Tag Archives: Russland

Snip, snap, snute

Nå går vi inn i den siste Eurovision-innspurten her i Stockholm og på lørdag er det Russland som vinner, garantert!

13187657_10154028175880781_1602450936_nVi har allerede booket hotell både i Moskva, Sochi og St. Petersburg siden ryktene er litt uklare på hvor en eventuell russisk finale vil bli. Det gjelder å være føre var!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi er to bamser og ei binne som har intervjuet alt som kan krype og gå av stjerner og rariteter i ti dager til ende.

13220165_10154028178855781_1236621638_nI Stockholm har vi leid oss leilighet gjennom Airbnb, eller Bearbnb som vi kaller det for anledningen. Og jeg har dekket Eurovision behind the scenes for Tarapi med Snapchat.

13150091_10154011219880781_570691231_nDer har jeg snappet duckface med psycho stavekontroll og San Marinos fløtepus…

13233408_10154028177055781_291881808_nEn liten flørt mellom sjefsbamse Robert og Frankrikes Amir…

13152649_10154179894721255_497224440_nHeiet på Norske Agnete med «Icebreaker» som desverre ikke gikk til finalen…

13182997_10154028179150781_1605552885_nFått nye snap-venner fra hele verden…

13219550_10208666899764191_259298524_nOg filmet en hel masse ellevillt og gøy fra dette sirkuset vi kaller Grand Prix…

Selv om vi eeeeelsker Grand Prix, har jeg likevel også snappet mine overmenn når det kommer til Eurovision-entusiasme…

13219902_10154028178225781_652170109_nMen herregud så gøy vi har hatt det! Nå legger jeg ned journalistblokk og kamera og går all in for kun fest og moro de siste par dagene. Følg meg på lenewikander @Snapchat. Dette blir nemlig ikke noe for pyser!

Leave a Comment

The Wiener takes it all

En herre med bart, en dame med bart, en diva med skjegg. Så skulle altså den Østerrikske drag-artisten Conchita Wurst vinne hele jævla Grand Prix, det er nesten ikke til å tro. Jeg blir praktisk talt litt sånn religiøs.

10294491_10203956544893519_4042867047910982015_nMed homofobe Russland i spissen, har jo deler av Øst-Europa tråkket grundig på menneskeverdet den siste tiden, blant annet ved at et par land ønsket å sende svarte skjermer under Conchitas bidrag.

Så farlig er altså litt annerledeshet for enkelte. Men som Conchita sa i takketalen: We are unstoppable!

IMG_7998Men det er jo ikke bare i øst at folk opplever det truende og forferdelig at ikke alle mennesker er kliss like og elsker, føler og tenker som dem selv.

Det finnes fortsatt nok av dem her i vest også og sågar hadde en av dem sneket seg inn på Tarapi sin egen Facebookside i går: «Det er ikke tøft, det er ekkelt», skrev nemlig Toril fra Gjøvik som kommentar til en Conchita-post der.

Da jeg spurte hva i all verden som var så ekkelt med dette, unnlot hun å svare, men tro du meg: Toril lever farlig på mine nettsider!

IMG_7983For hvordan våger du å karakterisere andre mennesker som ekle når de ikke har gjort annet enn å være seg selv?

Hvordan våger du å rakke ned på andre menneskers opplevelse av kjønn, seksualitet og kjærlighet?

Hvem tror du at du er som kan sette deg til doms over oss alle?

Det er nettopp disse spørsmålene Conchita adresserte så vakkert med sitt skjeggete bidrag til årets Grand Prix og ære være henne for det. Europa trengte en sånn påminnelse nå.

For selv om politikere og aktivister kjemper en daglig kamp for å fremme frihet og menneskeverd for alle – også de rareste blant oss – traff wiener`n fra Wien folkedypet der det svir som aller mest: Rett hjemme i deres egne stuer.

1487376_539024556214528_7803039071323333607_nMen nå som det sikkert vil bre seg en skjeggfeber over Europa og gud og hvermann vil prøve seg i drag, er jeg likevel en smule bekymret.

På dager som denne, med tigertøflene høyt på såffan etter overmodig champagne-inntak i går, har jeg i grunnen alltid ment at jeg ser mest ut som Boris Jeltsin i drag. Sånn helt uten noe kostyme, altså…

Og nå har det pinadød kommet en App som bekrefter det en gang for alle; Myceleb:

10250861_10154057241110607_2130167110_nPå den annen side er det vel Russland som trenger en Boris i drag mest akkurat nå. Gratulerer Europa!

Leave a Comment

Med Marit Christensen til Petersburg

Å besøke Russland med Marit Christensen er et sant privilegium. Ikke bare snakker hun russisk så godt at russerne til og med har gitt henne et lokalt kjælenavn slik alle innfødte får der borte. Da vi spurte hva kjælenavnet hennes ville sett ut som med latinske bokstaver og ikke kyrilliske, viste det seg attpåtil å være så rot-russisk og heil-bondsk at det formelig oser samovarer og sibirske tømmerhytter med bjørnepels foran ildstedet. – Det er som om dere skulle kalt meg Fjosfrid på norsk, flirte Marit da vi delte en liter (!) vodka på restaurant Idioten i Petersburg.

moskva7 025

moskva7 011

Vi har lagt bak oss en uke i 1700-talls byen St. Petersburg som dere nå kan lese om i Tara i min nye reportasjeserie «Mitt sted på jorden» der jeg og fotograf Xenia Villafranca har reist jorden rundt med noen kjente, kjære, profilerte og enkelte ikoniske norske kvinner som nettopp Marit Christensen. Let`s face it: Glasnost ville aldri vært det samme uten Marit. For oss som satt klistret til TV-skjermen den gangen det utenkelige skjedde, var hun stemmen fra et Sovjet som smuldret rett foran øynene våre.

moskva3 015

moskva7 021

Jeg virkelig nyter å henge med mennesker som Marit Christensen: Kunnskapsrike, trygge, stødige, morsomme, levende, tøffe. Marit er en kvinne av et kaliber som gir deg trua på at alt er mulig her i livet hvis du bare vil og orker. Å vandre rundt med henne i Petersburgs mange fantastiske palasser og museer er som å ha med seg en levende historiebok proppfull av flirfulle anekdoter og kreativ linjetrekking frem til moderne tid.

moskva5 043

Det er nesten så jeg skulle ønske at hun tok opp igjen sine gamle kunster som guide for Norske Folkereiser så dere alle kunne få oppleve en guidet tur med Marit Christensen til Russland. Det har vært en av de sjeldne ukene her i livet som har festet seg for alltid. En liten uke som vil vare et helt liv. Det har vært lærerikt, øye-åpnende og ikke minst hysterisk morsomt.

moskva2 038

Jeg har vært i Russland før og alltid likt meg her. Russland er liksom det ville østen. Det er alltid litt sånn deilig crazy og potensielt sinnssykt her borte. Et land der du får en følelse av at anything goes uten egentlig å gjøre det likevel. Men etter å ha reparert konsumet av en liter vodka med cola på gammeldagse glassflasker sammen med Marit Christensen, er jeg mer av den oppfatning av at anything goes – anywhere!

moskva3 002

Men vi har grått også. Da de musikkstuderende kelnerne på restauranten vi spiste på en kveld, plutselig brøt ut i klassisk sang som du kan se og høre i videoen fra turen under, gråt vi salte tårer for Russland ned i borsjen. Og jaggu var det ikke ganske så deilig det også!

Se flere bilder fra reisen på Tarapi sin Facebookside her.

 

Leave a Comment

Nesevisa…

I anledning allehelgensnatten må jeg bare slå et slag for salige Sigbjørn Obstfelder: «Jeg ser på den hvite himmel, jeg ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blodige sol. Dette er altså verden. Dette er altså klodenes hjem… Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig…»

Jeg har akkurat kommet hjem fra Russland til mitt lille krypinn på gravlunden og riktignok snødde det der borte også, men det var årets første snø på Gardermoen som førte til at flyet hjem ble fjarten timer forsinka. Russerne har jo vært i vinterkrigen før og lar ikke noen skarve centimeter nedbør vippe dem av vaglet sånn som her på berget.

Men vintertid vil russerne altså ha seg frabedt! Så med tre timers tidsforskjell og seks timers flyplassventing, var jeg såpass groggy i hodet da jeg skulle på jobb i Oslo sentrum dagen etter at jeg ikke lettet på så mye som et øyebryn da jeg så at Stortinget var sperret av og bevoktet av soldater. Jeg stusset bare over hvorfor soldatene ikke hadde de tradisjonelle bjørnefittene på hodet.

Etter hvert klarnet likevel topplokket et øyeblikk da avisene meldte om terrorøvelse i Oslo ut uka. Med en blanding av jetlag og total utmattelse etter en ellevill uke på farten med Marit Christensen i Petersburg, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Du vet når det legger seg en sånn ulldott bak pannebrasken og livet rundt deg syns å gå i sakte film? Jeg var i grunnen bare glad til for vinteren og at jeg slapp å fryse nesa av meg i kulda fordi den ga meg påskudd til å trekke den nye bjørnefitte-lua mi langt ned i ansiktet uten at folk så altfor rart på meg.

Jeg føler meg i grunnen litt som statstjenestemannen Kovaljov i Gogols berømte Petersburg-novelle «Nesen». Kovaljov våknet en morgen og oppdaget at nesen hans var borte. Mellom kinnene var det bare glatt hud og Kovaljov ble naturlig nok fortvilet. Særlig ettersom han var en mann som var opptatt av å ta seg godt ut og gjøre lykke hos damene.

Plutselig får han øye på nesen sin, spaserende rundt i Petersburg forkledd som en høytstående embetsmann. Når Kovaljov prøver å konfrontere den med fakta, nekter nesen enhver befatning med saken, og ser i et ubevoktet øyeblikk sitt snitt til å stikke av. Kovaljov setter inn en etterlysning etter nesen i avisen, og anmelder deretter forsvinningen til politiet.

Den forunderlige fortellingen om nesen fra 1836 går bra til slutt, men som fortelleren Gogol selv sier det så syns han det er nesten mer forunderlig at forfattere kan få seg til å skrive om slike emner: «For det første tjener det avgjort ikke fedrelandet, for det andre .. heller ikke for det andre er det til nytte. Jeg vet simpelthen ikke hva det er…»

Men det vet jeg! Jeg trenger ingen spøkelser, gresskar, knask, knep eller andre nesevise Halloween-triks for å minne meg om livet og naturens absurde runddans akkurat nå. Noen ganger tror jeg man blir sliten og jetlagged bare for at kroppen vil minne en på det absurde ved livet. Jeg skal i hvert fall bruke allehelgensnatten godt gjemt under dyna her på gravlunden på leting etter nesen!


Leave a Comment

From Russiaaa with lllove

Da har vi landa i Russland og fått installert oss på hotellet i St. Petersburg. Det har gått overraskende smertefritt til tross for at sjåføren som skulle hente oss på flyplassen aldri dukket opp. Men det er jo ingen sak å få tak i en billig taxi når man reiser med sjølveste Marit Christensen, NRK`s mangeårige Russland-korrespondent, som snakker flytende russisk.

For mitt utrente øre, høres det imidlertid bare ut som de prøver å harke opp en hårball fra en overdådig bjørnefitte-lue når de snakker her borte da mengden skj, sch, schk og hrk-lyder er helt overveldene. Men når de prøver seg på engelsk, blir det i grunnen enda litt verre å forstå. Gutturale l-er og lange a-er, ispedd u-lyder (!) jeg tidligere kun har hørt hos en regnskogstamme på Papua Ny Guinea, dominerer den engelske uttalen.

Jeg har vært på svært mange flyplasser verden rundt i min tid, men aldri har jeg hørt lignende annonsering som da vi satt på flyplassen her og prøvde å få kontakt med den før omtalte sjåføren over smartphone-sambandet: «Dear passengers. Lllaaaaidies and gentlemen. Plllease be advised thaaat it is not alllllowed to caaarry any explosives aboard the aaaaircraft. Thank you. Spasiba.»

Russland er fortsatt på mange måter det ville østen selv om det nå må være drøye tretten år siden jeg var her sist og tok innenriksfly til Sibir for å møte en selvgestaltet messias som hadde forskanset seg på et fjell, mens drita fulle passasjerer sto i midtgangen under takeoff med synlige håndvåpen i beltet. Russland er og har i grunnen alltid vært litt rock`n roll. Eller som Marit sier det: «Det er noe grunnleggende anarkistisk over den russiske folkesjelen.»

Så flesket vi også til med en av østens drøyeste fordums cowboyer; Josef Stalin, sin favorittvin til middag allerede første kveld. Jeg kan ikke prøve meg på å uttale navnet på vinen i frykt for å kortslutte PC-en med gutturalt spytt, men den kommer altså fra Georgia der Stalin selv var fra og er helt hinsides god.

Siden denne vinen ikke bare er god, men også relativt sterk, bidro den likevel til en midlertidig kortslutning av min mer innebygde harddisk da Marit kunnskapsrikt fortalte om Stalins hang til vin og pipetobakk. Uvisst om det var fordi jeg ble fratatt nappe-pinsetten min i sikkerhetskontrollen selv om jeg ikke hadde med meg noen eksplosiver, eller om det bare var Stalin-vinen som gjorde utslaget, så slo det det meg i hvert fall at det var èn ting noen av verdens største despoter hadde til felles utenom sansen for det gode liv – og det var bart! Desverre illustrerte jeg innledningsvis med feil despot-bart.

Inntil Marit korrekt påpekte at vinbarten jeg prøvde å anlegge nok var av mer Tysk enn Georgisk herkomst. Stalin hadde da vitterlige undernesevekst mer som en hvalross.

Noe som seff fikk meg til å prøve å anlegge hvalrossbart uten videre suksess, men til stor forlystelse for det russiske paret på nabobordet som åpenbart var flytende i min form for tegnspråk da de utbrøt: Ah, Staaalllin.

Jeg har nå alltid ment at jeg ser mest ut som Boris Jeltsin i drag, men er takknemlig for at det ser ut til at jeg er i ferd med å utvikle en evne til å kommunisere her borte!

Leave a Comment

Når kvinner blir horekunder

Enda godt jeg skal roe litt ned fra november for dette tempoet jeg har holdt i det siste truer med å gi meg flimmer. Ikke før har jeg kommet meg ned fra kamelryggen og fått av meg frukthatten så drar jeg til Russland med Moskva-Marit på mandag. Blogg-rapport fra Putins rike kommer seff til uka. Innimellom slagene har jeg imidlertid rukket å feire min fabelaktige bestis Trude sin førtiårsdag med utstrakt karbosprekk som jeg jo har blogget om konsekvensene av tidligere

I en røykepause utenfor Dagligstuen på Continental i Oslo, klarte jeg også å komme i snakk med Makedonias ambassadør til Norge og ble sporenstreks invitert på et besøk til landet for å vurdere deres nye satsing på turistnæring. Jeg takket selvfølgelig ja, Makedonia virker som et spennende land.

Men etter røyken måtte jeg inn igjen på Dagligstuen og fullføre intervjuet VG sin journalist Mari Glans gjorde med meg. Mellom Munch-bilder og porselenskopper satt vi og diskuterte kvinnelige sexturister en times tid. Resultatet kan dere lese i torsdagens VG.

At et av Munch-bildene var «Vampyr» syns jeg passet bra. For som jeg sa på TV2`s God morgen Norge da jeg måtte kaste meg ut av dundynene klokken seks (!) onsdag morgen for å rekke direktesendingen, så står ikke kvinnelige sexturister det minste tilbake for mannlige sexturister hva utbytting av fattige mennesker angår.

Jeg er glad for at temaet endelig settes på dagsorden her i Norge i forbindelse med at den knallsterke filmen «Paradise: Love» settes opp på kino nå på fredag. Den typiske kvinnelige sexturisten er en middeladrende og ofte litt overvektig kvinne, uten særlig kapital som kjønnsobjekt på det vestlige sjekkemarkedet.

Kvinnelig sexturisme blogget jeg jo også om da jeg var i Gambia i fjor, men i år intervjuet jeg også to norske, kvinnelige sexturister for Cupido der jeg som dere vet er fast spaltist. Etter mange år på Jamaica er dette noe jeg kan mye om.

Kvinnelig sexturisme eksploderte med charter-turismen og Jamaicas strender har lenge vært et yndet mål. Der ble jeg kjent med både kvinnene som kjøper, men kanskje særlig gutta som selger kroppene sine langs Jamaicas hvite strender. Noen av dem ble med årene mine venner. De er stort sett unge, vakre, fattige og svært, svært desperate.

Denne desperasjonen deler de forsåvidt med kvinnene som kjøper dem. Men der kvinnelige sexturister er desperate etter å være begjært og gjennvinne den seksuelle kapitalen de har mistet på et vestlig kjønnsmarked der kvinners seksualitet fortsatt måles etter deres verdi som objekt, er de prostituerte gutta desperate etter langt hardere kapital som dollar. På mange måter er det mye vanskeligere for menn å selge sex i den tredje verden enn det er for kvinner, siden gutta som oftest må tilby emosjonelle tjenester i tillegg til de seksuelle.

Det er altså to svake grupper som møtes på dette kjøttmarkedet langs Afrika og Karibias strender.  Men der de vestlige kvinnene har mulighet til å dra hjem, redefinere sin rolle som seksuelt individ og protestere mot at kvinnens seksuelle verdi kun skal være som objekt og mannens som subjekt, har gutta på stranda få eller ingen andre muligheter til å bryte ut av fattigdommen produsert av en fortsatt dypt urettferdig økonomisk verdensorden.

Det er ingen menneskerett å ha et seksualliv med andre mennesker. Men det er en mennekserett å kjempe for et verdig og rettferdig liv. Enten man er utstøtt fra det seksuelle fellesskapet fordi man er en kvinne over fruktbar objektiviserings-alder, eller en ung mann i tredje verden som bare ønsker seg en fremtid.

Leave a Comment