Tag Archives: selvmord

Hvorfor bryr vi oss så lite?

«Kan man tulle med kreft? Ja, selvfølgelig. Hvor mye kan man tulle med kreft? Det kommer an på hvem sin kreft du tuller med. Min kreft? Den kan jeg tulle med så mye jeg vil.» Det var den første setningen jeg skrev her på bloggen dagen etter jeg hadde fått konstatert brystkreft for fem år siden. For noen ganger er det sånn at litt tulling er det eneste som skiller mørket fra lyset.

thumbnail_20180702_143853Dette vet Else Kåss Furuseth bedre enn de fleste. Hele to ganger har hun mistet nære til selvmord, noe hun har laget fantastiske forestillinger om der den siste fortsatt går på Nationalthet. Denne uka har du sikkert også sett henne på TV i forbindelse med markeringen av Verdensdagen for forebygging av selvmord.

thumbnail_20180702_143855Det var 1. april noen dager før begravelsen til broren hennes og Else skulle være med og bære kista: «Da sa søsteren min at det var vanlig praksis at avdøde skulle bæres nærmest mulig himmelen så når jeg bar, måtte jeg løfte kisten så høyt jeg klarte og derfor måtte jeg trene armene først.

Da vi sto klare i kirken, begynte jeg å trekke i kista for å løfte den så høyt som mulig og ser på søsteren min. Hun formet munnen stille og hvisket: Aprilsnarr! Sånt er jo bare som en gave der og da.»

thumbnail_20180702_143850For Else er en som bryr seg og er opptatt av at vi må bry oss mer om hverandre. Hun mener vi er for opptatt av å bare bry oss om det som angår oss selv her i landet. Les mer om det, hvorfor drømmen hennes er å våkne om morran og drite totalt i hvordan hun ser ut og hvorfor de som ikke skjønner poenget med #metoo kan ta seg en bolle, i siste Tara som er i salg i morgen.

Der har jeg intervjuet Else til Tara-serien «Førtiårskrisa» som jeg har hatt gående i hele 2018. I år blir nemlig Likestillingsloven 40 år midt i #metoo. Det er faktisk litt krise. For som Else sier: – Det er vel et større problem at Min Kamp av Kanusgård har seks bind enn å overleve noen historier fra kvinner som har blitt trakassert?!» Bry deg om det som ikke alltid angår deg selv!

Leave a Comment

Urban familiejul

O helga natt altså, det må være mange år siden jeg har stressa så mye før jul som jeg har gjort i år. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt så høy puls i førjulstida siden jeg var i fast arbeid på slutten av nittitallet. Selv med fleksitid hata jeg hvert minutt av å være kontorslave og nyter å administrere min egen tid som frilanser.

Men med alle festligheter, deadliner og forberedelser til lang juletur til Afrika som har stått på porgrammet i år, har tiden rett og slett ikke strukket til. Men jeg fikk i hvert fall omsider henta boka om Last Train som jeg plutselig oppdaget at jeg er aktuell med i disse dager.

En stakket stund fordypet i bok og øl sammen med daglig leder av Last Train, Martin Dynna, kjente jeg imidlertid julefreden senke seg. Jeg bladde meg tilbake tjue år i tid, smilte, flira, skrattlo og tørket en tåre. Last Train var mitt hjem hele nittitallet og folka som hang der, min urbane familie.

Ettromsen jeg leide på løkka var bare sove og oppbevarings-plass. Last Train var hjemme. Over bardisken her har jeg møtt noen av dem som fortsatt er mine aller nærmeste venner. Det føles veldig lenge siden, men likevel som om det var i går da jeg satt der ved bardisken og bladde i det som er blitt en helt fantastisk minnebok om en av Norges aller mest unike barer.

Jula er jo en familiehøytid, men det er så mange slags familier. Kjernefamilien med mor, far og barn er bare den vanligste. Alle kan ikke være vanlige. For en høyst frivillig barnløs førtis uten verken mann eller kone og uten tid til å besøke den deilige biologiske familien min på sørlandet i år siden jeg stikker til Kenya på julaften, var det veldig fint med litt plutselig familiehøytid på Last Train denne uka.

Jeg rakk bare å sitte der en liten time før jeg måtte suse videre, men noen ganger er en liten time nok. Det var en time som fikk meg til å huske og minnes livet jeg har levd så langt, de jeg har mistet underveis og de jeg har funnet. Jeg er nok likevel ikke klar for å skrive mine memoarer riktig enda slik neste stopp på programmet, min gode venn, journalist og Grand Prix-guru Jostein Pedersen har gjort.

Vi møttes for å utveksle julegaver. Han fikk seff Last Train-boka av meg og jeg fikk hans nyutgitte biografi: «Nesten». En sterk fortelling om hvordan det er å slite med depresjoner under en smilende fasade og til slutt prøve å ta sitt eget liv. Vi i Last Train-familien har desverre også mistet mange i selvmord og i Norge som land dør det fler i selvmord enn i trafikkulykker hvert eneste år.

Da er det deilig at sammensatte og fantastiske mennesker som Jostein står frem som han gjør for å bryte ned noen tabuer, myter og slå en sprekk i fortielsen vi alle er en del av. Hadde vi bare klart å skamme oss litt mindre for hverandre, ville livet blitt så mye lettere å bære for oss alle. Etter møtet med Jostein dro jeg derfor videre for å høre to andre medlemmmer av min urbane familie; Roy og Haakon, synge julen inn med koret Homofonien.

Med flerstemte julesalmer syngende i hodet etter konserten, er det særlig en jeg nynner på fortsatt: Deilig er jorden – og det attpåtil med original tekst selv om jeg nok er en humanetiker innerst inne. For jorden er virkelig deilig og litt høytid har aldri skadet. Så nå er det med lettet julehjerte jeg pakker kofferten for å reise litt rundt på en deilig jord og tilbringe en måneds tid i Afrika sammen med Roy, Haakon og resten av de urbane familiemedlemmene vi skal møte der nede.

Vi begynner med å feire julaften ombord på Turkish Airlines via Istanbul til Nairobi og har store planer for feiringen. Dere får følge med her på bloggen og ikke minst på Tarapi sin Facebookside da jeg kommer til å oppdatere heftig og ofte under både romjul, nyttår og ukene som følger. I mellomtiden ønsker jeg deg og dine en god jul og et velsignet nytt år. Og har du ingen nyttårsforsetter enda, syns jeg du skal velge deg dette ene: Å skamme deg litt mindre!

Leave a Comment