Tag Archives: rosa sløyfe

Kreftlivet derpå kan ikke leves i lykkerus

Ikke nok med at jeg kjørte i gang med lavkarbolivsstil for et år siden, de siste månedene har jeg også begynt å gå tur flere ganger i uka. Sistnevnte har vært litt ekstra spennende siden jeg først skal ta stingene etter siste operasjon i dåsa til uka, men jeg gir meg ikke!

DS7_4192Oktober er jo Rosa Sløyfe-måneden og i år er aksjonen viet alle oss som sliter med senskader etter kreftbehandling. Jeg har både blogga og skrevet kronikker om livet med senskader før.

Hvordan verden ser ut når du står der ferdigbehandla og foreløpig frisk, men aldri har følt deg dårligere i hele ditt liv. Hvordan det er å leve med alles forventninger om hvor sykt takknemlig du skal være for å ha overlevd når livet aldri blir det samme igjen.

DS7_4234Jippy Kay Yay, lizzm. Senskader etter kreftbehandling er noe som rammer mange, men som nesten ingen har snakket om før nå. Derfor har vi i stor grad vært overlatt til oss selv og egen eksperimentering med å prøve å kreke oss opp på et noenlunde akseptabelt funksjonsnivå.

Selv la jeg på meg rundt 40 kilo, fikk lammende smerter i korsryggen, ble stiv som en stokk i hele kroppen og særlig i beina der jeg også fikk nevropati som er et slags brennende nåleputekonsept under fotbladene hver gang du tråkker ned.

Jeg hadde hetebyger som Niagarafossen rundt tolv ganger om dagen og en hjerne lekk som en sil med store konsentrasjonsproblemer og det som opplevdes som tung demens.

DS7_4646Som jeg har blogget om før, er det først og fremst valget om å leve lavkarbo som har redusert mye av plagene mine til et mer levelig nivå. Jeg går sakte, men sikkert ned i vekt, har redusert medisinbruk, mye mindre hetetokter og smerter, samt generelt bedre kognitiv funksjon og ikke minst mye mer energi.

Sistnevnte førte altså til at jeg for noen måneder siden klarte å begynne å gå tur. Men før noen sånne friskuser med vekter, pulsklokke og intervalltrenings-programmer begynner å klappe i henda her, vil jeg bare understreke at en times gåtur rundt i nabolaget allerede er en olympisk idrettsprestasjon for meg.

DS7_4585For to år siden klarte jeg ikke å gå til butikken en gang uten å måtte sette meg ned på grunn av smerter. På tur i dag går pulsen som hos et løpsk neshorn etter hundre meter og intervaller får jeg mer enn nok av bare av å gå opp en trapp.

Jeg blir forbigått av barnefamilier med stabbende treåringer, eldre damer med rullator og her forleden også en fyr på krykker, men jeg kan garantere at ingen av dem fikk mer mosjon enn meg!

Mange har ledd og enda flere stirret rart på meg, men jeg er i grunnen fornøyd så lenge ingen tilkaller ambulanse. For sånn er livet med senskader; du må tåle å leve det ganske alene og tørre å vise fingern til forventninger fra folk rundt deg.

DS7_4243Men herregud så deilig det hadde vært hvis andre visste litt mer om hvordan livet med senskader er! Å slippe å måtte stå der og klappe i henda, juble og logre som en tilbakestående Golden Retriever hver gang noen forventningsfullt spør om det går bra.

Som det er nå, tør man jo faen ikke svare noe annet enn ja. Du har jo overlevd, du er jo kreftfri, du har ikke noe annet valg enn å være siklende takknemlig til enhver tid!

Derfor er jeg så glad for at årets Rosa Sløyfe-penger også skal gå til mer og bedre informasjon ikke bare til oss kreftpasienter, men også til pårørende, arbeidsgivere, NAV, you name it.

Så spre budskapet, støtt årets Rosa Sløyfe her og drit i logringa neste gang noen spør deg om det går bra. Spar kreftene til noe som får deg til å føle deg bedre! Alle dere andre kan også bidra med å spytte penger i potten, men kanskje aller helst med å slutte å tro og forvente at livet etter kreftbehandling skal leves i lykkerus.

Leave a Comment

Rosa med grønnskjær

Oktober er jo sjølveste Rosa Sløyfe-måneden der kreftforeninger verden over setter fokus på kunnskap om – og ikke minst pengeinnsamling til – brystkreftsaken. Ikke et vondt ord om brystkreftforeningen – de gjør en fantastisk innsats – men jeg syns det er synd at de er så avhengig av den rosamalingen det kommersielle samfunnet bedriver.

IMG_0156Etter et år med operasjon, cellegift og stråling, nyter jeg nå senvirkningene av de to sistnevnte med stråleskader og ødem. Jeg er særlig fornøyd med at de væskende sårene på brystet har størkna og det nå bare er klumpete, hard, varm og kløende hud igjen siden jeg seff også får periodisk eksem av de antiøstrogenene jeg må gå på de neste ti åra.

For øvrig byr bivirkningene av antiøstrogener også på muskelsvakhet, anpustenhet, smerter og kramper i beina, samt fortsatt flatulens som jeg i grunnen har slitt med helt siden cellegiften da jeg satt på trikken og prumpa som ei mitraljøse. Særlig sukker-rosa og femisøt føler jeg meg i hvert fall ikke. Nå har jeg jo klippet på meg pønkesveis også i forsøk på i det minste å få noe gøy ut av det knusktørre, stive og korte post-cellegift-håret.

DSC01559Ja også dødsangsten da, vi må ikke glemme dødsangsten. Den som griper tak i hjertet som ei klo foran hver kontroll som i mitt tilfelle er hver sjette måned. Brystkreft er noe som alltid kan komme tilbake, det vet alle vi som til syvende og sist skal nyte godt av de rosa pengene folk der ute samler inn til videre forskning og annet nå i oktober.

Og i jungelen av kreative ideer for å bidra til denne pengeinnsamlingen, er summen likevel forbausende ukreativ og alltid, uten unntak; sukkersøt rosa. En Tarapi-leser postet for eksempel denne kampanjen observert på T-banen i London på veggen til Tarapi sin Facebookside forleden.

10520550_10152672982526131_3659260832106335580_nHer er det som vi ser ikke bare den babyrosa fargen som dominerer, men også det femtitalls kvinneidealet, representert av fashion og rosa miksmaster i hånd.

Eureka! Baking! Hva er vel mer kvinnelig, rosafemi og passende enn det for å samle inn penger til puppene som hele verden elsker, liksom? Pupper er jo tross alt den mest avbilda menneskelige kroppsdelen i dagens media og reklame. Verden bare elsker pupper!

Men mister du puppen(e), elsker ikke verden lenger deg. Selvfølgelig ikke. Alle vet jo at kvinnens viktigste verdi ligger i hennes evne til å fremstå som mest mulig tiltrekkende objekt, det lærte vi jo til og med av «Aktiv mot kreft» sin trikot-glinsende trimvideo for kvinnelige kreftpasienter forleden.

Aktiv-mot-kreft_Against-giving-upDen rosa sløyfen ble introdusert av det amerikanske damebladet «Self» og kosmetikkgiganten Estèe Lauder på begynnelsen av nittitallet. Jeg jobba selv i dameblad på den tiden også og husker godt hvor begeistret man var over endelig å få en «lekker» måte å snakke om brystkreft på.

Forsker Venke F. Johansen kaller det «gjenfortellingen av det feminine» siden det handler om å gjenvinne tapet av det feminine ved bruk av andre, feminiserende virkemidler. Som rosa, femtitallslook, sukkersøte cupcakes og mixmastere altså. Og pupper, pupper, pupper, BH-er og enda mere pupper.

Fokuset på det seksualiserte brystet signaliserer at brystkreft handler om tap av attraktivitet, man underkommuniserer at dette faktisk er en livstruende sykdom, sier Johansen til Kilden og jeg har lyst til å kysse henne midt på truten.

TAR_NO_362130_lenes_bloggSom jeg sier i et intervju i siste nummer av Tara, så lette jeg selv med lys og lykter etter stemmer, blogger, fortellinger og bøker som tok dette med brystkreft på alvor uten å miste humoren da jeg selv fikk diagnosen i fjor. Det meste jeg fant fokuserte på å tenke positivt så man skulle bli frisk og ikke minst «fin» igjen.

Og alt var seff uten unntak rosa. Fargen vi fortsatt gir små pikebarn. Av en eller annen grunn ser jeg ikke en lyseblå sløyfe-kampanje for prostatakreft slå like godt an. Det er jo mye mer naturlig i vår kultur å infantilisere kvinner enn å infantilisere menn.

Så når jeg i neste uke lanserer min egen bok om livet med brystkreft, blir det så langt unna rosa jeg klarte å komme. Grønt er skjønt og selv om jeg med den prydbusken på coveret, kanskje kan bli tatt til inntekt for en eller annen rabiat potteplante-produsent, så ligger nå det uansett mitt hjerte langt nærmere enn rosa cupcakes.

cover-fuck-tante-augustaPotteplanta i bokform kan for øvrig allerede bestilles fra forlagets nettbutikk her.

 

Leave a Comment

Jippi, jeg har brystkreft!

Folk er faen meg gale, men aller galest er nok vi med en rykende fersk kreftdiagnose. Jeg har alltid ansett meg selv for å være et sånt middels emosjonelt menneske med en rimelig sunn evne til både å la meg begeistre, bli fly forbanna og lei meg uten fullstendig å miste grepet på virkeligheten.

Men etter at jeg fikk kreft ble jeg plutselig redusert til et emosjonelt vrak. En slags middelaldrende emo-kid med litt mer ryddig sveis, men med hjertet i en snor rundt halsen, hudløs, søkende og ikke minst vid åpen for all slags mulig crap det viser seg at folk serverer oss som er alvorlig syke.

aleris2 016

Først var jeg bare i sjokk og grein og grein, så var jeg apatisk og så ble jeg livredd. Emo-karusellen fortsatte å pløye seg gjennom hele registeret i turbotempo helt til jeg plutselig satt på bunnen av en rødvinsflaske og tenkte at hvis dette ikke tar livet av meg så er det egentlig en gave, jeg lærer jo så mye om å være menneske blant andre mennesker…

As if! Åh, fytti grisen, hvorfor står det ingenting i medisinske leksikon om at en alvorlig bivirkning av diagnosen puppekreft er at du blir helt idiot de første ukene? Men der satt jeg da; en lallende selvmedlidende idiot med tilgang til internett og alle velmenende kommentarer som foret min vrangforestilling om at denne kreften, den var kanskje bare til det beste.

Hadde jeg hatt en dollar for hvert eneste «stå på» jeg har mottatt de siste par ukene så hadde jeg lagt meg inn på privatklinikken til Angelina Jolie i Hollywood og tatt femstjerners puppe-operasjon der. Jeg mener, stå på? Hæ? Really? Står jeg ikke på? Burde jeg stå enda mer på enn jeg gjør? Hva burde jeg egentlig stå på?

aleris2 010

Jeg skjønner jo at man mener det godt, men etter stå på nr. 207, begynte jeg å fatte mistanke. Og da «tenk rosa, tenk positivt» ramlet ned i innboksen min på Facebook med masse standardiserte rosa kreftsløyfer, skjønte jeg jo at puppekreften min hadde gitt meg adgangspass til en hel verden av klissete positivitet som jeg tidligere knapt hadde ant at fantes.

Heldigvis tipset en Tarapi-leser meg om fabelaktige Barbara Ehrenreich sin bok: Smile or die – How positive thinking fooled America and the world. Barbara fikk puppekreft og siden hun er Amerikansk der de er enda mer klissete positive enn oss her i kjølige nord, ble hun straks teppebombet av multimillion-tenk-positivt-industrien.

Denne rosaindustrien utmerker seg først og fremst med en veldig militær språkbruk: Du skal kjempe slaget, slåss mot kreften, ta kampen, ut i krigen, stå på. Alt sammen fundert på en allmen, pervertert forståelse av at vi er vår egen lykkes smed, at det er mye vi selv kan gjøre for å bekjempe kreften, at det er vår egen skyld, at du er et dårlig menneske hvis du ikke er så inn i helvete positiv hele tiden.

Men så er det jo ikke så mye du kan gjøre. Så er det faktisk helt forjævlig. Så er det ikke din feil. Puppekreft er vanlig. Mange får det. Og bare legene kan gjøre noe med det.

aleris2 014

Og jeg er allerede positiv. Jeg er positiv av natur. Jeg er allerede en kriger, en sjørøver, en som vet å slåss. Jeg elsker livet og menneskene rundt meg og har aldri vært redd for å vise det. Kreft får meg bare til å elske enda mer. Men nettopp derfor blir jeg forbanna, sint, sur og full av galgenhumor. Det må være lov. Kreft er tross alt ikke noe gøy i det hele tatt uten galgenhumor.

Men så kom den da. Endelig. Beskjeden om at jeg ikke har tegn til spredning. Det var i går. Siden har jeg bare vært sånn: Jippi, jeg har brystkreft! Noe sier meg at denne diagnosen leveres med enda flere billetter til emo-karusellen enn de turene jeg allerede har vært på. Stå på!

 

Leave a Comment