Tag Archives: revolusjon

Å vente på en varslet revolusjon

Forbausende mange vesteuropeere som aldri har vært i Beirut, har både sterke forestillinger og meninger om byen. Ingen av dem stemmer.

DSC07430Alle på min alder husker krigen, kapringene, Hizbollahs mujahedin. Jeg var selv på jobb som journalist med Hizbollah i Bekaa-dalen da konflikten med Israel eskalerte igjen på 90-tallet. Gerjilakrigføring er ikke noe for pyser. Nå har Hizbollah mistet flere geriljasoldater i krigen mot IS i nabolandet Syria enn de noen gang mistet i krigen mot Israel.

I dag har Libanon snart tatt imot 1, 5 millioner syriske flyktninger. Når vi vet at hele landet er på størrelse med Aust-Agder fylke, setter jo det den kvalmende norske debatten om å ta imot 8000 i det virkelighetsfjerne og menneskeforaktende lyset den fortjener. Verdens bevisstløse overklasse ser enda mer motbydelig ut på avstand enn sett hjemmefra.

DSC07510Men i Beirut fortsetter festen. Det har den alltid gjort. Den gjorde det under krigen og den gjør det nå. Blir det for hett, flytter vi bare festen litt lenger nord, har alltid vært Beiruts motto. I dag bytter de bare litt på retningen. Beirut er en by der muslimer, jøder, drusere, kristne, liberale, ekstremister og fandens oldemor alltid har levd side om side i sentrum av et av verdens heiteste konfliktområder.

Selvsamme verden har derfor veldig mye å lære av libaneserne. Avtroppende ambassadør for United Kingdom til Beirut,  har hevdet at den libanesiske kulturen og tilpasningsevnen er selve nøkkelen til verdensfreden. Jeg er ikke uenig.

DSC07559Men Beiruts moderne historie er også en korrupsjonshistorie. Her jeg sitter på en fortauskafe i det pulserende Hamra District, er soldatenes nærvær i Beirut igjen påtagelig. I morgen lørdag er det varslet den største demonstrasjonen i byen på mange år.

DSC07531Opptøyene har eskalert siden søppelkrisen ble et faktum i juli år og dreier seg kort oppsummert om at politkerne skimmer over 100 USD av prisen for hvert tonn fjernet søppel – med det resultat at folk har protestert og hele infrastrukturen brutt sammen.

Lørdag skal det demonstres i regjeringskvartalet her og ved alle Libanons ambassader ute i verden. En person er allerede drept i tidligere demonstrasjoner og mange er skadet. Flere vil det nok bli. Vestlig presse presenterer det som noe i retning av spiren til en revolusjon i dragsuget av den arabiske våren.

Libaneserne selv smiler og og sier: «Welcome to our very small revolution» når vi spør dem om hva de forventer blir resultatet av lørdagen. Business as usual i Beirut altså. Som i natt da vi var på en gedigen, ulovlig pop-up homseklubb og danset oss silende svette til arabiske hitsongs sammen med rundt fem hundre lokale bøgs. En opplevelse for livet.

DSC07568Det er nemlig det som er det Beirut jeg kjenner og elsker. Ingen steder i verden føler jeg så intenst på den menneskelige viljen til å leve. Og da snakker jeg ikke om å overleve, men å virkelig leve med sprut, gnist og fyrverki mens dommedag og slutten på alt, konstant spøker i det ikke så fjerne.

Jeg kjenner meg virkelig hjemme i Beirut. Og det er altså ikke kun fordi jeg vokste opp i Bodø som barn og vår lokale hipsterbar rett ved hotellet her i Hamra heter det samme.

DSC07526Og enda har jeg nesten ikke nevnt menneskene, maten, musikken, fargene, luktene, smakene, havet og fullmånen som hang sprekkferdig over byen i natt, men det får vente til senere.

I morgen er det altså meldt lettskyet revolusjon sånn fra 18.00-tiden og utover her i Beirut. Ære være libanserne for å gi korrupsjonen en på trynet. Tilpasningsdyktig er en ting – å være en pushover noe annet.

Vi er invitert på takterrassefest der vi skal danse til solen står opp mens revolusjonen brenner ut i gatene under oss. For det er først når festene dør at alt håp er ute.

Leave a Comment

Visst faen er det en kamp, Karl Ove!

Hvordan har helgen vært? Like fin som min? Jeg har nemlig vært i Bergen og drukket av selveste ungdomskilden! Det begynte i sommer en gang da Facebook presenterte to bilde-tagger av en jeg først gjenkjente som meg selv etter at jeg hadde stirra på dem et kvarter.

Facebookgruppa «Vi som kjente hverandre i Bergen på 80-tallet» dro på seg hundrevis av medlemmer utover høsten og nå på lørdag braket det løs. Et tresifret antall gamle rockere, studenter, døgenikter, dagdrømmere og forhenværende revolusjonære eks-tjueåringer skulle ta igjen det tapte på legendariske Hulen: Det gamle bomberommet under Nygårdsparken som har vært tilfluktsted for fremtidsoptimistisk fyllerør i mer enn førti år.

Jeg var bookingansvarlig på Hulen i flere år. Studiene som til slutt endte i en frynsete cand. mag. var helt sekundære i forhold til kulturrevolusjonen vi jobbet med i katakombene. Rocken var nemlig enda ikke død på slutten av 80-tallet, den bare lukta sånn.

Jeg har ikke satt mine bein på Hulen siden 1990. Enogtjue år senere stod jeg lørdag skjelvende foran øvre inngang med et fruktfat på hodet og en tale i hånden. Kristin som tok initiativ til det hele, mente nemlig at Tarapi sitt fruktfremstøt denne høsten er helt i tråd med fordums fruktløse overmot på Hulen og hadde derfor bedt meg holde kveldens velkomsttale.

Det var såvidt beina bar meg ned tunnelen som leder til Hulens indre. Ville alt være annereledes? Ville jeg bli skuffa? Kom jeg til å kjennne igjen folk eller var alle bare blitt gamle og ferdig med det? Hadde kidsa som driver Hulen i dag forsøplet min svarte, gule og fjellgrå ungdom med glade pastellfarger og klissete rusbrus? Jeg hadde jo hørt rykter om at de hadde pusset opp siden sist…’

Men i enden av tunnelen var det deilig dunkelt som alltid og da jeg åpnet døra inn, slo den imot meg som en mors kjærtegn over pannen til et bortkomment barn: Den deilig velkjente mugglukta opparbeidet etter tiår med dryppunkt fra taket, ølsøl og gjenferd av blårøyk fra en tid da sigaretter fortsatt var moderne. Kidsa hadde ikke kuppa Hulen, de hadde lagt den på sprit.

Jeg hadde jobbet med talen jeg skulle holde hele fredagen og fortvilet vridd hjernen i jakten på historier, minner og eksempler på livet så lenge før førti. Men slukøret måtte jeg innse at jeg husket bare glimt. Ungdomsgatas parlament var begravet under et tjue år tjukt jordskjelv av levd liv, forpliktelser, arbeidsgivere, seiere og nederlag. Men der i døra, mens mugglukta reiv meg i nesen, frøs tiden til is og smeltet.

Enda en gang var vi endelig krigere! Enda en gang var vi ikke redd for en dritt! Igjen visste vi at eneste fornuftige respons på tvungen dressur, er revolt! Enda en kveld var vi gutta på tur mot en fremtid vi visste var vår! Jeg var på nippet til å grine av skrekkblandet fryd sånn cirka tjue ganger i løpet av kvelden. Det koster litt snørr og tårer å møte seg selv i døra, stoppe, ta en øl og prate litt.

Og etter at jeg hadde pratet fra meg fra scenen, overlot jeg den til gamle Bergensband fra fordums storhetstid i breiflabb-kebabens hjemby. «Styrt» og vidunderlige «Vidunderbarna» hadde primalskriket inne og tok imot tidsmaskinen når vi landa i 1989. Men først ut var Kafkatrakterne, knausa av låtskriver Karl Ove Knausgård himself, med bror Yngve Knausgård på gitar. Og visst faen, Karl Ove! Visst faen er det en kamp!

Nå sitter jeg på Bergensbanen og blogger. I veska mi ligger et stjålet ølglass i hard plast. På den ene siden står det «Hansa» og på den andre «Hulen Bergen». Det stjal jeg så jeg kan drikke av det hver gang jeg kjenner det riste i grunnen jeg står på. Det er all jordskjelv og katastrofe-beredskapen jeg trenger. Du finner den nok du også, bare du leter godt nok i dine egne begravde grotter.

Se flere bilder fra helgens dypdykk i ungdomskilden på Tarapi sin Facebookside.

Leave a Comment