Tag Archives: Radiumhospitalet

Piggtrådfitte til folket!

Det er godt med alt som er gjort som ekornet sa da det ble flådd. Nå har jeg feiret to dager til ende etter vellykka operasjon på gynekologisk avdeling på Radiumhospitalet mandag. Alt gikk etter planen, de fant ikke flere forstadier enn de så på kontrollen og snurpa til og med sammen arrvev som hadde grodd litt på tverke fra forrige gang. Så om to uker når stingene tas, er jeg den stolte eier av ei skikkelig designerdåse uten tegn til cellendringer.

22236225_10155502419530781_463891698_nDet er noe som kalles post operativ eufori. En slags ekstremt energisk lykkefølelse man kan oppleve etter å ha ligget under skalpellen og våknet av narkosen. Det skyldes en blanding av at man har grua seg så hinsides til noe som endelig er over og noe rent sånn medisinsk med narkosen. Det var i hvert fall det jeg ble fortalt da jeg var helt propell etter brystkreftoperasjonen og opplevde denne tilstanden for første gang.

22237284_10155502421135781_1718823722_nDenne gangen var intet unntak. Jeg hadde jo grua meg så jævlig siden forrige gang jeg ble forespeilet et lite poliklinisk inngrep og ble liggende på sykehuset i nesten seks uker. Det var ikke en nedtur jeg hadde særlig lyst til å oppleve igjen for å si det forsiktig. Dåsa kjennes seff igjen ut som et sprengt pinnsvinhi med stikkende nylontråder, men kjedelig er det i hvert fall ikke.

22237299_10155502419335781_1489410973_nKusine-Kristine i Grimstad har jo også forlengst meldt hele slekta inn i Pinnsvinhjelpen så dette skal gå bra! Jeg har fiska frem sitteputa med hull i midten fra forrige gang og vralter stolt rundt med lett skrævende cowboygange for å minimalisere pinnsvineffekten til kirurgens korsstingsbroderier og kunne rett og slett ikke vært mer lykkelig.

22215205_10155502419080781_315920619_nDu vet at livet har hatt litt av hvert å by på når noe av det beste som noen gang har skjedd deg er å kunne sitte på hjemmekontoret oppå en prompepute med hull i midten og fitta full av piggtråd. Det er da du kjenner at du virkelig lever!

Noe å tenke på neste gang man skulle falle for fristelsen å klage over at livet ikke er perfekt og instagram-vennlig nok, man ikke ser ut som en reklameplakat i badedrakten likevel eller får fnatt av at ikke absolutt alt går perfekt på skinner i disse grufulle livene vi lever her i verdens rikeste land. Piggtrådfitte til folket! Nå! 😉

Leave a Comment

Hvorfor jeg måtte brenne pølseklypa

Ikke før var jeg ferdig med å holde foredrag for hundrevis av norske kreftsykepleiere i Ålesund så fikk jeg time til operasjon på Radiumhospitalet nå på mandag morgen. Tilbakefall av forstadier skal fjernes igjen. Jeg kunne ikke fått bedre oppvarming for jeg hadde nesten glemt hvor mye kule damer som jobber på gølvet i norsk krefthelsevesen.

22155339_10155492532755781_1857663082_nJeg var invitert til å holde foredrag på Landskonferansen i kreftsykepleie så heldigvis var dette en gjeng som skjønte humor og hvor absurd mye rart man kommer ut for og må forholde seg til som kreftpasient både før, under og ikke minst etter behandling. Som for eksempel da jeg sist lå inne på Radium og måtte tilkalle Securitas for å få staka opp vasken på firemannsrommet.

radiumvaskKreftsykepeleierne i Ålesund tok det på strak arm og med full gapskratt. Hvis dere ikke tror meg, er det bare å sjekke Snapchat @lenewikander. Det er det som er så deilig med folk som har vært ute en høstkveld før, sett det meste og ikke reduseres til et bæljende emomonster bare ordet «kreft» blir nevnt.

Etter at jeg blogga om kontrollen på Radium sist, har jeg måttet forklare kjente og ukjente at nei, jeg skal ikke dø nå. Dette går fint. Det er bare et poliklinisk inngrep, jeg slipper ut igjen etter narkosen. Vi snakka nemlig litt om det i Ålesund også. Hvordan kreft er et sånt tåkelurord som overdøver alt annet som blir sagt.

Folk leser «kreft» og blir plutselig ordblinde for alt annet som står både før og etterpå. Potensielle tilbakefall, frykt og senskader er rett og slett en del av det gamet det er å ha vært eller være kreftpasient. Det må både vi og de rundt oss lære oss å leve med på en bærekraftig måte. Livet er ikke for pyser!

22184997_10155492531935781_1538410269_nMen misforstå meg rett: The struggle is real! I kreftbransjen som i de fleste andre bransjer outsourcer man det man kan, noe som betyr at jeg må bruke søndagen til å sette klyster på meg selv.

produkty_Klyx_velkyMan skal møte fastende og fullstendig tømt for dritt til operasjon må vite. Problemet er bare at jeg er så lite teknisk av meg at jeg holdt på å mørklegge halve Oslo sist jeg skulle skifte lysrør på hybelen. Så når pakningsvedlegget kommer med fryktinngytende advarselstegninger som dette, får jeg altså helt forstoppende angst, noe som jo gjør prosessen enda vanskeligere.

24c7ac76-cc18-4a79-ba4e-d30fcee199a5WTF betyr denne tegningen her liksom? Hvor galt kan det gå?

Rimelig ille viste i hvert fall svaret seg å være sist da selve klysterslangen ble sittende igjen inne der ingen skulle tru at nokon kunne bu og jeg måtte frem med pølseklypa fra kjøkkenskuffen og så akrobatiske stillinger en rygg med to prolapser bare tillater for å få faenskapet ut igjen.

Alt mens jeg måtte knipe igjen med det jeg hadde av krefter så jeg ikke skulle drite ned hele badet. Jeg har aldri spist pølser siden. Så jo, dette går fint, jeg skal ikke dø, men hvis noen lurer på hvordan jeg har det, kan dere jo bruke søndagen til å faste, stappe hageslangen oppi ræva og brenne bråte på alle kjøkkenredskaper med klypefunksjon. God helg 😉

Leave a Comment

Hei frykten, vi sees igjen

Jepp, så var det min tur igjen, da. Man må jo ikke innbille seg at det er nok noen gang, at det holder med en brystkreftbehandling og en runde med fjerning av forstadier til kreft i underlivet der man ble liggende innlagt på Radiumhospitalet i fem uker. Neida! Vær så god! Her er det mer å by på! Bare å ta telefonen!

DS7_4501Radiumhospitalet innkalte meg nemlig til kontroll i dag og der ble det påvist nye celleforandringer så da er det bare å glede seg til operasjon igjen i oktober. Som sist sa de også nå at det ville bli et enkelt poliklinisk inngrep: Inn på morgenen, ut på kvelden. Sist var jeg riktignok inne på morgenen, men ikke ute igjen før fem uker senere og da var det bare for å begrave min far før de måka meg inn igjen.

DS7_4523 Da de først åpna meg på slaktebenken, fant de nemlig mye mer enn de først hadde trodd. Det endte med at jeg mer eller mindre ble flådd for forstadier til kreft innvendig og ble liggende der med piggtråd i hele dåsa og stirre i taket bak et lite gardin fem uker til ende. Og det mens min far var døende og til slutt døde av kreft i Grimstad. Det gjorde noe med meg for alltid.

Herregud som jeg hater det helvetes sjukehuset! Bare synet, luktene, skiltene og lydene, fremkalte sprutbrekninger da jeg gikk gjennom gangene på vei til kontroll i dag. No offence, bra folk som jobber der, flinke leger og whatever, men å ligge lenka til en seng på et firemannsrom på gynekologisk avdeling på Radium i fem uker pluss, er virkelig ikke noe for pyser.

DS7_4533Det er nemlig det kreft gjør med deg. Kreften tar langt i fra alltid livet av deg, i hvert fall ikke sånn med en eneste gang. Men den gjør noe med hvordan du reagerer på livet. Ser vi bort fra «bagateller» som at en gjennomsnitts kreftbehandling med operasjon, cellegift, stråling og full cocktailbar etterlater deg som et siklende takras fullt av senskader ingen tør å snakke offentlig om på en fornuftig måte, så gjør kreftdiagnoser kanskje størst skade på nervesystemet.

Fordi du allerede har opplevd det sjokket det er å få en kreftdiagnose og fått teppet helt revet ut under beina dine, har det åpnet seg et svart hull i hjertet ditt som vet at alt kan skje og at ting slett ikke trenger å gå som planlagt eller som legene forespeiler deg. Fordi du har opplevd det før. Frykten har for alltid flyttet inn rett under huden din, klar til å sprenge seg ut så fort du hører legen si «hmmm, ja her er det noe», slik han sa i dag.

DS7_4391 Men det er bare frykt. Frykt kan ikke drepe deg, den kan bare ta fra deg livskvaliteten. Går man rundt og er redd og frykter hele tiden, hjelper det jo ikke en dritt på noe som helst, men overskygger likevel alt annet. Og skulle det gå så galt som du frykter, skulle hele driten gå til helvete med full hornmusikk, ville du da være fornøyd med å ha brukt så mye av tiden din på å frykte? Jeg tror ikke det.

Så i dag sier jeg hei til frykten igjen. Men bare sånn med et anerkjennende nikk i forbifarten. Som når du møter noen du ikke har sett på lenge ute på gata, men er for travel til å stoppe og prate. Heisann, der er du ja, men nå må jeg videre. Livet er for kort til å la frykten få det.

Leave a Comment

Sykt velkommen

Norsk helsevesen har blitt en av verdens beste maskiner. Nå er det på tide å sette maskinen på verksted og fokusere litt på menneskene i stedet.

I dag starter Forbrukerrådet sin kampanje #syktvelkommen. Den støtter jeg helhjertet. De har gjort en undersøkelse som viser at hver tredje av oss har hatt en negativ opplevelse med helsevesenet i løpet av de siste fem årene.

En ting er jo hva de hvite frakkene forteller oss, noe annet er måten de sier det på. Som kreftpasient i norsk helsevesen har jeg opplevd å føle meg som en gjenstand på et samlebånd. Og etter å hatt sommerjobb med å pakke Kong Haakon-konfekten på Freia Sjokoladefabrikk på 90-tallet en gang, føler jeg at jeg vet hva jeg snakker om.

054-440x633Ny kreftlege hver gang, inn på det kontoret, ut den døren, skumlesing av journalen min midt i trynet på meg under konsultasjon for å hamre inn det lite betryggende signalet: Skal vi sjå, hvem er dette her da, hva er hennes historie, den trettifjerde historien i dag.

094Jeg har sammenlignet det å være pasient med å være bortført av aliens. For sånn føles det faktisk for mange av oss som må omgås helsevesenet i hele sitt voldsomme maskineri over lengre tid av gangen.

Jeg har blitt snakket til på babyspråk og fullstendig over hodet på. Jeg har opplevd å ikke bli hørt når jeg har ligget på sykehus og sagt at noe må ha gått galt med den siste operasjonen, jeg kjenner det på kroppen. Før det var for sent, infeksjon utviklet seg og hele sykehusoppholdet ble tilsvarende forlenget.

dsc08481-440x293Noen ganger føles det å være pasient i norsk helsevesen mest som da jeg sist lå innlagt på Radiumhospitalet, endelig hadde blitt i stand til å gå litt selv, skulle ut av rommet for å hente meg morgenkaffe, bare for å tryne rett inn i posttralla som sperret døren.

dsc08479-440x293Systemet først, pasientene etterpå. Nå må vi prøve å sette menneskeligheten i system også. Et effektivitetsfokusert helsevesen som glemmer at det er mennesker det har med å gjøre, skaper usikkerhet, fortvilelse, skam, fremmedgjøring og noen ganger også direkte feilbehandling. Det er ikke godt nok. Vi er mennesker, ikke maskiner.

Leave a Comment

Livet, en hjemme alene-fest

Hvis den røykebua utenfor Radiumhospitalet hadde kunnet fortelle sin historie, ville det blitt litt av noen røyksignaler!

Snapchat-6267542413482536394 (720x1280)Og jeg nevner ikke den bua sånn at selvrettferdige sportsfolk joggende rundt i livets uutholdelige letthet skal kunne smekke foraktfullt med leppene over de som fortsatt røyker selv om de har kreft.

Fuck off. Hva vet vel dere om hva dagen krever under røykteppet?

Jeg nevner den bare fordi jeg går forbi der hver gang jeg skal inn til kontroll på Radiumhospitalet og jeg var inne til kontroll i dag. Jeg blir fysisk dårlig bare jeg ser bygget.

Snapchat-1472716612900859107 (720x1280)Alt så heldigvis bra ut med tanke på forstadier, men understellet må altså justeres med ytterligere en operasjon siden det har grodd litt feil. Det blir i august.

20160607_145116 (1024x768)At jeg ble dårlig skyldes mer en slags pavlovsk reaksjon dressert inn i meg av ukesvis i sykeseng med cellegiftkamerater på firemannsrom mens min far døde av kreft.

20160607_145514 (960x1280)Et år med bryskreftbehandling på Ullevål før det, mens min mor døde av kreft, gjorde nok også sitt til at kvalme-dressuren ved synet av kreftsjukehus, satt.

For når du ser bort fra både skader og senskader kreftbehandling gir, er det et sted i sjela di som blir forandret for alltid.

Langt der inne i deg selv, der du alltid er alene uansett hvor mange du har rundt deg, er det noe som er knust for bestandig.

20160607_145605 (960x1280)Folk blir merkelig trivielle i kriser. Det merket jeg veldig godt da jeg selv var innom røykebua de fem ukene jeg lå innlagt. Der vralta de seg ut med gåstoler, rullestoler, drypp, dren og surstoffmasker.

For å ta seg en blås. For å blåse litt i det. Så noe kunne bli blåst bort. For en stund.

Og den stunden brukte de til å snakke om så hverdagslige og bagatellmessige ting at – hvis man ikke visste bedre – skulle tro det kun var verdens mest kjedelige mennesker som fikk kreft.

20160607_145447 (960x1280)Men i krise bor du mest i det rommet, alene inni deg selv. Uansett hvor mye andre banker på, ringer og maser, vet du at den døren, den går bare en vei.

Så da blir det med enkle beskjeder gjennom dørtelefonen. Korte samtaler mellom sprakingen i callinganlegget.

De vet det alle de som står på utsiden også. At de dypest sett må dø alene. Fordi vi innerst inne, helt hjemme hos oss selv, lever livet alene.

Derfor bør vi øve oss på å bli bedre til å være alene sammen. Den er jo så kort den tiden vi får før dørene lukkes for godt.

Leave a Comment

Inkontinent eller ikke

Hei gammelrosabloggen! Hvordan fortoner en vanlig mandag seg som frilanser i disse pressens nedgangstider spør kanskje noen seg?

Jo, i dag skal jeg for eksempel være dommer i «Jakten på en Karaokestjerne» i de nederste katakombene på homsebaren London pub og plukke opp en ny slikkemaskin jeg skal anmelde for sexpirator Cecilie Kjensli.

12804644_10207354892643317_1548699291977521620_nI tillegg har jeg kranglet litt med en muslim- og kvinneforaktende mannsjåvinist i kommentarfeltet under mitt forrige blogginnlegg om sinte, hvite menn. Han ønsket meg god bedring, jeg håpet han en dag ville finne fred og kjærlighet.

Så har jeg slettet et par hatmeldinger fra andre sinte, hvite menn i innboksen på FB med bakgrunn i samme blogginnlegg. De mente selvfølgelig at jeg burde voldtas av muslimske flyktninger så raskt som mulig.

I tillegg har jeg skrevet en sak om inkontinens der særlig avsnittet om analinkontinens fikk meg til å oppleve mine egne underlivsproblemer med ny kontroll og booking av operasjon på Radiumhospitalet den 16. mars, som relativt bagatellmessige. Drit og dra, lizzm.

DSC03716Alt i alt en dag tilbragt i livets og kroppens underetasjer her altså, men jeg klager ikke over manglende variasjon av den grunn!

Så til dere andre som opplever nedgangstider, nedskjæringer og arbeidsledighet der ute i dagens Norge: Det finnes alltid en mulighet. Det gjelder bare å tenke litt utenfor boksen.

Og er du like heldig som meg, slipper du å bli analinkontinent også! God uke! 😉

Leave a Comment

Kreft – gaven som gir og gir

Jaja, så må jeg inn på slakterbenken til Radiumhospitalet igjen. Ny operasjon om noen måneder var beskjeden fra dagens kirurg. Det var det jeg visste!

DSC08893I dag var jeg nemlig til kontroll av understellet etter operasjon på Radiumhospitalets gynekologiske avdeling. Jeg lå jo innlagt i drøye fem uker før jul etter fjerning av forstadier til kreft i hele pølseboden.

DSC08472I dag skulle de sjekke om alt hadde grodd som det skulle og om det var tegn til tilbakefall, noe det lett kan bli med min type forstadier. Tilbakefall fant de ikke, men selve dåsa har altså grodd litt på tverke.

Det ante meg jo siden jeg har følt meg som et omskåret pungdyr siden ting endelig begynte å feste seg igjen sånn i romjula en gang.

Den designermusa jeg ble lovet i de innledende fasene av denne behandlingen, har latt vente på seg for å si det sånn. Med mindre jeg ikke oppfattet de ironiske hermetegnene da de uttalte «design».

Funny-and-Cute-Mouses-Funny-Mouse-Picture-012-FunnyPica.com_Jeg har jo hørt at det skal være attraktivt å være trang der nede og at folk sågar opererer på seg jomfruhinner og strammere kjønnslepper helt uten å ha forstadier til kreft en gang.

Kall meg gjerne gammeldags eller kravstor, men jeg for min del syns det er helt ok å få plass til mer enn en q-tips mellom beina skulle jeg være så heldig å, eh, få handla på det rette apoteket. Just saying.

Så nå skal jeg inn til kontroll igjen om to måneder i påvente av at alt skal gro hundre prosent innvendig også før de så booker ny operasjon.

I mellomtiden må jeg dytte meg i dåsa med en bommullsdott og noe smørerier hver gang jeg har tissa. Litt spa i hverdagen altså. Livet etter kreftbehandling er en sann fest!

DSC09241Ting gror nemlig litt senere og blir mer komplisert med sånne som meg som fortsatt er under brystkreftbehandling med østrogenhemmere og derfor er kommet i overgangsalderen og fått tynnere slimhinner.

Den bloggleseren som sendte meg boka «The Gift of Cancer – A Miraculous Journey to Healing» som lå i postkassa da jeg kom hjem fra Radium i dag, kunne derfor ikke valgt et dårligere tidspunkt.

41XDbQBfoqL._SX331_BO1,204,203,200_Uansett hvor mange gladkristne new agere og nyfrelste kreftrosa drittkjerringer som hevder det motsatte: KREFT ER IKKE EN GAVE! DU ER ET TOMHJERNA FJOLS HVIS DU HEVDER DET. PUNKTUM.

Riktignok er jeg ikke oppvokst i en familie der vi har valgt å bruke penger på de aller mest eksklusive jule- og bursdagsgaver, men jeg vet da forskjell på en ordentlig presang og en drittpakke!

Joda, seff er jeg glad det ikke var tegn til tilbakefall, øff kørs er jeg fornøyd med at brystkreften så langt ikke viser tegn til å komme tilbake og javisst har jeg lært mye underveis, men gode Gudrun så gjerne jeg skulle vært alt sammen foruten.

DSC09240Jeg velger likevel å fokusere på det positive. Den nye operasjonen blir langt mindre omfattende enn den forrige og som bonus får jeg ekstra oppfølging av vaskekte onkologer og kirurger og ikke min sedvanlige gynekolog på et her ikke nevnt privat helsesenter i Oslo.

Hun mistenker jeg nemlig for å bruke mesteparten av sin høyt lønnede arbeidstid til å bleke anus og kjønnslepper på vestkantens rosabloggere og ikke på å reparere gammelrosabloggere som meg. Det er nesten så jeg vurderer å gi henne en «gave» neste gang vi sees.

Leave a Comment

Har du det bra?

Akkurat de tre ordene må være det mest invaderende og passiv aggressive uttrykket for norsk kulturell dressur noen sinne: Har du det bra? Kultur er som kjent ikke bare noe de har i andre kulturer. Heller ikke ukultur.

DSC09024Særlig nå i disse julebordstider når man sauser sammen alt av perifere kolleger, bekjente og fremmedfolk i en graut av ribbefett, akevitt og gjerne en tur på byen til dessert. Har du det bra? står folk og logrer opp i ansiktene på hverandre og kan ikke annet.

DSC09012Jeg har prøvd å svare som sant er at nei, jeg har det ikke så veldig bra akkurat nå. Men siden spørsmålet i seg selv ikke byr på en dritt fra avsenderen og opprinnelig er designet som lavterskel sosial smøring der man bare skal svare «åh ja jeg har det sååå bra så».

Så utløser slike ærlige svar umiddelbart enorm forvirring og skuffelse hos spørsmålstilleren, avløst av et granskende tredjegradsforhør om hvordan i all verden det kan ha seg at man ikke har det bra. Hva mener du med «bra» da, har jeg prøvd å fyre tilbake.

DSC08990Jeg syns for eksempel det er veldig bra at sløyinga av dåsa mi oppe på Radiumhospitalet ikke resulterte i en fullt så velutviklet bollemus som Geir Lillejord i Queentastic kunne presentere under sitt  fabelaktige juleshow denne uka.

DSC08988Selv om jeg altså enda ikke har grodd helt og er veldig bekymra for kontrollen i januar. Legene sa jo at slike forstadier til kreft lett kan komme tilbake. Men joda, det er jo kjempebra at jeg tross alt fortsatt har en mus, jeg møtte flere der oppe som bare ble sydd igjen for godt.

DSC08996Også er det jo litt bra at selv om jeg er i sorg over akkurat å ha mistet min far og skal feire min første jul uten ham, så føler jeg likevel ikke for å kaste meg foran trikken eller begrave meg helt under dyna enda. Er det sånt de mener med «bra»?

DSC09020Jeg lever. Jeg ser fremover. Jeg leter hver eneste dag for å finne noe fint. Er ikke det bra nok? Ha det bra-tyranniet er det heilnorske motsvaret til det mer kommersielle, amerikanske lykketyranniet.

Det lærer oss at kan vi ikke svare et logrende jaaa på har du det bra, så har vi å holde oss innendørs og unngå sosial adferd til det går over og vi klarer å stå der som en fjott igjen mens vi svarer på floskler med andre floskler sånn at livet ser lettere ut for alle. Sorry, men no can do.

DSC08995Denne husmusa har fortsatt gebisset i behold. Så nå har jeg lært meg å svare på offensiven og snu på flisa. Hver gang noen spør om jeg har det bra, innleder jeg nå et kryssforhør designet for å restarte hjernecellene til spørsmålstilleren. Litt som en hjertestarter for kognitiv svikt.

Hva legger du i ordet «bra». Er det noe spesielt du vil ha svar på? Hvordan har du det selv? Hvorfor spør du om det? Hvorfor valgte du akkurat denne frasen for å innlede en samtale med meg?

Und so fucking weiter, helt til vedkommende stikker den logrende halen mellom beina og forhåpentligvis tenker seg om både en og to ganger før h*n slenger rundt seg med lettspydde sosialiseringsfraser igjen.

DSC09033Jeg har i hvert fall fått et bamsemaleri til jul og det er mer enn bra nok for meg. Resten av jula akter jeg å ha det akkurat sånn som jeg har det og overlate resten til andre. Ha en så god jul som dere gidder der ute så lenge!

Leave a Comment

Full fart fremover!

Da jeg ble utskrevet fra Radiumhospitalet etter over fire ukers innleggelse, traff beina bakken utenfor utgangsdøra der oppe på Montebello i lett løpefart. Karpe Diem og heisann Montebello sier bare jeg. Fuck off til neste gang!

DSC08900Inspirert av min fantastiske far som jo desverre døde av kreft mens jeg lå innlagt, bestemte jeg meg nemlig for å ta igjen det tapte, åpne armene og si ja til det meste som hørtes gøy ut.

DSC08848Da får det ikke hjelpe at hetetoktene på grunn av antiøstrogen-behandlingen brystkreftlegene har satt meg på, viste seg å bli såpass forverret av fire uker i sykeseng at jeg måtte sitte og føne meg selv med kaldluft da sminkøren skulle sminke meg til en fotoshoot med Dagens Næringslivs helgemagasin D2.

Litt svette har aldri drept noen selv om den kan stresse sminkører til det ytterste. Saken blir ikke å se før 8. januar, men da står jeg til gjengjeld frem som kjæledyret til et mannepar så det er bare å bruke adventstiden til å glede seg eller grue seg, alt etter som. Selv velger jeg å glede meg. Voff!

DSC08905Julebord med pinnekjøtt, riskrem og gode venner har jeg seff også klart å klemme inn.

DSC08915Det er jo noe av det aller beste med adventstiden slik jeg ser det. Å sitte rundt et deilig bord med enda deiligere mennesker og le, nyte og til og med kanskje gråte en skvett. Det er viktig å velge å være med folk som tåler deg og å tåle dem tilbake. Alt annet er bullshit.

DSC08907Denslags snakket jeg nemlig litt om da jeg ble invitert til intervju med NRK P1 sitt program Mellom himmel og jord her forleden. Foranledningen var mitt forrige blogginnlegg der jeg ba julestress-klagerne kjøsse meg i ræva. Og ingenting gledet meg mer enn å få gjenta nettopp det i forskjellige varianter 45 minutter til ende.

DSC08926Men vi snakket også en del om boka mi Fuck tante Augusta og hvorfor livet ikke er for pyser. Boka rekker dere fortsatt å bestille til jul fra forlagets nettbutikk til bare 199 her, og programmet kan dere høre på P1 førstkommende søndag.

Og mens jeg først var på Marienlyst, tok jeg meg seff også tid til en svingom med fabelaktige Per Fuggelli i gangene utenfor store studio.

DSC08928På en dag som denne da rosablogger Sophie Elise igjen får førstesideoppslag med sin innholdsløse sutring, tar jeg meg selv i å bli mektig irritert over at vi lever i en mediekultur som presenterer hundre på dusinet av hennes kaliber, når de heller kunne gravd etter Fuggelliene i vår tid.

DSC08942Jeg og Fuggelli gjorde nemlig mer enn å danse. Vi var begge intervjuobjekter til en audition for unge håpefulle som hadde søkt ny programlederjobb i NRK`s Brennpunktavdeling. Vår oppgave var å gi de unge søkerne litt motstand i første program ut som skal handle om dem selv; nemlig generasjon prestasjon.

DSC08929Sophie Elise er lavterskel-varianten av dem. Enhver idiot klarer jo å sminke seg, kjøpe seg silikonpupper og ta selfies i flatterende lys så lenge man har penger til alt stashet det krever. Høyterskel-varianten er broilerne som i tillegg til å se flatterende ut også skal gjøre kometkarriere innenfor gjeldende trender og statusfelt.

Jeg vet ikke hva Fuggelli sa til disse kidsa, men da en av dem spurte meg om hva jeg tenkte om dem og generasjon prestasjon, måtte jeg si det som det var. At jeg hadde vondt av dem, at jeg tror de har blitt lurt. At de er labrotter i det pågående kapitalistiske eksperimentet om å skape flest mulig kunstige behov for folk med penger og muligheter.

At de fleste av dem kommer til å stresse seg forderva i rotteracet eller miste livsgnisten i marsvinhjulet til en kunstig elitekultur som bare skaper enda flere tapere. At det ikke er verdt det. At de må høre mer på seg selv og mindre på andre. At de ikke må gjøre som mora dems sier. At de aldri må legge seg til.

DSC08933 God adventstid og fuck tante Augusta indeed! 😉

Leave a Comment

Trekkspill-mus-ikk og andre ekorn

På fredag fikk jeg endelig tatt de fleste stingene i dåsa og er nå for utskrevet fra Radiumhospitalet å regne. Det er godt med alt som er gjort som ekornet sa da det ble flådd.

DSC08490Alt er visstnok også bare en overgang som et annet positivitets-tyrrannisk ekorn også sa da det ble flådd. Og tror du pina tutle meg ikke at det var nettopp et ekorn som satt og hånflirte av meg da jeg vralta meg opp bakken til Radium på fredag?

DSC08834Jeg er jo flådd innvendig jeg også, men det kunne ikke falle meg inn å finne noe positivt i det annet enn at jeg seff har fått fjernet alle forstadier til kreft. Pffft. Ekorn er bare rotter med bedre fashion sense!

Jeg sier vralting i mangel av noe bedre ord til å beskrive den nye gangen min som består av museskritt for ikke å påføre dåsa ytterligere skader.

010Jeg klarte jo å sprenge to sting første gang jeg måtte på do og drite etter at de hadde satt meg på stoppende kost i fem døgn og tro dere meg, det er ikke en opplevelse jeg ønsker å gjenta. Det er noe alle som har prøvd å føde en kampestein analt vil være enig i. Muse-skritt it is!

063Med meg ut i samfunnet har jeg også fått prompeputa med hull i midten for generell avlastning av ekornet på pinnestoler og tbane-seter.

DSC08583Men jeg har i hvert fall funnet frem til en patent med skjerf som både demper sykehuspreget og gir en praktisk bære-hank.

DSC08674Siden jeg nå bare skal inn til poliklinisk kontroll en gang i uka en stund fremover, har jeg også fått med meg en bærepose med vulvaskyll i trekkspillflasker og diverse andre remedier hjem.

DSC08671Så når dette er over er jeg praktisk talt for gynekolog å regne, for ikke å snakke om en virtous på trekkspill-mus-ikk. I disse førjulstider er det vel best å passe seg for fella og ikke gå i den, så jeg utfører legens ordre til punkt og prikke selv om musevisa aldri blir den samme igjen. En dag av gangen.

Og skulle noen av dere fortsatt mangle gaver til venninner og andre husmus til jul, anbefaler jeg selvsagt boka mi «Fuck tante Augusta» til bare 199 i forlagets nettbutikk her.

Leave a Comment