rolig pinsehelg sommerslitne førtiser verdig, men neeeeida! Dagen etterpå var det seff full Grand Prix-finale med diktatorpop-pauseinnslag, skandaler og homsefest – komplett med svenske hagfags.

Jeg fant seff frem Mette-Marit-hatten min – ikke skilue-badehetten fra 17. mai, men mer inspirert av den gamle og litt mer Grand Prix-vennlige hattestilen hennes – oppildnet som jeg var av min nye karriere som kronprinsessens linselus.

Men nå er det nok! Neste uke ligger jeg rett ut i skyggen med telefonen slått av og studerer Taras store badedrakt-guide så jeg har noe å ha på meg på stranda i Marokko. Helst noe i en sterk signalfarge i tilfelle også Nord-Afrika skulle vise seg å bedrive hvalfangst. Jeg tror i grunnen Sveinung føler det på samme måte…

Se flere bilder fra åpningen av Unni Askeland sin utstilling og Grand Prix-fest på Tarapi sin Facebook-side her.

Leave a Comment

Blindpassasjeren

Jeg er redd. Det er en sånn ubestemmelig frykt du får når du vet det er noe viktig du har glemt, men ikke hva. Sommeren er her, luften er klar, solen gul, himmelen blå. Jeg har ferie for første gang siden gymnaset. Jeg har bestemt meg for å feire den i Norge. Barna spiser is, det sitter glade mennesker i parken og griller. Det er så stille. Oslo skinner. Alle de travle menneskene som er verdens beste i å lage samfunn er borte når turistene kommer for å ta bilder av dem.

Bare de glade menneskene er igjen. De smiler til meg. En dame spør om jeg vil ha jordbær i parken. Jeg fryser på ryggen i varmen. Redselen legger seg som en kald klut over pannen, jeg stryker den bort på vei inn til Rema på Oslo S for å handle. Mellom reolene klistrer den seg til pannen igjen. Det var her jeg handlet da jeg kom til Norge for første gang etter fem sammenhengende år på Jamaica. Jeg kjente meg ikke igjen.

Norge var blitt et fremmed land. Fremmed, men likevel kjent. Som et uskarpt minne, som en følelse av dejavu. Jeg hadde akkurat vært på postkontoret, men det var ikke postkontoret lenger. Det var blitt en slags butikk med CD-er, DVD-er og masse annet jeg ikke skjønte hva hadde på postkontoret å gjøre. Jeg skjønte ikke hvordan man gjorde det på postkontoret lenger og ble flau over min egen utilstrekkelighet og gikk til banken i stedet, men akkurat det samme hadde skjedd der. Jeg gikk ut igjen med uforettet sak.

Gatene på vei ned til Oslo S var så rene, fasaden på Glassmagasinet så gnistrende stor, menneskene så velkledd. Borte var haugene med nybrent søppel fra gatene hjemme på Jamaica. Borte var lausbikkjene som spiste restene av det som ikke var brent helt opp. Borte var tiggerne uten bein eller armer, crack-horene på hjørnet, barna som måtte jobbe på markedet i stedet for å gå på skolen, kokainsmuglerne i dyre biler med tungt gull rundt halsen og maskinpistoler på innerlomma. Og borte var alle lydene, luktene, bruset av havet mot stranden, suset av vinden i palmene. Bare fremmed rikdom var igjen.

Ren, smilende, glatt og skinnende rikdom. Den slo luften ut av meg der jeg gikk mot Oslo S. Inne på Rema hadde Norge forandret sigarettsalget også. Det var dataskjerm, kort og lapper med selve sigarettene gjemt bak kassen, men det visste ikke jeg og siden jeg følte meg som en fremmed i eget land, var den eneste jeg turte å spørre, en pakistansk ryddegutt i fruktdisken. Jeg følte liksom at jeg hadde mer til felles med ham, men det følte jo ikke han så han bare stirret på meg som om jeg var åndsvak da jeg spurte hvordan man kjøpte sigaretter i Norge nå.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle glemme det nye blikket fem år på en øy hadde gitt meg på verden. Der og da sa jeg til meg selv at det var en gave, at en blindpassasjer hadde smuglet seg med i hjertet mitt og at ingen skulle få jage ham ut igjen.

Fire år senere er det altså sommer i Oslo og jeg har ferie. Jeg har blitt vant til Norge nå, jeg har vært her mye. Jeg går ut av Rema på Oslo S og smiler til barna som venter på bussen og spiser softis i solen mens jeg tenker at det er skittent her, at det er altfor mange narkomane foran stasjonen, at det er bra at Oslo-politiet nå bevilger penger til å jage dem vekk med en storaksjon i hele sommer så Hurtigruta-turistene kan få fine bilder. Redselen klistrer seg til pannen igjen. Hjertet slår så hardt at jeg blir kvalm og må bøye meg litt frem for å få puste. Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg.

Hjemme må jeg inn på do og kaste opp. På gulvet ligger lokalavisen fra stedet der han jeg leier rom hos er fra. Et bilde dekker forsiden. Tolv asylsøkere ser i kamera. Jeg ser de prøver å smile, men det ser bare vrengt ut. I midten står en middeladrende, norsk dame og mann. De smiler. Med hele seg. Øynene forsvinner nesten i brede smilerynker. Øynene til de rundt dem er mørke, blikket et annet sted. De holder i en stor presenning full av fiskestenger. «Flyktningene var veldig glad for den storslåtte gaven fra fiskarlaget» står det under.

Jeg tenker at det var koselig av fiskarlaget, at alle i Norge sikkert syns det var koselig av fiskarlaget, at det er så mange koselige nordmenn i småbyer og tettsteder rundt omkring som koser seg med å gjøre det koselig for asylantene på mottak i nærmiljøet så de kan kose seg med å fiske litt etter fisk nå om sommeren og ikke bare etter et liv.

I Aftenposten som ligger ved siden av lokalavisen på gulvet, ser jeg et oppslag om at flertallet av nordmenn ønsker en strengere asylpolitikk. Jeg reiser meg med bankende hjerte og skyller ansiktet over vasken. Jeg ser meg i speilet og gjenkjenner min egen redsel som glemsel. Det er så altfor lenge siden sist han ga lyd fra seg, blindpassasjeren.

Leave a Comment