Tag Archives: rom

Tbt – Hei, hå og en flaske med…

Throwback Thursday #tbt er jo så poppis på nett for tiden så jeg tenkte jeg skulle begynne å yte min skjerv her på bloggen fremover. Jeg har jo tross alt en «utagerende fortid» som ville fått Mette-Marit til å fremstå som det dydsmønsteret hun alltid har vært.

nett_12mai_10-390x292 nett_12mai_9-390x292Som dere ser har jeg heller ikke tenkt å bare vektlegge vakre, flatterende og instagram-vennlige bilder slik de fleste gjør. Her skal den virkelige fortiden på bordet med mellomfornøyd snerpemunn, dobbelthaker og det hele!

Jeg har jo også brukt store deler av livet til å reise jorda rundt både på jobb og fritid, og vært på steder og i situasjoner man nesten må se for å tro på.

I disse dager er vi et Tara-team som jobber med å relansere bloggen i ny og spennende drakt. De blir masse nytt å glede seg til så her er det bare å henge med. En ting jeg skal skrive litt mer om er nettopp reising. Så i dag slår jeg like godt det sammen med litt #tbt.

DSC09282Forleden var jeg nemlig invitert på eksklusiv romsmaking hos kollega og blogger Espen Skogen som står bak bloggen omrom. Denne gangen skulle det smakes på lekkerbiskener fra Ron Zacapa.

DSC09284Favoritten i vår lille test kan du lese mer om her hvis du vil, jeg tenkte jeg skulle snakke litt om selve drikkingen av rom. Til syvende og sist er jo det den viktigste biten spør du meg.

DSC09286Jeg har jo bodd mange år på Jamaica i Karibia som er området som oppfant romen i sin tid. Historien om romens betydning for utviklingen i regionen på godt og vondt, kan fylle bindsterke verk, så jeg skal nøye meg med et par småting rundt selve drikkeritualet.

206911_5404900780_9062_nDer Ron Zacapa har et fyldig smaksbilde med sjokolader, vaniljer, røyk og karamell, kjører Jamaicas stolthet; Appleton Estate,  mer på en klangbunn av lett karamellisert ananas og sudeliduttandei. Mye sudeliduttandei. Men vi har også Wray & Nephew White Overproof Rum som bartender Johnny serverer på bildet over.

Dette er en svært alkoholsterk, blank væske som smaker en blanding av tannkrem og flybensin. Det er også den billigste og mest solgte drikken i klassiske Jamaicanske rumshops som Johnnys. Der serveres den etter desiliterpris iblanda kokosvann eller Pepsi.

jamtara 168Jamaicas offisielle språk er engelsk, men alle snakker bare patois som er en miks av engelsk, vestafrikanske språk, spansk og helt nye ord. Siden patois er et muntlig gatespråk, er det et ekstremt levende språk der nye ord og slang kommer til absolutt hele tiden.

Så da agrepene i USA 11. september 2001 var et faktum, ble den jevne Jamaicaner kjent med terrorgruppa Taliban for første gang. Allerede 12. september var Wray & Nephew-shoten omdøpt til «en taliban, takk» over det ganske land. Effekten er nemlig på linje med noen flykræsj, bensinen er jo allerede ombord.

216898_5405030780_9317_nMen en ting Jamaicanerne aldri forandrer på når de drikker sin rom – uansett hvor tørste og blakke de måtte være – er at de alltid heller den første slurken av glasset på bakken. Rom har nemlig også en utstrakt funksjon i praktiseringen av folkereligionen Obeah som man i vesten kjenner bedre som Voodoo.

Slurken på bakken er derfor en ofring til forfedrene, de som har gått foran, banet vei og skapt liv. Og litt til såkalte «duppies» som er villfarne forfedreånder som enda ikke har funnet helt ro. Bare sånn for sikkerhets skyld altså, man vet jo aldri hva duppies kan finne på av faenskap.

Så den skikken har jeg tatt med meg til Norge, men på grunn av kaldt klima og en hang til plettfri parkett her i landet, praktiserer jeg den som oftest bare om sommeren. Eller på nyttårsaften når vi står ute og ser på raketter og jeg kan helle den i snøen.

Som på dette nyttårsbildet tatt av meg og min nylig avdøde far. Vi var begge enige om at vi nok skulle ha helt ut litt mer…

164779_10150110845340781_5236830_nGod helg folkens, ikke glem å gi en slurk til de som gikk foran! #tbt

Leave a Comment

Borte bra gjør hjemme bedre

Borte bra, men hjemme best, sier man jo, men jeg er av den oppfatning at det å være borte gjør hjemme bedre. Det vil si jeg blir bedre til å gjøre hjemme når jeg har vært borte.

Er det lenge siden jeg har reist, havner jeg fort i den vanlige gamle tralten, med de vanlige gamle gjøremålene, men når jeg kommer hjem fra langtur som jeg gjorde fra USA nå, føler jeg meg alltid inspirert til å gjøre ting på litt nye måter. Derfor dro jeg og kompis Sveinung like godt på en liten oppdagelsesferd i eget nabolag nå i helgen.

DSC03712Noe av det beste med amerikansk uteliv, er alle de deilige og ikke minst rimelige cocktailene man får servert. I Norge må man jo ta opp huslån for å ha råd til å gå ut og drikke cocktails på en fornuftig måte. Men ryktene hadde fortalt meg og Sveinung at rett oppi gata fra Grønland mot Gamlebyen, lå en kul liten bar med gode og rimelige cocktails sånn etter norsk standard.

DSC03680Bar 53 viste seg å være veldig Gamlebyen, veldig brunt på en rocka måte, småslitent og akkurat passe rølpa. Fet musikk var det også. Jeg følte meg litt hensatt til studietiden i Bergen hvis Bergen hadde vært Berlin.

I Bergen husker jeg store planer om å danne jentebandet «Hundre meter bryst», men på Bar 53 møtte vi våre overmenn hva bandnavn angår. «The Ødeleggers» er bare så postpunk og fnisefønni som det får blitt.

DSC03690Men det aller beste var den FANTASTISKE, egenkomponerte drinken med rom, is og hjemmelaget ingefærøl. Og det til bare 88 kroner! Sluuuuurp! Like greit at de ikke har uteservering for denne hadde lett gjort meg til alkis på varme sommerdager.

DSC03697Og jaggu hadde de ikke en dass designa for virkelig å bli kvitt all dritten også.

DSC03716For gudene skal vite at dritt er det nok av om dagen med min far med uhelbredelig kreft og døden midt i trynet. Da er det godt med gode venner og kollegaer som aldri er redd for en liten oppdagelsesreise. Jeg og fotograf Xenia Villafranca dro for eksempel på jobb til Eidsvoll forleden og der har jeg heller aldri vært før.

DSC03651Så selv om det er godt at noe er ved det gamle og jeg og Turi er i gang med treninga på Tøyenbadet igjen.

DSC03740Er jeg likevel glad for at folka rundt meg ikke er skvetne for å dra på safari selv om det bare er rett borti høgget. Man trenger å komme seg bort litt – også i eget nabolag. Prøv det du også, hvem vet hva du finner!

Leave a Comment

Menn og mus

Jeg har mye godt å si om menn. Jeg vil faktisk strekke meg så langt som til å si at jeg foretrekker menns selskap fremfor kvinners. Jeg liker til og med deres ofte utskjelte egenskaper som at de for eksempel ikke er så «flinke» til å snakke om følelser og derfor ikke trives med å sitte i timevis og gneldre om hvor misforstått, såra og vonbroten de føler seg slik vi kvinner ofte har en tendens til å gjøre.

Jeg liker også deres ofte liketil og ukompliserte forhold til seksualitet, at deres tilnærmelser ikke på død og liv må komme akkompagnert av ljomende bryllupsklokker i det ikke fullt så fjerne. Jeg digger at menn klarer å ta ting for face value og ikke tillegger det du sier tusen underliggende betydninger. Jeg setter rett og slett pris på at menn er enkle å omgås. De er stort sett bra folk sånn til vanlig. Det er først når de trår til med macho-idealene sine at jeg vurderer å bli lesbisk manneforakter på heltid.

Her på Jamaica er macho-idealene tatt helt ut i parodien. Du tror det virkelig ikke før du får se det. Samtlige barer, rum shops og dance halls er tapetsert med reklame for diverse drikker og drinker som skal fremme potensen og få damene til å «wine» som man vil. Wining er betegnelsen på gyrerende hoftebevegelser med kulelager i hoftene og burde helt klart vært en egen olympisk gren. Når man ser det praktisert som dans slik det gjøres her, skal dere vite at Mira Craig er for en giktisk pensjonist å regne i forhold. Det er ingen tvil om hvem som gjør brorparten av arbeidet mellom laknene her nede. Utrolig nok heter likevel det bestselgende jamaicanske kondomet «Slam», noe som indikerer at det er mannen som skal ta jobben ved å «slæmme» sakene på plass. Forfinet språkbruk har aldri ligget til jamaicansk populærkultur.

Det er som min gode venninne og ghetto-fabuløse Sharon sier det. Hun føler liksom ikke hun har fått seg skikkelig stelt av en kar før hun må sitte med understellet i grønnsåpevann noen timer etterpå for å gjenvinne evnen til å gå for egen maskin. I det minste er det hva hun sier til elskere hun gjerne vil treffe igjen. Kanskje ikke så mye for selve elskovens skyld som det faktum at fyren har litt penger mellom hendene og kan invitere henne ut på dans, eller en bil han kan hjelpe henne å kjøre varer hjem fra markedet med. Grønnsåpe koster må vite og ingenting rører ved en jamaicansk  machomanns  hjerte som tanken på at hans kvinne sitter nedsunket i grønnsåpevann for å lindre ettervirkningene av hans manndoms gunst. Da bærer det rett tilbake til rombaren for å skryte og tylle i seg enda litt mer av en drikk som påstår å ha den ønskede virkning på «the big bamboo» som man kaller den lokale delikatessen.

Så mens gutta bruser med fjøra, skryter og prøver å overgå hverandre i inntak av mer eller mindre heslige brygg, ofte inneholdende store mengder «herbs»; div urter som blandet med alkohol danner en slags diarebrun, slimete og tyktflytende væske uten annen virkning enn å gjøre deg full og enda mer lettlurt, sitter altså jentene hjemme og filer negler og fletter hår mens de (h)winer av latter. Sharon har forlengst tatt seg en kvinnelig elsker hun holder godt skjult for gutta, for som hun sier: Only expert know how to give expertise – worker only know how to work.

Selv liker jeg meg nok fortsatt best sammen med gutta på rombar, men selv om de tilsynelatende liker å få høre ting som de er og ønsker å ta det meste som en mann, vet jeg likevel at jeg i enkelte tilfeller gjør klokest i å holde munn og behandle dem som mus.

Se flere bilder fra Jamaica-turen – bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment

Fear and loathing in Jamaica

Beklager at dere ikke har hørt fra meg på en stund, men jeg er altså på Jamaica og dette er landet som i sin tid fikk meg til å adoptere livsmottoet «livet er ikke for pyser».  Noe av det første du hører når du går av flyet her er «Jamaica no problem». Det er en sannhet som fordrer svært omfattende  modifikasjoner. Særlig for de som kommer hit for det de tror Jamaica er: reggea, pot, fine mannfolk og billig rom.

Det begynte med at de amerikanske turistdamene i bilen foran oss på vei fra flypassen ikke helt hadde fått med seg hva begrepet venstrekjøring innebærer og i hvert fall ikke på den jamaicanske landeveien. Her kjøres det som om man har væpna ransemenn i hælene til enhver tid og at alt kjøreturen dreier seg om er å komme forteste mulig unna den visse død. Selvfølgelig ofte med det resultat at man møter selvsamme visse død rett rundt neste sving foran seg. Nå i 2011 har man også   endelig fått bygget ferdig «Highway 2000» og den har som forventet blitt den reneste drapsmaskin.

Potrøyken veltet ut av vinduene på bilen til turistdamene foran oss samtidig som en geit og et par løshunder fikk det for seg at de måtte krysse veien akkurat i det den amerikanske fare kom susende. Dyrekjære som amerikanere jo er, svingte damene unna og rett inn i et mangotre. Selv om både ambulanse, politi og til og med hæren (ingen vet å verdsette et skikkelig drama som jamaicanerne), ble tilkalt sammen med de rundt to hundre skuelystne som plutselig dukket opp fra ingensteds, var det helt tydelig at damene ikke kom til å få den ferien de hadde tenkt seg. De to rent-a-dreadsene (det svært treffende, lokale navnet på mannlige horer) de hadde med seg i baksetet, kom imidlertid uskadet fra det og stakk klokelig til fots lenge før lovens lange arm rakk frem.

Jeg er også rimelig usikker på om paret som hadde sjekket inn på rommet ved siden av oss fikk den ferien de hadde tenkt seg. Klin psykotiske på pot, kokain, magic mushrooms og uante mengder av den lokale ølen Red Stripe – en cocktail som kicker så ass at du kan høre hjernecellene poppe som popocorn – fløy møblene veggimellom halve natta før de avsluttet det hele med å løpe nakne rundt på hotellområdet til hæren ble tilkalt nok en gang.

Jeg fatter ikke hva det er med vestlige turister på Jamaica. Tilsynelatende helt vanlige, streite mennesker ser ut til å bli angrepet av et akutt behov for å dope seg tilbake til steinalderen så fort de setter sine bein på øya. De to single karene i rommet på den andre siden hadde med seg hvert sitt barn på rundt fem år, men det var ingen hindring for å sitte og hoie og kauke «No woman, no cry» hele natta gjennom mens de tyllet i seg Overproof Rum, en lokal spesialitet som nok helst burde ha sortert under narkotika og ikke alkohol med sine 85 prosent. Den er nærmest for flybensin å regne.

Jeg tar meg selv i å spekulere. Hva er det med disse menneskene? Hvor overstimulerte liv har de egentlig der hjemme når ferie for dem er å legge seg selv i narkose? De raver rundt i turistresorter som Negril, Ocho Rios og Montego Bay som siklende zombier og begrenser all samtale med lokalbefolkningen til et og annet «ja man» og «Irie vibes». I grunnen ikke så forskjellig fra turister flest når jeg tenker meg om. Jeg har et bestemt inntrykk av at de fleste legger igjen det meste av hjerneceller hjemme når de drar på langtur. Putselig må de jo ha hjep til alt og guide 24 timer i døgnet ser ut til å være eneste løsningen. Når jeg tenker meg om enda litt til syns jeg i grunnen heller ikke det er det minste rart at jamaicanere flest ser på oss hvite som rimelig mentalt utfordret.

Nok er imidlertid nok. I dag stikker vi fra turistresortene til min jamaicanske hjemby Port Antonio. Det toppet seg nemlig i morges da septikbilen kom klokken 06.00 for å tømme kloakken rett etter at siste vers av Bob Marleys samlede verker var sunget og drønnet i gang en dieselmotor bygget i helvete selv. Firmaet kalte seg betimelig nok «Elephant Septic Poo». De kan det med slogans og firmanavn her nede. Jeg hadde bare ønsket at septikbilen kunne sugd turistene med seg i samme slengen.

Leave a Comment