Tag Archives: Per Fugelli

Takk for dansen Fugelli

Per Fugelli har danset med døden siden han fikk påvist kreft i 2009. Nå er dansen over. Per Fugelli er død.

Jeg har registrert at enkelte i kommentarfeltene har ment at han brukte altfor lang tid på døden sin og gjorde altfor mye ut av seg. Sånn snakker bare folk som lever så små og trange liv at de ikke har plass til annet enn seg selv og sin egen frykt.

DSC08929Per Fugelli brukte seg selv til å si noe om alle oss andre ved å dele egne tanker og perspektiver på livet med døden innabords. På den måten fikk han mange av oss til å tenke litt utenfor boksen. Og det er bra, for inni boksen er det så altfor trangt for de aller fleste.

«Skulle vi tro forsiden av VG og Dagbladet, er gjennomsnittlig levealder i Norge 7,3 år», sa Per Fugelli syrlig om virkeligheten slik den skrekkforvrenges i norske tabloidmedier. For noen ganger ser det virkelig ut til at vi er langt mer redde for å leve enn for å dø. Det var denne frykten Fugelli viste fingern ved å både analysere den og ikke minst le den rett opp i trynet.

DSC08928For virkeligheten er jo at vi alle skal dø. At vi alle lever med døden innabords. Livet er så forsvinnende kort mens døden er for alltid. Da kan vi ikke kaste bort livet på å være redde for å være oss selv, si det vi mener og stå opp for det vi vet er rett.

Drit i hva andre måtte mene om deg, snu ryggen til sosial kontroll, spreng boksene som bare har plass til små, selvsentrerte liv i frykt. Eller som Fugelli selv sa det: Gi mer faen. Livet er ikke for pyser! Skal vi bygge en felles, raus og bærekraftig framtid, trenger vi folk som tør å ta plass.

DSC08933Så takk til Per Fugelli for all plassen du tok før du døde. På grunn av deg har boksene blitt litt mindre trange. Nå er det opp til resten av oss å gjøre dem større. Så lenge vi lever.

Leave a Comment

Mens vi venter på Godartet

Nå er det jo ikke akkurat en godartet beskjed jeg sitter her klistra til smarttelefonen for å motta, men som over gjennomsnittet glad i ordspill klarte jeg ikke la Godot gå fra meg i tittelen her. Dere vet det absurde skuespillet om to fyrer som venter på en herr Godot som aldri kommer? Jepp, akkurat sånn føles det å sitte å vente på telefon fra kreftsenteret med svar på MR og biopsi: Absurd.

aleris3 003

Den telefonen skal fortelle meg om det er tegn til spredning, hvor hissig kreften er og hvordan og når vi kjører i gang med behandling. Og er det ikke flere tegn til spredning anser jeg den telefonen for å være godartet. Svært godartet! Ventetiden har jeg delvis brukt til å jobbe, delvis til å ligge på sofaen og stirre i taket, men aller mest til å google puppekreft. Det anbefaler jeg ingen andre i min situasjon å gjøre. Faktisk er jeg nå av den oppfatning at alle kreftleger burde forby sine pasienter å bruke google.

Etter et par døgn i puppekreftens cyberspace har jeg nemlig nå pådratt meg spredning til både hjernen (den er nemlig blitt så kaotisk at den ligger på IQ-nivået til en fireåring med ADHD), vristen (der jeg har en liten fettkul påvist av lege tidligere, men når du vet alt om google-kreft og spredning, skjønner du jo selvsagt at alle andre leger enn kreftleger er komplette idioter og tar fullstendig feil) og korsryggen (stress setter seg alltid i korsryggen på meg, men nå har jeg altså så jævlig vondt i korsryggen at det helt sikkert må være kreft – i hvert fall i følge google).

aleris4 009

I går var jeg faktisk så forsonet med at jeg straks skal dø av full spreding til hele skroget at jeg benket meg til for å se en NRK-dokumentar om fabelaktige Per Fugelli som har drevet og dødd av kreft de siste årene og mottok Fritt Ords pris for å snakke åpent om det. «Døden –  skal vi danse» het dokumentaren som jeg anbefaler dere alle å se på NRK nett-tv. Den fikk ikke meg til å grine i hvert fall. Jeg nikket bare megetsigende: Jepp, sånn er det vi har det vi som snart skal dø av kreft.

Noe av det aller verste med en kreftdiagnose er nemlig at du blir så inn i helvete selvopptatt, selvhøytidelig og i det hele tatt selvsentrert at du nesten ikke holder ut ditt eget selskap en gang. Så da sjølveste Angelina Jolie fjernet begge puppene i går på grunn av genfeil, var jeg bare sånn; pøh, kjerring, greit nok med millioner på konto, Brad Pitt i senga fra før og verdens beste plastiske kirurger på speed-dial. Du hadde jo faen ikke kreft en gang din utsulta Hollywood-hore!

Nå håper jeg det ringer snart.

aleris4 010

Leave a Comment