Tag Archives: puppekreft

Tramp-stamp og cellegift

Du vet sånne utvaska, blå tattiser man oftest ser på overarmene til godt voksne karer på brune barer, eller i litt slitne tramp-stamp-delfiner og sommerfugler på ryggen eller leggen til førti pluss-damer på stranda?

Jepp, et par sånne har jeg fått på puppen av Ullevål sykehus. Thank you very much. Det holdt liksom ikke at de reduserte puppen min til noe som mest av alt minner om en saccosekk utsatt for angrep av ville hunder, de måtte jaggu tatovere den også.

cellegift 026

Jeg har enda ikke fått noe fullgodt svar på hvorfor de blå merkene fortsatt er der bortsett fra at det var det fargestoffet som fikk meg til å tisse blått etter operasjonen og at de vil forsvinne med tiden. For ingen skal si at ikke brystkreftbehandling er fargerikt! I går tisset jeg nemlig rødt også. Det skyldtes enda et fargstoff i den første cellegiftbehandlingen jeg fikk i går.

cellegift 033

Jeg skal ha seks runder med en intravenøs cocktail av tre poser cellegift og en dæsj saltvann hver tredje uke frem mot jul. Så skal jeg stråles hver dag i tre uker før jeg smokkes rett inn i overgangsalderen med anti-østrogen-piller som jeg må gå på i fem år. Det blir sikkert en sann fest og da skulle det bare mangle at de ikke spritet opp det hele med litt farger!

cellegift 034

Med cellegift har jo også frokosten fått seg en piff med det arsenalet av kvalmestillende piller jeg må ta.

cellegift 016

Men det virkelige partyet startet ikke før litt utpå dagen i går da jeg var så inn i helvete kvalm at jeg måtte ty til de ekstra-pillene som til alt overmål viste seg å være stikkpiller. For det er jo ingenting du har mer lyst til enn å fingre deg selv i ræva når du ellers føler deg som en bakfull sjømann plassert på en berg-og-dal-bane ombord på ei skute i storm and with the tattoos to prove it!

cellegift 046

Og siden kvalmen hos meg i tillegg produserer en dundrende hodepine og overproduksjon av gass, fikk jeg i går kveld også gleden av å oppleve hvordan det føles å slippe en real promp med en stikkpille godt innstappa i bakstussen.

Kjedelig var det i hvert fall ikke! Men i min alder klarer jeg sjelden å feste to dager i strekk så i dag har jeg sendt bestis Turi på apoteket for å skaffe meg noen svelgbare varianter av samme preparat. Man er da tross alt en lady!

Leave a Comment

På hengende håret

Da har jeg skalpert meg. Cellegift-programmet fra Ullevål var ubønnhørlig: Både hår, øyebryn og vipper vil falle av. Håret først, vipper og bryn litt senere. Så i stedet for å stå og dra av meg håret i klumper og laser som et levende lik om et par uker, gikk jeg og frisør Haakon på The Suite proaktivt til verks med barbermaskinen.

skalpering 092

For meg føltes det deilig. Det er noe med å gripe den lille kontrollen du kan i en ukontrollerbar situasjon. NOE kan i hvert fall jeg bestemme i denne bedritne kreftprosessen liksom. Xenia var seff behørig til stede og filmet hele greia til gammelrosa-videobloggen som vi legger ut senere i uka. Den når nok ikke opp til samme antall klikk som andre rosabloggeres hårstylings-videoer, men vi sparer i hvert fall ikke på noe!

skalpering 095

Jeg har heldigvis vært skalla før, riktignok i et anfall av ungdommelig fashion-overmot som 16-åring for ca. femti kilo siden, men sjokket var derfor ikke like stort som det kanskje ville vært for andre som aldri har sett sin egen skalle. Xenia begynte riktignok nesten  å grine og kjempegøy kan ikke jeg heller si at det var, men let`s face it: Det er bare hår! Å ikke gå på cellegift og bli skalla er jo liksom ikke noe alternativ. Hva er vel noen never hår mot selve livet?!

skalpering 107

Etterpå feiret derfor både jeg, Haakon, bestevenn Roy og Xenia, livet med en flaske Moet champagne på trappa til salongen. Sommerkvelden var varm, noen glante, men selv var jeg mest fascinert av hvor deilig det var å kjenne sommerbrisen kile meg i skallen.

skalpering 110

Etterpå bar det ned til Teddy`s Softbar og Maiken Berg, kunstneren som skal lage hodepynt og kreft-turbaner for meg, til bruk de dagene jeg trenger litt varme på hodet eller bare vil pynte meg. Hun har klekket ut en helt sinnsykt genial turban-patent som selv jeg klarer å knyte på meg. Det er basically en slags harness for hodet. Kinky!

skalpering 004

Ved første øyekast kan de basene hun har laget til meg så langt, minne om sånne kyser Amish-damer går med, men med noen knuter, et sjal og alle de humlene, blomstene, biene, fuglene, sommerfuglene og drueklasene Maiken er i gang med å lage som tilbehør til dem nå, blir kysa raskt transformert til en kick-ass liten hode-statement som vil minne både meg – og kanskje også de som ser meg – om at livet kan være så gøy at hår ikke en gang teller som noe i nærheten av vesentlig i miksen.

skalpering 019

skalpering 051skalpering 030

For når alt kommer til alt var det på hengende håret at ikke kreften vant over livet i denne runden her. Jeg har bare flaks som slapp unna uten spredning og nå bare skal cellegift-behandles for å ta kverken på eventuelle kreftceller som har sneket seg unna kniven. Kreft rammer blindt og urettferdig, akkurat som livet selv. Noen dør mens andre får leve, men alle må vi huske å leve før vi dør. Jeg har aldri forstått hvorfor så mange ser ut til å glemme det.

skalpering 062

Leave a Comment

Death by Unga Bunga

Da har jeg i hvert fall funnet ut hvordan jeg kommer til å dø. Frilanslivet med kreft er ikke noe for pyser. På mandag skal jeg inn på Ullevål og få beskjed om hva slags cellegift jeg skal på og hvor lenge. Etter det har jeg booket time for skalpering hos bestevenn og frisør Haakon på The Suite. Jeg kjenner at jeg trenger å øve meg litt på å være skalla før håret detter av av seg selv.

xeniafilmathene 013

Men som frilanser er det ikke bare å sykemelde seg og nyte velferdsgodene. Så for å sikre at jeg fortsatt har et sted å bo og mat i kjøleskapet de neste månedene, må jeg altså jobbe som en sinnsyk tulling med ADHD først.

Det innebærer å få i land alle intervjuer til en ny Tara-serie, legge opp løpet for faste spalter i Cupido og Blikk, forberede et kåseri jeg skal ha på Ibsen og Hamsun-dagene i Grimstad 9. August og seff prøve å rekke og forandre verden før det braker løs med intravenøs gift, kvalme og nedsatt immunforsvar som begrenser min bevegelse ute blant folk.

xeniafilmathene 014

Dette er nemlig også uka for å bli intervjuet. I går ble jeg intervjuet av Brystkreftforeningens medlemsblad Athene og i morgen skal jeg portrett-intervjues av Gaysir.

Og fordi jeg og fotograf Xenia som dere vet har bestemt oss for å videoblogge fra denne kreft-prosessen min fordi vi tror det kan vise seg å bli litt vesentlig til slutt, måtte jeg seff filme hele greia i går og bale med et stativ jeg ikke skjønner en drit av fordi det er viktig at kamera står stille, har vi fått beskjed om fra Tara-redaksjonen.

xeniafilmathene 015

Jeg ser jo at folk blir litt brydd når jeg sier jeg vil forandre verden. Særlig andre  jorunalister når de spør meg hvorfor jeg mener at min stemme er viktig her ute i blogg-universet. Hvem tror jeg at jeg er liksom?

Men hvorfor tror de at jeg gidder å stille opp på intervjuer hvis det ikke var fordi at jeg vil forandre verden? Jeg er jo ikke så tjukk i huet og tom i hjertet at jeg gjør det bare for å bli sett og kjent, selv om jeg vet at det er populært blant kidsa nå for tiden, liksom.

xeniafilmathene 017

Jeg har bare ett mål med alt jeg er og alt jeg gjør, og det er å prøve å sparke beina under den kvelende sosiale kontrollen vi alle lever under pisken til. Både på egne, men også andres vegne. Ikke gjør som mora di sier!

Tenk dine egne tanker, ta dine egne valg og slutt å være redd for sosiale sanksjoner fra folk, fe, samfunn og livspyser som tror de kan løfte seg selv ved å tråkke ned andre. Javel hvis folk ikke liker deg, peker nese eller ler av deg. Hvorfor bry seg om det? Det er jo du som skal leve ditt liv og det er også du som skal dø av det til slutt, ikke dem.

xeniafilmathene 016

Så får bare folk kalle meg naiv, høy på meg selv eller hva de måtte ønske. Jeg kunne ikke gitt mer faen. Jeg vet jo utmerket godt at jeg alene ikke klarer å forandre en dritt, men de kommer til å bære meg til grava midt i et forsøk på å få det til likevel.

Så da jeg og kompis Sveinung satt oss ned for å ta en velfortjent  utepils i sommer-Oslo etter intervjuet i går og fikk øye på en konsertplakat som reklamerte for et band med navnet «Death by Unga Bunga«, nikket jeg bare megetsigende til Sveinung: Hell yeah, de må vi sjekke ut!

xeniafilmathene 034

Leave a Comment

Jippi, jeg har brystkreft!

Folk er faen meg gale, men aller galest er nok vi med en rykende fersk kreftdiagnose. Jeg har alltid ansett meg selv for å være et sånt middels emosjonelt menneske med en rimelig sunn evne til både å la meg begeistre, bli fly forbanna og lei meg uten fullstendig å miste grepet på virkeligheten.

Men etter at jeg fikk kreft ble jeg plutselig redusert til et emosjonelt vrak. En slags middelaldrende emo-kid med litt mer ryddig sveis, men med hjertet i en snor rundt halsen, hudløs, søkende og ikke minst vid åpen for all slags mulig crap det viser seg at folk serverer oss som er alvorlig syke.

aleris2 016

Først var jeg bare i sjokk og grein og grein, så var jeg apatisk og så ble jeg livredd. Emo-karusellen fortsatte å pløye seg gjennom hele registeret i turbotempo helt til jeg plutselig satt på bunnen av en rødvinsflaske og tenkte at hvis dette ikke tar livet av meg så er det egentlig en gave, jeg lærer jo så mye om å være menneske blant andre mennesker…

As if! Åh, fytti grisen, hvorfor står det ingenting i medisinske leksikon om at en alvorlig bivirkning av diagnosen puppekreft er at du blir helt idiot de første ukene? Men der satt jeg da; en lallende selvmedlidende idiot med tilgang til internett og alle velmenende kommentarer som foret min vrangforestilling om at denne kreften, den var kanskje bare til det beste.

Hadde jeg hatt en dollar for hvert eneste «stå på» jeg har mottatt de siste par ukene så hadde jeg lagt meg inn på privatklinikken til Angelina Jolie i Hollywood og tatt femstjerners puppe-operasjon der. Jeg mener, stå på? Hæ? Really? Står jeg ikke på? Burde jeg stå enda mer på enn jeg gjør? Hva burde jeg egentlig stå på?

aleris2 010

Jeg skjønner jo at man mener det godt, men etter stå på nr. 207, begynte jeg å fatte mistanke. Og da «tenk rosa, tenk positivt» ramlet ned i innboksen min på Facebook med masse standardiserte rosa kreftsløyfer, skjønte jeg jo at puppekreften min hadde gitt meg adgangspass til en hel verden av klissete positivitet som jeg tidligere knapt hadde ant at fantes.

Heldigvis tipset en Tarapi-leser meg om fabelaktige Barbara Ehrenreich sin bok: Smile or die – How positive thinking fooled America and the world. Barbara fikk puppekreft og siden hun er Amerikansk der de er enda mer klissete positive enn oss her i kjølige nord, ble hun straks teppebombet av multimillion-tenk-positivt-industrien.

Denne rosaindustrien utmerker seg først og fremst med en veldig militær språkbruk: Du skal kjempe slaget, slåss mot kreften, ta kampen, ut i krigen, stå på. Alt sammen fundert på en allmen, pervertert forståelse av at vi er vår egen lykkes smed, at det er mye vi selv kan gjøre for å bekjempe kreften, at det er vår egen skyld, at du er et dårlig menneske hvis du ikke er så inn i helvete positiv hele tiden.

Men så er det jo ikke så mye du kan gjøre. Så er det faktisk helt forjævlig. Så er det ikke din feil. Puppekreft er vanlig. Mange får det. Og bare legene kan gjøre noe med det.

aleris2 014

Og jeg er allerede positiv. Jeg er positiv av natur. Jeg er allerede en kriger, en sjørøver, en som vet å slåss. Jeg elsker livet og menneskene rundt meg og har aldri vært redd for å vise det. Kreft får meg bare til å elske enda mer. Men nettopp derfor blir jeg forbanna, sint, sur og full av galgenhumor. Det må være lov. Kreft er tross alt ikke noe gøy i det hele tatt uten galgenhumor.

Men så kom den da. Endelig. Beskjeden om at jeg ikke har tegn til spredning. Det var i går. Siden har jeg bare vært sånn: Jippi, jeg har brystkreft! Noe sier meg at denne diagnosen leveres med enda flere billetter til emo-karusellen enn de turene jeg allerede har vært på. Stå på!

 

Leave a Comment

En pinselshelg i bilder

Nok er nok. Etter å ha ligget i fosterstilling på sofaen noen døgn og veltet meg i min egen dødelighet i påvente av resultatene på de siste kreftprøvene, orket jeg rett og slett ikke mer.

Da det i tillegg viste seg at jeg ikke kommer til å få svar før over pinsen, bestemte jeg meg for å ta ballegrep på min egen stusselighet, hoppe i finstasen, lukke døra til gravlunden bak meg og dra ut i samfunnet og feire livet noen dager. Jeg ladet opp med deilig middag, italienske drinker og delfinale i Grand Prix hos bestis Turi der Margat Berger seff kvalifiserte seg.

pinse1 033

Men siden vi ikke fikk lov til å stemme på Norge selv, brukte jeg derfor for første gang i mitt liv flere hundre kroner på å sms-stemme hysterisk fabelaktige Romanias skrulle-kastrat-sanger Cezar videre til finalen.

Først og fremst fordi hans imponerende falsett tyder på at han har tatt et enda strammere ballegrep på tilværelsen enn selv jeg hadde klart på daværende tidspunkt, men også fordi at Grand Prix blir ikke mer Grand Prix enn Dracula fra Romania var det i år.

Men neste dag var det jo 17. mai og inspirert av Cezar, strammet jeg mitt eget ballegrep ytterligere og startet med en flaggprosesjon over Oslos tak i bunnen av Ekebergåsen.

Jeg gjorde det i protest mot alle gjerrige, smålige, kjipe og livshatende nordmenn som lot seg opprøre i den såkalte flaggdebatten og truet med å rive flaggene ut av hendene på barna og tråkke på dem dersom de våget å stille med noen andre flagg enn det norske i barnetoget.

pinse1 019

Jeg flagget for alle oss barn av regnbuen, for det fargerike livet, for hvor deilig det kan være når du er raus nok til å både ta det imot og gi det videre til andre. Og jeg flagget for alle oss sjørøvere som likevel må ut på tokt igjen og igjen for å sikre oss den skatten et levende, åpent og inkluderende liv er.

pinse1 024

Og etter det satte vi kursen for Grønland bydel i Oslo for å feire resten av nasjonaldagen sammen med alle våre deilige, nye landsmenn. Fordelen med å feire 17. mai på Grønland i motsetning til Karl Johan er jo  – hvis man er opptatt av denslags altså – at Grønland er kjemisk fritt for drita fulle folk i bunad, russ med nedspydde flaggdresser og andre nordmenn som skjender våre nasjonale symboler på det groveste. Ingenting sier jo etnisk ren 17. mai som hun som løfta bunadstakken, stakk ut ræva og pissa midt i Slottsparken da jeg gikk forbi i fjor.

pinse2 018

pinse2 011

pinse2 024

En ting har jo flagg-rasende nordmenn rett i og det er at 17. mai har blitt Norges bursdag. I hvert fall Norges barnebursdag for umodne folk i alle aldre. Jeg sier som fabelaktige skuespiller, diva extraordinaire og blogger Sven Henriksen som dere bare MÅ sjekke ut bloggen til her: «Ja, 17. mai ER Norges bursdag, vi har hørt det nå! Det blir is, brus og pølser til alle, fyll og spetakkel etterpå, og den 18. mai kommer noen og rydder opp etter oss.»

pinse2 003

Derfor gadd jeg ikke rydde eller vaske en dritt 18. mai, men satte kursen for middag på Ett Glass i anledning av at sørlandets prins, min sjelevenn og aller deiligste Olaf hadde satt kursen fra Kristiansand til hovedstaden i anledning kveldens Grand Prix-festligheter.

pinse3 003

Med cava og gåselever heiet vi litt senere Margaret Berger frem til en fjerdeplass i Grand Prix-finalen hjemme hos fabelaktige Kurt og Anders.

pinse3 020

Noen av våre nye landsmenn fra Sveariket heiet riktignok mest på Sverige, men det forløp uten vold og flaggtråkking det også.

pinse3 018

Og da seieren til slutt gikk til Danmark, gadd vi ikke å være så sure. København er en deilig by og besteste Roy og Ernst satt på homsepuben Centralhjørnet i dronningens by og oppdaterte oss på sms om hvor sinnssykt gøy det var å være i København akkurat da. Så i stedet for å klage på at Norge ikke ble best, bestemte vi oss heller for å booke tur til Køben neste år.

pinse3 025

Så da pinseaften nærmet seg slutten, følte jeg meg både livsglad og modig nok til å driste meg ut på litt enkel guttekos. Det er jo noe med å benytte sjansen før jeg blir for kvalm av cellegift og fortsatt har digre daier å lure dem opp i stry med! Det er heldigvis ikke lenger noen hemmelighet at jeg elsker menn som har sex med menn. Slik jeg ser det så er denslags menn de mest sexy mannfolka som finnes!

I løpet av pinsehelga har jeg blitt stoppet av mange blogglesere på gata som vil ta bilde eller gi meg en klem. Det har vært veldig fint. Men en av dem sa at det mest fantastiske med å følge bloggen min var at jeg bare er en helt vanlig dame som verken er spesielt pen eller slank. Sistnevnte har hun jo seff deilig rett i, men vanlig? Jeg? Over mitt lik! Jeg er like usedvanlig uvanlig som alle dere andre! Jeg syns bare at enda flere burde feire og flagge det.

pinse3 028

 

Leave a Comment