Tag Archives: slum

Når kvinner sier nei

Noen ganger møter du mennesker som gir deg så mye mot at du bare bretter opp erma klin klar for å slå ned all motstand som måtte komme din vei og slåss til siste slutt for det som virkelig er viktig her i livet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En gjeng bestemødre i Korogocho-slummen i Nairobi er den typen damer. Korogocho er en av Nairobis største slumområder der rundt 200 000 mennesker bor i blikkskur, med åpen kloakk og smale smug fordelt på bare 1, 5 kvadratkilometer.

19458059_10155202735655781_1825127349_nSlik ekstrem fattigdom fører med seg sykdom, uoverkommelige vanskeligheter med å skaffe seg livsopphold og ikke minst vold. Men den andre siden av ghettolivet i slummen snakkes det lite om.

19458137_10155202725490781_950597067_nDen ekstreme kreativiteten du må ha for å overleve under sånne vilkår. Livsviljen, pågangsmotet, viljen til å slåss for din rettmessige plass i verden. I ghettoen som i samfunnet for øvrig, rammer seksualisert vold først og fremst kvinner og barn. Det finner ikke bestemødrene i Korogocho seg i.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så nå har de organisert selvforsvarskurs der de lærer å stå opp for seg selv, si nei, sparke fra og slå ned om så blir nødvendig. Voldtekt av kvinner og barn er desverre utbredt i slummen og eldre kvinner er særlig utsatt fordi menn antar at de ikke er hiv-smittet.

19477911_10155202734950781_825151894_nDe trener i et blikkskur der de lærer å slå fra seg, yte motstand, bruke kroppsspråket og ikke minst bygge sin egen verdighet. No means no! My brain, my eyes, my body! roper de høyt, hardt, aggressivt. Resistance! Defiance! Protest! Dette er motstand, dette er kvinnekamp, dette menneskeverd i praksis.

19489505_10155202730275781_1076271545_nMen å henge en dag med disse damene i et av Afrikas verste slumoråder, er også det aller gøyeste jeg noen gang har gjort. Latteren runger like høyt som kampropene mellom blikkskurene i Korogocho og viljen til å vise aktiv motstand mot en verden på menns premisser, burde inspirere hvem som helst til aldri, aldri å stå med lua i hånda i noen av livets sammenhenger ever again!

19489472_10155202722050781_932082113_nKan voldtektsoffer og bestemor på 97 år, født og oppvokst i en slum resten av verden forlengst har gitt opp, så kan faen meg du!

19512084_10155202732485781_1401444325_nHvor himmelropende urettferdig er det ikke at barn må vokse opp, leve og dø her når det eneste norske og andre priviligerte barn har å klage over er, vel, ingenting.

19489713_10155202727685781_2028843407_nNok har vært nok altfor lenge. Det er på tide å ta makta tilbake og la pengene gå dit de hører hjemme. Patriarkatet, storkapitalen og verden slik den er organisert nå må rett og slett få seg en på trynet, vises motstand, møte kamp og bøye seg for menneskeverdet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er derfor jeg er på denne lange rundreisen i Afrika nå. For å hjelpe den nye bookingplattformen pioniirs.com med å gi damer som bestemødrene i Korogocho og mange andre helt vanlige, fantastiske kvinner og menn, muligheten til å dele sine liv med verden og tjene penger på det samtidig. Penger er makt. Makt er muligheten til å bygge seg et verdig liv.

19458141_10155202736255781_5118695_nFølg Pioniirs på Facebook her og sjekk ut en helt ny måte å oppleve og forandre verden på og følg oss for daglige oppdateringer på Snapchat @lenewikander og Instagram @lenewikander. Skal vi forandre verden må vi begynne med oss selv i det små. De store gutta har forlengst vist at deres måte å gjøre det på ikke funker for andre enn dem selv.

19489706_10155202717955781_923340968_nNok er nok, fuck this shit, vi skal alle kunne være prinsesser hvis vi vil!

Leave a Comment

Mitt Afrika – Over vår verdighet

Transport i Afrika tar på, men etter et døgn rett ut i senga med ryggkrampe etter en mildt sagt bumpy ride fra Nairobi hit til Addis Abeba, kom jeg meg såpass til hektene at jeg lot meg hente av min gode venninne Bjørg til middag i går.

Bjørg har et langt og intenst forhold til både Addis Abeba som by og Etiopia som land og har både bodd og jobbet her i mange år. Hun hentet meg seff derfor i en av de karakteristiske blå-drosjene som dominerer bybildet.

New York har sine yellow cabs, Addis Abeba sine blå. De holder riktignok en litt mer sovjetisk standard enn de gule og sist jeg satt i en blå-drosje her i Addis var jeg alene med sjåføren da presidentens kortesje kom drønnende. Når det skjer stanses alt av trafikk og dermed også motoren på drosjen jeg satt i.

Siden det bare var meg og sjåføren og jeg ikke aner det minste om bilkjøring, var det jeg som måtte ut og dytte Ladaen i gang igjen til voldsom forlystelse for forbipasserende som nok aldri hadde sett en utlending eller «forenji» som de kaller oss her, gjøre noe slikt før.

Addis er en fantastisk by, men også en  grusom by. Med sine drøye fire millioner innbyggere er den hovedsetet til African Union; et slags Afrikansk motsvar til EU. Dette bidrar til å gjøre Addis til en internasjonal smeltedigel.

Få steder i verden er det morsommere å sitte i lobbybaren til et større hotell og prate med konglomeratet av mennesker som passerer gjennom på sine reiser rundt i verden. Addis er også en by med stil. Et frisørbesøk her er ikke noe man tar lett på!

Men i dag kom endelig Mia Gundersen og fotograf Xenia Villafranca til Addis for å begynne på den rundreisen i Etiopia vi skal lage reportasje om for Tara. Og med det har vi også brukt dagen til å se noen av Addis mer grusomme sider, nemlig de enorme slumområdene og den bunnløse fattigdommen som preger livet der.

Men fattigdom er langt fra synonymt med manglende verdighet i Addis. Etiopia er det eneste landet i Afrika som aldri ble kolonisert av Europa og etiopierne er et stolt folk. Her blir du mottatt med tradisjonell kaffeseremoni enten du er på Hilton eller i det dypeste av slummen.

Jeg ser på Facebook at folk der hjemme i Norge klager over kulda og er i panikk over svineinfluensaen. Prøv å bo i et skur av kumøkkvegger uten varme, strøm eller vann når det er null grader om natta, være konstant forkjølet, tjene til livets opphold ved å sope søppel og selge det som brensel. Eller dele soverom med femti andre mennesker på veveriet der du jobber for et par kroner dagen.

Prøv å opptre med verdighet og gjestfrihet når du er mor til åtte barn og dør av Aids fordi du ikke har penger til medisiner, slik noen av kvinnene vi har møtt i dag gjør. Prøv å by fremmede på alt du har selv om det er ingenting. Prøv å være glad i livet når livet er det eneste du har å miste. Prøv å le når alt du har er tårer.

For det er det de gjør i slummen her i Addis: Lever, ler og bjuder på – med verdighet. Kanskje kommer uverdigheten først med rikdommen? Jeg forventer i hvert fall ingen kaffeseremoni når jeg kommer hjem til Norge.

Heldigvis skal jeg opp i fjellene først. Langt, langt der borte, 2630 meter over havet, over Addis, slummen og storbyen, helt opp til den hellige byen Lalibela der alle mennesker, både fattig og rik, må opptre med verdighet for å slippe inn.

Leave a Comment