Tag Archives: Sibir

Ensomhetens fellesskap

Etter en hesblesende sosial uke forrige uke har jeg sant og si vært litt ensom denne uka. I helgen gikk jeg faktisk så langt at jeg skrudde av telefonen og sperret chatte-funksjonen på Facebook. Etter å ha pottet om noen krydderurter på kjøkkenet, lå jeg stort sett i fosterstilling på sofaen og tenkte på hvor alene jeg er i verden. Oslo er så merkelig tom når sommeren begynner. Hver jul er avisene fulle av artikler om ensomme nordmenn som må tilbringe høytiden alene, men ingen snakker om sommerferien. Jula varer jo bare noen dager, sommerferien flere uker!

Joda, jeg har over 800 venner på Facebook, en deilig familie der i hvert fall halvparten går an å omgås uten å måtte ty til vold, samt et herlig nettverk venner og bekjente jeg leker med både titt og stadig, men ikke en kjeft forstår meg! Ikke denne uka her i hvert fall. Det er sikkert min egen feil. Voksenlivet mitt har vært et liv på reise. Jeg har fått oppfylt de villeste drømmer, vært med på voodoo-seremoni på Haiti, filllerista Ku Klux Klan i USA, blitt skjelt ut av rastafarier på Jamaica, møtt Jesus i Sibir og besøkt urbefolkning på Papua Ny Guinea som aldri hadde sett hvite tullinger som meg før.

Jeg tenkte på de folka på Papua Ny Guinea når jeg lå på sofaen i helgen. På hvordan språket deres hovedsaklig besto av lydmalende ord som gjorde at de amerikanske misjonærene måtte gi opp å oversette bibelen til dem etter å ha prøvd i femten år. På hvordan høvdingen pekte på et stort tre midt i landsbyen som lå der på toppen av et fjell og beskrev treets navn på fem forskjellige måter ut i fra hvordan det blåste i vinden. Jeg tenkte på hvordan jeg følte meg når jeg satt der på fjelltoppen og så utover regnskogen under meg. Jeg følte meg ensom, men lykkelig. Ensom fordi jeg visste at dette ville bli umulig å dele med noen der hjemme og lykkelig for innsikten det ga meg.

Et liv på reise er et rikt, men samtidig ensomt liv. Forrige helg avsluttet jeg uken med en sjalabais på legendariske Olympen på Grønland sammen med min gode venn Peder, samt Bård og hans kolleger ved Westerdals School of Communication i Oslo. Peder har i alle år hatt meg lagret på telefonen som: «Lene Wikander – sjørøver». Han er helt klart inne på noe. Westerdals på sin side var akkurat ferdig med opptaksprøvene for neste semesters studentkull.

Westerdals utdanner folk som til syvende og sist skal få deg til å kjøpe et produkt, et budskap, en tanke, en ide. Det er en fabelaktig skole og en av de få virkelig kreativt markedsretta utdannelsene her i landet. En av oppgavene studentene hadde fått var: «Gi stemme til et dyr». Staben ved Westerdals var oppgitt over at de fleste hadde valgt katt eller hund. Ungdommens fantasi strekker seg som kjent sjelden lenger enn til deres egen erfaringsverden, men skal du treffe folk der de virkelig bor; langt der inne i ensomhetens hjerte når de ligger i fosterstilling på livets sofa, må du være kreativ. Jubelen sto derfor i taket på Westerdals når en håpefull student presenterte en drage og en annen en ørn. Pus er for pyser.

Jeg så på Peder og tenkte litt på hvilket dyr jeg ville valgt. Kanskje en paradisfugl fra Papua Ny Guinea? En bjørn fra Sibir? En offer-geit fra Voodoo-seremonien på Haiti? En av de grønne sommerfuglene som hvert år klekkes i tusentall i den samme dalen på Jamaica? «Pass på så du ikke blir en nomade i eget liv» sa en kompis til meg en gang i begynnelsen av tjueåra. Jeg blåste av ham den gangen og i helgen slo jeg opp telt i ørkenen og bestilte kamel.

Det er i ensomheten vi virkelig bor. Å «tidvis føle ensomhet» som VG hver jul slår fast er Norges største folkesykdom, er en del av det å leve et liv! Det bor sann revolusjon i å ikke godta en sykeliggjøring av enhver menneskelig reaksjon og følelse som ikke innebærer at man sitter der med et katatonisk lallende glis i trynet og sluker tabloidene hver dag som om det noen gang står noe virkelig vesentlig der!

Eller som fabelaktige Tilda Swinton sier det: «Loneliness is the last great taboo. If we don`t accept loneliness, then capitalism wins hands down. Because capitalism is all about trying to convince people that you can distract yourself, that you can make it better. And it ain`t true».

Så da er det bare å sale opp kamelen og gyve løs på nok en uke som nomade i livets ørken. Ensomheten er tross alt verdens største fellesskap. Men ikke glem å stoppe opp ved oasene!

Leave a Comment

Dommedag for dummies

Jeg syns det burde være dommedag langt oftere. For de av dere som mot formodning ikke har fått det med dere enda, så annonserte altså den amerikanske radio-pastoren Robert Fitzpatrick at jorden skulle gå under nå på lørdag.
Jeg var ikke veldig bekymret. Jeg har tross alt møtt Jesus før. Det var i Sibir i 1999. En tidligere trafikk-konstabel hadde forskanset seg på et fjell sammen med rundt fem tusen kultmedlemmer i påvente av at syndefloden skulle komme i 2001. Han fortalte alle som gadd å høre på at han var Jesus. Jeg og fotograf Stian bestemte oss for å høre på. Det skulle vi aldri gjort. Å bestige et fjell i Sibir uten andre hjelpemidler enn apostlenes hester er ikke noe for en liten elefant.

Da jeg halvdød, myggspist og dekket av gjørme fra topp til tå omsider fikk kreka meg opp til Jesus, ga jeg klar beskjed om at jeg syntes han kunne lagt senteret for jordens undergang til et litt mer sentralt sted. Heldigvis fikk jeg rekvirert sektens eneste hest til nedturen. Hadde det ikke vært for det skabbete øket der, hadde jeg nok sittet på toppen av et fjell i Sibir den dag i dag. Dommedag er seff for hjelpeløse tullinger uten livsmot, men slike annonseringer av verdens undergang gir deilige påskudd for å kline litt ekstra til for oss som vet at livet ikke er for pyser.

Vi starta derfor dommedagsuka knallhardt. Sammen med den norske Reggae-artisten Nico D, inntok Tarapi Marinlyst allerede 18. mai.

Der brukte vi en halvtimes direktesendt etertid til forsvar av sjørøveriet. Tarapi har som dere vet nylig seilet jorden rundt under rosa sjørøverflagg.


Men litt raggamuffin-style piracy over eteren med Nico D, ga bare blod på tann. Jeg og Taras intet mindre enn blytøffe redaktør Torunn Pettersen økte på med et middagsmøte der vi klekket ut så svimlende gode reportasje-ideer for Tara fremover at kjerringene i lefsa «Alt for damene» bare kan slå seg konkurs før de en gang har kommet skikkelig i gang med å prøve å kuppe de norske 40+ leserne. Eat shit bitches! Dere har ikke sjans mot gamle sjørøvere som meg og Torunn! Hei, hå og en flaske med Acinatico Walpocelli Classico Superiore Ripasso. Nam!

Og enda var bare uka såvidt begynt! Det vidunderlige med dommedag er jo at etter oss kommer syndefloden. Ingen tror liksom på det, men i blikket til nølerne ser man likevel et glimt av frykt. Søndagsskoleskrekken ligger fortsatt og gjørmer seg i bunnslagget av norsk kultur der den oftest slår ut i hverdagslig religionshat mot muslimer, men med sjørøverflagget til topps kan man også bruke det til å borde livspysene og invitere til fest. Hver dag burde jo leves som om livet står på spill, for det er jo nettopp hva det gjør!

Fredag ble det derfor dommedagsfest på den nyinnredete balkongen her på Tøyen der Gaysirs eminente forumhorer og piratkolleger var invitert. Det ble et sjøslag! Og da verden fortsatt sto dagen etter, var det ikke annet å gjøre enn å stille seg på kaia og ønske velkommen Tarapis venninne Merete Kemi Wear og Barnas prosjekt fra Brasil. Sammen med Trude Arntzen som står bak Morradi-scenen på musikkens dag og som jeg skrev om i Tara-reportasjen «Asfaltroser», arrangerte hun nemlig loppis til inntekt for favela-kidsa i Brasil som har vært ute en dommedag før og vet å verdsette at de overlevde.

Nå teller vi altså mandag og to dager etter dommedag – og fortsatt ser jeg folk som ikke tør å leve. Tarapi innfører derfor dommedag hver dag! Ser jeg dere ikke danse i mairegnet minst en gang før juni, heiser jeg sjørøverflagget og tvinger dere til å gå planken! Nå har du overlevd dommedag, da kan du overleve alt!

Leave a Comment