Tag Archives: SAS

Deilig å være unorsk i Danmark

Det er som reklamen sier; det er deilig å være norsk i Danmark, men enda deiligere er det faktisk å være litt unorsk i København. Særlig under Pride som jeg feiret der i helgen sammen med enda deiligere mennesker.

11907138_10153300289120817_317275671548562240_nJørgen og Robert er to av de fineste folka jeg kjenner. De er lykkelig gift og bruker så og si hvert ledig minutt til å reise og kose seg.

DSC07274Jørgen er i tillegg flyvertinne i SAS og det var han som kunne fortelle meg at det visstnok ikke alltid er fullt så deilig å være dansk i Norge.

DSC07192I anledning av at SAS hadde egen flåte i paraden for første gang, fortalte han meg nemlig om skjebnen til en dansk, kvinnelig kollega på jobb i Norge.

Hun het Sidse som uttales Sisse på dansk. Men da hun ankom sitt norske hotell, fikk hun en sirlig skrevet hilsen fra personalet til Frøken Fidse som jo blir Fisse på dansk. Bytter man ut s-ene med to t-er har man det på norsk også.

11866467_10153578684296255_3628897544522852048_nMed tribuneplass til paraden fra et fantastisk hjørnerom designet av legendariske Arne Jacobsen på SAS-hotellet rett ved Tivoli, syntes jeg stakkars Frøken Fidse fortjente honnør for sitt norske intermesso. Så resten av helgen presenterte jeg meg utelukkende som det. Jeg vurderer nå å la Frøken Fidse bli mitt permanente dragnavn i København.

DSC07296Jeg traff nemlig en drag-queen som syntes det nye dragnavnet mitt var så fabelaktig at jeg fikk lov til å gnafse henne litt på puppen. Siden jeg bare har halvannen pupp igjen etter brystkreftbehandlinga selv, tok jeg seff grådig for meg. Det viste seg nemlig raskt at mitt alter ego Frøken Fidse ikke var videre beskjeden av seg.

DSC07318Men klart, en Fidse alene utgjør ingen Pride, så vi måtte jo ha litt pølse også. Er man i Danmark så er man i Danmark. Det er vel bare tyskerne som spiser flere pølser enn dem.

DSC07287Og en snaps. Alltid en lille snaps.

11874134_10153580842446255_1736176023_nFor når man feirer Pride i København, er det best å ikke tenke for norsk. Der tar nemlig gatefestene over i kveldinga og åpenlys drikking og dansing på offentlig sted, er ikke bare tillatt, men påkrevd.

20289_10153579107636255_3735353984859728749_nDSC06980DSC07286Og siden København ligger så nærme treffer man jo også en hel haug med andre, deilige norske venner.DSC07302Frøken Fidse var imidlertid spesielt begeistret over å slippe inn på mørke, mystiske og dampende herreklubber sånn uti de aller minste timer.

DSC07059DSC07299Når bartenderne stiller i uniform med sånne glimt i øyet som dette…

DSC07044Så får jeg bare overse at Frøken Fidse pådro seg noen antiøstrogen-induserte hetetokter som fikk Niagarafossen til å fremstå som tørrlagt. Ikke et sete var tørt.

DSC07055Like blid var hun i hvert fall, det skal hun ha!

DSC07051Så skaff deg et alter ego og stikk et sted en helg du også. Prolapser og antiøstrogener ingen hindring og navnet skjemmer ingen. Jeg vet de sier man lever bare en gang, men det er ikke sant. Med noen alter ego strødd rundt i verden kan du jo leve mange slags liv.

Leave a Comment

Arktisk karsk

Jepp, da er jeg installert på Svalbard etter en fryktinngytende flight med Norwegian fra Oslo. De som mener SAS ikke er verdt penga, er enten suicidale tullinger eller nesten aldri ute og flyr lenger enn tre kvarter i slengen.

Det eneste som skiller den unike tettpakket sardin-følelsen man får ombord på Norwegian og servicen til de kabin-ansatte fra verdens mest ghetto-fabuløse flyselskap; Kenya Airways, er at de ikke kaster den uspiselige kjøpematen i trynet på deg med riktig samme schwung på hoftevrikken som sine Øst-Afrikanske kolleger.

svalbard1 112

Men nå er vi i hvert fall fremme og godt installert på SAS-hotellet her i Longyearbyen. For en utpreget urbanist som meg selv er Longyearbyen mer enn villmark nok, men i morgen skal vi altså også ut på snøscootertur inn i isødet sammen med Svalbard-entusiast Anne B. Ragde.

Men selv om jeg både har sett revolveren hennes og fått bekreftet fra flere sikre kilder at hun faktisk kan skyte, er jeg ikke særlig høy i hatten ved tanken på å møte en lokal og kjøttetende isbjørn med hang til lubbent selspekk. Iført denne heldekkende sparkebuksen for voksne som de kaller termodress her oppe, er jeg bare et fall på isen unna å ligne på en godt stuffet sel selv, så dette kan fort ende i foredervelse.

svlabard3 023

Så langt har vi imidlertid fordypet oss mest i Svalbards nest største turistattraksjon etter isbjørn og villmark:

svalbard2 001

svalbard2 003

Ikke nok med at Nordpolet her opp viser seg å selge min favoritt-amarone-vin til latterlige hundre kroner flasken, noe som gjør den lille kontortiden vi får på hotellrommet til en regelrett fest…

svalbard5 002

Baren KB viser seg også å være kåret til «verdens beste bar» og ha Nord-Europas største utvalg i brennevin.

svalbard2 011

svalbard2 015

Som om ikke det var nok, har de også verdens beste forbudskilt hva oss litt topptunge kvinner som har vært på bar før, angår…

svalbard2 014

Da jeg også traff Karoline Sandborg der; en gammel kollega fra Bonnier forlag som gir ut Tara og som nå driver det fabelaktige firmaet Arctic Tapas her på Svalbard, bør det være unødvendig å si at det ble en ganske hard landing her i Longyearbyen i går.

svalbard2 007

Og etter at Anne og noen lokale gruveslusker begynte å bestille «Svalbard spesial»; en drink bestående av for meg ukjente, men svært hardtslående ingredienser, er mitt eneste håp nå at alkoholmarinert sel virker frastøtende på isbjørn. Hører dere ikke noe mer fra meg innen mandag, ber jeg dere derfor vennligst ringe sysselmannen.

Leave a Comment

Stopp verden, jeg vil av!

Jeg vet at jeg tidligere har tatt til orde for at reising forlenger livet siden vi alle vet at tid er et relativt begrep. Dagene tilbragt på reise oppleves lenger, så vil du forlenge livet må du altså reise mer. Dette er imidlertid en sannhet med et tveegget sverd i kofferten. Det er sider ved intensiv reisevirksomhet som virker potensielt livsforkortende også, som for eksempel da jeg var nære på å kapre SAS sin flight til New York tidligere i år.

Jeg er den typen som blir situasjons-autist i møte med alle former for kollektivtransport, og har ikke tall på de gangene jeg har tatt t-banen i feil retning, stått klar med boardingkortet som et tent lys på feil gate, og, ja – dere skjønner. Det koster blod hva konsentrasjon angår hver gang jeg skal forflytte meg i samfunnet. Jeg må ha alle sanser skjerpet og er overhode ikke i stand til å multitaske i møte med en busstabell. Etter å ha humpet rundt på buss i det indre av Afrika hele forrige uke hadde kollektivkapasiteten i hjernen kortsluttet da Tara kastet meg ut i en intensiv Sverige-turne etter bare et døgn i ro på norsk jord.

Det begynte med at Sverigeturen krevde at jeg kastet meg ut av dynene allerede klokken syv om morgenen og som dere vet er dette et tidspunkt på døgnet jeg klok av skade aktivt boikotter til vanlig. Da jeg ankom Gardermoen for å starte på programmet Oslo – Gøteborg, totimers intervju i Gøteborg før fly til Stockholm med changeover til Malmø, intervju der og så tilbake til Stockholm igjen før Oslo, la SAS inn nok en oppfordring til hverdags-kapring med en tre timers forsinket avgang fra Gardermoen.

Dette utløste seff en kjedereaksjon av logistiske utfordringer med rødglødende telefonlinjer til søta bror for omrokkering av intervjutidspunkt. Da jeg la på røret etter den siste samtalen på et svorsk som hadde fått Skavlan til å hikste av misunnelse, hadde hjernen smeltet. Vel inne på flyet inntok jeg derfor straks min sedvanlige hvilestilling med pannen mot setet foran i håp om å lindre en dundrende stress-hodepine.

Over midtgangen satt en dame – som etter å ha uttrykt høylytt bekymring for helbreden til sin «mocka-jakka» (ikke spør, for meg så det bare ut som en vanlig og døll, brun jakke) i møte med de andre passasjerenes innstapping av bagasje i bagasjehylla der den lå – raskt rettet sin oppmerksomhet mot meg: «Mår du dårligt? Varfør sitter du så der?» Det kostet min siste livsgnist å ikke slå henne ihjel på stedet.

Ved Guds nåde og i en kontinuerlig rus av Paracetamol, kom jeg meg likevel gjennom Sverigeturneen bare for å bli møtt av enda en svenske på Narvesen, Oslo S som solgte meg en IQ-test til 270 kroner da jeg ba om et Flexikort til bussen.

Bak på den lange remsen med uforståelige tall, symboler og rubrikker, sto en intrikat forklaring om stempling av tre eller var det fire klipp per tur innad i Oslo. Jeg ga opp å løse formelen og stappa bare hele driten inn i automaten før jeg innså at jeg like gjerne kunne tatt taxi hjem for den prisen. Jeg er enda ikke sikker på om dette er det nye Flexikortet for kvegtransport i Oslo eller om jeg bare gikk meg lost in translation nok en gang.

Det spiller uansett ingen rolle nå. Jeg har lagt meg i fosterstilling på sofaen og her blir jeg! Til jul skal jeg ønske meg hest og kjerre!

Se flere bilder av Tarapi på turne på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment

En kjoles død og utrettelige oppstandelse

Jeg har vært utsatt for de villeste prøvelser under min rundtur i USA som kulminerte med at SAS rota bort bagasjen min i New York igjen på hjemturen. I grunnen tilbragte bagasjen min mer tid i New York enn jeg gjorde da den oppholdt seg noen dager der mens jeg var i Phoenix også og det er jo fint for den, men skapte voldsom frustrasjon og lengsel hos meg.
Lengselen skyldtes de fantastiske skattene kofferten min for en gang skyld inneholdt. Da jeg dro fra Norge innholdt den bare en toalettmappe, et par truser og et ynkelig lite klesskift sånn med seriøs shopping i mente, men da jeg sjekket den inn på Newark var den svanger til randen med de deiligste drømmer. Det er min venninne Cecilia sin skyld.

Etter en runde i snurrebaren til Mariott Hotel på Time Square der jeg sverger på at en dry martini innholder en liter sprit, fikk hun overbevist meg om at det likevel ikke er på Manhatten det skjer. Og det på tross av at vi snurret og snurret rundt mellom skyskraperne 99 etasjer oppe i luften der de fløt rundt oss som glitrende diamanter i et hav av dry gin.

Vi må dra til Brooklyn, skålte Cecilia som du kan lese mer om i min nye serie «Lidenskapen i livet» som starter i Tara nr. 6 og er i salg fra 15. april. Cecilia har svart belte i shopping, er de facto superstjerne etter norsk standard, driver egen moteblogg og greier. Det er der det skjer! fortsatte hun. – Second hand is the way to go!

Og da Cecilias påstander ble bekreftet av to fabelaktige dragqueens jeg møtte nede på fortauet igjen, ble jeg overbevist. Jeg har en hang til det outrerte i klesveien, i hvert fall sånn til fest og det er altfor lite fest i hverdagen spør du meg. Er det noen som kan kunsten å lage fest av et antrekk er det dragqueens. I simply adore them.

Ingen er mer kvinne enn en mann i glamorøse kvinneklær. Dessuten er jeg jo selv rimelig grov i målet, 180 cm høy, bruker størrelse liten elefant og blir stadig tatt for å være Erna Solberg, så jeg føler et ubrytelig søsterskap med verdens transer. Så som skålt så gjort. Cecilia ga meg et grunnkurs i New Yorks subway, lærte meg å kjøpe T-bane-kort og off I went to Brooklyn. Det ble dyrt, men deilig!

Brooklyn er et eldorado for second hand shopping. De har faen meg en egen, liten brukt-botique for damer i str Small til XXXL elefant! Det var der, på boutiquen re/dress i Brooklyn at jeg så kjolelyset og kredittkortet smelte . Mens jeg sto der og bladde meg gjennom stativene med klær merket XS, i seg selv en deilig opplevelse for en liten elefant, de fleste stativene innholdt jo klær som var altfor store for meg, kom jeg til å tenke på en annen venninne et annet sted og bruktbutikken hun handler i der.

Elisabeth som du også kan lese om i den nye Tara-serien min, bor på Zanzibar og shopper klærne sine fra en haug på fortauet. Jepp! På markedet rett utenfor Stone Town ligger det fjell på fjell med brukte klær fra vesten. Noen gitt til innsamlingsaksjoner på avveie, men de fleste kjøpt i store kvanta fra overskuddslagere selv ikke vestens bruktbutikker og loppemarkeder vil ha. På Zanzibar blir klærne high fashion. Brukte Adidas-skjorter og forkastete Hennes & Mauritz-kjoler går unna som varmt hvetebrød og Elisabeth gjør stadige kupp i kleshaugene på Zanzibar der våre kjoler kommer for å dø.

Hvor mange ganger har du ikke stått foran speilet og skjelt ut kjolen som strammer seg så ufordragelig frekt over magen før du dytter den innerst i klesskapet der den til slutt ender sine dager i søppelkassen eller en UFF-container under en vårrengjøring? Vit da at kjoler lever sine egne liv. En kjole lar seg ikke vrake så lett! En kjole vet å innrette seg! En kjole har sin egen vilje!


Det innså jeg da jeg omtåket og lykkelig brøytet meg ut av re/dress med handleposene fulle av en lekker liten leopardjakke med sjokkrosa silkefor fra 60-tallet, en sort discokjole med gullmønster fra 70-tallet, en hinsides lekker og sortlakkert regnfrakk med glitrende belte i strass, fire par høye hæler og en drøm av en gul, grønn, oransje, blå og rosa psykedeliamønstret kjole i plisse`.

Det var nok sistnevnte som gjorde sitt ytterste for å holde bagasjen min igjen i New York. Hun fryktet nok at livet som psykedelisk plisse`-kjole ville bli tilbragt i skapet i et land som Norge. Men jeg sverger jeg skal gjøre hennes frykt til skamme. Verken hun eller jeg har noe i skapet å gjøre! Her skal vi ut og danse uansett om folk tar oss for transer eller ei! Det første jeg gjør er å ta henne med til Brasil på onsdag!

Se flere bilder fra Tarapi på turne – bli fan av Tarapi på Facebook!

Leave a Comment