Tag Archives: Siv Jensen

Pampers up and go-go

Så slapp jeg ikke ut i går heller. Legen tok et par sting akkurat der pinnsvinet gjorde seg aller mest gjeldende, men det har egentlig bare resultert i at stikkende smerte er blitt byttet ut mot sviende smerte, men det er godt med alt som er gjort som ekornet sa da det var flådd.

003Så nå er det sånn at først må jeg ta smertestillende piller og så må jeg smøre med bedøvende salve før jeg tømmer en kanyle med bedøvende gel opp i dåsa. Men det betyr visstnok bare et det gror og at jeg blir bedre og bedre dag for dag. Jippi.

DSC08607Og jeg mener ikke jippi ironisk denne gangen altså (ok, litt da, jeg tilhører for faen ikke generasjon alvor heller), for i går hilste jeg på Tarapi-leser Katrine som ligger rett ned i gangen her.

Mens jeg syntes sååååå synd på meg selv som har ligget her på Radiumhospitalet i to uker, kunne nemlig hun fortelle at det lengste hun har ligget her i strekk er ti måneder. TI MÅNEDER. Tygg på den du!

Det er da du bare holder kjeften og bøyer deg så dypt i støvet at resten av stinga spjærer av seg selv. Heldigvis hadde jeg et eks av boka mi Fuck tante Augusta å gi henne med en liten personlig signert hilsen fordi hun ruler. Dere andre får kjøpe den i forlagets nettbutikk her.

DSC08613Og i dag fikk jeg faktisk frokost på senga så personalet er det i hvert fall ikke noe å utsette på selv om resten av sjukehuset holder på å dette sammen.

Oppildnet av slik omsorg og stålviljen til Katrine, bestemte jeg meg derfor for å søke legen om en liten permisjon og takket ja til P2`s program Ekko i dag.

De ville nemlig at jeg skulle kreke meg opp på Marienlyst for å snakke litt om Jamaica i forbindelse med at det er førti år siden Bob Marleys internasjonale gjennombrudd som artist.

DSC08634Prompeputa med innebygd dåsehull var seff med. Jeg ba sykepleierne om å få et lite bind før jeg skulle dra så ikke den ganske så flytende, bedøvende gelen skulle renne gjennom truser, bukser og sittering og søle ned studio-stolene til NRK.

Ekko er jo et seriøst samfunnsprogram. Det skulle tatt seg ut om noen fra sittende regjering skulle opp og reklamere for sin innstrammende flyktningepolitkk for eksempel – og så bli lamma nedentil av mine etterlatenskaper i tillegg til å være lamma oventil fra før liksom.

Bind i henhold til Radiumhospitalets gynekologiske avdeling, er imidlertid ikke helt det samme som det var da jeg fortsatt menstruerte før jeg ble satt på østrogenhemmere i forbindelse med brystkreften. Sykepleieren kom nemlig trekkende med dette:

DSC08619Siden jeg ikke følte meg helt moden for Pampers up and go riktig enda, lot jeg det bare stå til. Så skulle Siv Jensen eller noen andre av hennes partikolleger ha litt svikt i knærne under flyktningedebatten de neste dagene, vet dere hva det skyldes.

DSC08627Jeg storkoste meg i hvert fall hos NRK. Jamaica er jo ett av mine absolutte favoritt-tema så tune in på NRK P2 og Ekko førstkommende lørdag mellom 9 og 11 så kan dere høre selv. One Love.

Leave a Comment

Knus eggene!

Jeg registrerer at sosiale medier de siste par dagene har vært i harnisk over Priors innføring av talibansk kjønnssegrering hva eggspisende, norske barn angår.

1230033_10153264147880492_913506654_n

Personlig er jeg egentlig bare glad for at vi jenter endelig har fått våre egne sjørøver-egg, men skjønner ikke helt hva gutta skal med den kleine, rosa prinsessa. Men Prior er vel bare hjernevasket av rosabloggerne og tror at spiselige småpiker skal være sånn for å egge gutta.

Aftenposten gikk uansett hardt ut i går og fordømte eggprodusentens snik-gjeninnføring av femtitallet i norske supermarked. Selv syns jeg dette problemet blekner fullstendig i forhold til de rent ut nasjonalistiske kampanjene til både Prior og resten av norsk matvare-industri de siste årene.

norsk 002

Spis norsk-kampanjer har vært over oss i forskjellige varianter i flere år nå. Dette er selvfølgelig fordi markedskreftene utmerket godt vet at det ikke bare er vi tjukkaser som spiser med følelsene og ikke fornuften, men også det ganske folk.

Nasjonalisme er i vinden over hele Europa der det blåser fascisme i kastene under det som fort kan utvikle seg fra laber kuling til full storm. Sist foreløpig kulminert her på berget med Siv Jensens valgbrøl til massene und das ganze volk på statskanalen valgnatta.

Vi kreftpasienter er jo opptatt av å spise sundt og godt og jeg er helt for kortreist mat og å vite hvem som har kost med kua som Liv Signe Navarsete noe klebrig uttrykte det i en partileder-debatt.

Men når til og med McDonalds nå feirer fjarten års jubileum i Norge med en reklamekampanje for ekte norsk Jarlsbergost på imperialist-burgerne, så må man jo ha vært offer for privat undervisning for ikke å innse at her er det ikke bare hest i lasagnen, men også ugler i mosen!

egg 001

I sommer solgte Prior egg fra «norske og morgenfriske høner», nå er hønene bare norske etter at de morgenfriske ble innklaget til forbrukerombudet.

Metodene Prior brukte til å kartlegge hvorvidt fjærkreet var morgenfiskt eller ikke, viste seg nemlig å ha fint lite med anerkjente vitenskapelige metoder å gjøre og enda mindre med virkeligheten å gjøre.

Dette riktignok uten at klagen ser ut til å ha blitt tatt til følge, men tydeligvis nok til at Prior nå begrenser seg til helnorske prinsesser og sjørøvere.

egg 004

Men også den helnorske markedsføringen må sies å stå til slakt når vi vet at av totalt 3,2 millioner verpehøns i Norge allerede i 2003 var 78% av typen hvit italiener og 22% av typen brun italiener. Også i eggproduksjonen tolereres altså innvandrere kun i hvit og helnorsk innpakning.

Jeg foreslår derfor at vi slutter å kose med kua, knuser noen egg og lager en skikkelig omelett vi serverer norske matvareprodusenter helt uten innpakning.  For alle vet jo at fortsetter vi å spise med følelsene, blir vi bare tjukke – også i huet.

Leave a Comment

Min stemme går til et fruktbart fellesskap

Etter å ha blitt Krf-er to ganger på rad i to forskjellige valgomater, har jeg nå endelig funnet ut hva jeg skal stemme, men det blir nok ikke Krf.

Men først vil jeg bare komme med et tips hvis du skulle være skalla kreftpasient eller bare føle deg som en dass en dag: Sett litt frukt og grønt på hodet og gå på fest! Jeg kan garantere at det vil få både deg og festens gjester i godt humør.

hagefest13 001

I går var jeg jo på Aschehougs årlige hagefest med medbrakt hage på hodet og det skulle vise seg å bli meget fruktbart. Jeg kom tidlig så jeg for en gangs skyld skulle rekke å spise og delte deilig spekemat og ost med skjønne Tine Skolmen, Amal Aden og norsk utenriks-journalistikk sin Grand Lady Marit Christensen som jeg jo ble kjent med i St. Petersburg i fjor. Hagen formelig bugnet av praktfulle damer.

hagefest13 002

For da jeg etter maten stilte meg opp under ei furu fordi Tara-redaktør Torunn tekstet at hun skulle møte meg under eika, ble naturlig nok ventetiden lang grunnet mine manglende botaniske innsikter. Man skal altså ikke skue hunnen på hodehagen!

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, det førte i hvert fall til en herlig stund med noen av Norges desidert kuleste kulturkjerringer: Asta Busingye Lydersen, Blikk-kollega Kjersti Eidem Dyrhaug, Helle Vaagland, Anne Lindmo og Cecilie Rego.

hagefest13 008

Og da jeg omsider fikk lokalisert eika og Tara-redaksjonen ved Astrid Gunnestad og redaktør Torunn, slo vi like godt på stortromma og fikk sjølveste Morten Krogvold til å ta bilde av oss. Men det var etter det at valgets kval var over for meg. En runde med noen av de kuleste og mest fremtidsvennlige nåværende og tidligere ministerene vi har hatt her i landet, ble druen på vektskålen.

hagefest13 006

Hadia Tadjik som etter min mening er den sprekeste kulturministeren vi noen gang har hatt. Jeg tenker med gru på hva som ville skjedd med norsk kulturliv dersom for eksempel Siv Jensen eller noen av hennes partikolleger skulle prøvd å fylle hennes høyhælte sko og korte kjoler.

hagefest13 007

Tidligere Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem som var med på å gi oss den nye ekteskapsloven, den mest fremtidsrettede loven Norge har vedtatt i dette årtusenet.

hagefest13 004

Utenriksminister Espen Barth Eide som jeg de siste par ukene virkelig har beundret for sin saklige og stødige håndtering av gutta boys i Kongo og krisen i Syria.

hagefest13 009

Og ikke minst den kanskje offentlig litt keitete, men indre tungt tenkende Torbjørn Jagland, som jeg bare måtte ta et fruktelig fint bilde med to år etter at han gikk på fruktslang med meg i selvsamme hage sist.

hamsun7

Grønn som jeg er har jeg i grunnen lenge sett på meg selv som en Venstre-mann, men det blir for smått, for trått og for Krf-vennlig selv for meg som tester Krf på valgomater. La meg si det sånn: Det er valgomatenes feil og ikke min!Valgomatene fokuserer for mye på det små, jeg er opptatt av det store.

Norge trenger ingen ny kurs, vi trenger å fortsette som vi stevner. Og Norge trenger i hvert fall ikke skifte regjering bare fordi at vi er så inn i helvete rike at vi kjeder oss og vil ha forandring. Og det siste både vi og resten av verden trenger, er et Frp med mer makt enn de har i dag.

Så i år går min stemme til Arbeiderpartiet, et fruktbart fellesskap og en videre styrking av sosialdemokratiet for folk flest. Som hardt arbeidende kvinne, liker jeg også navnet selv om jeg hører mange mener det er gammeldags. Men så har jeg aldri brydd meg om å være så veldig trendy. For meg er verdiene viktigst og de holder gjerne koken en stund.

Leave a Comment

Mitt Afrika, ditt Afrika, vårt Afrika

Jeg husker godt mitt første møte med Jerusalem. Det må ha vært tidlig nittitall og jeg sto foran den vakre gravkirken på Golgata. De fleste av verdens kirkesamfunn hadde fått tildelt sin del av kirken, men de Etiopiske ortodoksene munkene måtte ta til takke med en plass på taket. Jeg glemmer aldri synet av de kappekledde, mørke munkene mot den blå, Israelske himmelen. Jeg vinket. De vinket tilbake.

Inne i gravkirken husker jeg hvordan jeg ble overveldet av røkelse, gull, høytid, lys og mørke. Hun som presset seg inn i den lille åpningen til Jesu grav og kastet seg ned mens hun gråt: Eli, Eli, lama sabaktani. Min gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg.

Jeg husker jeg tente et lys. Jeg var i sorg etter å ha mistet min yngste søster i selvmord. Jeg husker jeg kjente at jeg falt på kne, sånn inni meg, stille, uten at noen kunne se det. Jeg husker jeg bøyde nakken.

Jeg er ikke kristen. Jeg tror ikke en gang på gud. Det er menneskene som rører meg når jeg besøker overjordisk vakre, hellige steder som gravkirken i Jerusalem og nå det nye Jerusalem her i Lalibela.

Elleve kirker hugget ut i hel stein på 1100-tallet for troende Etiopiere som mener de har voktet Paktens Ark siden den ble reddet fra tempelet i Jerusalem av Menelik, sønn av Kong Salomon og dronningen av Saba, da Babylonerne angrep.

Dronningen av Saba var Etiopier, det tror de bestemt. Og Arken, den bæres bare ut av kirken en gang i året, dekket av gullbrokade og prestelige paraplyer under den religiøse høytiden Timkat som vi feiret her i Lalibela i år.

Da jeg sto der i mengden av troende under Timkat. Da de løp mot det hellige vannet prestene velsignet for å kjenne det mot huden og motta velsignelsen de tror så sterkt at det gir…

Da jeg vandret gjennom de mørke hulene, tunnellene, grottene og kirkene som utgjør Lalibelas nye Jerusalem. Da jeg møtte blikket til den første munken i prosesjonen som bar opp Paktens Ark fra mørket der nede til lyset der oppe…

Da jeg hørte prestene mumle stille bønner på oldtidsspråket Geez som ingen andre enn hellige menn lenger kan lese…

Da jeg så andakten, troen, desperasjonen, gleden og den totale overgivelsen i de troendes ansikter i denne helligste av hellige byer…

Da jeg sto og betraktet de mange tusen mumifiserte skjelettene til pilegrimer som har kommet hit for å dø på hellig grunn…

Da kjente jeg at jeg igjen falt på kne, sånn inni meg, stille, så ingen kunne se det. Jeg falt på kne for menneskene. Menneskene som kan skape slike hellige byggverk, slik en kraft gjennom tro, slike mysterier, slike ritualer, slike historier som fyller generasjon etter generasjon gjennom tusener av år, bare ut i fra egen vilje og evne til å prøve å sette verden i system, prøve å skape mening i det meningsløse, prøve å lage orden av kaos.

Menneskets evne til å strekke seg, til å gjøre det umulige, til ikke bare å drømme om, men også prøve å skape paradis, til å ville det gode. Og til å feile. Igjen og igjen og igjen. Men likevel til alltid å reise seg og bygge på nytt hver eneste gang.

Menneskene som begynte sin vandring her i Afrika, i Etiopia, rett opp i dalen der de fant Lucy i 1974; det første mennesket som gikk på jorden for 3,2 millioner år siden. Lucy som nå har kommet hjem til Etiopia etter å ha vært på utstilling i USA i seks år. Lucy som er mor til oss alle. Lucy som er fra Afrika.

Afrika som nå er i ferd med å reise seg igjen etter flere århundrer med kolonisering, slaveri og utplyndring. Afrika som har så mye å lære oss hvis vi bare vil lytte. Afrika som trenger tiden vi allerede har hatt til å reise seg. Afrika som fortjener at vi er tålmodige. Afrika som er så sterkt, så stolt, så rikt og så undervurdert av oss som ikke lever her.

Når jeg nå skriver mitt siste blogginnlegg fra årets store Afrika-tur, er det mens norske myndigheter innkalles til storslagne middager og hastekonferanser med vestlige kolleger på verdens beste hoteller for å finne en «løsning» for bedre å sikre norske, økonomiske interesser i Afrika i kjølevannet av angrepet på Statoil i Algerie.

Samtidig sier Siv Jensen, leder for et av Norges største partier at «Norge kan ikke sitte og vente på en bønn om hjelp, vi må vise at vi er villige til å bekjempe islamistene i Mali» og tar til orde for enda en militær intervensjon. Jeg sier «enda en» fordi militære intervensjoner er noe av det Afrika kan mest om.

Det post-koloniale Afrika ser ikke alltid så mye bedre ut enn det koloniale når Afrika må forholde seg til et Europa som ikke bare krever at Afrikanere på flukt der, skal danse etter vår pipe, men at de også skal fortsette å danse i sine hjemland. Hvordan våger dere?!? Hvem tror dere at dere er?

Jeg sier som Lars Mjøen i et sikkert altfor lite lest innlegg i Aftenposten forleden: «Vi kan ikke bombe hver gang noen gjør noe vi ikke liker. Hvis vi ikke kan stole på at de lokale myndighetene ivaretar våre interesser i utlandet, får vi slutte å ha interesser der.»

Samtidig ber jeg en bønn her jeg sitter på kne, sånn inni meg, stille, så ingen kan se det. En bønn for menneskene, for Afrika og for alle de som aldri lærer, aldri vokser, men gjentar historien igjen og igjen fordi paradis for dem ikke lenger er noe å strekke seg mot, men noe de skaper med pengene de tjener på andres arbeid og ressurser hver eneste dag.

En bønn om at de også en dag skal lære seg å knele.

Leave a Comment