Tag Archives: Port Antonio

Jamaica på Radiumhospitalet

Da har jeg endelig fått operasjonsdato for å sløye hele dåsa for forstadier til underlivskreft. Onsdag 10.30 braker det løs med innleggelse, så blir det operasjon på torsdag og videre innleggelse «i hvert fall til over helgen, vi må se an formen din» som de sa i telefonen. Herregud som jeg gleder meg. Not.

183816_130188843716653_8257931_nJeg har derfor bestemt meg for å dra til Jamaica i stedet. Fortrengning er undervurdert. Og i kombinasjon med sykehusmorfin tror jeg det må være den beste løsningen her. Jeg har lenge stått oppført i NRK sine registere som Jamaica-ekspert etter å ha bodd mange år på øya og skrevet romanen Salt derfra.

9788203193781 Dette har stort sett medført at de ringer meg for å kommentere orkansesongen mens  jeg høflig påpeker at jeg ikke er meteorolog og at de kanskje bør ringe Gislefoss i stedet. Men noen ganger har de også ringt om relevante ting som da jeg var på Urix for å kommentere utleveringen av Kingstons største gangster-don til USA, eller da artisten Sizzla kom til Norge for å spre homohat.

2april_NETT_-390x312Eller som i helgen da NRK tok kontakt fordi den Jamaicanske forfatteren Marlon James høyst velfortjent har fått Man Booker prisen for sin roman A Brief History of Seven Killings.

De ville ha meg til å anbefale annen god, Jamaicansk litteratur nå som Marlon har satt øya på det litterære verdenskartet og det gjorde jeg selvfølgelig med glede. Selve saken kommer på nrk.no til uka.

185872_130190423716495_3477218_nJeg har faktisk møtt Marlon James en gang i hine, hårde på en rumbar ute på Long Bay utenfor Port Antonio der jeg bodde. Aktivist, slam-poet og eksentriker Mutabaruka holdt fullmåne-samling på stranda, Marlon var på ferie og hadde kommet fra Kingston for å få med seg spetakkelet.

1444817583_brief-history-seven-killings-by-jamaican-author-marlon-james-bags-2015-man-booker-prizeJamaica er et sånt land. Fordi det er så lite, kjenner alle til slutt alle når alt kommer til alt. Det gjelder bare å være der lenge nok. Den gangen var Marlon i ferd med å ferdigstille sin første roman John Crow`s Devil og vi hadde en morsom prat om den jamaicanske ådselfuglen de kaller John Crow og dens mangefasetterte betydning i folkloren.

179848_130189830383221_561398_nDet er i grunnen sånne samtaler man har i en vaskekte Jamaicansk rumbar: Utveksling av fortellinger om overtro, tro, håp og humor. Alltid lårklaskende humor. Og siden John Crow også spiller en rolle i min roman Salt, hadde vi mye å flire av den kvelden.

Jeg har lest både John Crow`s Devil og Marlons andre roman The Book of Night Women. Begge fantastiske, fargesprakende og unikt Jamaicanske i sine univers og storslåtte fortellinger. Men jeg har fortsatt til gode å lese A Brief History of Seven Killings. Så den tar jeg med meg på Radiumhospitalet.

jamaica1-067Der akter jeg å mase til meg så mye sykehusmorfin som mulig og drømme meg bort til Jamaica igjen der John Crow`s flyr lavt over vannet på jakt etter de tapte sjelene og edderkoppmannen Anansi spinner sitt nett av drømmer, løgner og håp over verden. Forhåpentligvis kommer jeg ut på den andre siden med helsa i behold og splitter ny pum-pum som de kaller dåsa på Jamaica. Wish me luck 😉

Leave a Comment

Fear and loathing in Jamaica

Beklager at dere ikke har hørt fra meg på en stund, men jeg er altså på Jamaica og dette er landet som i sin tid fikk meg til å adoptere livsmottoet «livet er ikke for pyser».  Noe av det første du hører når du går av flyet her er «Jamaica no problem». Det er en sannhet som fordrer svært omfattende  modifikasjoner. Særlig for de som kommer hit for det de tror Jamaica er: reggea, pot, fine mannfolk og billig rom.

Det begynte med at de amerikanske turistdamene i bilen foran oss på vei fra flypassen ikke helt hadde fått med seg hva begrepet venstrekjøring innebærer og i hvert fall ikke på den jamaicanske landeveien. Her kjøres det som om man har væpna ransemenn i hælene til enhver tid og at alt kjøreturen dreier seg om er å komme forteste mulig unna den visse død. Selvfølgelig ofte med det resultat at man møter selvsamme visse død rett rundt neste sving foran seg. Nå i 2011 har man også   endelig fått bygget ferdig «Highway 2000» og den har som forventet blitt den reneste drapsmaskin.

Potrøyken veltet ut av vinduene på bilen til turistdamene foran oss samtidig som en geit og et par løshunder fikk det for seg at de måtte krysse veien akkurat i det den amerikanske fare kom susende. Dyrekjære som amerikanere jo er, svingte damene unna og rett inn i et mangotre. Selv om både ambulanse, politi og til og med hæren (ingen vet å verdsette et skikkelig drama som jamaicanerne), ble tilkalt sammen med de rundt to hundre skuelystne som plutselig dukket opp fra ingensteds, var det helt tydelig at damene ikke kom til å få den ferien de hadde tenkt seg. De to rent-a-dreadsene (det svært treffende, lokale navnet på mannlige horer) de hadde med seg i baksetet, kom imidlertid uskadet fra det og stakk klokelig til fots lenge før lovens lange arm rakk frem.

Jeg er også rimelig usikker på om paret som hadde sjekket inn på rommet ved siden av oss fikk den ferien de hadde tenkt seg. Klin psykotiske på pot, kokain, magic mushrooms og uante mengder av den lokale ølen Red Stripe – en cocktail som kicker så ass at du kan høre hjernecellene poppe som popocorn – fløy møblene veggimellom halve natta før de avsluttet det hele med å løpe nakne rundt på hotellområdet til hæren ble tilkalt nok en gang.

Jeg fatter ikke hva det er med vestlige turister på Jamaica. Tilsynelatende helt vanlige, streite mennesker ser ut til å bli angrepet av et akutt behov for å dope seg tilbake til steinalderen så fort de setter sine bein på øya. De to single karene i rommet på den andre siden hadde med seg hvert sitt barn på rundt fem år, men det var ingen hindring for å sitte og hoie og kauke «No woman, no cry» hele natta gjennom mens de tyllet i seg Overproof Rum, en lokal spesialitet som nok helst burde ha sortert under narkotika og ikke alkohol med sine 85 prosent. Den er nærmest for flybensin å regne.

Jeg tar meg selv i å spekulere. Hva er det med disse menneskene? Hvor overstimulerte liv har de egentlig der hjemme når ferie for dem er å legge seg selv i narkose? De raver rundt i turistresorter som Negril, Ocho Rios og Montego Bay som siklende zombier og begrenser all samtale med lokalbefolkningen til et og annet «ja man» og «Irie vibes». I grunnen ikke så forskjellig fra turister flest når jeg tenker meg om. Jeg har et bestemt inntrykk av at de fleste legger igjen det meste av hjerneceller hjemme når de drar på langtur. Putselig må de jo ha hjep til alt og guide 24 timer i døgnet ser ut til å være eneste løsningen. Når jeg tenker meg om enda litt til syns jeg i grunnen heller ikke det er det minste rart at jamaicanere flest ser på oss hvite som rimelig mentalt utfordret.

Nok er imidlertid nok. I dag stikker vi fra turistresortene til min jamaicanske hjemby Port Antonio. Det toppet seg nemlig i morges da septikbilen kom klokken 06.00 for å tømme kloakken rett etter at siste vers av Bob Marleys samlede verker var sunget og drønnet i gang en dieselmotor bygget i helvete selv. Firmaet kalte seg betimelig nok «Elephant Septic Poo». De kan det med slogans og firmanavn her nede. Jeg hadde bare ønsket at septikbilen kunne sugd turistene med seg i samme slengen.

Leave a Comment