Tag Archives: silke

Dress like a Palace!

Det er ikke noe for pyser å ha med seg fjarten norske førti pluss-damer på tur. Det fikk vår intet mindre enn fabelaktig tålmodige guide Sam erfare denne uka i Thailand. På bildet under prøver han å hvile ut med en juice i ti sekunder på et gatematmarked i Bangkok. Det skulle bli all hvilen han fikk.

20160926_193937Vi var invitert av den Kongelige Thailandske Ambassade i Oslo på en ukes rundtur for å oppleve både tradisjonell og ultramoderne Thailandsk tekstilproduksjon og mote.

img_20160926_150518img_20161001_164330Thaisilke sto naturlig nok i fokus og et besøk hos legendariske Jim Thompson sitt hovedutsalg i Bangkok, gjorde et spektakulært inntrykk dere kan lese mer om i Tara senere. Der skal jeg også skrive litt om den nye moteindustrien som vokser frem i Thailand i dag. Bangkoks nye fashionistas er nemlig i ferd med å erobre verden.

img_20160928_201756For en gatemote-fan som meg har Thailand nemlig vist seg å være til ellevill inspirasjon og jeg har til fulle innsett hvor gøy ekstreme kontraster kan være.

img_20160930_180716Men vi har også beveget oss i langt mer tradisjonelle og ultrakonservative kretser. Som da vi var invitert til en omvisning i det kongelige palass i Bangkok av dronningens privatsekretær herself. Det var da forvirringen rundt kleskoder begynte. Thaiene leker nemlig verken palass eller tempel når de først bestemmer seg for å bygge et.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her spares det virkelig ikke på noe og det er faktisk gull alt som glimrer. Hvis det ikke er diamanter, jade eller farget grønn bergkrystall da seff.

img_20160930_133924-1219x1280Men med tretti varmegrader, 80 prosent luftfuktighet og halve turbussen i overgangsalderen, kledde man seg litt for lett og vovet for palass-etiketten slik at Sam måtte orge både omslagskjørt og draperier.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det var vel etter den tredje runden med denslags at Sam – hardt angrepet av språkforvirring som man gjerne blir i en turbuss – oppsummerte neste dags program og avsluttet med  å kauke bakover i bussen: «Remember! Dress like a Palace!»

snapchat-7695619690921151644Vi prøvde å ta ham på ordet, men hadde simpelthen ikke pakket spektakulært nok. Dresskoden for gjenforeningsfesten i Oslo er imidlertid klar: Palass.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg fant nemlig noe på nattmarkedet i Chiang Mai som matcher denne looken rimelig bra.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og etter en uke med elefant-ødem i begge beina har jeg i hvert fall den riktige posituren innstudert. Eller; «Look! Reclining Buddah!» Som Sam har kalt meg.

snapchat-2092649782382861268I morgen skal jeg blogge litt om maten jeg ligger på her og hvordan jeg klarte å havne i Bangkoks sosietetspresse. God søndag så lenge.

Leave a Comment

Jeg reiser alene

Jeg er dritmisunnelig på de skiltene som henger rundt halsen på skilsmisseunger som pendler mellom mor og far på offentlig transport. Jeg vil ha en sånn t-skjorte! Jeg reiser alene. Punktum.

For en stund siden så jeg sånne t-skjorter på Oslo S, men hadde ikke penger og da jeg sjekka igjen i dag, var de borte. Desverre kom dameutgaven bare i lyseblått og babyrosa. Jeg ville gjerne hatt en i leopardtrykk eller ganske enkelt sort, men klart, det går jo ikke når det dreier seg om t-skjorter for damer.

Akkurat som i siste nummer av Tara der en artikkel presenterer oss for den nye trenden med varer og tjenester merket «kun for kvinner». En utmerket ide og tre geniale konsept: Et reisebyrå for single og gifte kvinner som vil dra på tur uten menn, et treningsenter der svette gubber ikke har adgang og et forlag kun for damer. Fett! Men hva skal barnet hete? Jo: «Jomfrureiser», «Trenigsenteret Felicia» og «Forlaget Silke». Wtf?

Hvorfor i all verden må «kun for kvinner» bety at vi må døpe produktene til de mest rosaklissete navn og vendinger vi kan fnne i ordboken? Hvorfor er det kult å kalle voksne damer på tur uten menn for «jomfruer» sånn på tull? Og det eneste positive jeg har å si om «Felicia» er at «hon försvann» i den sinnsykt vakre balladen «Felicia adjö» av kinoaktuelle Cornelis Vreeswijk. Men «Silke» tar tross alt kaka.

God litteratur kjennetegnes av motstand, silke av sin glatte, glinsende overflate. Silke er aldri mer enn skin-deep, kvalitetslitteratur skjærer deg inn til hjertet. Men litterær hjertekirurgi er vel kanskje ikke femi nok hvis «kun for kvinner» skal bety en gjeng rosalallende idioter som er mer opptatt av hvordan et bokomslag matcher klærne de har på seg, enn hva som befinner seg mellom permene? Hvor lettfordøyelig, glatt, rosa og lyseblått må et merkevarenavn egentlig være for å fortjene merkelappen «kun for kvinner»? Temmelig lettspydd, ser desverre ut til å være et kriterium.

Konseptet til forlaget Silke er jo knallbra: Kvinner leser mer enn menn, klart de fortjener et eget forlag! Det er navnet som gir meg hikke i synsnerven. Et slikt navn gir meg assosiasjoner til litteratur for intellektuelle bulemikere. Hva faen er det folk tror om oss damer egentlig? Det er nesten så en mistenker at det må være en mann som har klekket ut navnet!

Jeg tenker umiddelbart på en fuktig aften kort tid tilbake under en lanseringsfest hos Aschehoug forlag. I en røykepause ble jeg stående å diskutere forfallet i norsk forlagsbransje med Helle Vaagland som for tiden er mest berømt for å dra ned strømpebuksa på forsida til VG, men sånn til hverdags har hun gjort langt kulere ting enn det.

Blant annet var Helle medredaktør av antologien «Råtekst» i 1999 som var et tilsvar til den svenske boka «Fittstim». I «Råtekst» presenterer 19 unge kvinner sine historier og mellom sigarettdragene forteller Helle meg at de egentlig ville kalle boka «Utflod». Men det gikk altså ikke. Gud forby, mente forlaget. Og ikke et vondt ord om Aschehoug altså, de har tross alt et navn et forlag verdig i tillegg til at jeg har gitt ut flere bøker der og kommer med en ny en til våren, men reaksjonen fra Sehesteds Plass i Oslo var helt klart skikkelig «silke».

Skal vi først kjønnsdele et kommersielt kulturmarked så duger seff ikke seriøst kjønnspesifikke og udelikate begreper som «utflod», nei, da må vi frem med ord som «jomfru», «Felicia», «silke» eller til nød «rå». Og det på tross av at den eneste utfloden som kommer ut av kvinnekroppen i verdens mest likestilte land er lyseblå eller babyrosa – det vet vi jo fra utallige bindreklamer på TV! Kan dere førti pluss-kvinner vennligst samle dere i en ensartet gruppe til venstre, drapert i silke, mens dere gutta går til høyre og begynner å skyte på noe i skogen eller lese krim?

Nei, jeg vil at de skal ta den t-skjorten inn igjen på Oslo S! Jeg reiser alene. Helt greit at den bare kommer i rosa og blått, den er i hvert fall ikke laget av silke og med den på, slipper jeg vel å bli mistenkt for å ville reise på jomfrutur igjen, det må nok være godt over tjuefem år siden sist jeg kunne kalle meg jomfru med noen som helst form for autoritet. Ikke et vondt ord om Jomfrureiser heller altså, det er et fett konsept, men hva er nå egentlig et vondt ord? Jepp: «jomfru», «Felicia» og «Silke». Jeg får helt vondt.

Leave a Comment