Tag Archives: slott

Ma`a Salama to all my Mamas

Farvel til alle mine mamas. Mama er en hedersbetegnelse her i Tanzania og Ma`a Salama betyr «med fred», men brukes som farvel. Nå har jeg nemlig akkurat sendt min andre gruppe med reiseglade damer hjem til Norge og herregud for noen uker det har vært!

44484100_324627284782529_7555237284895784960_n

Vi har veltet oss rundt i Det Indiske Hav.

44371604_560277501060254_572065802463739904_n44461860_1060916420755367_6384316396985122816_n

Sett utallige soloppganger.

44508711_1951602791543819_6800969980369174528_n44402535_769933250008766_7093132549404229632_n

Seilet med tradisjonell Dhow-båt inn i solnedgangen.

44458622_260753481310915_6322157207915855872_n44481297_729569604102180_1516597804561072128_n

Bodd på magiske hoteller i det gamle sultanatet på Zanzibar.

44450125_186959535513392_2785502504404647936_n44468741_1941231509516980_810660156403613696_n44392203_321300231782963_7534467999873368064_n

Sovet som dronninger i himmelsengene til Emerson Spice.

44452538_1015532188618487_8673113046073212928_n44428833_349673255607183_1538834198872195072_n

Dekket langbord etter langbord.

44348285_330234931068530_5114922088049672192_n44390104_276557219653172_7161362502947700736_n

Og selvfølgelig holdt kaftanshow i Secret Garden med ekte damer som modeller, noe som fikk shoppingpulsen til å gå bananas hos både meg og resten av damene.

44346299_2087550107971929_7125579442482577408_n

Ingenting slår følelsen av å drapere seg i løstsittende og superkomfortabel silke og chiffon. Derfor har vi også kommet opp med hashtagen #kaftankraft for disse jenteturene som jeg nå er helt sikker på at vi vil arrangere flere av.

44562073_1003392246532458_4475641069605748736_n

Det bor utrolig mye kraft i en vaskekte kaftan som gir kroppen fritt spillerom til å bare være, helt uten hold-in truser og andre torturinstrumenter vi kvinner ifører oss for å være presentable. I kaftan ser du nemlig fæbuløss ut uansett!

44569112_2081542362159985_6244247360159875072_n

Og da vi siste kvelden på Jambiani var så heldige å få plateaktuelle Tine Skolmen til å synge Edith Piaf for oss med hjerteskjærende innlevelse og jazza undertoner, ja da var rett og slett lykkefølelsen komplett.


44571517_333267330769794_5475855282586255360_n44563794_522417221565538_4215952310209085440_n

Som jeg har sagt før tror jeg ikke på lykken som en mulig kronisk tilstand. Er du lykkelig, spør folk som ikke har vett til annet. Lykken er i hele sitt vesen et kortvarig blaff av ekstrem glede og tilstedeværelse. Skulle du vært lykkelig konstant, hadde du dødd av påkjenningen, så sterk er den ekte lykkefølelsen.

44461458_750884558588519_3504884375156162560_n

Som en Piaf-sang er livet så mye mer enn lykke. Det rommer sorg, savn, sykdom, enorm kjærlighet, hverdagsgleder og ekstrem lykke. I skjønn og uskjønn forening, alt til sin tid.

44416541_1851940208225134_4905776911814230016_n

Men så er det jo sånn at man kan lage seg små pustehull av lykke innimellom slagene og det er det jeg opplever at disse jenteturene til Tanzania er blitt: En liten snorkel opp til hverdagens overflate der man kan trekke lungene fulle av lykkeluft et par ukers tid. Det gir jo bedre oksygenbalanse til neste dypdykk også tenker jeg.

44468797_566902507094017_7011796327063355392_n

Så vil du være med og snorkle neste gang, meld deg inn i reisegruppa vår på Facebook her så blir du oppdatert om nye turer når vi har dem på stell. Akkurat nå har jeg nemlig fått vite om et slott ei dame har bygget på kanten av Ngorogoro-krateret og skal opp i nord og sjekke ut det. Kaftankraft i et slott på kanten av Ngorogoro? Joda, høres ut som lykkeluft for meg! 😉

Leave a Comment

Mitt Afrika – Loppesirkus i loppekassa

Da har vi endelig ankommet Lalibela, denne lille byen helt nord i Etiopias fjell med sine steinkirker hugget ned i det røde grunnfjellet på 1100-tallet da kong Lalibela bygget det nye Jerusalem her. Samtlige er på UNESCO sin verdensarvsliste og har vært i kontinuerlig bruk av troende siden de ble bygget.

Det er ikke mange slike hellige steder igjen på jorden der turistene ikke har rukket å overta fullstendig. Et besøk i Lalibela er en reise tilbake i tid og åpner for de helt store tankene der du sitter på en steintrapp 2630 meter over havet og skuer utover det vakre fjellandskapet med sine kirker og klostre gravd ned langt, langt der nede i den røde jorden.

Med sine mange pilegrimer og religiøse festivaler er også menneskene her i Lalibela liksom litt større, litt romsligere, litt vennligere, litt mer lattermilde og litt mer gjestfrie enn i resten av Etiopia. Og det sier sitt da Etiopia er et land der høflighet og gjestfrihet nærmest er for et sakrament å regne.

Men som ellers i livet er det ikke alltid de store menneskene og de store tingene som biter seg fast i deg, men de helt små. Så også i Lalibela. Her det byens aller minste innbyggere som vil deg til livs.

Lalibelas lopper og lus er noen djevelske skapninger. De eldgamle kirkene her har praktisk talt ikke skiftet gulvtepper siden de ble bygget, så i fibrene der har verdens lopper funnet sitt eget Shang-ri-la.

Sist jeg vandret rundt i Lalibelas kirker og klostre ble jeg ikke bare spist levende, men det viste seg seff også at jeg var allergisk mot loppefaenskapet og utviklet gedigne vannblemmer over hele kroppen da de infiserte senga mi også. Denne gangen har jeg derfor tatt mine forhåndsregler og drysser sko og sokker full av loppepulver hver morgen.

Man må nemlig ta av seg skoene hver gang man skal inn i en kirke, noe som gir de blodsugende småjævlene fri tilgang til koldtbordet.

Ikke kan du se mini-vampyrene heller. De er så små at de lurer seg inn over alt og forsurer et hvert humør uansett hvor godt det måtte være i utgangspunktet. Det er i sannhet de små tingene her i livet som skal ta knekken på oss til slutt.

Glem store katastrofer, kriser og traumer. Gi meg en orkan eller tsunami når som helst, det tar jeg på strak arm, sånt får oss bare til å vokse som mennesker når det er overstått. Det er alle de små dritt-tinga som hoper seg opp og velter lasset til slutt.

Aldri har jeg for eksempel vært nærmere nervesammenbruddets rand enn når jeg for tjuende gang på samme dag graver gjennom veska på jakt etter lommebok, nøkler eller lighter.

Eller når det satans glasset med sylteagurk ikke vil åpne seg samme hvor mye jeg lurker med kniven eller holder det under rennende vann.

Eller sånn som nå når det HELVETES INTERNETTET detter ut hele tiden her på Mountain View Hotel. Åh herregud, blodtrykket…

Eller når vi tråkler oss gjennom Lalibelas mange og trange passasjer, blir ledet etter hånden av syngende prester gjennom en nattsvart tunnell som representerer helvete selv, bare for å komme ut i lyset på den andre siden og møte, jepp, helvete selv: En gjeng japanske turister i fri dressur.

Hverdagens små og gjentagende gnagsår, livets lopper, det er de som sakte, men sikkert bryter deg ned og får sikringa til å ryke til slutt. Men nettopp derfor er det ingen grunn til å vie dem mer oppmerksomhet enn høyst nødvendig.

Da er det mye bedre å konsentrere seg om de virkelig store tingene i livet, de kan jo uansett ikke knekke deg likevel. Jeg sier som den rastamannen som kokte deilig Jamaicansk «rice and peas» til meg her på Mountain View i dag.

Han kom fra Jamaica til det hellige land Etiopia mens Bob Marley fortsatt levde og besøkte Haile Selassies hjemland. Men som så ofte før, gikk paradis til helvete og Phileas som han heter, endte opp som kokk her på hotellet.

For ikke lenge siden måtte han også skamklippe sine hoftelange og stolte dreadlocks fordi de var fullstendig infisert av Lalibelas lopper og lus:

– You see. What I`m gonna do with this money I have saved up? I`m gonna build me a castle right there on top of the mountain! Right there! A fucking Castle I say!

Leave a Comment