Tag Archives: reise

Juvelen i Det indiske Hav

(SPONSET INNLEGG) Eller juvelene flertall, burde man vel omdøpe det populære slagordet for Sri Lanka.

18136681_10155014900410781_2007922011_nDenne turen blir nemlig bare bedre og bedre dag for dag. Sri Lanka trender innen reiseliv nå og jeg skjønner godt hvorfor.

18142845_10155014905205781_212590570_nDet er varmt, det er vakkert, eksotisk, annerledes og så og si fritt for masseturisme etter at den siste bølgen ga seg på 80-tallet. Den nye turismen i Sri Lanka er rett og slett veldig moderne.

18109785_10155014887575781_403522652_nSom på bildet over der mor sjøl har designet en stripe strandrestaurant om til en selvmalt «gate» og serverer hipt fusionkjøkken på The Dutchman`s street Restaurant i Matara da vi tok en detour sørover på vei fra Colombo til Weligama. Vi fant henne på Tripadvisor som den beste maten i byen.

Her er det botique-opplevelsen som gjelder. Enten det dreier seg om hoteller eller seff juveler som Sri Lanka også er så berømt for.

18136566_10155014886475781_270866423_nNå er det særlig Ceylon-safirene de er kjent for her, men jeg gikk på en smell og kjøpte blå topaz av dama over. Men det var bare fordi topaz er min favorittsten og hun jobbet på anerkjente Fashion Jewellery i Galle Fort, som vi også fant høyt ranka på Tripadvisor.18136158_10154925846515091_690445481_nSist jeg kjøpte topaz var i Jordan, men den forsvant med kamelen Olga et sted i Wadi Rum-ørkenen så jeg trengte helt klart fornyelse av juvelgarderoben.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men den mest eksklusive juvelen fikk vi helt gratis siden Casa Colombo Collection inviterte oss til å bo i sin praktfulle Villa Weli i Weligama der vi ble vartet opp på hender og føtter av vår egen stab. Personlig butler ser ut til å bli et tema for turen. Badekar også. Bare SJEKK utendørsbadekaret mitt!

18155609_10155014887035781_581439305_nMed svømmebasseng, tropisk hage, egen piazza med enda et basseng fullt av flytende blå lotusblomster, falt det seg helt naturlig å ta lunsjen på møblerte Fort Bazar.

18136376_10155014885845781_1992777043_nOg middagen på funky W15 med vaskekte vannpipe-shisha og cognac til dessert.

18142760_10155014888160781_1615339113_nMen de virkelige juvelene jeg har funnet her på Sri Lanka så langt, har vært menneskene. Som den fantastiske familien til Shahira som guidet oss rundt i Galle Fort.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hun og familien var en av de rikeste edelstensfamiliene på Sri Lanka, men mistet alt under Tsunamien. Møysommelig har de bygget seg opp et liv igjen og driver nå Ceylon Soul som driver med bærekraftig turisme på lokalbefolkningens egne premisser.

18109985_10154925840165091_385810932_oHun inviterte oss hjem på te og ga meg en blå månesten fra det som er igjen av familiens samling. Blå månesten finnes bare på Sri Lanka. Det gjør Shahira og familien også. Sånne folk og sånne prosjekter som de driver tar verden og turismen på alvor og prøver å gjøre den til noe annet og mer enn den er i dag.

18136016_10155014892480781_676730236_nDe skal jeg derfor jobbe mer med når jeg skal ut og reise for det nye nettstedet pioniirs.com fem uker i sommer, men mer om det senere. Nå må dere bare glede dere til neste stopp på Sri Lanka-ruta for da skal vi hit!

18136292_10155017537965781_80203007_nOMG! sier bare jeg altså. Velkommen til paradis på jord!

Leave a Comment

To tårn på Zanzibar

Jeg vet om to tårn i Stone Town på Zanzibar. Det vil si, jeg vet om mange tårn på Zanzibar, men akkurat disse to tårnene forteller en helt spesiell historie der de står og skuler på hverandre høyest på himmelen.

IMG_20170310_232708_541De ligger ikke langt fra hverandre. Du ser over på det ene når du sitter i det andre etter at solen har senket seg og minaretene gjaller over byen. Eller du er på jobb med kamera sånn som meg og prøver å fange solnedgangen mens fullmånen står opp bak deg.

IMG_20170313_191111_041 Og for noen fullmåner Zanzibar kan by på! Det er fullmånenetter som dette som har gjort begrepet «magisk» til en utslitt og impotent klisje i reiselivsjournalistikken.

IMG_20170313_074603_214Første gang jeg besøkte det ene tårnet, var det andre tårnet bare et falleferdig, dødt skall. Da tilhørte det ene tårnet der jeg satt, det verdensberømte hotellet «Emerson & Green» etter etternavnene på de to livspartnerne som drev det.

IMG_20170313_075346_011Som i dag ble det også den gangen servert middag på myke puter mens solnedgangen senket seg over byen. Andre gang jeg var der, besøkte jeg huset til det andre tårnet, men måtte spise i foajeen siden tårnrestauranten ikke var ferdig enda.

IMG_20170310_233127_498Men da var jeg til gjengjeld også en av svært få gjester som fikk prøvesmake testmenyen til det som i dag er blitt den fantastiske tårnrestauranten til Emerson Spice.

IMG_20170310_231851_614Emerson og Green hadde nemlig skilt lag og lagt hverandre for hat. Rettsakene hopet seg opp der de satt i hvert sitt tårn og stirret olmt på hverandre med hver sin tomme stol ved frokostbordet. Kjærligheten kan være en grusom læremester.

IMG_20170315_172111_902Tredje gang jeg var her, besøkte jeg bare det andre tårnet. En middagservering på Emerson Spice er nemlig en fargerik forestilling i festlige smaker, lukter, surt, søtt, salt og krydret, presentert med en lekenhet og humor du kan oppleve få andre steder i verden.

IMG_20170310_232228_955Drevet av stolthet, hat, sinne, enorme talenter, sin nærmest uovertrufne estetiske sans og dypest sett sin uttømmelige kjærlighet til Stone Town og Zanzibar, bygget Emerson opp et intet mindre enn praktfullt hotell med bare nevene.

IMG_20170315_171750_158Å bo på Emerson Spice i dag er som å flytte inn i et kapittel av tusen og en natt og et kaleidoskop av farget glass, høye himmelsenger, veggmalerier, antikviteter, rom, ganger, avsatser og selvfølgelig: Tårnet.

IMG_20170313_221245_955 I dag er Emerson død og begge tårn og hoteller drives i samarbeid som søsterhotellene Emerson Spice og Emerson on Hurumzi. Det tror jeg Emerson ville ha likt. Fortært av kjærlighet var han en mann som nektet å gi seg. Uansett. Og nå har han jo på en måte fått det siste ordet likevel.

Eller som han siterte fra et annet hotell, nemlig John Irivings «The Hotel New Hampshire» da vi satt drita fulle i foajeen hans og kranglet om favorittforfattere den gangen for mange år siden: «Keep passing the open windows.»

20170310_220449Og moralen i denne historien er? Vel. Jeg mener man ikke kan si at man virkelig har levd til det fulle før man har opplevd Zanzibar og man har ikke opplevd Zanzibar uten å besøke disse to tårnene i brutalt vakre Stone Town. Så gjelder det bare å dra hjem igjen før man dør av det.

Leave a Comment

Nei, vi skakke ha chiuaua

Du vet du har vært på en sinnsykt bra safari når løvene kommer så nærme at bildet du sitter igjen med på mobilen er dette…

17238221_10154875024940781_166028138_nHeldigvis fikk jeg summet meg av sjokket og hadde med et skikkelig kamera der jeg fikk med meg business-enden av løven også.

IMG_20170307_164754_119De fleste forbinder safari med sightseeing på savannen, men på swahili betyr ordet enkelt og greit bare «reise». «Å reise» heter «kusafiri». Dette er ord som brukes om alle typer reiser. Enten de foregår over land…

IMG_20170308_180157_810Eller vann…

20170305_121204Per sykkel…

Snapchat-679724149Eller buss…

Snapchat-1533142907Det som teller er at man er i bevegelse over store avstander med alle møtene, krysningene og korsveiene det innebærer.

Jeg er her i Tanzania på besøk hos fantastiske Karianne som driver det lille hotellet Upepo Garden utenfor Dar es Salaam.

IMG_1787Men hun har ikke alltid vært her. Upepo er den foreløpige slutten på en safari som begynte med at mannen hennes døde brått og uventet rett før hun selv fikk kreft i begge bryst med spredning til lymfe.

Snapchat-1790957129På safari over savannen traff hun savanneguiden Rashid og nå har de to tatt meg med på en safari i fotsporene til deres historie om kjærligheten, døden og livet som beveger seg imellom.

Resten av fortellingen om Karianne og Rashid kan dere lese mer om i Tara senere, men akkurat nå vil jeg bare dele et av hennes beste livsmotto: Nei takk, vi skakke ha chiuaua!

20170307_140216Med det mener hun at man ikke skal knusle og holde seg med for små prosjekter og kjæledegger her i livet. Til det er livet altfor kort. Så på den lille uka jeg har vært her har vi dekka over 10 000 kvadratkilometer land og vann på en storstilt safari som enda ikke er over.

20170305_112804Som man skal på all safari, har jeg overlatt meg selv til selve reisen så mer blogging får dere vente med til jeg kommer hjem. I morgen går turen til det historiske sultanatet Zanzibar der vi skal bo i et gammelt palass og bedrive safari til fots i Stone Town.

17198034_10154875162340781_141159303_nHakuna Matata så lenge! Snakkes et annet sted langs veien. En sann safari tar nemlig aldri slutt før du selv gjør det.

Leave a Comment

På fargefest med King Kong

Er det farger som er tema for turen, spurte en venn som ikke er på Instagram eller Snapchat da jeg sendte ham et knippe bilder på Messenger fra Thailand. Forsåvidt ikke, måtte jeg svare, men Thailand er et land der farger blir hovedtema uansett hva du gjør.

img_20160926_150058Sånn som denne lunsjen vi fikk servert i restauranten til silkeprodusenten Jim Thompson sitt museum i Bangkok. Ferske vårruller, dumplings der risdeigen er farget av blomstene til sommerfugl-erter som juicen i bakgrunnen også er presset fra, kandiserte blomster og utskåret gresskar.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Farger er påtrengende til stede helt naturlig i Thailand. Enten det er i frukten på markedet.

img_20160927_164335Lotusblomstene i tempelet.

img_20161001_165019En slumrende og ellers ganske beigebrun siameser på en benk.

img_20160929_143637Eller i gatelivet selv.

img_20160926_230103At et av de største taxiselskapene i en millionby som Bangkok har valgt knallrosa som sin farge, er altså ikke tilfeldig i et land som helt naturlig har en sprakende palett man også vet å forfine, foredle og fremheve ved enhver tenkelig og utenkelig anledning.

img_20160926_230715Siden jeg var på reise med den Kongelige Thailandske Ambassade, syns jeg ikke jeg kunne være noe dårligere selv og kledte meg så fargesprakende jeg bare kunne, noe som desverre tiltrakk seg både sommerfugler og andre insekter under et tempelbesøk i Chiang Mai.

img_1249Men jeg ser ikke helt bort fra at det også kunne skyldes en spennende kroppsodør etter en hel dag i 30 varmegrader med de sedvanlige Tamoxifen-hetebygene på toppen, som jeg vel beskrev utførlig nok i gårsdagens blogg.

20160926_201233Vi har nemlig vært veldig på farten og både spist, shoppet, sightset, møtt, hilst på og opplevd en helt eventyrlig reise dere bare kan gleder dere til å lese mer om og se flere bilder fra i Tara. Jeg klarte til alt overmål også å brøyte meg vei inn i Bangkoks sosietetspresse da jeg intervjuet en nyskapende og hipp designer i Bangkok.

ad699029496a3c1d3f3f46959d5098b8HiSo er short for «High Society» og man ser jo at de naturlig nok har prøvd å croppe bort Grønland Gatemotes utsendte så godt de bare kunne i høyre billedkant her, men amassadøren og resten av reisefølget kom gudskjelov heldigere fra det i nettstedets billedkavalkade.

img_20160929_184251Jeg tenker at designeren som er avbildet sammen med meg kan trøste seg med at Bangkoks nyeste, kuleste og mest kritikerroste skyskraper også ser ut som om den har vært angrepet av King Kong. Thailand er ingenting om ikke kontrastenes land.

img_20160928_171536For når selv trafikkpolitiet har en egen melonavdeling, vet du at alt heldigvis fortsatt er mulig.

snapchat-8285531164226544846Eller som jeg skrev på Instagram da jeg kom over denne grisen: When Pigs fly, ride`em!

img_20160928_172153God uke!

Leave a Comment

Costa del Berlin

Da coverbildet til siste nummer av Tara ble tatt, spradet jeg rundt på foto-location i pysjamas.

taracover 011DSC09226Eller det vil si; jeg hadde akkurat inntatt frokosten i hotellets lobby der fotograferingen fant sted, iført pysj og sengesveis grunnet knallhard prioritering av en liten ekstra times søvn.

DSC09217En langhelg i Berlin med Lene Kongsvik Johansen og Hilde Louise Asbjørnsen, er nemlig ikke noe for pyser.

DSC09201Jeg husker da jeg først begynte å jobbe i kvinnepressen for rundt regna 25 års tid siden. Det var i ungdomsbladet Det Nye og man var veldig opptatt av at vi journalister representerte bladet når vi var ute på jobb og derfor måtte kle oss deretter.

I 40+ kvinnepressen er vi heldigvis ikke så opptatt av det. Her er det viktigere hva du faktisk opplever og snakker om sammen med intervjuobjektene, enn hva du har på deg mens du gjør det. Et Tara-peutisk eksempel til etterfølgelse i livet generelt der altså.

DSC09174Dessuten hater Lene Kongsvik Johansen å bli fotografert og måtte se pen ut på bilder enda mer enn jeg og fotograf Trude Westby gjør det selv. «Jeg er vanvittig lite glamorøs», som hun sier i Berlin-reportasjen dere kan lese i Tara som er i salg fra denne helgen.

DSC09195Heldigvis var Hilde Louise Asbjørnsen mer enn glamorøs nok for oss alle. Har dere sjansen bør dere få med dere hennes fabelaktige The Lulu Show som spiller både i Oslo og andre steder i landet ut året.

Og er du ute etter den optimale Berlin-opplevelse, anbefaler jeg herved følgende oppskrift:

Besøk et par vinbarer før du går på konsert med Hilde Louise Orchestra på en jazzbule i Mitte.

Der drikker du et par karafler hvitvin mens Lene Kongsvik Johansen griner så snørr og tårer skvetter. Så raver du gatelangs fra side til side på fortauet og kaster deg inn på første og beste Berlin-tyrkiske Döner kebab-sjappe og trøkker innpå. Da blir du nemlig like fornøyd som vi er på kebabsjappa her:

IMG_0033Eller du kan lese mer om det i siste Tara 😉 God søndag!

Leave a Comment

Ut på tur og aldri sur!

God ny uke, småtøser! Jeg er jo så travel med å prøve å finne meg en passende, lekker, liten leilighet i Oslo nå som jeg føler jeg har blitt stor nok til å bo alene, at jeg nesten ikke rekker å blogge. Men å feste, det glemmer jeg aldri! Denne uka ligger det an til et hardt program i så måte.

Torsdag er det duket for den årlige hagefesten til Aschehoug som jeg jo befruktet i fjor som dere vet. Men har du som nordmenn flest ikke fått invitasjon til festen «alle» vil gå på, ikke fortvil! Jeg har nemlig sikret alle mine lesere en eksklusiv invitasjon til norges beste fotograf; Stian Andersen sin vernissage for Aha-utstillingen han skal ha på Tjuvholmen i høst!

Som dere ser fyrer Stian i gang sin vernissage når hagefesten slutter klokken 19.00 torsdag 30. August så da kommer seff både jeg, Tara-redaksjonen og alle de celebritetene vi har klart å sjekke opp ved buffeten, ned og holder nachspiel der vi også. Stian har fulgt norges eneste supergruppe Aha med fotolinsa i flere år, noe som nå har resultert i bok og en kick-ass utstilling alle avisene kommer til å snakke om.

Her får du sett Aha som du aldri har sett dem før! Tro meg, jeg har smugtittet på bildene! Og Aha-gutta dukker nok opp i live-format også. Stian har fått det ærefulle oppdraget å ta over stafettpinnen etter Sir Peter Blake på galleriet Stolper + Friends som åpnet dette nye galleriet på Tjuvholmen i fjor med Damien Hirst som første kunstner. Stian henger altså ikke med smågutter. Ikke med småjenter heller!

Jeg og Stian har reist jorda rundt sammen i mange år. Det begynte med en tur til Bosnia under krigen der vi bonda over en massegrav. Stian grein, jeg grein og et vennskap og profesjonelt samarbeid for livet ble etablert. Siden har vi intervjua Ku Klux Klan i USA, deltatt på voodoo-seremoni på Haiti, vært i krigen med geriljasoldater fra Hizbollah, hilst på folkegerupper som aldri har møtt hvite før på Papua Ny Guinea og besøkt noen av verdens vakreste reisemål – bare for å nevne noe.

Den siste serien jeg og Stian gjorde for Tara i fjor, reiste vi ut i verden for å møte norske kvinner som hadde brukt friheten og luksusen de aller fleste nordmenn har til virkelig å leve og oppleve livet – også utenfor Norges grenser. Innimellom slagene og over en drink, fabulerte vi om at vi en dag burde gi ut en behind-the-scenes-bok fra vår årelange verdensturnè. Den sanne historien om ukepressens mest sinnsyke radarpar, liksom. Men vi landet på at vi kanskje burde bli pensjonister først da fremtidige arbeidsgivere muligens ikke ville være så forståelsesfulle. Vi har altfor mye rart å fortelle!

Men torsdag gleder jeg meg i hvert fall til å henge med Stian igjen på denne vernissagen og jeg hører det blir fri flyt av champagne også, noe som alltid trigger mimresenteret i hjernen hos oss begge. Stian er virkelig en fantastisk fotograf så denne muligheten bør du ikke gå glipp av hvis du er i Oslo! For å være sikker på at de får bestilt nok champagne til oss må du takke ja på mail til info@stolperandfriends.com som forklart på invitasjonen øverst i dette innlegget og vips er du innenfor Stians fantastiske univers du også!

Se flere bilder av meg og Stian ut på tur, aldri sur og Tarapi på turnè på Tarapi sin Facebook-side her.

Leave a Comment

Just like the feeling you get in your pants

Da er jeg vel hjemme i Norge etter en rundtur i Botswana. Afrika er som kjent ikke bare-bare for den hvite mann, men når man drar med Jomfrureiser på tur med åtte andre skravlesjuke norske kvinner, innser man raskt at den største utfordringen langt ifra er Afrika, men den interne kommunikasjonen i bussen som har tatt oss tvers gjennom Kalahari til Okavanga-deltaet.

Det begynte i hovedstaden Gaborone der vi fikk tildelt hvert vårt nye navn på Setswana-språket. Dette av praktiske årsaker da dere sikkert levende kan forestille dere hvordan det ville være for botswanske turistkvinner med navn som Itumeleng eller Mpho å presentere seg her i Norge for eksempel.

Tilsvarende krøll på tunga får man altså i Botswana av et navn som Lene og jeg ble derfor tildelt mitt nye navn Masa. På setswana betyr det solstråle og uttales med trykk på siste a, men mine nye reisevenninner skulle raskt adoptere den norske betydningen av ordet med det resultat at det nå går en geit rundt i Kalahari som lyder navnet Masa med norsk akksent, men det kan dere lese mer om når reportasjen kommer på trykk i Tara – her får det holde å påpeke at jeg kan være ganske sta og utålmodig på tur.

På jakt etter den genuint botswanske opplevelsen trøkket vi oss altså sammen i en minibuss sammen med sjåfør Mike. Inspirert av Mma Ramotswe fra den geniale bok og TV-serien «Damenes detektivbyrå» stilte vi med åpne sinn og frisk nysgjerrighet ved porten til Kalahari-ørkenen.

Allerede etter to dager med høykarbo-kosthold (man spiser jo det man får når man er gjest), 40 graders varme, ørkenstøv, manglende vann til kroppsvask, gjenglemt hårbørste i Gaborone og nærkontakt av tredje grad med Kalaharis ville dyr, begynte jeg å anta både utseende og duft av en drektig hyene.

I bussen satt jeg midt i og ble derfor etter hvert vant til å måtte korrigere beskjedene fra vår fabelaktige guide Henriette foran i bussen da de hadde en tendens til å transformere seg til det ugjenkjennelige innen de nådde frem til de som satt bakerst, grunnet kontinuerlig skravling akkompagnert av drønnet fra varm luft gjennom åpne vinduer der vi suste gjennom ørkenen med Mike bak rattet. Innimellom duppet jeg riktignok av og da vi passerte de enorme saltslettene, såkale «salt pans» i Kalahari rett ved Mike sin hjem-landsby og som han elsket å jakte på, befant jeg meg intetanende i drømmeland da resten av jentene gikk ut av bussen for å skåle.

Tilbake i bussen igjen bråvåknet jeg til en begeistret Henriette som gestikulerte og smilte megetsigende til Mike: «Yes, Mike, It`s just like the feeling you get in your pants!» Litt groggy var jeg usikker på om jeg skulle videreformidle denne intime detaljen til de bakerst i bussen slik jeg pleide og henvendte meg derfor spørrende til Mike som oppklarende forklarte at riktignok fikk han gode følelelser av å bevege seg ute på sine salt-pans, men fullt så entusiastisk som jeg hadde oppfattet han som var han nok likevel ikke.

Men etter enda en uke i Kalahari er jeg sannelig ikke sikker. Folket, bushen, ørkenen, vannhullene med giraffene, zebraene, apene, den endeløse stjernehimmelen, sangen, fortellingene rundt bålet om kvelden og sist, men ikke minst solnedgangen! Sukk. Å sitte ute i det endeløse ørkenlandskapet med et glass boblende rosevin i hånden, vel, it`s just like the feeling you can get in your pants!

Se flere bilder av Tarapi på turne på Tarapi`s Facebookside

Leave a Comment

Ensomhetens fellesskap

Etter en hesblesende sosial uke forrige uke har jeg sant og si vært litt ensom denne uka. I helgen gikk jeg faktisk så langt at jeg skrudde av telefonen og sperret chatte-funksjonen på Facebook. Etter å ha pottet om noen krydderurter på kjøkkenet, lå jeg stort sett i fosterstilling på sofaen og tenkte på hvor alene jeg er i verden. Oslo er så merkelig tom når sommeren begynner. Hver jul er avisene fulle av artikler om ensomme nordmenn som må tilbringe høytiden alene, men ingen snakker om sommerferien. Jula varer jo bare noen dager, sommerferien flere uker!

Joda, jeg har over 800 venner på Facebook, en deilig familie der i hvert fall halvparten går an å omgås uten å måtte ty til vold, samt et herlig nettverk venner og bekjente jeg leker med både titt og stadig, men ikke en kjeft forstår meg! Ikke denne uka her i hvert fall. Det er sikkert min egen feil. Voksenlivet mitt har vært et liv på reise. Jeg har fått oppfylt de villeste drømmer, vært med på voodoo-seremoni på Haiti, filllerista Ku Klux Klan i USA, blitt skjelt ut av rastafarier på Jamaica, møtt Jesus i Sibir og besøkt urbefolkning på Papua Ny Guinea som aldri hadde sett hvite tullinger som meg før.

Jeg tenkte på de folka på Papua Ny Guinea når jeg lå på sofaen i helgen. På hvordan språket deres hovedsaklig besto av lydmalende ord som gjorde at de amerikanske misjonærene måtte gi opp å oversette bibelen til dem etter å ha prøvd i femten år. På hvordan høvdingen pekte på et stort tre midt i landsbyen som lå der på toppen av et fjell og beskrev treets navn på fem forskjellige måter ut i fra hvordan det blåste i vinden. Jeg tenkte på hvordan jeg følte meg når jeg satt der på fjelltoppen og så utover regnskogen under meg. Jeg følte meg ensom, men lykkelig. Ensom fordi jeg visste at dette ville bli umulig å dele med noen der hjemme og lykkelig for innsikten det ga meg.

Et liv på reise er et rikt, men samtidig ensomt liv. Forrige helg avsluttet jeg uken med en sjalabais på legendariske Olympen på Grønland sammen med min gode venn Peder, samt Bård og hans kolleger ved Westerdals School of Communication i Oslo. Peder har i alle år hatt meg lagret på telefonen som: «Lene Wikander – sjørøver». Han er helt klart inne på noe. Westerdals på sin side var akkurat ferdig med opptaksprøvene for neste semesters studentkull.

Westerdals utdanner folk som til syvende og sist skal få deg til å kjøpe et produkt, et budskap, en tanke, en ide. Det er en fabelaktig skole og en av de få virkelig kreativt markedsretta utdannelsene her i landet. En av oppgavene studentene hadde fått var: «Gi stemme til et dyr». Staben ved Westerdals var oppgitt over at de fleste hadde valgt katt eller hund. Ungdommens fantasi strekker seg som kjent sjelden lenger enn til deres egen erfaringsverden, men skal du treffe folk der de virkelig bor; langt der inne i ensomhetens hjerte når de ligger i fosterstilling på livets sofa, må du være kreativ. Jubelen sto derfor i taket på Westerdals når en håpefull student presenterte en drage og en annen en ørn. Pus er for pyser.

Jeg så på Peder og tenkte litt på hvilket dyr jeg ville valgt. Kanskje en paradisfugl fra Papua Ny Guinea? En bjørn fra Sibir? En offer-geit fra Voodoo-seremonien på Haiti? En av de grønne sommerfuglene som hvert år klekkes i tusentall i den samme dalen på Jamaica? «Pass på så du ikke blir en nomade i eget liv» sa en kompis til meg en gang i begynnelsen av tjueåra. Jeg blåste av ham den gangen og i helgen slo jeg opp telt i ørkenen og bestilte kamel.

Det er i ensomheten vi virkelig bor. Å «tidvis føle ensomhet» som VG hver jul slår fast er Norges største folkesykdom, er en del av det å leve et liv! Det bor sann revolusjon i å ikke godta en sykeliggjøring av enhver menneskelig reaksjon og følelse som ikke innebærer at man sitter der med et katatonisk lallende glis i trynet og sluker tabloidene hver dag som om det noen gang står noe virkelig vesentlig der!

Eller som fabelaktige Tilda Swinton sier det: «Loneliness is the last great taboo. If we don`t accept loneliness, then capitalism wins hands down. Because capitalism is all about trying to convince people that you can distract yourself, that you can make it better. And it ain`t true».

Så da er det bare å sale opp kamelen og gyve løs på nok en uke som nomade i livets ørken. Ensomheten er tross alt verdens største fellesskap. Men ikke glem å stoppe opp ved oasene!

Leave a Comment

Enden på Visa

Jeg har alltid vært av den oppfatning at å forlenge livet er en smal sak, særlig for globalt relativt søkkrike nordmenn. Og da snakker jeg ikke om helsekostpiller, rynkekremer, div astrale øvelser sortert under New Age og annet fjollete vissvass de overmette befatter seg med for å innbille seg at de lever.

Det er en svært enkel teori. Grunnelggende naiv har til og med enkelte hevdet; fuck them! Alle vet at når man er på reise varer dagene lenger. En dag tilbragt på ferie eller reise til et nytt sted i et annet eller eget land for den saks skyld, varer alltid lenger enn en dag tilbragt hjemme. Tid er et relativt begrep, det skjønte jo selv Einstein. Det er opplevelsen av tiden som gjelder for folk flest og ikke sekundviserne på en klokke. Teorien er da som følger: Dagene tilbragt på reise oppleves lenger så vil du forlenge livet må du reise mer!

Selvfølgelig opplever man også et par potensielt dramatisk livsforkortende episoder på tur, særlig hvis man drister seg utenfor charter-løypa, som da jeg og fotograf Stian nesten ble arrestert for ransforsøk av blodtørstig og tungt bevæpnet militærpoliti her i Brasil etter å ha blitt nektet servering av den fjortende minibanken på rad. Frustrasjonen førte til noen illsinte spark mot minibankautomaten, noe som igjen påkalte oppmerksomhet fra lovens bevæpnede avdeling.

Først etter noen telefoner til Stians egen kontakt i Visa fikk vi bragt på det rene at slikt er helt vanlig her, at det bare er lov å ta ut en viss sum per dag pga ransfaren og at vi nok måtte kjøre til Natal for å få ut penger. Visa er for velfungerende samfunn som det norske, det er noe av det første du lærer på tur. Og jeg og Stian har vært mye på tur. Siden nyttår har vi reist jorda rundt for Tara, men nå mens jeg sitter her på terrassen i Brasil og skriver, er vi ved reisens slutt. Det føles som det er et år siden vi begynte, men det er helt greit for da har vi jo levd et år lenger.

Resultatet av vår reise kan du lese om i vår nye Tara-serie «Lidenskapen i livet» der første reportasje av seks er å finne i Tara som er i salg nå. Vi har møtt fantastiske mennesker, fabelaktige mennesker, fått nye venner og hilst på noen gamle, men mest av alt har vi fått bekreftet at det alt egentlig handler om er å tørre å leve. Altfor mange jeg kjenner hjemme i Norge ser ut til å tro at de skal leve evig, at de har all verdens fremtid foran seg – og det til og med uten å flytte på seg i det hele tatt. For å parafrasere Forrest Gump så er nok livet ganske sant en godtebutikk, men en godtebutikk i Gambia er ikke helt som den hjemme. Jeg er av den oppfatning at du vanskelig kan se snopet i skogen av sukkertøy hjemme hvis du aldri har spist en tamarind-kule i Afrika.

Livsmot er så mye. Det kan være å tørre å gi faen i konvensjoner og krav og slenge seg på en sandbanke på Zanzibar slik min nye venninne for livet; Elisabeth Hake Lunde har gjort og som du kan lese om i neste nummer av Tara. Det handler også om å tørre å svare som henne når representanter fra rotteracet spør: Men hva gjør du med livet ditt da? og hun sier på tenkende menneskers vis: Må man absolutt gjøre noe og hva betyr i så tilfelle det?

Men livsmot kan også handle om virkelig å gjøre helt til kalenderen sprenges slik som norske Merete Kemi Wear her i Brasil. Hun er bestevenninnen til Marianne som vi har intervjuet her og driver en Capoeira, Breakdans og hip hop-skole for ghetto-kidsa uten fremtid. Gjennom «Barnas Prosjekt» har hun brukt alle sine penger på skolen, bor på et lite rom ved gymsalen og samler inn penger som et sprekkeferdig lemen. Sånt gir resultater og i mai drar hun og noen av de beste danserene og instruktørene på en lang festival-turnè i Norge. Med de aller enkleste midler har Merete klart å bruke sitt eget liv til å gi noen av Brasils aller fattigste barn det de aldri har hatt: håp, drømmer, fremtid og sist, men ikke minst; lek!

Jeg har vært borte lenge, men nå kommer jeg tilbake for fullt og jeg har ikke tenkt å gi ved dørene! Neste gang jeg møter en norsk bekjent som klager over å råtne i et kjedelig ekteskap, er pisslei av jobben som slave for corporate Norway, ikke tør komme ut av skapet som danseløve, homo, bi – whatever – eller sutrer over generelt kjedelige liv, skal de få seg en på trynet. Og den neste som sier til meg «så heldig du er som får leve og reise som du gjør» ryker rett på et shock and awe-attentat fra Tøyen Gategerilja. Og holder ikke det har jeg også gammelrosa-bloggen på lur for å gi dem en ørefik.

Det er dere som er heldige! Heldige som bor og lever i et av verdens aller rikeste land. Heldige som har de mulighetene dere har. Heldige som har de pengene, den utdannelsen, de ressursene dere har! Resten handler om valg. Bruk din mulighet til å velge, du er en av svært få i verden som har den. Livet er ikke for pyser!

Se flere bilder fra Tarapi på turne – bli fan av Tarapi på Facebook.

Leave a Comment