Tag Archives: skam

Jeg også

Første gang jeg ble voldtatt var jeg 15 år. Jeg hadde vært på fest, ble full for første gang i mitt liv, sovnet og våkna med en kompis inni meg.

I sjokk kom jeg meg løs og løp ut av huset. Det eneste jeg kunne tenke på var hvor dum jeg hadde vært, hvor mye jeg skamma meg og hvor viktig det var at absolutt ingen fikk vite dette.

DS7_4622Neste gang jeg ble voldtatt hadde jeg rukket å begynne på universitetet og datet en fyr som ikke tok nei for et nei og tvang seg på meg da vi hadde lagt oss hjemme i kollektivet.

Jeg husker jeg lå der og tenkte jaja, vi er jo liksom sammen er vi ikke det? Jeg må vel bare finne meg i det. Han har jo rett når han sier at jeg har vært avvisende i det siste. Jeg er vel bare kjip da. Såpass må jeg kanskje forvente.

DS7_4387Hverdagsvoldtekter. Ikke en skummel fremmed mann som overfaller deg på gata, men en du kjenner, ja kanskje til og med er glad i. Det er det som er de vanligste voldtektene. De er faktisk så vanlige at mange ikke betrakter dem som voldtekt en gang. Men det er de.

I årene mellom de to voldtektene og i alle årene siden, har jeg rett og slett ikke tall på hvor mange ganger menn har skremt meg med aggressiv og pågående, seksuelle tilnærmelser, fysiske overtramp og seksuell sjikane når de enten ikke får det som de vil eller bare er sinte på meg for noe helt annet.

DS7_4481Som når de har fulgt etter meg på vei hjem gjennom byen en lørdags natt og hvest ut «komplimenter» etter meg. Eller når han ene mellomlederen på jobben grafsa tak i meg på julebordet inne på do.

Eller når han professoren på universitetet inviterte på «veiledning» som viste seg å involvere vin og beføling sånn at jeg måtte løpe ut av huset i sjokk og skam – igjen. For det er jo det vi er lært opp til vi kvinner: At det på en eller annen måte er vår skyld, at det er vi som skal skamme oss når seksuelle overgrep og trakassering skjer. At det er vi som må holde kjeft.

hashtag-me-too-sexual-harassment-in-india-866x487Den siste uka har #MeToo rast gjennom sosiale medier. Etter at anklagene om de seksuelle overgrepene, sjikanen og trakasseringen til Hollywoodmogul Harvey Weinstein ble offentlige, har hundretusenvis av kvinner verden over nå begynt å stå frem med egne voldtekt- og overgrepshistorier bak emneknaggen #MeToo.

Det er overveldende å oppleve det massive omfanget dette skredet i sosiale medier har nå, men slett ikke overraskende. Dette er vanlig, dette er faktisk noe nesten alle kvinner uten unntak blir utsatt for i løpet av livet. Dette er kjønnskultur. Dette er resultatet av at vi oppdrar våre gutter til å bli seksuelle subjekter og våre jenter til objekter.

Resultatet av at vi forteller jentene våre at de må være forsiktige og passe seg på fest, men ikke sier et ord til guttene våre om at de må passe seg så de ikke voldtar eller sjikanerer jenter seksuelt.

DS7_4646Og jeg gidder ikke høre et eneste ord til om at «menn også er ofre», at «menn også blir utsatt for seksuell sjikane og overgrep». Javisst blir de det, men det er altså ikke det dette handler om nå. Dette handler om et strukturelt problem som gjennomsyrer hele kjønnskulturen vår. Gutta får lage seg sin egen hashtag og ikke avspore denne.

Jeg håper og tror at dette er begynnelsen på slutten for en kjønnskultur som har unnskyldt menn og skyldpåført kvinner så altfor, altfor lenge. #MeToo er nå blitt verdensomspennende og massivt. Del og sett #MeToo i statusen din du også. Vi kan ikke holde kjeft lenger nå!

Leave a Comment

Hetetokter på direkten

I dag har jeg satt dagsorden og det er jeg skikkelig fornøyd med. Det var nemlig på bakgrunn av det nylige blogginnlegget mitt «Kreftlivet derpå» at NRK tok kontakt og ville ta opp tema senskader etter kreftbehandling.

20160525_093419Så sammen med overlege Cecilie Kiserud, kreftoverlever Anniken Golf Rokseth og Else Støring fra Kreftforeningen, har jeg i morges sittet en halvtime på direktesendt radio hos NRK P2`s Ekko.

Der har vi snakket om fatigue, tenner som detter ut, tørre slimhinner, muskelverk, kramper, fedme, hetebyger og mange andre tabubelagte ting som rammer folk når de er ferdigbehandlet for kreft.

20160525_085957Jeg gjorde det ikke for å klage eller for at noen skal synes synd på meg og andre overlevere med senskader. Selvfølgelig er vi glade for at vi lever! Det er bare grenser for hvor jublende begeistret vi kan være til enhver tid.

Når folk uten kreft plutselig får lammende muskelverk i hele kroppen, ikke klarer å stå opp av senga eller plutselig spytter ut tenna sine, så er det jo ingen som avfeier dem med at de skal være glad til for at de er i live.

20160525_090000Det handler om at både forskning på og kunnskapen om senskader blant kreft-helsepersonell, fastleger, arbeidsgivere og folk flest, er altfor dårlig. Slik det er nå, skapes det en forventning hos både pasienter og pårørende om at livet blir akkurat som før bare man blir «frisk» fra kreften.

Det blir det aldri for veldig mange av oss. Brystkreftbehandling med cellegift, stråling og antiøstrogener som jeg har vært gjennom, har forandret kroppen min for alltid. Jeg er ikke lat fordi jeg ikke klarer mer enn èn større arbeidsoppgave om dagen.

20160525_085952Jeg er ikke utakknemlig bare fordi jeg detter ut av samtaler, ikke klarer å huske helt enkle ord, ikke greier å løpe etter trikken og må sette meg ned hvert femte minutt når vi er ute og går. Jeg er ikke sytete når jeg må be om en pause fordi hetebygene truer med å drukne meg.

DSC07530Det er bare sånn det er. Å være kreftfri og å være frisk, er ikke alltid det samme. Det skal jeg klare å leve helt fint med. Det jeg ikke kan leve med, er forventingene fra alle andre om at jeg skal fungere akkurat som før.

Mange kreftoverlevere plages av skam over å ikke strekke til og forventningspress om å hele tiden vise sin takknemlighet. Det har vært tabu å snakke om senskader frem til nå. Man vil jo ikke klage. Det tabuet håper jeg vi har gjort noe for å fjerne i dag. Vi kommer ingen vei uten åpenhet!

Leave a Comment

Urban familiejul

O helga natt altså, det må være mange år siden jeg har stressa så mye før jul som jeg har gjort i år. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt så høy puls i førjulstida siden jeg var i fast arbeid på slutten av nittitallet. Selv med fleksitid hata jeg hvert minutt av å være kontorslave og nyter å administrere min egen tid som frilanser.

Men med alle festligheter, deadliner og forberedelser til lang juletur til Afrika som har stått på porgrammet i år, har tiden rett og slett ikke strukket til. Men jeg fikk i hvert fall omsider henta boka om Last Train som jeg plutselig oppdaget at jeg er aktuell med i disse dager.

En stakket stund fordypet i bok og øl sammen med daglig leder av Last Train, Martin Dynna, kjente jeg imidlertid julefreden senke seg. Jeg bladde meg tilbake tjue år i tid, smilte, flira, skrattlo og tørket en tåre. Last Train var mitt hjem hele nittitallet og folka som hang der, min urbane familie.

Ettromsen jeg leide på løkka var bare sove og oppbevarings-plass. Last Train var hjemme. Over bardisken her har jeg møtt noen av dem som fortsatt er mine aller nærmeste venner. Det føles veldig lenge siden, men likevel som om det var i går da jeg satt der ved bardisken og bladde i det som er blitt en helt fantastisk minnebok om en av Norges aller mest unike barer.

Jula er jo en familiehøytid, men det er så mange slags familier. Kjernefamilien med mor, far og barn er bare den vanligste. Alle kan ikke være vanlige. For en høyst frivillig barnløs førtis uten verken mann eller kone og uten tid til å besøke den deilige biologiske familien min på sørlandet i år siden jeg stikker til Kenya på julaften, var det veldig fint med litt plutselig familiehøytid på Last Train denne uka.

Jeg rakk bare å sitte der en liten time før jeg måtte suse videre, men noen ganger er en liten time nok. Det var en time som fikk meg til å huske og minnes livet jeg har levd så langt, de jeg har mistet underveis og de jeg har funnet. Jeg er nok likevel ikke klar for å skrive mine memoarer riktig enda slik neste stopp på programmet, min gode venn, journalist og Grand Prix-guru Jostein Pedersen har gjort.

Vi møttes for å utveksle julegaver. Han fikk seff Last Train-boka av meg og jeg fikk hans nyutgitte biografi: «Nesten». En sterk fortelling om hvordan det er å slite med depresjoner under en smilende fasade og til slutt prøve å ta sitt eget liv. Vi i Last Train-familien har desverre også mistet mange i selvmord og i Norge som land dør det fler i selvmord enn i trafikkulykker hvert eneste år.

Da er det deilig at sammensatte og fantastiske mennesker som Jostein står frem som han gjør for å bryte ned noen tabuer, myter og slå en sprekk i fortielsen vi alle er en del av. Hadde vi bare klart å skamme oss litt mindre for hverandre, ville livet blitt så mye lettere å bære for oss alle. Etter møtet med Jostein dro jeg derfor videre for å høre to andre medlemmmer av min urbane familie; Roy og Haakon, synge julen inn med koret Homofonien.

Med flerstemte julesalmer syngende i hodet etter konserten, er det særlig en jeg nynner på fortsatt: Deilig er jorden – og det attpåtil med original tekst selv om jeg nok er en humanetiker innerst inne. For jorden er virkelig deilig og litt høytid har aldri skadet. Så nå er det med lettet julehjerte jeg pakker kofferten for å reise litt rundt på en deilig jord og tilbringe en måneds tid i Afrika sammen med Roy, Haakon og resten av de urbane familiemedlemmene vi skal møte der nede.

Vi begynner med å feire julaften ombord på Turkish Airlines via Istanbul til Nairobi og har store planer for feiringen. Dere får følge med her på bloggen og ikke minst på Tarapi sin Facebookside da jeg kommer til å oppdatere heftig og ofte under både romjul, nyttår og ukene som følger. I mellomtiden ønsker jeg deg og dine en god jul og et velsignet nytt år. Og har du ingen nyttårsforsetter enda, syns jeg du skal velge deg dette ene: Å skamme deg litt mindre!

Leave a Comment